Den salige Karl den Store (lat: Carolus Magnus; fr: Charlemagne; ty: Karl der Grosse) ble ifølge tradisjonen født den 2. april i 742, men flere faktorer har ført til en revurdering av dette årstallet. Året 742 ble beregnet ut fra den alderen som ble angitt ved hans død, det er ikke attestert i noen primærkilder. En annen dato angis i Annales Petarienses, nemlig den 1. april 747. I det året var 1. april i påsken, og en keisers fødsel i påsken er et sammenfall som burde har ført til kommentarer, men slike finnes ikke. Det har ført til at noen har mistenkt at fødselen i påsken var en from fiksjon som er oppfunnet som en måte å hedre keiseren på. Andre kommentatorer har på bakgrunn av primærkildene antydet at hans fødsel var ett år senere, i 748, og det er i dag umulig å være sikker på datoen. Skal vi tolke den salige Alkuin av York (ca 735-804) bokstavelig, skulle året være 745.
Som fødested angis Herstal, hvor hans far ble født, en by nær Liège i Belgia, den regionen som både de merovingiske og karolingiske familiene kom fra. Han dro for å bo i farens villa i Jupille da han var rundt syv år gammel, noe som har ført til at Jupille oppgis som et mulig fødested i nesten alle historiebøker. Andre byer har vært foreslått, inkludert Prüm, hvor Bertha oftest oppholdt seg, Düren, Aachen og Quierzy-sur-Oise. Navnet «den Store» er gitt av senere generasjoner og refererer også til det faktum at han var høy (193 cm). Navnene til andre karolingiske herskere refererer også til deres fysiske trekk, som Pipin den Lille, Karl den Skallete, Karl den Tykke, Ludvig den Blinde og Ludvig Barnet. Han var sønn av Pipin III den Lille (741-68; konge fra 751) og den salige Bertha (Bertrada).
Pipins far Karl Martell (716-41) var frankisk hushovmester (major domus). Hushovmestrene var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger. Pipin og Bertha var så nært i slekt at det etter gjeldende rett utelukket ekteskap. De var tremenninger, ettersom deres fedre var fettere: Karl Martell var sønn av Pipin av Herstal og Karibert var sønn av hans bror, Martin av Laon. Legenden forteller at kjærligheten mellom dem slo ned som et lyn i 741. Trolig levde de sammen fra rundt 740, før Karl Martells død, men ekteskapet ble ikke legalisert før nærmere 749 (744?), i alle fall etter at den eldste sønnen Karl ble født, noe kildene plasserer i 742 eller 747/48. Han var ikke et utenomekteskapelig barn, men et førekteskapelig.
Andre kilder sier at hinderet for ekteskapet ikke var nært slektskap, men at Pipin allerede var gift med Leutberga, som stammet fra Donaus bredder og hadde født ham fem barn. Derfor kunne Pipin i begynnelsen bare ha Bertha som konkubine. For henne var det derfor viktig å gi Pipin en sønn og arving, og det heter at Karl ble født etter foreldrenes spesielle bønner, hovedsaklig morens.
Den hellige pave Zacharias (741-52) var ulykkelig over Pipins privatliv. At en person i en så høy stilling levde i et så åpenbart ekteskapsbrytende forhold, var en uting. På den andre siden kunne han heller ikke samstemme i forstøtelsen av en hustru som var mor til mange barn. Men det lyktes Pipin å overtale Leutberga til å skilles uten noen stor skandale. Hun slo seg ned i Lorsch og hennes barn ble anbrakt i klostre, hvor hun kunne besøke dem. Deretter giftet Pipin seg med Bertha (749?)
Pålitelige registre forteller om Karls yngre søsken Karloman og Gisela, mens senere beretninger sier at Pipin og Bertha fikk tre sønner og seks døtre (?). Karl ble født i 742, 747 eller 748, Karloman (Karlmann) ble født rundt 751, sønnen Pipin (759-61) døde ung, mens datteren Gisela ble født i 757. Hun ble abbedisse i Chelles og døde i 810. Noen kilder nevner også døtrene Rothaid og Adelheid (Romaïde og Adélaïde), som døde som barn og ble gravlagt i St. Arnulf i Metz. En annen datter, Isleberge, ble betraktet som hellig. En femte prinsesse, som ikke navngis, levde ugift ved Karl den Stores hoff. En sjette, som Bertin kaller Rothaïde, men som andre kilder kaller Bertha, var gift med grev Milon av Anglaut og nevnes som mor til den berømte Roland. Senere kilder sier at Redburga (Raedburh), hustru til kong Egbert av Wessex, kan ha vært hans datter, eller svigerinne (søster av hans fjerde hustru Luitgard) eller niese. Noen genealogier identifiserer henne som barnebarn av Pipin den Lille, mens andre forskere tviler på at hun overhode har eksistert.
Karl Martell døde den 22. oktober 741 i Quierzy-sur-Oise i det som i dag er departementet Aisne i regionen Picardie. Han ble gravlagt i basilikaen Saint Denis i Paris. Hans to sønner Pipin og den salige Karloman overtok embetet som hushovmestere etter sin far. I 747 abdiserte Karloman og gikk i kloster i Italia. Deretter var Pipin enehersker i frankerriket, selv om det satt en merovinger med kongetittelen. Pipin sendte da i 750 den hellige Burchard av Würzburg med en forespørsel til paven om ikke det riktigste var at den faktiske makthaveren også bar kongenavnet. Dette sa Zacharias seg enig i.
Etter denne «anbefalingen» fra paven samlet Pipin de frie frankere til møte i Soissons. Denne frankiske riksforsamlingen avsatte i november 751 den fjortende og siste merovingerkongen Kilderik III (743-51), som ble avsatt og tonsurert, deposit et detonsit, etter ordre fra pave Stefan II (III) (752-57), ifølge Karl den Stores biograf Einhard, quia non erat utilis, «fordi han ikke var nyttig». Hans lange hår var symbolet på hans dynasti og dermed hans kongelige rettigheter (noen sier magiske krefter), ved å klippe det av fratok de ham alle kongelige rettigheter. I 752 ble han og hans sønn Theoderik plassert i klosteret Saint-Bertin, selv om noen kilder sier at han ble satt i Saint-Omer og Theoderik i Saint-Wandrille. Kilderik døde rundt fire år senere. Under karolingerne ble han baktalt og kalt rex falsus, «falsk konge», til tross for det faktum at det var Pipin som satte ham på tronen.
Riksforsamlingen valgte enstemmig Pipin den Lille til konge. Han ble etter gammel frankisk skikk løftet opp på skjoldet, og dermed var merovingerne avløst av karolingerne. Da Pipin ble konge, utelukket han utrykkelig Karlomans etterkommere fra ethvert krav på tronen. For å fjerne enhver tvil om rettmessigheten av valget lot Pipin seg krone og salve i Soissons av en frankisk erkebiskop; tradisjonen sier at det var Bonifatius, men dette regnes i dag som mindre trolig. Samtidig ble hans sønner Karl og Karloman også salvet, og Bertha ble salvet som dronning, regina.
Pave Stefan II (III) (752-57) krysset i november 753 Alpene som første pave for å søke hjelp hos Pipin mot langobardkongen Aistulf (749-56). Den 14. april 754 ga Pipin paven et høytidelig løfte hvor han forpliktet seg og sine sønner i generelle vendinger til å beskytte den romerske kirken og St. Peters (det vil si pavens) særlige rettigheter. Deretter salvet og vigslet Stefan den 28. juli 754 Pipin og hans to sønner Karl (senere den Store) og Karloman til konger over franker-riket og Bertha til dronning. Dette skjedde i klosteret St. Denis ved Paris, hvor paven hadde tilbrakt vinteren alvorlig syk. Samtidig bekreftet Stefan Pipins dynasti (karolingerne) ved i keiserens navn å gi ham og hans sønner i egenskap av deres nye rolle som beskyttere av Den hellige Stol, tittelen Patricius Romanorum, som var båret både av eksarken og den bysantinske dux (hertug) av Roma. Pipin sørget i 754 for at den romerske kirkens liturgi erstattet den galliske i franker-riket.
Kort før Pipins død ble frankerriket i henhold til tradisjonen delt mellom sønnene Karl og Karloman. Karl fikk de ytre delene av riket som grenset til sjøen, nemlig Neustria, det vestlige Aquitania og den nordre delen av Austrasia, mens Karloman fikk den indre delen, nemlig det sørlige Austrasia, Septimania, det østlige Aquitania, Burgund, Provençe og Schwaben, land som grenset til Italia. Kanskje Pipin betraktet Karl som en bedre kriger, mens Karloman kan ha sett på seg selv som den mest verdige arvingen, født innenfor ekteskap som han var.
Pipin den Lille døde den 24. september 768 og ble gravlagt i Saint-Denis med store æresbevisninger. Den 9. oktober 768, umiddelbart etter sin fars begravelse, trakk begge kongene seg tilbake fra Saint-Denis for å bli proklamert konger av sine respektive stormenn og konsekrert av sine biskoper, Karl den Store (768-814; keiser fra 800) i Noyon og Karloman (768-71) i Soissons. Men deres riker var territoriemessig så innvevd i hverandre at bare et felles styre var tenkelig.
Karl den Stores biograf Einhard skriver rundt femten år etter Karls død at det ikke er overlevert noe skriftlig om Karls barndom og ungdom, og at det på det tidspunkt han skrev ikke var noen personer i live som hadde kunnet fortelle om denne perioden.1 Vi vet ikke noe om Karl den Stores oppdragelse og utdannelse. Men ut fra hans senere virke kan man slutte at hans utdannelse ikke bare gjaldt krigersk dyktighet, men at den også førte til en stor interesse for åndelige verdier, teologiske spørsmål og sosialt engasjement.
I stedet for å trekke seg tilbake til et kloster, viet Bertha seg enda mer aktivt enn før til politikken i de tre årene som fulgte etter Pipins død. Hun overtok regien og forsøkte i et stort anslått fredsinitiativ å stabilisere forholdene i Europa. Hun hadde utvilsomt stor innflytelse over sine sønner. Hennes fremste mål var å gjenskape freden mellom sine to sønner for å kunne gå inn i de planlagte fredsforhandlingene med frankerrikets samlede makt. Det er mulig at det i Karlomans omgivelser fantes dem som forsøkte å så fiendskap mellom brødrene ved å henvise at bare Karloman var født i et lovformelig ekteskap.
I 770 dro Bertha til Karloman i Selz i nedre Alsace, og han bøyde seg for hennes overtalelser og forsonte seg med broren. Deretter reiste hun til Bayern, et av de potensielle kriseområdene i det frankiske riket. Etter Karls ønske reiste abbed Sturmi av Fulda, som selv var bayersk, i forveien. Frankerne var villige til, i det minste foreløpig, å ikke til fulle utøve sine nominelle rettigheter der og innvilge hertug Tassilo III kvasi-suverent herredømme. Tassilo var Berthas nevø og dermed fetter av Karl og Karloman, og han var svigersønn av langobardkongen. I Berthas fredskonsept skulle hertugen av Bayern spille en nøkkelrolle, og målet var en forsoning mellom frankere og langobarder. Pilarer i denne politikken var tre langobardiske prinsesser, døtre av langobardkongen Desiderius og hans dronning Ansa: Luitperga (Luitberga, Liutpirc), som var gift med Tassilo, Adelberga (Adelperga), som var gift med langobardhertugen Arechis II av Benevento i Sør-Italia og den tredje, som muligens het Gerperga, som Bertha ville ha med seg som hustru for Karl. For fra Bayern dro Bertha over Alpene til Pavia, hvor hun ba langobardkongen om Gerpergas hånd for sin sønn. Desiderius' fjerde datter het Anselperga (Ansberga) og ble abbedisse for San Salvatore i Brescia.
Det som har skapt mye forvirring, er navnelikheten mellom Karls og Karlomans hustruer, og til og med pave Stefan III (IV) (768-72) synes å ha blandet sammen de to. Karloman hadde nettopp giftet seg med eller snart skulle gifte seg med Gerberga, som ikke var datter av Desiderius. Gerberga og Gerperga er samme navn, henholdsvis den frankiske og langobardiske versjonen av det moderne franske navnet Gerberge.
Det finnes ingen direkte referanse til Gerpergas navn i noen primærkilde. Hun ble lenge kalt Desiderata eller Desiderada selv i vitenskapelige verker på grunn av en feil i en 1800-tallskopi av Monumenta Germaniae Historica som hadde stor D i desideriata filiam (latin for «ønsket datter»). Selv denne feilen ble noen ganger kombinert med en ettertidskonstruksjon til Desideria, et mer trolig fornavn (den feminine formen av Desiderius, hennes fars navn), eller oversatt, som til fransk Désirée.
Karl hadde nettopp forstøtt sin frille Himiltrud (Himiltrude) (ca 747-ca 780), datter av en burgundisk greve, som han hadde «giftet» seg med i 766 og som han hadde to barn med, sønnen Pipin den Pukkelryggete, som på grunn av sitt handikap ikke ble regnet som arveberettiget og som etter et opprørsforsøk endte sine dager i et kloster, og datteren Amaudru, som senere giftet seg med en greve av Paris. Bertha hadde utvilsomt spilt en rolle da dette forholdet ble inngått, men i slutten av 769 ble Himiltrud et offer for svigermorens fredspolitikk. Nå var det viktigere å alliere seg med langobardene, og julen 770 ble det feiret bryllup mellom Karl og Gerperga, trolig i Mainz. I et forsøk på å hindre ekteskapsbånd mellom frankere og langobarder hevdet pave Stefan III (IV) (768-72) at den frankiske kongen var rettmessig gift med Himiltrud og at et nytt ekteskap dermed var utelukket, men Karl ignorerte ham og «ekteskapet» med Himiltrud ble aldri oppløst. Uansett var det snakk om et rent bekvemmelighetsekteskap. Paven var ikke spesielt glad i langobardene. I et brev til de frankiske kongene beskrev han dem som «en troløs og stinkende nasjon, som ikke en gang blir regnet blant nasjonene og som de spedalske garantert har sitt utspring i». Men Himiltrud ble forvist fra det kongelige hushold og trakk seg tilbake til et kloster, hvor hun trolig døde rundt 780.
