Den hellige Johannes Melkior Bosco (it: Giovanni Melchiore), senere mest kjent som Don Bosco, ble født den 16. august 1815 i den lille landsbyen Becchi ved Castelnuovo d'Asti i erkebispedømmet Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han var yngste sønn i en bondefamilie. Faren døde da sønnen bare var to år gammel, og hans mor Margareta ble etterlatt med ansvaret for stesønnen Antonio, de to sønnene Johannes og Josef (Giuseppe) og svigermoren. De levde i stor fattigdom.
Moren Margareta skulle bli en av Johannes' nærmeste hjelpere senere i livet. Hun var analfabet og hadde ikke mer enn grunnleggende kunnskaper i religion, men likevel forberedte hun sønnen på hans første skriftemål og kommunion. Hun hadde en praktfull blanding av tradisjonell bondefromhet og antiklerikalisme, og da sønnen fortalte at han ville bli prest, sa hun: «Hvis du er så uheldig at du blir rik, kommer jeg aldri til å sette min fot i ditt hus igjen».
Johannes viste tidlig uvanlige evner og lederegenskaper i venneflokken. Han lærte seg tidlige alle slags sirkuskunster for å samle folk. Midt under forestillingen pleide han å oppfordre til felles bønn, eller han gjentok ordrett sogneprestens søndagspreken. Han forsto sitt kall som niåring, da han hadde en drøm hvor han så seg selv forvandle barn fra dyr til lam. Dette gjorde det klart for ham at hans plikt var å hjelpe og utdanne fattige barn. Han ble trofast mot dette kallet resten av livet, og derfor er han skytshelgen for gutter. Ved hjelp av store ofre sendte moren Johannes som niåring til en skole i Castelnuovo, og han fikk bo hos en god familie hun kjente. Etter skolen tok han strøjobber for å forsørge seg selv og sende noen penger til moren og de to brødrene som var igjen hjemme.
Da han begynte på seminaret i Chieri som 16-åring i 1831, var det veldedighet som sørget for at han hadde passende klær: Sognepresten sørget for en kappe, borgermesteren ga ham en hatt og menighetsmedlemmer bidro med soutane og sko. Etter diakonvielsen begynte han som tyveåring på det kirkelige kollegiet (Convitta Ecclesiastico) St. Frans i Torino, etter økonomisk hjelp fra Luigi Guala, grunnlegger og rektor for kollegiet. Det produserte på den tiden de best utdannede prestene i hele Italia, inkludert Kirkestaten. Johannes ble presteviet den 6. juni 1841 av erkebiskop Franzoni av Torino.
Johannes drømte om misjonsarbeid utenlands, men hans lærer og åndelige veileder i over tyve år, den hellige Josef Cafasso (1811-60), som var rektor for en sognekirke og det tilhørende presteinstituttet i Torino, overtalte ham til heller å begynne å arbeide blant gutter og unge menn, særlig fra arbeiderklassen i fattigkvarterene. Torino tok på den tiden de første skrittene i en alt for rask industrialisering, og mennesker fra landsbygda strømmet til i jakt på arbeid. De var fullstendig uten beskyttet fra noe sosialt lovverk, og spesielt de unge tydde lett til kriminalitet og havnet i fengsel.
Josef Cafasso introduserte Johannes både for rike velgjørere og for slummen og fengslene som trengte hans tjeneste mest, og han regnes som en slags andre grunnlegger av Salesianerordenen. Johannes ble utnevnt til kapellan for St. Filomenas herberge for jenter, som gjorde at han kunne vie seg til arbeidet blant guttene på søndager. Han hjalp en tid den hellige Josef Cottolengo, som hadde grunnlagt et hospital for de syke i 1827, men han måtte snart konsentrere seg om utdanningsarbeidet som var hans første prioritet.
