Den salige Johanna (sp: Juana) ble født rundt 1150 på familieslottet Aza ved Aranda de Duero i Gamle Castilla i Spania. Hun kom fra kastiljansk adel og var datter av Don Garcia d'Aza, stormarsjall av Castilla og lærer for kong Alfonso VIII. Hun giftet seg som svært ung inn i den gamle adelsfamilien Guzmán; hennes mann var Felix de Guzmán, som var guvernør i byen Caleruega sørøst for Burgos i Castilla.
De fikk fire barn; først sønnen Antonius, som ble prest og kannik av St. Jakob. Han solgte alt han eide for å tjene de fattige og syke i et hospital. Den andre sønnen, den salige Mannes (Manez), ble også prest. Han fulgte sin yngre bror Dominikus (Domingo), som skulle bli berømt som grunnlegger av Dominikanerordenen. Før Johanna fødte sin yngste sønn hadde hun også fått en datter, som selv fikk to sønner som begge ble dominikanerbrødre.
Da Antonius og Mannes var vokst opp, ba Johanna om å få enda en sønn. Da han ble født i 1170, ble han oppkalt etter den hellige Dominikus av Silos (d. 1073), abbed for det nærliggende benediktinerabbediet, etter at Johanna hadde hatt en visjon da hun ba ved helgenens grav noen måneder før sønnen ble født.
Legenden forteller at Johanna hadde en underlig drøm mens hun var gravid med Dominikus. Hun drømte at hun under hjertet bar en liten svart og hvit hund med en fakkel i munnen, og da hun fødte den, satte den hele verden i brann med sin fakkel. Denne hunden ble et symbol for Dominikanerordenen, og i senere tider ga det opphavet til det berømte ordspillet «Domini canes», Herrens vakthunder. En annen av de mange legendene om Dominikus' barndom sier at hans gudmor (alternativt Johanna) hadde en annen drøm, hvor barnet hadde en skinnende stjerne i pannen som lyste opp verden. Derfor opptrer en stjerne i mange avbildninger av Dominikus. Dominikus ble hos moren til han var syv år, da ble han sendt for utdannelse hos sin onkel, sognepresten i Gumiel d'Izan.
Johanna døde rundt 1203 i Caleruega. Hennes jordiske rester hviler i Peñafiel i provinsen Valladolid. Det er ikke mange mødre til helgener som selv er blitt saligkåret. Johanna, som «var like vakker av sjel som av legeme», sies å ha oppnådd denne verdighet på egen hånd, og ikke på grunn av hennes barns dyder. Noen har hevdet at hennes kult daterer seg fra like etter hennes død. En eremitthytte i Uclés, hvor hun besøkte avdelingen til Ridderne av St. Jakob, og et kapell på kirkegården i Caleruega ble oppkalt etter henne.
Hun ble saligkåret den 1. oktober 1828 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Leo XII (1823-29), etter anmodning fra kong Ferdinand VII. Hun minnes den 2. august (eller på sin sønns festdag den 8. august).
Hun angis noen steder som dominikanerinne, men hun døde lenge før ordenen ble grunnlagt. Hennes kults egentlige opprinnelse ligger i den bemerkelsesverdig tidlige folkelige hengivenhet for Dominikus, som helt klart er i fokus i de retrospektive legendene om Johanna.
Blant andre kjente helgeners hellige mødre kan vi nevne de hellige Augustin og Monika, keiser Konstantin I den Store og den hellige Helena, den hellige Ludvig IX av Frankrike og Bianca av Castilla og den hellige Johannes Don Bosco og Margherita Occhiena.