I Berthas planer skulle dette fredsskapende ekteskapssyndikatet bli komplettert gjennom ekteskap mellom hennes datter Gisela og den langobardiske kongesønnen og tronfølgeren Adelchis. Men selv om Karl bøyde seg for morens vilje når det gjaldt sitt eget ekteskap, gikk han ikke med på noe bryllup for Gisela. Muligens så Karl på sin mors langobardpolitikk bare som et mellomspill og gikk ut fra at det var lettere for en mann enn for en kvinne å komme ut av et ubekvemt ekteskap.
Sagaen forteller imidlertid at Karl den Store hadde en forbudt dragning mot sin søster, og den incestuøse frukt av forholdet sies å ha vært helten fra Rolandskvadet (La Chanson de Roland) fra 1100-tallet, markgrev Roland av Bretagne. Dette skulle forklare Karls kjærlighetsfulle affeksjon for Roland. Han var en av Karl den Stores hærførere, og han og hans menn ble overfalt og drept av baskiske røvere i passet Roncevaux (Roncesvalles) i Pyreneene. Dette har gitt opphav til en rik sagndiktning. Episoden er interessant som opphav til viktig folkediktning, men ikke historisk.
Bertha reiste til Roma for å be ved helgenenes graver og informere paven om de nye maktkonstellasjonene i Europa. Men paven var ikke fornøyd. Hans områder lå mellom langobardiske territorier i nord og sør, og han var avhengig av frankernes støtte for å holde langobardene i sjakk. Han motsatte seg spesielt ekteskapet mellom Karl og Gerperga.
Karloman fortsatte å krangle med sin eldre bror Karl. I Aquitania hisset en viss Hunald til opprør mot frankerne i den vestlige delen av hertugdømmet. Visse historikere sier at denne Hunald var den tidligere hertugen av Aquitania, som var overvunnet av Pipin den Lille og satt i kloster tyve år tidligere, men dette synes ikke å stemme, og andre kaller denne Hunald for «Hunald II». Han ledet akvitanerne i 769 så langt nord som til Angoulême. Etter frankisk skikk skulle Karloman ha hjulpet Karl, og en del av Aquitania tilhørte også hans del av riket. De to møttes, men Karloman hevdet at siden hans del ikke var innblandet i revolten, angikk den ikke ham, så han vendte tilbake til Burgund. Karl gikk da til krig på egen hånd og ledet en hær til Bordeaux, hvor han satte opp en leir i Fronsac. Hunald ble tvunget til å flykte til hoffet til hertug Lupus II av Gascogne (hertug Hunalds nevø?). Hertug Lupus fryktet Karl den Store, og i bytte mot fred utleverte han Hunald, som ble satt i kloster. En versjon, basert på at denne Hunald var den hertugen som var satt i kloster tyve år tidligere, sier at han ble sendt til Roma for å svare for sitt brudd på sine munkeløfter. Etter at han en gang til hadde rømt fra klosteret, ble han til slutt steinet til døde av langobardene i Pavia. Aquitania var endelig fullstendig underlagt frankerne.
For Karl var den virkelige betydningen av denne episoden i Aquitania at den avslørte hans yngre brors uvennlige følelser overfor ham. Og han kastet ikke bort tid før han tok sine forholdsregler overfor denne faren, hovedsakelig ved å vinne over de vennene som han bedømte å kunne bli de mest verdifulle, først og fremst moren Bertha, som hadde forsøkt oppriktig og klokt å skape forsoning mellom brødrene. Men da det ble nødvendig å velge side, nølte hun ikke med å vise sin hengivenhet til den eldste sønnen.
Den 4. desember 771 døde Karloman plutselig og overraskende i Samoussy, og Karl rev hans arv til seg. Den verdenspolitiske situasjonen hadde plutselig forandret seg. Den 24. desember feiret Karl julefesten i Attigny som anerkjent konge og hersker over hele frankerriket. Dette var en maktovertakelse som hadde foregått lynraskt i løpet av tyve dager og var fullstendig ublodig, selv om Karloman etterlot seg arveberettigete sønner. Hans enke Gerberga tok med seg barna og flyktet til langobardkongen Desiderius. Dette har fått kronikører og anallister til å tro at hun flyktet til sin fars hoff, men Gerberga var altså ikke datter av Desiderius. Gerberga forsvinner ut av kildene i 772, etter at hun var falt i Karls tilhengeres hender. Man antar at hun ble skaffet av veien for ikke å være noen trussel mot Karls enevelde over hele riket.
Som enekonge kunne Karl løse seg fra Berthas innflytelse og utforme sin egen politikk. Han gikk bort fra Berthas forsiktige avveiende politikk og satte sin lit til sverdets makt. I tillegg hadde han forelsket seg i en trettenårig jente ved navn Hildegard fra Schwaben (de gente Suaborum) (758-83), datter av grev Gerold og Imma, en datter av den alemanniske hertugen (dux) Hnabi. Så han forstøtte sin langobardiske gemalinne og sendte henne tilbake til sin far Desiderius, og han giftet seg rundt 771 (før 30. april 771) med Hildegard. Gerperga hadde ingen barn og hennes videre skjebne er ikke kjent. Karl skyldte på hennes barnløshet, men han hadde egentlig aldri likt henne.
Bertha fortsatte å leve ved Karl den Stores hoff, og ifølge Karls biograf Einhard var deres forhold utmerket og kongen holdt alltid sin mor svært høyt. Einhard hevder at Karls skilsmisse fra Gerperga var den eneste episoden som noensinne belastet forholdet mellom mor og sønn.
Karl den Store hadde i alt fem hustruer. Hans andre offisielle hustru Hildegard døde den 30. april 783, utslitt etter ni barnefødsler, bare 26 år gammel. Rundt oktober samme år giftet Karl seg med Fastrada, datter av den formodentlig thüringske grev Radulf. Fastrada døde den 10. august 794 i Frankfurt am Main. Samme år eller høsten 796 giftet Karl seg med Luitgard fra Alemannia, men hun døde barnløs allerede den 4. juni 800. Hun var hans favoritthustru. I 808 giftet han seg med Gerswind (782-829), datter av sakserhertugen Widukind og Geva av Westfold. Hun kom som gissel til Aachen i tilfelle Widukind skulle gjøre opprør på nytt. Etter Widukinds død i 807 ville han forsterke sin autoritet over Sachsen, så han giftet seg med Gerswind. I tillegg til disse hustruene hadde han også forhold til Madelgard, Regina (800) og Adelind (806).
Karl den Store fikk minst 21 barn med tre av de fem hustruene (h 1-5) og seks friller (f 1-6). Med Himiltrud (ca 747-ca 780) (f1) fikk han sønnen Pipin den Pukkelryggete (767-811) (1) og datteren Amaudru (2). Ekteskapet med Gerperga (747-76) (h1) var barnløst. I ekteskapet med Hildegard (757-83) (h2) fikk han sønnen Karl den Yngre (772/73-811) (3), i 788 konge i Neustria, datteren Adalhaid (Adelaide) (773-74) (4), datteren Rotrud (Rotrude, Hruodrud) (775-810) (5), sønnen Karlmann (777-810) (6), som Pipin konge av Italia, den senere keiser Ludvig den Fromme (778-840) (7) og tvillingbroren Lothar (778-79) (8), datteren Bertha (Berthe) (779-ca 828) (9), som ble forvist fra hoffet i 814, datteren Gisela (Gisele) (781-ca 800) (10) og datteren Hildegard (Hildegarde) (782-83) (11).
I ekteskapet med Fastrada (ca 765-94) (h3) fikk han døtrene Theodrada (ca 785-844) (12), før 814 abbedisse av Argenteuil, og Hiltrud (ca 787-ca 814) (13). Hans fjerde ekteskap var med favoritthustruen Luitgard fra Alemannia (ca 776-800) (h4), men ekteskapet var barnløst. Med en ukjent kvinne (f2) fikk han datteren Hruodhaid (Ruodhaid) (ca 787-800) (14). I sitt forhold til Madelgard (f3) fikk han datteren Ruothild (d. 852) (15), abbedisse av Faremoutiers. Med konkubinen Amaltrud av Vienne (f4) fikk han datteren Alpaida (f. 794) (16).
I ekteskapet med Gerswind (Gersuinda) (ca 782-ca 829) (h5) fikk han datteren Adeltrude (Adalthrud) (17). I sitt forhold til Regina (f5) fikk han sønnen Drogo (801-55) (18), som i 818 ble geistlig, i 820 abbed av Luxeuil, i 823 biskop av Metz, i 834 erkebiskop og erkekapellan, og sønnen Hugo (802/06-44) (19), som i 818 ble geistlig og munk i Charroux, i 822/23 abbed av St. Quentin, i 836 abbed av Saint-Bertin og fra 834 til 840 erkekansler for Ludvig den Fromme. I sitt forhold til Adelind (Ethelind) (f6) fikk han sønnene Richbod (805-44) (20), abbed av Saint-Riquier, og Theoderik (f. 807) (21), som i 818 ble geistlig og døde på et ukjent tidspunkt etter det.
Fra guttedagene hadde Karl vist stor hengivenhet til hjemmet og familien. Etter senere tiders mer utviklede kristne standarder var hans ekteskapelige forbindelser langt fra uklanderlige, men det ville være urettferdig å dømme ham etter våre standarder. Det som er sikkert, er det bilde som hans samtidige har gitt oss om den glede han fant ved å være sammen med sine barn. Han deltok i idrett sammen med dem, spesielt i sin egen favorittsport svømming, og han slappet best av sammen med sine sønner og døtre.
Det er vanskelig å forstå Karl den Stores holdning overfor sine døtre. Han nektet å gifte bort døtrene, noe som var uheldig for deres moralske karakter, og ingen av dem inngikk et sakramentalt ekteskap. Dette kan ha vært et forsøk på å kontrollere antallet av potensielle allianser. Karl nektet med sikkerhet å tro på historiene om deres ville oppførsel, selv om de fleste av dem var sanne. Etter hans død trådte hans overlevende døtre inn i klostre eller ble tvunget til det av sin egen bror, den fromme Ludvig. Minst en av dem, Bertha, hadde et anerkjent forhold, om ikke ekteskap, til Angilbert, en geistlig i Karl den Stores hoffkrets. De fikk barna Nithard (ca 790-844/45) og Hartnid (d. 813). Berthas forbindelse var forbilde for sagaen om Eginhard og Emma.
Etter Karlomans død erkjente Bertha at hennes forsoningspolitikk hadde mislyktes. Hun levde sine siste år ved Karls side i Aachen. Hun forlot imidlertid hoffet og trakk seg tilbake til et stille og fromt liv i Thionville. Der tilbrakte hun over ti år til hun døde den 12. juli 783 i Choisy i departementet Oise i Burgund (4. juli og 13. juli angis også som dødsdato). Hun var 57 år gammel. Hennes sønn kongen gravla henne med store hedersbevisninger ved siden av Pipin i basilikaen Saint-Denis ved Paris. Hun er folkelig kjent som helgen.
Sett fra langobardisk side var Karls skilsmisse en dødelig fornærmelse, og politisk var den en forkynnelse av en ugjenkallelig omlegging av den frankiske politikken. Fra sin far hadde Karl arvet tittelen Patricius Romanus, som innebar en spesiell forpliktelse til å forsvare Den hellige Stols timelige rettigheter.
Den 24. januar 772 døde pave Stefan III (IV) (768-72) og Hadrian I (772-95), en motstander av langobardkongen Desiderius(Didier), ble den 1. februar enstemmig valgt til ny pave av folk og presteskap i Roma. Han ble nesten øyeblikkelig angrepet av langobardkongen, som erobret tre mindre byer i «Peters patrimonium», truet selve Ravenna og begynte å arrangere et komplott innen kurien i Roma. Det ble oppdaget at den pavelige kammerherren Paul Afiarta var en hemmelig agent for langobardene, og Hadrian sendte kammerherren av gårde som legat til Desiderius og fikk så erkebiskopen av Ravenna til å arrestere ham. Etter en rettssak ble Afiarta henrettet. Den langobardiske hæren gikk vinteren 772/773 mot Roma og beleiret byen, men de nølte overfor Kirkens åndelige våpen og vek tilbake da paven truet med ekskommunikasjon. Imens sendte Hadrian en legat til Gallia for å appellere om hjelp fra patricius Karl den Store som beskytter av Den hellige Stol.
Karl hvilte ut i Thionville etter et hærtog mot sakserne. Utsendinger fra kong Desiderius nådde frem til ham rett etter pave Hadrians. Karl tok det ikke for gitt at all rett var på pavens side, så han sendte egne utsendinger til Italia for å undersøke. Da Desiderius hevdet at erobringen av pavens byer bare var en legal innfrielse av et lån, tilbød Karl seg straks å betale det ut. Men da Desiderius avslo pengene og Karls utsendinger avla en rapport til fordel for pave Hadrian, gjensto bare et alternativ, nemlig krig.
Våren 773 innkalte Karl frankerrikets samlede militære styrker for en stor invasjon av Lombardia. Det mangler opplysninger om hvor stor hæren var, men for å krysse hurtigere måtte de bruke to pass: Mont Cenis og Store St. Bernhard. De dro høsten 773, og kongen selv ledet gruppen over Mont Cenis, mens hertug Bernhard tok resten over Store St. Bernhard. Han var en sønn av Karl Martel med hans elskerinne Ruodhaid, og dermed onkel til Karl den Store. De fant Desiderius ventende på dem, forskanset i Susa, men frankerne angrep hans flanke og sendte den lombardiske hæren på vill flukt. Desiderius overlot alle byene på sletten til sin skjebne og samlet deler av sin hær i Pavia, hans befestede hovedstad, mens sønnen Adalgis tok med resten av hæren og okkuperte Verona.
Hertug Bernhard hadde sluttet seg til Karl, og på veien ble de overgitte byene erobret. Deretter beleiret de Pavia i september 773. Like etter jul trakk Karl ut en del av hæren fra beleiringen som han brukte til å erobre Verona. Der fant han sin avdøde brors hustru Gerberga og hennes barn. Historien er taus om hva som skjedde med dem, men trolig ble de satt i kloster.