Don Boscos tiltrekkende, karismatiske personlighet skapte raskt resultater. Den 8. desember 1841 sendte Gud ham den første protesjeen i sakristiet i kirken San Francesco i Torino. Det var den foreldreløse, femtenårige murerlærlingen Bartolomeo Garelli. Johannes tok vennlig mot ham, ga ham mat og ba ham om å ta med andre kamerater. Neste søndag var de allerede seks, eller tre måneder var det allerede femti slyngler som betrodde seg til Don Bosco, og tallet vokste stadig. Sammen med Johannes Borel grunnla Don Bosco i 1846 det første oratorium for den hellige Frans av Sales. Han bygde om sitt «oratorium», en gammel skofabrikk han hadde kjøpt, til en slags kveldsskole, som tiltrakk seg hundrevis av gutter.
Men grunnleggeren av herberget, den velstående og filantropiske Marchesa di Barola, krevde at han måtte velge mellom disse søndagsutfluktene med guttene og stillingen på herberget. Da trakk han seg tilbake fra posten som kapellan. En Signore Pinardi tilbød seg å leie Don Bosco et stykke land i Valdocco, en forstad til Torino, hvor det sto en høyløe som kunne brukes som kapell. De måtte grave ut gulvet slik at Don Bosco kunne stå oppreist der inne, men påskemessen ble feiret i det nye kapellet.
I november 1846 tilbød Signore Pinardi ham å leie fire rom i et området hvor en prest ikke burde bo alene. Han appellerte til sin mor og ba henne komme og hjelpe ham, siden hans prestetjeneste langt fra hadde gjort ham rik, men i stedet fattig og gjeldstynget. Sammen med henne, «Mamma Margareta», åpnet han et pensjonat for rundt 40 fattige lærlinger i Valdocco-området. Hun var husholderske der helt til sin død i 1857. I 1853 opprettet han to verksteder til opplæring av skreddere og skomakere. I 1856 hadde prosjektet vokst til 150 fastboende gutter og fire verksteder for ulike håndverkere, inkludert en trykkpresse. Det var også 500 barn tilknyttet oratoriene og ti prester for å hjelpe til med undervisningen av dem.
Regjeringen i Torino var i disse årene uforsonlige motstandere av Den hellige Stol, og prestenes arbeid ble bare tolerert hvis det ble begrenset til utelukkende religiøse oppgaver. Samtidig sørget erkebiskopen for en like stor splittelse ved sin tradisjonalisme mot de nasjonalistiske aspirasjonene til en stor del av hans presteskap – åtti av dem bar den revolusjonære trikolorkokarden ved en julemesse i revolusjonsåret 1848. Antiklerikalismen nådde et nivå som er vanskelig å fatte, med et klimaks i lovene mot klostre. De ble vedtatt i 1855 og stengte 331 hus som berørte 4540 ordensfolk. Disse lovene skulle Don Bosco finne skarpsindige måter å omgå.
Don Bosco var en veltalende og virkningsfull forkynner, rolig og behersket i sitt vesen, og en populær forfatter av stor dyktighet og flid, men hans skrifter var få. Han skrev en bibelhistorie for bruk i skolene, en kirkehistorie, en italiensk historie og flere biografier. Blant dem er en biografi om Don Josef Cafasso, som var Don Boscos lærer, rådgiver og religiøse veileder i over tyve år og hadde en avgjørende innflytelse på hans liv, i likhet med så mange unge prester som han underviste i St. Frans' Institutt i Torino. Da han døde i 1860, under 50 år gammel, holdt Don Bosco prekenen i begravelsen.
Don Bosco skrev også en biografi om den hellige Dominikus Savio. Han var en av de elevene som Don Bosco håpet å lære opp til medarbeider i sitt arbeid, men gutten døde i 1857 av tuberkulose, bare 15 år gammel. Han ble saligkåret i 1950 og helligkåret i 1954, noe Don Boscos biografi i stor grad hadde bidratt til. Ingen tvilte på hans ualminnelige godhet, men helligkåringen av en så usedvanlig ung mann var ikke uproblematisk. Bortsett fra unge martyrer synes tilfellet å være enestående inntil 13. mai 2000, da pave Johannes Paul II (1978-2005) saligkåret Francisco (11) og Jacinta (10) Marto i Fátima i Portugal, de visjonære barna som fikk Mariaåpenbaringer der i 1917. Deres prosess ble innledet i 1945.