Det som historien derimot forteller om med livfull veltalenhet, er Karls første besøk i Den evige stad Roma. Mens beleiringen pågikk, avla han et overraskende besøk i Roma i påsken 774. Der ble alt gjort for å gjøre hans inntog mest mulig lik en triumf i det gamle Roma. Dommerne møtte ham tretti mil fra byen, militsen la Romas banner for føttene av sine store patricius og hyllet ham som sin imperator. Karl selv glemte det hedenske Roma og prostrerte seg for å kysse apostlenes terskler, og deretter tilbrakte han syv dager i konferanse med Peters etterfølger. I krypten i den gamle Peterskirken, ved apostelen Peters grav, sverget konge og pave hverandre gjensidig troskap. Hadrian ba om at Karl skulle virkeliggjøre de territoriale løftene som Pipin den Lille (741-68) i 754 hadde gitt til apostelen Peter og pave Stefan II (III). Som svar satte Karl opp og signerte personlig et nytt gavebrev etter modell av de tidligere og lovte omtrent to tredjedeler av Italia til St. Peter. Han lovte også å beskytte Kirkestatens territorium, og paven forpliktet seg til å være sin beskytters tro vasall. Likevel ble det snart klart at Karl den Stores gavebrev mer var en anerkjennelse av krav enn en virkelig overføring av herredømme. Karls kroning som Konstantins etterfølger fant ikke sted før 26 år senere, men hans konsekrasjon som Den katolske kirkes fremste forkjemper fant sted i påsken 774.
Kort etter falt Pavia i juni 774. Langobardkongen Desiderius ble sendt i det frankiske klosteret Corbie og hans sønn Adalgis ble flyktning ved det bysantinske hoffet. Karl lot seg krone til langobardenes konge med jernkronen og fikk de langobardiske stormennene til å sverge troskap til seg i Pavia. Bare hertug Arechis II av Benevento nektet å underkaste seg og proklamerte sin uavhengighet. Karl tok fra nå av tittelen «frankernes og langobardenes konge og romernes patricius», Rex Francorum et Langobardorum atque patricius Romanorum. Først i 787 føyde han det selvstendige langobardiske hertugdømmet Benevento til sitt rike. I Roma overtok han beskyttelsen av Kirkestaten. Han skal også ha gjentatt den donasjonen av territorier til paven som hans far Pipin den Lille hadde foretatt kort etter sin beseiring av Aistulf i 752. Disse donasjonene betraktes i dag som falsknerier, det samme er det såkalte Privilegium Hadriani pro Carolo, som ga Karl full rett til å utnevne paven og innsette alle biskoper. Karl forlot Italia samme år og etterlot seg en garnison i Pavia og noen få frankiske grever på plass.
Men Karl måtte ikke bare beskytte Roma mot langobardene, han måtte også beskytte sine egne grenser mot hedningene. Nord for Austrasia lå Friesland, og øst for Friesland lå området til sakserne, som på ingen måte anerkjente noen underdanighet i forhold de frankiske kongene. I 772 var disse sakserne en horde av aggressive hedninger som ikke ga kristne misjonærer annet håp enn martyriet. De var vanligvis ikke bundet sammen av noen politisk organisering, og de drev hele tiden med plyndringstokt inn i frankernes land. Deres språk virker å ha vært svært likt det som ble snakket av deres fettere angelsakserne i England. Men arbeidet til angelsakseren Bonifatius hadde ennå ikke påvirket dem, de dyrket gudene i Valhall og var forent i høytidlige ofringer – noen ganger av mennesker – til Irminsul (Igdrasail), det hellige treet som sto i Eresburg, og de slaktet fortsatt ned kristne misjonærer mens deres slektninger i Britannia holdt kirkelige synoder og bygde katedraler. Sakserne var inndelt i fire undergrupper i fire regioner. Nærmest Austrasia var Westfalen og lengst unna var Ostfalen. Mellom disse to kongerikene var Angria (Engria, Engern) (oppkalt etter folkestammen angrivariene), og nord for disse, ved foten av halvøya Jylland, var Nordalbingen.
Karl kunne ikke finne seg i verken deres plyndringsvaner eller deres hedenske intoleranse, og det var også umulig å slutte en varig fred med dem så lenge de fulgte det gamle teutonske livet med frie landsbysamfunn. Karl foretok sin første ekspedisjon inn i deres land i juli 772, stormet Eresburg, brente Irminsul og tvang Angria til å underkaste seg. Deretter hvilte han ut i Thionville før han ble kalt til Italia.
De neste tyve årene av Karls liv kan betraktes som en eneste lang krigføring, ofte i spissen for sin elitelivvakt scara med sitt legendariske sverd Joyeuse i hånden. De er fylt av en forbløffende rekke av raske marsjer fra ende til ende av et kontinent gjennomskåret av fjell, sumper og skoger og dårlig utstyrt med veier. Det synes som nøkkelen til hans lange serie av seire, vunnet nesten like mye av moralsk som fysisk eller mental overlegenhet, finnes i den inspirasjonen kommunisert til hans frankiske forkjemper av pave Hadrian I. Historikere regner opp 53 distinkte kampanjer ført av Karl, og av disse er det mulig å skille ut bare tolv eller fjorten som ikke helt eller delvis ble foretatt i utøvelse av hans oppgave som Kirkens soldat og beskytter. I sine atten kampanjer mot sakserne var han mer eller mindre drevet av ønsket om å utrydde det han og hans folk betraktet som en form for djevledyrkelse. Etter tretti års krig beseiret han Sachsen og begynte deretter å omvende de beseirede sakserne til katolisismen, med makt om nødvendig.
Mens han fortsatt var i Italia hadde sakserne, irritert, men ikke knekket av skjebnen til Eresburg og Irminsul, grepet til våpen, herjet landet til de hessiske frankerne og brent mange kirker – Bonifatius' kirke i Fritzlar var av stein og hadde motstått deres forsøk. Da Karl vendte nordover fra Italia, sendte han en fortropp av kavaleri inn i fiendens land mens han holdt et konsil i Kiersy (Quercy) i september 774. Der ble det bestemt at sakserne (westfalere, ostfalere og angrivarier) måtte gis alternativene dåpen eller døden.
Den nordøstre kampanjen de neste syv årene hadde som formål en så avgjørende erobring at utøvelsen av denne politikken kunne muliggjøres. I 775 marsjerte Karl gjennom Westfalen og erobret det saksiske fortet Sigeburg, og den første av mange frankiske militære kolonier blant westfalerne ble etablert i Sigeburg. Deretter dro han gjennom Angria, hvor han beseiret sakserne igjen. Til slutt beseiret Karl ostfalerne, i alle fall midlertidig, og deres høvding Hessi mottok dåpen og endte sitt liv i klosteret i Fulda. Etter at en frankisk leir i Lübbecke ved elva Weser hadde blitt overrasket av sakserne og garnisonen slaktet ned, vendte Karl igjen vestover, tilførte westfalerne et avgjørende nederlag og mottok deres løfte om underkastelse. Hele Sachsen bortsett fra Nordalbingen var under hans kontroll, men den saksiske motstanden var ikke knust.
På dette stadiet (776) ble korstoget i Sachsen avbrutt av situasjonen i Lombardia. Arechis (Areghis) av Benevento, svigersønn av den beseirete Desiderius, hadde lagt en plan sammen med sin svoger Adalgis (Adelchis), som da var i eksil i Konstantinopel, om at Adalgis skulle komme til Italia med støtte fra den østromerske keiseren. Pave Hadrian var samtidig innblandet i en krangel med de tre langobardiske hertugene Reginald av Clusium, Rotgaud (Hrodgaud) av Friuli og Hildebrand (Hildeprand) av Spoleto. Erkebiskopen av Ravenna, som kalte seg «primas» og «eksark av Italia» forsøkte også å grunnlegge et uavhengig fyrstedømme på bekostning av Kirkestaten, men ble til slutt bekjempet i 776, og hans etterfølger måtte nøye seg med tittelen «vikar» eller pavens representant.
Det eneste som hindret at alle de pave- og frankerfiendtlige kreftene slo seg sammen mens Karl var opptatt i Westfalen, var at keiser Konstantin V Kopronymos (741-75) døde i september 775. Etter å ha vunnet over Hildebrand og Reginald gjennom diplomati, dro Karl til Italia gjennom Brennerpasset våren 776, beseiret Rotgaud i et slag hvor hertugen falt og etterlot garnisoner og guvernører, eller grever (comites), som de ble kalt, i de gjenerobrede byene i hertugdømmet Friuli. Arechis var ikke nedkjempet og Adalgis hadde aldri forlatt Konstantinopel, men nå var Nord-Italia Karls trofaste undersåtter. Deretter skyndte han seg tilbake til Sachsen.
Der hadde den frankiske garnisonen blitt tvunget til å evakuere Eresburg, mens beleiringen av Sigeburg ble så uventet brutt opp at det ble opphav til en senere legende om inngripen av engler til fordel for de kristne. Som vanlig førte kongens nesten utrolige raske tilbakekomst og den moralske effekten av hans nærvær til at hedningenes raseri stilnet. Karl delte deretter Sachsen inn i misjonsterritorier. Ved det store vårmøtet (champ de Mai) i Paderborn i 777 ble mange saksiske konvertitter døpt. Deres viktigste leder, hertug Widukind (Wittekind), som senere ble deres populære helt, hadde imidlertid klart å flykte til sin svoger Sigfrid i Danmark, hvor hans hustru var fra. Karl bygde en ny leir i Karlstadt. I 777 innkalte han en nasjonal riksdag i Paderborn for å integrere Sachsen fullstendig i det frankiske kongeriket. Mange saksere ble døpt.
Forholdene for den ærverdige iberiske Kirken, som fortsatt led under muslimsk herredømme, appellerte sterkt til Karl den Stores sympati. I 777 kom det til Paderborn representanter for de tre mauriske emirene av Gerona, Barcelona og Huesca, fiender av Ommeyad-emiren Abd al-Rahman I (Abderrahman) (756-88), den mauriske kongen av Córdoba. Emirene lovte å avlegge troskapsed til frankernes store konge til gjengjeld for militær hjelp og foreslo at han invaderte Nord-Spania. En av emirene, Ibn-el-Arabi, lovte å bringe en styrke av berbiske tropper fra Afrika til hjelp for invasjonsstyrkene, mens de andre to lovte å utøve sin mektige innflytelse i Barcelona og andre steder nord for Ebro.
Karl så her en mulighet til å utbre kristendommen og utvide sin egen makt, og han mente nå at sakserne var fullstendig erobret. Derfor dro han våren 778 mot de vestlige Pyreneene i spissen for den neustriske hæren, inkludert mange korsfarere som snakket mange tungemål. Hans betrodde løytnant, hertug Bernhard, dro inn i Spania over de østlige Pyreneene langs kysten med austrasierne og burgunderne, og blant dem var til og med en gruppe langobarder. Karl selv marsjerte gjennom fjellpassene rett til Pamplona. Hærene møttes i Zaragoza og mottok hyllesten til Soloman Ibn-el-Arabi og Kasmin ibn Yusuf. Men Ibn-el-Arabi, som hadde kommet for tidlig med sin berbiske hær, ble myrdet av en utsending fra Abd al-Rahman, og selv om Pamplona ble rasert og Barcelona og andre byer falt, holdt Zaragoza ut.
Karl sto dermed overfor det mest krevende slaget i sin karriere, og i frykt for å tape bestemte han seg for å trekke seg tilbake og dra hjem. Han kunne ikke stole på maurerne og heller ikke baskerne, som han hadde underkuet ved å erobre Pamplona. Han snudde for å forlate Iberia, men da han passerte gjennom passet Roncevaux (Roncesvalles) i Pyreneene, skjedde en av de mest berømte hendelsene i hans lange regjeringstid. For baskerne lå i bakhold og angrep Karls baktropp og bagasjefølge og ødela dem fullstendig. Mange berømte menn ble drept, blant dem sénéchal (overhoffmester) Eggihard, palassgreven Anselm og ikke minst baktroppens kommandant, markgrev Roland (Hruotland) av Bretagne. Det berømte bakholdet fra formodete hedninger (ifølge samtidige kilder) ga middelalderverdenen materialet til dens mest strålende og innflytelsesrike episke dikt, Rolandskvadet (La Chanson de Roland) fra 1100-tallet. Slik endte Karl den Stores spanske kampanje i fullstendig katastrofe. Bortsett fra den moralske effekten denne kampanjen hadde på de muslimske herskerne i Spania, var resultatet av den ubetydelig. Det eneste andre resultatet bortsett fra Rolandskvadet var den senere opprettelsen av Den spanske mark fra Barcelona til Pamplona (806). En følge av frankernes militære engasjement i dette området var også fyrstedømmet, som har vært de jure uavhengig siden Karl den Stores tid. I ministatens nasjonalhymne blir Karl den Store overstrømmende besunget.
Langt viktigere for ettertiden var den neste hendelsen, som fortsatte og avgjorde den lange kampen i Sachsen. Under det spanske korstoget hadde Widukind vendt tilbake fra sitt eksil og brakt med seg danske allierte, og de herjet nå Hessen. Rhindalen fra Deutz til Andenach var under deres kontroll, og de kristne misjonærene var spredt eller i dekning. Karl samlet sine tropper i Düren i juni 779 og gjenerobret Westfalen, Angria og Ostfalen. Han stormet Widukinds befestede leir i Bocholt, og etter denne kampanjen synes kongen å ha betraktet Sachsen som et relativt beseiret land. På en riksdag nær Lippe delte han landet i misjonsdistrikter og deltok selv i flere massedåpseremonier i 780. Karl vendte tilbake til Italia, og for første gang var det ingen umiddelbar saksisk oppstand. Fra 780 til 782 hadde landet fred.
Karl den Store vendte tilbake til Sachsen i 782. Han innførte da en lovkodeks, Sachsen-kapitulariet av 781, som gjorde det obligatorisk for alle saksere under trussel av dødsstraff å motta dåpen og å betale tiende, som frankerne gjorde for å støtte Kirken, og det konfiskerte også store eiendommer til fordel for misjonen. Han utnevnte grever, både saksiske og frankiske. De drakoniske religionslovene gjorde at den innfødte formen av germansk polyteisme var alvorlig truet av kristningen, og dette første til at den gamle konflikten blusset opp igjen.
Dette var Widukinds siste anledning til å gjenskape den nasjonale uavhengigheten og hedendommen, og høsten 782 vendte han tilbake til Sachsen og ledet et nytt opprør. Hans folk, forbitret mot frankerne og deres Gud, grep ivrig til våpnene, og flere kirker ble angrepet. Mens Karl var fraværende beseiret de en frankisk hær i Suntal ved elva Weser og drepte to kongelige legater og fem grever. Men Widukind gjorde den feil å inngå allianse med de ikke-teutonske sorberne fra den andre siden av Saale. Rasemotsetninger svekket snart hans styrker, og de saksiske hærskarene svant hen.
Som svar skal Karl angivelig ha gitt ordre til å halshogge 4.500 saksere i Verden i Nedre Sachsen i 783 etter at de var grepet i å ha praktisert sin tidligere hedendom etter at de hadde omvendt seg til kristendommen. Om denne såkalte «massakren i Verden» er det riktig å si at de som ble drept, ikke var krigsfanger, juridisk sett var de anførere i et opprør, utvalgt av sine medopprørere. Widukind selv unnslapp over Elben, og massakren var starten på to nye år med blodig krig (783-85). Under denne krigen ble også endelig friserne beseiret og en stor del av deres flåte ble brent. Det var ikke før etter et nytt saksisk nederlag ved Detmold og igjen på «Slakterhøyden»ved Osnabrück, at Widukind anerkjente Karls Gud som sterkere enn Odin. I 785 mottok Widukind dåpen i Attigny med Karl som gudfar.
I den første fredsperioden av noen lengde (780-82) begynte Karl å utnevne sine sønner til autoritetsposisjoner i sitt rike i henhold til tradisjonen fra tidligere tiders konger og hushovmestere. I 780 hadde han gjort sin eldste sønn Pipin den Pukkelryggete arveløs fordi den unge mannen hadde sluttet seg til et opprør mot ham. Bak komplottet lå den nasjonale misnøyen med dronning Fastrada, og Pipin hadde blitt lurt gjennom smiger til å slutte seg til de opprørske adelsmennene som lot som de foraktet Karls behandling av Pipins mor, frillen Himiltrud, i 770. Selv om hans liv ble spart gjennom hans fars inngripen, tilbrakte Pipin resten av sine dager i et kloster. Karl døpte om sin sønn Karloman til Pipin for å holde navnet levende i dynastiet.
Forbundet mellom paven og franker-riket ble bekreftet den 15. april 781, da Karl for andre gang var i Roma i anledning påsken. Da døpte paven den fireårige kongssønnen Pipin (som altså opprinnelig het Karloman) og salvet ham til «Langobardenes konge». Den yngre sønnen Ludvig – senere keiser Ludvig den Fromme – ble salvet til konge av Aquitania. Samme år mottok hans eldste sønn, Karl den Yngre, kongedømmet Neustria, som inneholdt regionene Anjou, Maine og Touraine. Karl prøvde å gjøre sine sønner til en sann neustrier, italiener og akvitanianer, og han ga sønnene noe kontroll over sine underkongeriker, men den reelle makten lå alltid i hans hender, selv om hans intensjon var at alle tre en dag skulle arve sine respektive riker.
Hans sønner utkjempet mange kriger på vegne av sin far da de vokste opp. Karl var mest opptatt med bretonerne, som grenset til hans rike og som gjorde opprør minst to ganger, men lett ble slått ned. Men han ble også sendt mot sakserne ved en rekke anledninger. I 805 og 806 ble han sendt inn i Böhmerwald (dagens Bøhmen) for å ta seg av de slaviske tsjekkerne som bodde der. Han la dem under frankisk herredømme, la Elbe-dalen øde og tvang på dem en skatt. I en dom fra 817, hvor frankerrikets folk og provinser blir listet opp, blir Beheimi nevnt som et av de avhengige folkene. Også de ble åpenbart litt etter litt suksessfullt kristnet, for i 845 lot fjorten hertuger fra Bøhmen seg døpe i Regensburg. Det bayerske presteskapet var hovedmennene bak misjoneringen. Fra midten av 800-tallet ble Bøhmen mer og mer et stridens eple mellom østfrankerriket og det stormoraviske riket under Sventopluk, og fra 862 var også Ungarn et problem. Frankernes ekspansjon i dette området la ved siden av den bøhmiske fyrsteslekten Premyslids nybyggerbølger grunnen for den varige politiske og kulturelle tyske innflytelsen i det østlige Sentral-Europa.
Pipin av Lombardia tjente sin far ved å ta seg av avarene, en hedensk fare ved grensene. Til sammenligning var sarasenernes invasjon av Septimania i 793 bare en ubetydelig hendelse i grensekrigføringen. Disse avarene, en hedensk asiatisk rase som trolig var av turansk blod, hadde slått seg ned i territoriene nord for Sava og vest for Theiss, det som i dag er Ungarn (Einhard kaller dem hunere). Tassilo hadde bedt dem om hjelp mot sin overherre, og i 788 invaderte de Friuli og Bayern. Etter hertug Tassilos endelige underkastelse var Karl opptatt med andre ting til 790, men det året marsjerte han ned langs Donau og invaderte deres land og erobret det så langt som til elva Raab i 791. Med erobringen av avarenes berømte «Ring» med dens ni konsentriske sirkler, kom Karl i besittelse av enorme mengder gull og sølv, en del av byttet som disse barbarene hadde akkumulert i to århundrer.
I denne kampanjen samarbeidet kong Pipin av Lombardia med sin far, men styrker trukket bort fra Italia ble i de senere fasene av denne krigen (som kan betraktes som den siste av Karls store kriger) overlatt i hendene på den yngre kongen. En langobardisk hær under Pipin marsjerte inn i Drava-dalen og herjet Pannonia. Kampanjen ville ha fortsatt hvis ikke sakserne hadde gjort opprør igjen i 792 etter syv år med fred. Pipin kjempet også mot det bysantinske imperiet når den konflikten senere kom opp etter Karls keiserkroning og et venetiansk opprør. Ludvig hadde ansvaret for Den spanske mark og dro også til Sør-Italia for å kjempe mot hertugen av Benevento ved minst en anledning. Den yngre Karl invaderte sorbernes territorium.
I de neste to årene var Karl opptatt med slaverne mot sakserne. Men Pipin og hertug Eric av Friuli fortsatte å angripe avarenes ringformede støttepunkter. Deres hovedfestning ble tatt to ganger. Byttet ble sendt til Karl i hans hovedstad Aachen og delt ut til alle hans tilhengere og til og med til utenlandske herskere, inkludert kong Offa av Mercia i England. Snart ga avarene opp og deres ledere reiste til Aachen for å underkaste seg Karl den Store som vasaller og kristne. Dette aksepterte Karl og sendte en innfødt høvding, døpt Abraham, tilbake til Avaria med den gamle tittelen khagan. Abraham holdt sitt folk på plass, men i 800 hadde bulgarerne under Krum feid bort avarenes stat. På 900-tallet slo madjarene seg ned på Pannonia-sletten og utgjorde en ny trussel for Karl den Stores etterkommere.
I 789 marsjerte Karl med en austrasisk og saksisk hær over Elben og inn i abotrittenes territorium. Slaverne under sin leder Witzin underkastet seg straks. Deretter fortsatte felttoget mot wilzerne under Dragovit. Karl aksepterte deres overgivelse og krevde mange gisler samt tillatelse til å sende misjonærer til de hedenske områdene uten at de ble plaget. Hæren marsjerte helt til Baltikum før den snudde og marsjerte mot Rhinen med rikt bytte og uten å bli angrepet. De skattepliktige slaverne ble lojale allierte. I 795, da freden ble brutt av sakserne, grep abotrittene og wilzerne til våpen sammen med sin nye herre mot sakserne. Witzin falt i slag og Karl den Store hevnet ham ved å plyndre ostfalerne ved Elben. Witzins etterfølger Thrasuco ledet sine menn i erobringen av Nordalbingen og utleverte deres ledere til Karl, som æret ham høyt. Abotrittene forble lojale til Karls død og kjempet senere mot danskene. Karl rettet også sin oppmerksomhet mot slaverne sør for avarenes khaganat, nemlig kärntnerne og slovenerne. Disse folkene ble beseiret av langobardene og bayerne og gjort skattepliktige, men de ble aldri inkorporert i den frankiske staten.
Sommeren 783 begynte en ny periode i Karls liv, da det begynte å vise seg tegn på hans mindre sympatiske trekk. Det var i dette året, som kronikører forteller var preget av uvanlig hete og av pest, at de to dronningene døde, hans mor Bertha og Hildegard, hans andre (eller tredje) hustru. Begge disse kvinnene hadde utøvd en sterk og positiv innflytelse på ham, spesielt gjaldt dette hans mor. I løpet av få måneder giftet kongen seg med Fastrada, datter av en austrasisk greve.
De følgende årene var relativt sett en periode av innhøsting etter den formidable perioden med pløying og såing som hadde gått forut, og Karls natur var av en type som kommer best til sin rett i stormer og press. Det som skulle bli til det vestlige imperiet i middelalderen, var allerede grovt sett hogd ut da Widukind mottok dåpen. Fra den dagen til Karls kroning i Roma i 800 besto hans militære arbeid hovedsakelig i å slå ned opprør fra de nylig beseirede eller kvele misnøyen hos misunnelige underordnede fyrster. Tre ganger i løpet av disse femten årene gjorde sakserne opprør, bare for å bli beseiret. I 792 gjorde westfalerne igjen opprør mot sine erobrere. Ostfalen og Nordalbingen sluttet seg til dem i 793, men opprøret bredte ikke om seg og ble slått ned i 794. Et opprør i Angria fulgte i 796, men Karls personlige nærvær samt hjelp fra lojale kristne saksere og slavere knuste det snart. Den siste oppstanden blant det uavhengig sinnede folket skjedde i 804, mer enn tretti år etter Karls første kampanje mot dem. Denne gangen var det Nordalbingen som var mest opprørsk, men også denne gangen ble oppstanden slått ned.
Den siste bayerske stammehertugen Tassilo III hatte fått Bayern i len i 757 av Pipin den Lille. Men han hadde vært en mer eller mindre opprørsk vasall helt siden begynnelsen av sin regjering, og Karl brukte nå pavens innflytelse, utøvd gjennom de mektige biskopene av Freising, Salzburg og Regensburg, for å bringe ham til ro.
I 786 ble en revolt i Thüringen kvalt i fødselen ved at dens ledere ble drept, blindet og forvist. Året etter hadde den langobardiske prinsen Arechis, som hadde befestet seg i Salerno, blitt kronet til langobardenes konge da Karl gikk mot ham i Benevento, mottok hans underkastelse og tok hans sønn Grimoald (Grimwald) som gissel. Da Arechis døde i 792, erklærte Benevento seg igjen uavhengig under hans sønn Grimoald III. Grimoald ble gjentatte ganger angrepet av Karls eller hans sønners hærer, men Karl selv vendte aldri tilbake til Mezzogiorno, og Grimoald ble aldri tvunget til å underkaste seg frankisk overherredømme.
Da Karl fant ut at Tassilo i hemmelighet hadde vært innblandet i langobardenes konspirasjon, invaderte han Bayern fra tre sider med tre hærer bestående av minst fem nasjonaliteter. Enda en gang avgjorde Den hellige Stols innflytelse det bayerske spørsmålet til Karls fordel. Pave Hadrian truet Tassilo med ekskommunikasjon hvis han fortsatte sitt opprør, og da hertugens egne undersåtter nektet å følge ham i felten, underkastet han seg personlig og avla troskapsed til Karl, og til gjengjeld mottok han fra Karl en ny forlening av hertugdømmet (oktober 787). Men deretter fastslo han at hertugen var uegnet som hersker på grunn av sine løftebrudd. På en frankisk riksforsamling i 788 ble Tassilo fengslet, anklaget for troskapsbrudd og dømt til døden. Karl benådet ham imidlertid og sendte ham i kloster i Jumièges. Sønnene ble også munker, og Tassilos hustru og døtre måtte ta nonnesløret. Bayern ble for godt innlemmet i Riket, og i øst ble Den avariske mark (fra 856 Marchia Orientalis) opprettet som grenseområde mot avarene og satt under frankisk overhøyhet. I 794 ble Tassilo tvunget til å fraskrive seg alle krav på Bayern for seg selv og sin familie på synoden i Frankfurt. Bayern ble delt inn i frankiske grevskaper i likhet med Sachsen. Innlemmingen av Bayern i frankerriket var ved siden av underkastelsen av sakserne den viktigste forutsetningen for den senere dannelsen av Det hellige romerske riket.
I den nordøstre delen av riket (Transalbingen) lot Karl slaviske abotritter og frankere slå seg ned som nybyggere til erstatning for de deporterte sakserne. Etter erobringen av Nordalbingen kom den frankiske grensen i kontakt med Skandinavia. De hedenske danskene som bodde på halvøya Jylland, hadde hørt mange historier fra Widukind og hans allierte som hadde søkt tilflukt hos dem, om frankerfaren og det raseri deres kristne konge kunne rette mot sine hedenske naboer. Ifølge de frankiske riksannalene bygde danskekongen Gøttrik (Godfred) i 808 det enorme Danevirke, en rekke volder tvers over Sønderjylland, fra Hedeby Nor i øst til Hollingsted ved elven Trenen i vest. Dette forsvarsverket, som sist var i bruk i den dansk-preussiske krigen i 1864, begynte som en tre mil lang jordvoll. I virkeligheten var det påbegynt i 737 av ukjent anledning. Danevirke beskyttet dansk land og ga Gøttrik anledning til å plage Friesland og Flandern med sjørøverangrep. Han beseiret også frankernes allierte wilzerne og sloss mot abotrittene. Gøttrik invaderte Friesland i 810 og spøkte med å besøke Aachen, men ble myrdet før han kunne gjøre noe mer, enten av en frankisk morder eller av en av sine egne menn. Gøttrik ble etterfulgt av sin nevø Hemming og han inngikk en pakt med Karl den Store i Heiligen sent i 811 etter at abotrittene i det østlige Holstein hadde klart å frigjøre seg fra dansk overhøyhet med frankisk hjelp. Likevel forble forholdet mellom frankere og abotritter ambivalent, noe omstendighetene rundt byggingen av Sakservollen (Limes Saxoniae) rundt 810 viser. Etter at sakserne endelig var kuet ble også sorberne i 806 beseiret av frankerne, etter at deres hertug Miliduoch var blitt drept. Men ifølge samtidige kilder forsøkte de i tiårene som fulgte flere ganger å gjøre opprør.
De siste stadiene av historien om Karls karriere hvor den blir brakt til sitt klimaks, berører Kirkens eksklusivt åndelige domene. Han hadde aldri sluttet å interessere seg for synodenes forhandlinger, og denne interessen inkluderte diskusjonene om spørsmål som i dag ville betraktes som rent dogmatiske. Karl blandet seg inn i disputten om det adoptianistiske kjetteri. Dette var en ny versjon av et gammelt kjetteri som reiste seg i Spania. Biskopene Elipandus av Toledo og Felix av Urgel hevdet at den annen person i Treenigheten ikke virkelig ble menneske, men bare adopterte den menneskelige natur, på en slik måte at mennesket Jesus Kristus bare er en adoptert sønn av Gud. Paven skrev til de spanske biskopene for å fordømme denne neo-nestorianismen eller adoptianismen, og Karl den Store fikk en synode i Regensburg i 785 til å gjenta pavens fordømmelse. Han ga Alkuin av York i oppdrag å skrive mot de heretiske adopsjonistene ledet av Felix av Urgel.
Karls innblanding var mindre gledelig for pave Hadrian i spørsmålet om ikonoklasmen. Etter at keiser Leo IV Khazareren (775-80) døde i 780, ble hans vakre enke Irene (780-802) regent for deres ennå mindreårige sønn Konstantin VI (780-97). Hun var en intrigant og voldelig kvinne, men de hellige ikonene lå hennes hjerte svært nært. Keiserinnen tillot straks venerasjon av bilder, og hun hørte på pavens bønn om et økumenisk konsil. På sønnens vegne anmodet Irene i 781 om ekteskap med en av Karls døtre, Rotrud. Karl samtykket, men da konsilet i Nikea (II) ble innkalt uten at han ble innbudt, så han i det en bevisst nedvurdering av hans person og hans folk og avlyste bryllupsprosjektet.
Det syvende økumeniske konsil åpnet i Nikea den 24. september 787 og varte til 23. oktober. Paven ga sin fulle støtte til konsilet og lot seg representere med to legater, og han anerkjente i ettertid konsilbeslutningene. Konsilet fordømte ikonoklasmen og tok billeddyrkerne i forsvar, men skjelnet tydelig mellom «tilbedelse» (latreia), som tilkom Gud alene, og «venerasjon» (proskynesis), som også kunne bli skapte ting til del. Hadrian hadde sendt et dogmatisk skriv til konsilet, som fedrene mottok med applaus. Der forsvarte han den korrekte bruk av bilder. Både Irene og patriark Tarasios aksepterte dekretene og endte ikonoklast-skismaet. Igjen vendte Konstantinopel tilbake til katolsk enhet og ortodoksi, og igjen var øst- og vestkirken forent i troen.
Karl den Store var fortsatt bitter over at han ikke var invitert til konsilet, og han ønsket heller ikke pavens forsoning med den bysantinske kronen velkommen. Han sendte derfor ut en detaljert avvisning av konsilets avgjørelser om billeddyrkelsen, utformet av hans hoffteologer Alkuin av York og Theodulf av Orléans, det såkalte Libri Carolini (791). Men disse teologene kunne ikke gresk, og var derfor avhengige av en mangelfull oversettelse av konsilbeslutningene til latin, skaffet av Roma. Der oppsto en misforståelse, idet det latinske ordet adoratio kan bety både tilbedelse og venerasjon. Frankerkongens teologer tolket det konsekvent som tilbedelse, uten å ta hensyn til nyanseforskjellen. Derfor polemiserte de (med urette) mot «tilbedelsen» av bilder i Østen. Hadrian hadde mot nok til å forsvare venerasjon av bilder overfor kongen, men han la til at han ville bannlyse keiserinne Irene og hennes sønn dersom ikke de pavelige områdene og Romas jurisdiksjon over Illyria ble gitt tilbake.
Som en romersk keiser i den kristne senantikken førte Karl den Store forsetet ved kirkelige konsiler. Han holdt en stor synode i Frankfurt i juni 794, og den påtok seg, feilinformert, men inspirert av Karl, å fordømme konsilet i Nikea, selv om det hadde blitt sanksjonert av Den hellige Stol. Men de to pavelige legatene og deres herre må ha vært lettet over at synoden bare fordømte et av vedtakene fra Nikea (II), og det på bakgrunn av en mangelfull oversettelse, nemlig det at bilder kunne «tilbes». Hadrian hadde også tilfredsstillelsen av å se den kjetterske adoptianismen bannlyst av synoden med ord som var lånt fra hans eget brev. I 787 besøkte Karl Roma for tredje gang i pavens interesse og for å sikre hans besittelse av Peters Patrimonium.
Erobringen av Italia brakte Karl den Store i kontakt med sarasenerne, som på den tiden kontrollerte Middelhavet. Hans sønn Pipin var travelt opptatt med sarasenerne i Italia. Karl erobret Corsica og Sardinia på et ukjent tidspunkt og i 799 De baleariske øyer. Øyene ble ofte angrepet av sarasenske pirater, men grevene av Genova og Toscana (Bonifatius) holdt dem i sjakk med store flåter inntil slutten på Karl den Stores styre. Karl hadde til og med kontakt med kalifens hoff i Bagdad. I 797 (eller muligens i 801) ga kalif Harun al-Rasjid av Bagdad til Karl den Store en hvit asiatisk elefant ved navn Abul-Abbas, den første kjente elefanten nord for Alpene, og en mekanisk klokke som det kom en mekanisk fugl ut av for å annonsere timene.
I Spania fortsatte kampen mot maurerne uavbrutt gjennom den siste halvdelen av Karl den Stores regjeringstid. Hans sønn Ludvig hadde ansvaret for den spanske grensen. I 785 erobret hans menn Gerona permanent og utvidet den frankiske kontrollen inn i Catalonia i Karls tid og mye lenger, området forble nominelt fransk helt til Avtalen i Corbeil i 1258. Muslimenes høvdinger i det nordøstre Spania gjorde konstant opprør mot Córdobas overhøyhet og vendte seg ofte til frankerne for hjelp. Den frankiske grensen ble langsomt flyttet sørover til 795, da Gerona, Cardona, Ausona (nå Vic), og Urgel var forent til den nye Spanske Mark innenfor det gamle hertugdømmet Septimania.
I 797 falt regionens største by Barcelona i frankernes hender da byens guvernør Zeid gjorde opprør mot Córdoba, og da det mislyktes, overga han byen til dem. Ommeyad-myndighetene tok den tilbake i 799. Ludvig av Aquitania marsjerte da med hele kongerikets hær over Pyreneene og beleiret byen i to år og overvintret der fra 800 til 801, da byen kapitulerte. Frankerne fortsatte å presse mot emiren. De erobret Tarragona i 809 og Tortosa i 811. Den siste erobringen brakte dem til munningen av Ebro og ga dem adgang til å gjøre innfall i Valencia, noe som fikk emir al-Hakam I til å anerkjenne deres erobringer i 812.
I år 797 ble østkeiseren Konstantin VI (780-97), som moren Irene en tid hadde vært på kant med, avsatt av henne, fengslet og blindet, og hun overtok som regjerende dronning (797-802). Det er av betydning for Klars stilling som de facto keiser av Vesten at Irene sendte utsendinger til Aachen for å legge frem for Karl hennes versjon av denne fryktelige historien. Man må også merke seg at det folkelige inntrykket at Konstantin var blitt drept og motviljen mot å overgi det keiserlige septeret i en kvinnes hånd, også innvirket på det som fulgte. Og endelig var det til Karl alene de kristne i øst nå ropte ut om hjelp mot den truende fremmarsjen til den muslimske kalifen Harun al-Rasjid.
Den 25. desember 795 døde pave Hadrian I og ble gravlagt i Peterskirken, Til tross for enkelte gnisninger i deres forhold, sørget Karl den Store dypt ved hans død «som om han hadde mistet en bror eller et barn». Karl hadde holdt denne paven svært høyt og sørget for at messer for pavens sjel ble lest over hele riket. Han fikk også en praktfull marmorplate sendt til Roma til den pavelige grav med et latinsk metrisk epitaf full av respekt og hengivenhet hogd inn. Dette mesterverket av karolingisk kunst kan fortsatt ses i søylegangen i Peterskirken.
Pave Hadrians etterfølger ble den hellige pave Leo III (795-816), som varslet Karl om sitt valg til pave den 26. desember 795 og oversendte ham symbolsk nøkkelen til apostelen Peters grav og byen Romas banner (vexillum). Med dette anerkjente han den frankiske kongen (som Patricius Romanorum) som Romas og Kirkens beskytter. I hallen Triclinium i Lateranpalasset lot paven lage en mosaikk som viste Peter som ga palliet til paven og banneret til Karl. Begge kneler på samme nivå ved Peters føtter, men paven til høyre. Leo ba også om at det ble sendt en legat for å motta innbyggernes lojalitetsed.
Som svar sendte kongen rike gaver med abbed Angilbert, som han ga i oppdrag å forhandle med paven i alle spørsmål som angikk det kongelige embete som romersk patricius. Selv om dette brevet er respektfullt og til og med hengivent, viser det også Karls konsept av koordineringen mellom den åndelige og den verdslige makt, og han nøler heller ikke med å minne paven om hans alvorlige åndelige forpliktelser. I sitt svar understreket Karl: «Vår oppgave er med våpen i hånd å forsvare Kristi hellige kirke mot hedningenes angrep, og befeste den kristne tro innad. Deres oppgave, hellige Far, består i å understøtte våre våpens fremgang ved som Moses å oppløfte Deres hender til Gud og anrope Ham om å gi de kristne seier».
Den nye paven var romer, men hadde bitre fiender i Den evige Stad, som spredte de skadeligste rapporter om hans tidligere liv. På Markusdagen, den 25. april 799, red paven i den tradisjonelle prosesjonen til messen. Da ble han angrepet av en mobb som rev av ham de pavelige klærne. De forsøkte også å blinde ham og skjære av ham tungen, men dette lyktes ikke. Etter å ha forlatt Leo naken og halvdød på gaten, kom de tilbake og dro ham inn i kirken San Silvestro. Der gjorde de et nytt mislykket forsøk på å blinde ham. Etter en formell avsettelsesseremoni ble han sperret inne i det greske klosteret St. Erasmus. Overraskende nok gjenvant Leo tungens bruk, og øynene var heller ikke ødelagt. Det lyktes ham å unnslippe fra klosteret ved hjelp av to av kongens menn som kom med en betydelig styrke, og hertug Winichis av Spoleto tok ham under sin beskyttelse. Deretter dro paven til Karl den Store, som da var i Paderborn. Kongen mottok ham med utsøkt høflighet og stor ærbødighet og tok klart avstand fra avsettelsen.
Men representanter for rebellene kom også, og de la frem formelle anklager mot Leo om mened og utukt. Situasjonen var delikat, for i frankiske kretser ble disse anklagene regnet for å være godt funderte. Karls rådgiver Alkuin av York minnet kongen om at ingen makt på jorden kunne dømme Den apostoliske Stol. Karl fikk utsatt en avgjørelse ved å sende Leo under beskyttelse tilbake til Roma, som han nådde den 29. november. Pavens inntog i Roma var en triumf, for konspirasjonen var ikke populær.
I desember gjennomførte frankiske representanter en undersøkelse i Lateranet av angrepet på paven og anklagene mot ham. Selv om de mistenkte anklagene for å være sanne, hadde de ingen avgjørelsesmyndighet og henviste saken til kongen. For å sikre fred i byen ble konspiratorene midlertidig sendt til franker-riket. Det var snakk om Paschalis og Campulus, nevøer av den avdøde pave Hadrian I og ledere av oppstanden mot Leo.
Karl hadde ingen hast med å handle i denne saken. Han tok seg av forskjellige affærer i tilknytning til grensen bak Elben, til beskyttelsen av De baleariske øyer mot sarasenerne og av nordre Gallia mot skandinaviske sjørøvere. Han tilbrakte det meste av vinteren i Aachen og var i Saint-Riquier i påsken. Rundt denne tiden var han også opptatt ved hustruen Liutgards dødsleie, den dronningen han hadde giftet seg med da Fastrada døde i 794. I Tours konfererte han med Alkuin, deretter innkalte han den frankiske hæren til å møtes i Mainz og annonserte for dem sin intensjon om igjen å reise til Roma. Han dro via Brennerpasset og reiste via Ancona og Perugia til Nomentum, hvor pave Leo møtte ham, og de to dro inn i Roma sammen i november 800. Karl ble hilst med høytidelige seremonier i keiserlig stil.
Den 1. desember holdt han en synode av frankiske og romerske notabiliteter i Peterskirken, og forklarte i åpningstalen at målet var å undersøke anklagene mot paven. Men forsamlingen svarte at den ikke ønsket å sette seg til doms over ham. Leo erklærte seg da villig til å renvaske seg for de falske anklager og følge eksemplet til sine forgjengere. I en plenumssesjon den 23. desember trådte den hellige far frem med evangelieboken høyt løftet og sverget en høytidelig ed som fritok ham for hans fienders beskyldninger. Forsamlingen nektet da å sette seg til doms over ham og istemte Te Deum. Hans opponenter ble da dømt til døden som opprørere og majestetsforbrytere, men på Leos forbønn ble dommen omgjort til eksil.
To dager senere, første juledag 800, skjedde den viktigste hendelsen i Karls liv. Da pontifikaljulemessen med paven som celebrant begynte i Peterskirken og Karl reiste seg etter bønn foran høyalteret over apostelens grav, gikk pave Leo III bort til ham og satte en juvelbesatt keiserkrone på hans hode. Leo knelte for ham i hyllest (den første og siste pave som knelte for en vestlig keiser), hilste ham som keiser og Augustus og salvet ham. Den forsamlede mengden brøt ut i applaus og hyllet ham tre ganger med ordene: Carolo, piisimo Augusto a Deo coronato, magno et pacificio Imperatori, vita et victoria («Til Karl, fromme Augustus kronet av Gud, store og fredsbringende keiser, liv og seier»). Disse detaljene er samlet fra samtidige kilder (biografien om Leo III i Liber Pontificalis, Annales Laurissense maiores, Einhards Vita Caroli og Theofanes). Selv om ikke alle detaljene finnes i alle beretningene, er det ingen grunn til å tvile på deres generelle nøyaktighet.
I følge Karls kronikør Einhard (ca 770-840) kom dette svært overraskende, og i følge ham forsikret keiseren senere at han ikke ville ha gått inn i Peterskirken om han på forhånd hadde visst om pavens planer.2 Denne påstanden har vært mye diskutert. Noen ser den som en uvilje mot keiserlig autoritet på en kirkelig basis, andre ser den mer sannsynlig som en naturlig nøling før et så betydningsfullt skritt. På den andre side er det ingen grunn til å tvile på at opphøyelsen av Karl var diskutert på et tidligere tidspunkt, både hjemme og i Roma, spesielt på bakgrunn av to fakta: de skandaløse forholdene i den keiserlige regjering i Konstantinopel og det karolingiske hus' anerkjente prakt og soliditet. Mye tyder på at denne seremonien, som ble av uvurderlig betydning for den videre historien, var omhyggelig planlagt. Det kunne imidlertid være politisk klokt å la det se ut som kroningen kom overraskende, for keiseren av Bysants hadde hevd på keisertittelen, og det ville Karl ikke gå mot. Juridisk sett mistenkeliggjorde denne kroningen ham overfor Bysants. Det kunne også være at tidspunktet, men ikke keisertittelen, kom overraskende på Karl.
Nå var det vestlige imperium, kjent som Det hellige romerske Imperium, gjenskapt, og igjen hadde man en vestromersk keiser, for første gang siden avsettelsen av Romulus Augustulus i 476 (og et kort mellomspill på 500-tallet). Mange regner denne dagen, 1. juledag 800, som starten på middelalderen. Da det nye riksfolket var frankerne og ikke lenger romere eller grekere, valgte Karl den Store bevisst tittelen Carolus Serenissimus Augustus a Deo coronatus magnus pacificus Imperator, Romanum gubernans Imperium, qui et per misericordiam Dei rex Francorum atque Langobardorum (fritt oversatt: «Karl, den aller nådigst opphøyde, kronet av Gud, den store fredsstiftende romerske keiser som regjerer imperiet, av Guds nåde også frankernes og langobardenes konge»). For å unngå friksjoner med det bysantinske imperiet kalte han seg ikke Imperator Romanorum («Romernes keiser», en tittel reservert for den bysantinske keiseren), men Imperator Romanum gubernans Imperium («den romerske keiser som regjerer imperiet»). Karl forsto seg selv som Augustus Imperator Renovati Imperii Romani («Keiser av det fornyede romerske rike») og dermed direkte etterfølger til de romerske keiserne.
Samme dag salvet paven Karls sønn den yngre Karl som frankernes konge, trolig på den tiden utsett til å overta farens keiserlige verdighet. Karl skyldte ikke sin opphøyelse til erobringen av Roma, heller ikke til noen handling fra det romerske senatet, som da var redusert til et kommunalt organ, og enda mindre til de lokale borgerne i Roma, men til paven, og pave Leo III har gått inn i historiebøkene som «keisermaker». Denne hendelsen ble den historiske basis for de fremtidige forbindelsene mellom pavene og Karl den Stores etterfølgere. Gjennom middelalderen var ingen keiser betraktet som legitim om han ikke hadde blitt kronet og salvet i Roma av Peters etterfølger.
Keiserkroningen hadde bare gjort Karl i teorien det han allerede var i praksis, nemlig den viktigste herskeren i vesten. Den hevet ham også til verdigheten som øverste verdlige beskytter av den vestlige kristenheten og spesielt dens leder, den romerske Kirken. Karl hadde nå definitivt erstattet den bysantinske keiseren som Kirkens patronus et advocatus, noe allerede langobarden Desiderius hadde gjort. Dette betydde ikke bare den lokale velferden for pavedømmet, det vil si orden og fred i Patrimonium Petri. Det betydde også overfor den fortsatt enorme hedenske verden (barbarae nationes) i nord og sørøst et religiøst ansvar, oppmuntring og beskyttelse av misjoner, fremme av kristen kultur, organiseringen av bispedømmer, å sette igjennom en kristen disiplin i livet og forbedring av presteskapet.
Karls personlige hengivenhet til Den apostoliske Stol er velkjent. I forordet til sine kapitularier kaller han seg «den hengivne forsvarer og hjelper av den hellige Kirken». Han var spesielt glad i Peterskirken i Roma. Einhard forteller3 at han beriket den fremfor alle andre kirker og at han var spesielt opptatt av at byen Roma i hans regjeringstid igjen skulle vinne tilbake sin gamle autoritet. Han promulgerte en spesiell lov om den respekt man skyldte Peters Stol (Capitulare de honoranda sede Apostolica). Pavenes brev til ham selv, hans far og hans bestefar ble samlet på hans ordre i den berømte Codex Carolinus. Den hellige pave Gregor VII (1073-85) forteller oss at han satte en del av det erobrete saksiske området under den hellige Peters beskyttelse og sendte til Roma en skatt fra dette området. Han mottok fra pave Hadrian den romerske kirkeretten i form av Dionysius Exiguus' kirkerettssamling Collectio Dionysia-Hadriana og også (784-91) «Det gregorianske sakramentariet» eller den liturgiske skikken i Roma til veiledning for den frankiske Kirken. Han fremmet også i de frankiske kirkene introduksjonen av den gregorianske sangen.
Det er av interesse å merke seg at like før sin kroning i Roma mottok Karl tre budbringere fra patriarken av Jerusalem, som hadde med seg til den frankiske kongen nøklene til Den hellige Grav og Jerusalems banner, en anerkjennelse av at det helligste stedet i kristenheten var under beskyttelse av den store monarken i vesten. Kort etter denne begivenheten sendte kalif Harun al-Rasjid en utsending til Karl, som fortsatte å ha en dyp interesse for Den hellige Grav og bygde latinske klostre i Jerusalem og også et hospital for pilegrimer. Til den samme perioden hører grunnleggelsen av Schola Francorum nær Peterskirken, et tilfluktssted og hospital (med tilknyttet kirkegård) for frankiske pilegrimer i Roma, nå representert av Campo Santo de'Tedeschi nær Vatikanet.
Karl den Stores hovedarbeid når det gjaldt utviklingen av den vestlige kristenheten kunne ha vært ansett utført dersom han hadde gått bort på dette tidspunkt. Av alt det han la til i de resterende tretten årene av sitt liv, var det ikke noe som økte stabiliteten av denne strukturen. Hans militære makt og hans instinkt for organisasjon hadde med suksess blitt brukt til dannelsen av en materiell makt forpliktet til å støtte pavedømmet, og på den andre side hadde minst en pave (Hadrian I) lånt ut hele Den hellige Stols åndelige styrke for å hjelpe til med å bygge opp det nye vestlige imperiet, som hans umiddelbare etterfølger (Leo III) høytidelig skulle konsekrere. Faktisk synes de resterende tretten årene av Karls jordiske karriere å heller illustrere ulempene ved en intim forbindelse mellom Kirken og staten enn fordelene.
I disse årene så man ikke noe lignende som den militære aktiviteten i keiserens tidligere liv, det var mange færre fiender å beseire. Karls sønner ledet en ekspedisjon her og der, men deres far hadde noen større saker for hånden denne gangen. Fremfor alt måtte han enten forsone eller nøytralisere sjalusien fra det østlige imperiet som fortsatt hadde prestisjen av gammel tradisjon. I Roma hadde Karl blitt hyllet som Augustus av det romerske folk, men han kunne ikke unngå å forstå at retten til å tildele denne tittelen mange århundrer tidligere hadde i praksis gått over fra det gamle til det nye Roma. Keiseren av Konstantinopel kalte seg fortsatt romersk keiser og hans hovedstad het offisielt «Nye Roma». Men siden Pipin den Lilles donasjon i 752 hadde paven vært formelt overhode over Roma og eksarkatet, så herskeren i Bysants hadde ingenting å tape på opphøyelsen av Karl. Imidlertid ble begivenheten juledag 800 lenge oppfattet som en krenkelse i Konstantinopel, hvor etter hvert Karls etterfølger ved enkelte anledninger ble kalt «keiser» eller «frankernes keiser», men aldri «romersk keiser».
Konstantinopel forega å betrakte pave Leos handling som skismatisk. Vi vet fra den bysantinske kronikøren Theofanes at Karls reaksjon på keiserkroningen var å ta et første skritt mot å sikre seg tronen i Bysants ved å sende budbringere for å fri til Irene, og at Irene reagerte ganske positivt til forslaget. Men folket i Konstantinopel reagerte på at hun ikke straks avviste forslaget med å avsette henne og erstatte henne med en av hennes ministre, Nikeforos I (802-11). Først da droppet Karl alle ambisjoner i forhold til den bysantinske tronen og begynte å minimalisere sin egen keisertittel, og han vendte tilbake til å kalle seg selv primært Rex Francorum et Langobardum. Keisertittelen ble imidlertid i familien i mange år mens brødre kjempet om overmakten i den frankiske staten. Pavedømmet selv glemte aldri tittelen og ga aldri avkall på retten til å tildele den. Da Karls familie sluttet å produsere verdige arvinger, kronet paven gladelig enhver italiensk stormann som best kunne beskytte ham mot hans lokale fiender. Denne utviklingen førte som man kunne ha ventet, til at tittelen var sovende i nesten førti år (924-962). Endelig, i 962, i et Europa som var radikalt annerledes enn Karl den Stores, ble en ny keiser kronet i Roma av en takknemlig pave. Denne keiseren, Otto den Store, brakte tittelen i hendene på kongen av Tyskland i nesten tusen år, for det skulle bli Det hellige romerske imperiet, en sann keiserlig etterfølger til Karl den Store, om enn ikke Augustus.
Keiser Nikeforos I tok riktignok opp diplomatiske forbindelser med Karl, men han ville ikke anerkjenne hans keiserlige status. En frankisk delegasjon til Konstantinopel i 803 måtte reise hjem igjen uten å ha oppnådd noe som helst. Den frankiske keiseren skjerpet deretter konflikten ved å behandle de opprørske områdene Venezia og Dalmatia som sitt maktområde. Bysantinerne holdt fortsatt flere områder i Italia, nemlig Venezia (det som var igjen av eksarkatet Ravenna), Reggio (Calabria, Italias «tå»), Brindisi (Apulia, Italias «hæl») og Napoli (Ducatus Neapolitanus). Disse regionene forble utenfor frankiske hender inntil 804, da venetianerne, herjet av interne konflikter, overførte sin troskap til jernkronen under Karls sønn Pipin. Dermed endte Pax Nicephori.
Keiser Nikeforos sendte i 806 den østromerske flåten, som blokkerte Venezia og herjet kystene, og den eneste krigen mellom bysantinerne og frankerne begynte. Krigen ble ført til sjøs under kong Pipin, og den varte til 810, da det pro-bysantinske partiet i Venezia ga byen tilbake til den bysantinske keiseren og sluttet fred. En bysantinsk delegasjon kom i slutten av 810 til Italia for å møte kong Pipin, men han var død den 8. juli, så delegasjonen ble sendt videre til Karl i Aachen. De vendte tilbake i 811 med et vennlig skriv, som imidlertid var kompromissløst i keiserspørsmålet. Da de kom tilbake til Konstantinopel, var imidlertid keiser Nikeforos falt den 26. juli 811 på et felttog mot bulgarerne, og hans svigersønn hadde straks grepet makten som keiser Mikael I Rhangabes (811-13). I motsetning til sin forgjenger var han interessert i en varig overenskomst med vesten, og han sendte utsendinger til Aachen, som kom frem i 812. I en offentlig seremoni hyllet de Karl og tiltalte ham faktisk som Basileios og anerkjente hans status som keiser under tittelen Imperator Romanorum gubernans imperium. Dermed var Karls keisertittel anerkjent av det bysantinske riket. Til gjengjeld måtte han igjen avstå Dalmatia og Venezia, men fikk halvøya Istria.
Men fortsatt regnet de bysantinske keiserne seg som mer høytstående enn vestkeiseren, og Mikael Is etterfølgere føyde snart til sin keisertittel genitiven «romernes», noe som skulle vise at de var de eneste rettmessige etterfølgerne til de romerske keiserne. Vestkeiserne som fulgte etter Karl den Store, kalte seg først bare imperator augustus («opphøyd keiser»). Tittelen «Romernes opphøyde keiser» (Romanorum imperator augustus) møter man i vest først i 996 med keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996).
Rundt denne tiden blandet Karl seg igjen inn i området til Kirkens læreembete. Karls ville i 810 at paven skulle legge til «og Sønnen» (Filioque) i artikkelen om Den Hellige Ånd i trosbekjennelsen (qui ex Patre Filioque procedit; «som utgår fra Faderen og Sønnen»). Dette var allerede innført i den frankiske kirken. Paven godkjente doktrinen som lå bak det foreslåtte tillegget, men motsatte seg endringer i Credo og fordømte keiserens innblanding.
Den andre kilden til disharmoni som viste seg i det nye vestlige imperiet helt fra begynnelsen, var spørsmålet om arvefølgen. Karl gjorde ikke noe krav verken på rettighetene til sin eldste sønn eller på selv å utnevne en etterfølger. Slik som Pipin den Lille hadde delt det frankiske riket, slik delte også Karl etter gammel frankisk skikk sitt imperium mellom sine sønner uten å utnevne noen av dem til keiser. På riksdagen i Thionville i 806 proklamerte han sitt testamente med en riksdelingsplan (Divisio regnorum). I henhold til dette gikk det opprinnelige Frankland, Austrasia, Neustria, Burgund, Friesland, Sachsen, Thüringen, Hessen og Franken til Karl den Yngre. Pipin fikk Lombardia og dets italienske len, Bayern, Schwaben og søndre Alemannia, mens størstedelen av det som senere ble kalt Frankrike, det vil si Den spanske mark, Aquitania og Provençe, gikk til Ludvig den Fromme. Hertugdømmet Roma og eksarkatet ble holdt utenfor, og han påla alle tre sønnene å «forsvare og beskytte den romerske Kirken». Keisertittelen ble ikke nevnt, noe som har ført til antakelsen at Karl betraktet tittelen som honorær og ikke arvelig.
Denne delingen av riket kunne ha fungert, men det skulle aldri bli testet. For både Pipin (d. 810) og Karl den Yngre (d. 811) døde før sin far, og i 813 hyllet imperiets stormenn i Aachen Ludvig den Fromme som frankernes konge og fremtidig enehersker over det store imperiet. Det karolingiske imperiet som en dynastisk institusjon endte da keiser Karl III den Tykke (881-88) døde i 888, mens Det hellige romerske imperiet, fortsatt av keiser Otto I den Store (968-73), manglet alt det som nå er Frankrike.
Det gjenstår å si noe om Karl den Stores resultater på hjemmebane. Hans liv besto i en så stor grad av reiser at hjemme i hans tilfelle ikke betydde annet enn han hoff, hvor det måtte befinne seg til enhver tid. Hans generelle preferanse var Austrasia eller Frankland, og etter Aachen var Worms, Nijmegen (Nymwegen) og Ingelheim favorittresidenser. Karl hadde en dyp og intelligent interesse av jordbruksutviklingen i riket og i veksten av handel, både innen- og utenlands.
Karl den Store hadde en viktig rolle i å bestemme Europas umiddelbare økonomiske fremtid. Han fulgte opp sin fars reformer og avskaffet pengesystemet som var basert på gull sou, og både han og kong Offa av Mercia i England innførte det systemet som var innført av Pipin den Lille. Det var sterke pragmatiske grunner til å forlate gullstandarden, spesielt en mangel på gull, en direkte konsekvens av fredsslutningen med Bysants og avgivelsen av Venezia og Sicilia og tapet av deres handelsruter til Afrika og Østen. Denne standardiseringen hadde også som effekt en økonomisk harmonisering og forening av den mangfoldigheten av valutaer som var i bruk da han påbegynte sitt rike, og slik ble både handel og næringsliv forenklet.
Han etablerte en ny standard, livre carolinienne (fra latin libra, det moderne pund), basert på et pund sølv, både mynt- og vektenhet, som var verdt 20 sous (fra latin solidus, den moderne skilling). Solidus var primært et regnskapsmiddel og ble aldri preget. Et pund besto av 240 deniers (fra latin denarius, den moderne penny). I denne perioden var livre og sou telleenheter, bare denier var rikets mynt. I England var systemet med pund, shilling og pence i kraft til 1971.
Karl innførte prinsipper for regnskapsførsel gjennom Capitulare de villis av 802, som etablerte strenge prinsipper for måten inntekter og utgifter skulle føres. Å låne ut penger mot renter var forbudt og styrket i 814, da Karl introduserte kapitulariet for jødene, et drakonisk forbud mot at jøder engasjerte seg i pengeutlånsvirksomhet. Karl innførte også tiltak som direkte priskontroll og skatt på visse varer. Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England. Etter Karls død forvitret det kontinentale myntsystemet, og det meste av Europa gikk over til å bruke den engelske mynten som fortsatt var av høy kvalitet til rundt 1100.
En del av Karl den Stores suksess som kriger og administrator kan spores til hans beundring for lærdom. Hans regjeringstid og den æra den innledet blir ofte referert til som den karolingiske renessanse på grunn av blomstringen i lærdom, litteratur, kunst og arkitektur som karakteriserer den. Gjennom sine omfattende erobringer kom Karl den Store i kontakt med kulturen og lærdommen i andre land, spesielt det visigotiske Spania, det angelsaksiske England og det langobardiske Italia. Han økte antallet klosterskoler og scriptoria (sentre for bokkopiering) i frankerriket. De fleste av de bevarte verkene på klassisk latin ble kopiert og bevart av karolingiske lærde, og de eldste manuskriptene som i dag er tilgjengelige for mange gamle tekster, er karolingiske. Det er nesten garantert at en tekst som overlevde til karolingisk tid, fortsatt er bevart.
Karl den Store ansporet lærdom ved å opptre som beskytter for vitenskapsmennene som utgjorde palasskolen. Som rådgivere i både åndelige og allment kulturelle spørsmål sto tidens høyest utdannete teologer og lærde ved hans side, og den paneuropeiske naturen av hans innflytelse vises av opprinnelsen til mange av mennene som arbeidet for ham: den angelsaksiske Alkuin av York, den visigotiske Theodulf av Orléans, trolig fra Septimania, samt Peter av Pisa, Paulinus av Aquileia og Paulus Diaconus av Montecassino, alle langobarder knyttet til den italienske dannelsestradisjonen. Sammen med frankerne Angilbert, Angilram, Waldo av Reichenau og ikke minst Einhard fra Main, en legmann som ikke bare utmerket seg som en betydelig byggmester, men også som Karl den Stores biograf, regnes de som representanter for den såkalte karolingiske renessansen, som var gjenopplivingen av Europa intellektuelt, politisk og kulturelt, som Karl den Store var den store kraften bak.
Karl den Store viste en seriøs interesse for sin egen og andres lærdom, og han lærte å lese da han var voksen, og selv om han aldri helt lærte å skrive, pleide han å ha en tavle og griffel under hodeputen, ifølge Einhard. Hans håndskrift var dårlig, og derfra vokste legenden om at han ikke kunne skrive. Selv å lære å lese var en bedrift for en konge på den tiden, da de fleste av dem var analfabeter.
I Karls regjeringstid kombinerte man den romerske halvuncialskrift og dens kursive versjon, som hadde gitt opphav til ulike kontinentale minuskelskrifter, med trekk fra den insulære skriften som ble brukt i irske og engelske klostre. Innføringen av den såkalte «karolingiske minuskel» går tilbake til Karls initiativ og er oppkalt etter ham, en forenklet skrivemåte av latinske bokstaver som er grunnlaget for dagens skrift. Alkuin av York, som drev palasskolen og skriptoriet i Aachen, var trolig den viktigste innflytelseskilden. Den revolusjonerende karakteren av den karolingiske reformen kan imidlertid overdrives, arbeidet var i gang lenge før Alkuin kom til Aachen. Den nye minuskelskriften ble spredt først fra Aachen og deretter fra det innflytelsesrike skriptoriet ved Saint-Martin i Tours, hvor Alkuin trakk seg tilbake som abbed da han forlot hoffet i 796, muligens i sammenheng med hans åpne kritikk av kongens behandling av sakserne. Hoffskolen i Aachen ble overtatt av Einhard.
Den karolingiske kongen utøvde bannum, retten til å regjere og kommandere. Han hadde den øverste jurisdiksjon i juridiske spørsmål, ga lover, ledet hæren og beskyttet både Kirken og de fattige. Hans administrasjon var et forsøk på å organisere kongeriket, Kirken og adelen rundt ham, imidlertid var det hele fullstendig avhengig av effektiviteten, lojaliteten og støtten til hans undersåtter. Karl den Store gjennomførte mange reformer i den frankiske regjeringen, men han fortsatte også mange tradisjonelle praksiser, som å dele riket mellom sine sønner.
Hans sivile lovgivningsarbeid besto hovedsakelig i å organisere og kodifisere prinsippene i frankisk lov overlevert fra de eldste tider, og slik ble lovene til frisere, thüringere og saksere i 802 skrevet ned. Blant disse prinsippene var at ingen fri mann kunne fratas liv eller frihet uten å være dømt av sine likemenn i staten. Ånden i hans lovgivning var fremfor alt religiøs, han anerkjente de kirkelige kanoner som basis og norm, han pleide å overlate sine lovprosjekter til biskopene eller å gi sivil autoritet til dekreter fra synoder. Mer enn en gang lagde han lover etter forslag fra paver eller biskoper.
For administrative formål var staten delt inn i grevskap og herreder, som grever og herredsmenn var ansvarlige for styret av. Karl overførte i vesentlig grad riksforvaltningen til sine hoffgeistlige og en nyopprettet tjenesteadel. Hoffkapellene var sentrale forvaltningsorganer for den verdslige og geistlige ordningen i riket. Utøvelsen av rikets forvaltning lå hos grevene, som på ulike områder var kongens stedfortredere. Det fantes markgrever, borggrever og Pfalzgrever. Spesiell betydning fikk markgrevene, som var regenter i de nyopprettete grenseområdene (marker) og i disse områdene hadde vidtrekkende særrettigheter, for eksempel som militærkommandanter og rettsherrer. Landgrevene måtte stille med vernepliktige.
Side om side med grevene i det store nasjonale parlamentet (riksdagene), som vanligvis møttes om våren, satt biskopene, og den åndelige og verdslige makt var så tett sammenvevd at når det er snakk om «konsiler» under Karl, er det ikke alltid lett å se om det er snakk om vedtak fra parlamentet eller en synode. Likevel besto riksdagene i det vesentlige av to kamre, sivilt og kirkelig, men det foregikk også diskusjoner blant res mixtae eller undersåtter som tilhørte begge kategorier.
Den ene frankiske administrative institusjonen som Karl ga en helt ny karakter, var missi dominici, sivile og kirkelige representanter for den kongelige autoriteten. Fra å være kongelige budbringere fikk de under ham funksjoner mer lik pavelige legater, det vil si delvis kongelige kommissærer, delvis omreisende guvernører. Det var vanligvis to for hver provins, en kirkelig og en leg, og de var forpliktet til å besøke sitt territorium (missatica) fire ganger hvert år. Mellom disse missi og lokale guvernører eller grever ble makten til de tidligere kronvasallene eller stammehertugene delt ut. Den lokale justisen ble utøvd av greven i rettsmøter som ble holdt tre ganger hvert år (placitum generale) med hjelp fra syv assessorer (scabini, rachimburgi), men det gikk an å anke dommene oppover helt til keiserens person.
Karl den Store hadde en dypt religiøs karakter. Han hadde også en stor praktisk interesse i alt som hørte til Kirkens gudstjenester og deltok til og med i korets sang (dog, som hans biograf sier, «med dempet stemme»). Han hadde en sterk interesse av spørsmål om riter og seremonier (Monachus Sangallensis), noe som sammen med andre historier som fortelles om ham, viser at hans sterke natur virkelig var impregnert med en nidkjærhet for Guds heder på jord, selv om den til tider var misrettet. Han søkte å opphøye og perfeksjonere presteskapet, både det monastiske og sekulære, sistnevnte gjennom tvangsinnføring av Vita Canonica eller felles liv. Tiender ble strengt innkrevd for presteskapets underhold og den offentlige gudstjenestens verdighet. Kirkelig immunitet ble anerkjent og beskyttet, biskopene ble pålagt å holde hyppige visitasjoner i sine bispedømmer, det ble sørget for religiøs instruksjon for folket på deres morsmål. Gjennom Alkuin sørget Karl for at korrigerte kopier av Skriften ble plassert i kirkene, og han fikk mye ros for den forbedringen av den svært fordervete teksten til den latinske Vulgata som han fikk den hellige Benedikt av Aniane til å utføre. Dessuten ble bispedømmegrensene nøyere beskrevet og metropolittforfatningen langsomt bygd ut, og det kirkelige liv fastere regulert. Biskopene og abbedene som herrer over land og folk ble hentet til administrativ rikstjeneste i hoffkapellene, og de måtte i krigstid også stille krigere i likhet med verdslige stormenn. Hildebold, den første erkebiskopen av Köln, var Karls kansler og erkekapellan ved hans hoff.
Utdannelse, i det minste for aspiranter til presteskapet, ble fremmet av den kongelige ordre av 787 til alle biskoper og abbeder. Den skulle holdes i katedraler og monastiske skoler og bestå av studier i de syv liberale kunster og fortolkning av Skriften. Han gjorde også mye for å forbedre den kirkelige musikken og grunnla skoler for kirkesang i Metz, Soissons og St. Gallen. Den samtidige kristne sivilisasjon ble utviklet gjennom Alkuin, Einhard og andre irske og italienske vitenskapsmenn. Karl den Store snakket godt latin og elsket å lytte til opplesningen av Augustins skrifter, spesielt De civitate dei («Om Guds stat»). Han forsto gresk, Grecam vero melius intellegere quam pronuntiare poterat («Han forsto gresk bedre enn han kunne snakke det»),4 men han var spesielt hengiven til sitt frankiske (gammelgermanske) morsmål. Han forsøkte også å lage en germansk grammatikk, og Einhard forteller at han fikk samlet de gamle folkesangene og helteeventyrene I(barbara atque antiquissima carmina). Dessverre mistet denne samlingen sin anerkjennelse og gikk senere tapt.
Karl den Stores mål var å etablere et kristent imperium, og da han døde, strakte hans besittelser seg fra Pyreneene gjennom Frankrike, Italia og Sveits til Bayern, Tyskland og Balkan. Hånd i hånd med hans erobringer kom Kirken, og Karl den Store var en av de store beskytterne av kristen lærdom, klostre og kirker.
Karl den Store festnet det nære forholdet mellom pavene og frankerne som var begynt under hans far. Hans støtte til og beskyttelse av Den hellige Stol tillot pavene å for godt få slutt på deres avhengighet av det bysantinske imperiet. Karl den Store var velutdannet i teologi, filosofi, matematikk og språk og var kjent for sin overbærenhet og tilgivende natur. Gjennom sine utenlandske erobringer og interne reformer hjalp Karl den Store med å definere Vest-Europa og Middelalderen. I dag betraktes han av noen som grunnlegger av både Frankrike og Tyskland og noen ganger som Europas far. Han ble kalt Rex Pater Europa, og hans berømmelse mens han levde ble overgått etter hans død av hans kolossale ry, tendensen til å se tilbake på hans regjeringstid som en gullalder, spesielt etter at imperiet ble oppdelt av hans etterkommere, og i skriftene til Einhard, som skrev den varme biografien Vita Caroli magni.
Antakelig som en reaksjon på pavens sterke innflytelse ved keiserkroningen innkalte Karl den Store høsten 813 sin eneste overlevende legitime sønn, kong Ludvig av Aquitania, til sitt hoff. Den 11. september 813 ga han sønnen keiserkronen i Pfalzkapellet i Aachen og sendte ham tilbake til Aquitania. Karl den Store anså aldri den pavelige kroning som konstituerende for keiserverdigheten, men derimot akklamasjonen fra folket. Derimot ble pave Leo IIIs kroning av Karl utgangspunktet for den middelalderske lære om en pavelig overføring av keiserverdigheten (translatio imperii) med derav utledete pavelige krav som for eksempel prøving av kandidaten.
Karl var ved god helse inntil sitt 68. år, da feber satte inn og han begynte å halte på en fot. Vi er fortalt at han var sin egen lege og mislikte sine medisinske rådgivere som ville at han skulle spise kokt kjøtt i stedet for stekt. Etter kroningen av sønnen tilbrakte han høsten med å jakte før han vendte tilbake til Aachen den 1. november. I januar 814 ble han syk med lungehinnebetennelse (pleuritis).5 Han ble sengeliggende den 21. januar, og Einhard forteller at han døde en uke senere, klokken ni om morgenen den 28. januar 814 etter å ha mottatt den hellige kommunion, i sitt 72. år og det 47. år av sin regjeringstid.
Han ble gravlagt allerede samme dag i sin yndlingsgrunnleggelse, det oktogonale bysantinsk-romanske Pfalzkapellet i Aachen, bygd av ham selv og dekorert med marmorsøyler fra Roma og Ravenna.6 Av dette kapellet oppsto i århundrenes løp domkirken Aachener Münster (Marienmünster). Han skal ha blitt gravlagt i en romersk sarkofag fra 200-tallet han hadde fått hentet fra Roma til Aachen for dette bruk, og denne sarkofagen står i dag i Mikaelskapellet i domkirken. Det er imidlertid omstridt når hans legeme ble lagt i denne sarkofagen. Det er sikkert at han ble gravlagt i jorden, og det regnes som usannsynlig at en så rikt utsmykket marmorsarkofag ble senket ned i kirkegulvet. Hägermann antar derfor at Proserpina-sarkofagen ble brukt til å oppbevare Karls relikvier først etter Fredrik Barbarossas åpning av graven i 1165.7
Ifølge Einhards beretning ble det over Karls grav satt opp en forgylt arkadebue med et bilde av Karl og en inskripsjon. Dette monumentet ble trolig fjernet kort før normannerangrepet i 882 slik at graven ikke skulle bli funnet og plyndret. Da keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996) oppholdt seg i Aachen i mai i år 1000, åpnet han den keiserlige grav, og det ble sagt at han fant den store keiseren som han var blitt gravlagt, sittende på en marmortrone, kledd og kronet som han var i live, med evangelieboken åpen på knærne. Dette fortelles av tre kilder (Thietmar av Merseburgs krønike, krøniken fra Novalese og Ademar av Chabannes' krønike), men deres troverdighet har utløst store kontroverser, da en gravlegging av Karl i 814 sittende på en trone ville vært svært uvanlig og heller ikke bekreftet av arkeologiske funn.
Karls sønn Ludvig den Fromme (814-40) overtok hele riket, bortsett fra den langobardiske jernkronen, som gikk til Pipins illegitime sønn Bernard. Den nye keiseren var av karakter sin fars rake motsetning: mild og saktmodig, stillferdig, grublende og dypt religiøs. Han ble beskrevet som «en mann uten lidenskaper, uten laster og uten dyder». Hans berømte fromhet slo snart over i det absurde. Han ble så from at «han aldri mer kunne le» uansett hvor lystig stemningen var rundt ham. I stedet gråt han desto mer. Paven overså nå keiseren på en måte som han aldri ville ha våget overfor Karl den Store.
Da pave Stefan IV (V) (816-17) i august 816 dro over Alpene og inn i franker-riket av andre grunner, møttes han og keiseren i Reims i oktober. Paven ble hilst velkommen med storslåtte seremonier, og i en festmesse i katedralen den 8. oktober 816 salvet og kronet han Ludvig og hans hustru Irmengard. Han brukte Konstantins angivelige krone, som han hadde med fra Roma for anledningen. Dette var første gang en pave salvet en keiser, og Ludvig må ha betraktet hele seremonien som en åndelig styrking av sin kongelige stilling. Men det var historisk viktig at pave Stefan med dette dokumenterte pavens krav på å krone keisere, selv om Ludvig like egenhendig som sin far hadde gjort, skulle krone sin sønn Lothar I til medkeiser i 817. Karls keiserrike skulle bare holde sammen i sin helhet i én generasjon. Da Ludvig døde, ble riket delt mellom hans sønner i henhold til frankisk skikk, og denne delingen la grunnlaget for de moderne statene Frankrike og Tyskland.
Man kan finne det overraskende å finne Karl den Store i en helgenfortegnelse. Men i noen deler av imperiet oppsto det en folkelig helgenkult for ham. Av politiske grunner og under den uheldige innflytelse av keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90) og hans motpave Paschalis III (1164-68) ble han helligkåret. Den 29. desember 1165 (andre kilder sier 8. januar 1166), sannsynligvis med Paschalis IIIs godkjennelse, fikk keiser Fredrik Barbarossa sitt «beundrede forbilde» Karl den Store helligkåret i Aachen av Rainald av Dassel i egenskap av erkebiskop av Köln (1159-67). Men Roma og den rettmessige pave Alexander III (1159-81) anerkjente aldri helligkåringen, og Den hellige Stol annullerte alle Paschalis' forordninger på Det tredje Laterankonsil i 1179. Karl den Stores helligkåring ble aldri ratifisert av Universalkirken ved at festdagen ble satt inn i Breviarium Romanum eller Martyrologium Romanum. Men hans kult ble tillatt i byene Aachen og Osnabrück som beatus (salig).8 Offisielt heter det at kulten er«tillatt, men ikke anerkjent». Det finnes også kirker som bærer Karls navn, som sognekirken St. Caroli Magni et beati Aegidii i Wiedenbrück i Westfalen.
Ved Karls helligkåring skulle hans relikvier skrinlegges, og i den forbindelse måtte graven åpnes på nytt. Som beskyttelse mot fiender var graven gjort ukjennelig, men ifølge keiser Fredrik Barbarossa ble den gjenfunnet ved «guddommelig inspirasjon» (corpus [...] pro timore hostis [...] caute reconditum, sed divina revelatione manifestatum).9 Fredrik Barbarossas barnebarn Fredrik II (1212-50) overførte i 1215 Karl den Stores relikvier til det berømte forgylte Karlskrinet han fikk laget og som fortsatt står midt i koret i domkirken i Aachen. Det heter at Fredrik ved sin kroning i 1215 selv la Karls relikvier i det nye skrinet.
I Frankrike ble Karl den Store assosiert med den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1223-70) av den hellige Jeanne d'Arc, og hans fest ble foreskrevet som obligatorisk av staten i 1475. I 1661 valgte Universitetet i Paris ham til skytshelgen. Kardinal Prospero Laurentius Lambertini, som er en av de største autoritetene noensinne på beviser og prosedyrer i helligkåringssaker, og som senere ble pave Benedikt XIV (1740-58), kom til den konklusjon at det ikke var upassende å kalle Karl den Store salig, idet han var en så stor beskytter av Kirken.10 Men det er litt overdrevet å si at hans kult ble stadfestet av pave Benedikt XIV.
Hans fest feires fortsatt i flere tyske bispedømmer, og i Aachen feires denne festen som høytid. Denne feiringen foregår med Vatikanets tillatelse, derfor er det fullstendig legitimt å betrakte Karl den Store som en offisiell helgen. Hans minnedag er dødsdagen 28. januar. I Aachen feires i tillegg hans translasjonsfest den 27. juli.
Den historiske betydning av hans fremtredende personlighet avspeiler seg også i legender og senere fremstillinger, som viser Karl som en storvokst mann med overnaturlige krefter. Blant sagnene som oppsto etter hans død, er det gammelfranske Rolandskvadet. Som latinsk motstykke ble Historia Karoli Magni et Rotholandi skrevet mellom 1130 og 1140, i dag bedre kjent under navnet Pseudo-Turpin, da teksten angis å ha vært skrevet av erkebiskop Turpin (Tilpin) av Reims (ca 748-94). Ved siden av stoffet om Roland inneholder Pseudo-Turpin legenden om at Karl dro til Santiago de Compostela og den hellige apostelen Jakob den Eldres grav og befridde den fra sarasenerne. Den historiske Karl kom imidlertid aldri til Compostela.
I høymiddelalderen oppsto også den legenden at Karl den Store dro til Det hellige Land og fordrev hedningene fra Jerusalem, og at han derfor hadde fått i gave verdifulle relikvier, blant dem Kristi tornekrone. Karls angivelige reise nevnes første gang på slutten av 900-tallet i Benedikt av St. Andreas krønike, mens legenden er fullt utviklet første gang i Descriptio clavi et corone domini («Beskrivelse av Herrens nagler og [torne]-krone»), som ble skrevet i 1053/54 i klosteret Saint-Denis. Den historiske Karl dro aldri til Jerusalem, men som takk for sine diplomatiske anstrengelser til fordel for de kristne i Det hellige Land mottok han noen relikvier fra Den hellige grav.11
Gravene til Zürichs skytshelgener Felix og Regula skal ha blitt gjenoppdaget av Karl den Store. Han skal ha forfulgt en hjort fra Aachen til Zürich da hesten hans plutselig gikk ned på kne for å markere graven til de hellige. Karl fikk deretter relikviene skrinlagt og grunnla til ære for de hellige kirken og prostiet Grossmünster. Inntil reformasjonen var helgenenes graver tilgjengelige for pilegrimene i det såkalte Zwölfbotenkapelle. I det samme kapellet ble det også oppbevart relikvier av Karl den Store som ble overført til Zürich i 1233.
Andre legender forteller om skriftemål og syndstilgivelse gjennom et banner som ble rakt ham av en engel, at han gråt i et kapell for noen innestengte og hans bønn befridde dem, samt at han forutså sin egen død. Han ble i en drøm oppfordret av apostelen Jakob den Eldre om hjelp mot maurerne, han ba til Jakob og murene rundt Pamplona styrtet sammen.
Ifølge sin venn og biograf Einhard{Einhard, Vita Caroli Magni, 22) var Karl en imponerende skikkelse, han var høy, ifølge Einhard syv ganger lengden av sin egen fot, ifølge målinger av hans skjellett på 1700-tallet var han 193 cm (6'4") høy – dette betyr at Karl brukte sko størrelse 44. Hans lyse øyne og lange, bølgende hår ga ham enda mer verdighet. Hans hals var heller kort og tykk og hans mage fremtredende, men hans andre lemmers symmetri skjulte disse defektene. Hans klare stemme var ikke så kraftig som hans gigantiske ytre skulle tyde på. Bortsett fra på sine besøk til Roma bar han nasjonaldrakten til sitt frankiske folk, linskjorte og bukser, en tunika holdt sammen med et silkebånd og gamasjer. Hans lår var omtvunnet av lærbånd og på føttene hadde han snørte sko. Om vinteren beskyttet han skuldre og bryst med en tettsittende jakke av oter- eller mårskinn. Han bar en blå kappe og hadde alltid et sverd på seg. Han foraktet utenlandske kostymer, uansett hvor vakre de var.
Det som vanligvis kalles Karl den Stores autograf, er egentlig hans monogram eller navnemerke (bumerke), som ble skrevet av utenforstående skrivere. Karls egenhendige håndskrift er begrenset til den lille v-en øverst i firkanten i midten, først når keiseren selv hadde tilføyd disse to små strekene, var dokumentet offisielt.
Det er ikke bevart noe samtidig portrett av Karl den Store. En av de eldste fremstillingene av ham finnes i Karl den Skalletes sakramentarium fra rundt 870, som viser ham i karolingisk drakt. En statuett i Musée Carnavalet i Paris skal være svært gammel. I kunsten avbildes Karl den Store vanligvis som keiser og bærer keiserkronen og har rikseple, sverd, ørn og liljer på skjoldet. Han avbildes også med en hund ved føttene, med fire filosofer rundt seg, mens de hellige Peter og Paulus viser seg for ham eller med kirken i Aachen (Aix-la-Chapelle). Han er skytshelgen for lærdom, meglere, lærere, tinnstøpere og Universitetet i Paris. I flere slaviske språk kommer trolig ordet for «konge» fra Karl den Stores latinske navn Carolus, som det russiske korol, det polske król og det serbiske/kroatiske/slovenske kralj.
Les Vita Karoli Magni, Einhards biografi om Karl den Store (på latin)
Les en engelsk oversettelse av Einhards biografi om Karl den Store
- 1
- Einhard, Vita Caroli Magni, 4
- 2
- Einhard, Vita Caroli Magni, XXVIII
- 3
- Vita, kapittel 27
- 4
- Einhard, Vita Caroli Magni, 25
- 5
- Einhard, Vita Caroli Magni, 59
- 6
- Einhard, Vita Karoli Magni, XXXI
- 7
- Dieter Hägermann, Karl der Große: Herrscher des Abendlandes (Berlin: Econ, 2000), s 628 ff
- 8
- Acta Sanctorum, 28. januar
- 9
- Urkunde für Stift und Stadt Aachen vom 8. Januar 1166, MGH D Fr. I. 502, S. 433 Z. 5f.
- 10
- Prospero Lambertini, De servorum Dei beatificatione, I, kap 9, no 4
- 11
- Rolf Große, Saint-Denis zwischen Adel und König (Stuttgart: Thorbecke, 2002), s 42-54