Don Bosco hadde en ekstraordinær evne til å behandle vanskelige ungdommer, uten å straffe dem, men med en vennlig og effektiv fasthet. En gang skrev han at han ikke husket noensinne virkelig å ha straffet en gutt, til tross for at noen av hans protesjeer var det som nå kalles ungdomsforbrytere. Hans enestående evne til å omgås gutter var delvis medfødt, delvis resultatet av erfaringer. Han hevdet at han ikke hadde noe undervisningssystem, idet han la vekt på at hans metoder var forebyggende fremfor tvang. Han søkte å gjøre tingene tiltrekkende, enten det var skolefag eller religiøs praksis, og i mange henseender var han en strålende fornyer. I 1868 var 800 studenter involvert i hans utdannelsessystem.
Men hans arbeid var også forbundet med mange vanskeligheter, noen av dem helt grunnløst forvoldt av antiklerikale sivile myndigheter, men også av noen av Kirkens menn som ikke hadde sympati for ham. Han møtte motstand på flere fronter. Tradisjonalistene blant presteskapet anklaget ham fra å ta unge mennesker bort fra sognene og insisterte på at han måtte returnere dem – som om de noen gang hadde tilhørt noen. Nasjonalistiske politikere og prester så hans mange hundre unge menn som et fruktbart rekrutteringsområde for revolusjonære styrker. Men størstedelen av befolkningen, inkludert dem han regnet som sine venner, trodde ganske enkelt at han var gal.
Hans utrolige arbeidsinnsats krevde sitt, og i 1854 fikk han en plutselig blødning. Legene fryktet for hans liv, men guttene hans organiserte seg i bønnegrupper som ba på skift, nektet seg mat og drikke og «stormet himmelen». Don Bosco kom seg igjen. Noen uker senere ble Torino rammet av en koleraepidemi, og snart var 500 døde. Befolkningen som helhet nektet å ta seg av de syke, døende og døde. Don Bosco fortalte ganske enkelt guttene at så lenge de stolte på Guds nåde og ikke begikk noen dødssynder, ville de ikke bli smittet. Han delte dem opp i grupper som bar de syke til sykehusene og de døde til likhusene. Da epidemien stanset i oktober, var 1.400 døde, men ikke en av guttene hadde blitt smittet. Don Boscos rykte som undergjører økte, men han hadde tatt den forhåndsregel å gi hver gutt en flaske eddik som de skulle vaske hendene med etter å ha håndtert de syke.
Don Bosco var helt klart utstyrt med evner som enklest kan forklares som overnaturlige. Et stort antall tilsynelatende mirakuløse begivenheter – for eksempel mangfoldiggjøring av mat – fortelles om ham, noen av dem er svært veldokumenterte. I desember 1854 hadde han en profetisk drøm hvor han forutså «store begravelser ved hoffet». Han tok dette som en advarsel til kongen om ikke å undertegne loven som stengte klostrene, og han skrev til ham og advarte mot de konsekvensene han hadde forutsett. Kongen tok ikke noe hensyn til advarslene. Den 12. januar 1855 døde dronningmoren i en alder av 54 år; den 20. januar døde den 33-årige dronning Maria Adelaida; den 11. februar døde kongens bror Ferdinand av Savoia, også 33 år gammel; den 7. mai døde kongens yngste sønn i en alder av fire måneder. Den rasende kongen beskyldte Don Bosco for å stå bak deres død på overnaturlig måte, og han signerte loven den 27. mai.
Don Bosco hadde stort behov for pålitelige assistenter, og i 1859 begynte han sammen med 22 ledsagere å organisere en kongregasjon som kunne sikre kontinuitet i arbeidet. Don Bosco nærte stor beundring for Frans av Sales' spiritualitet, og han kalte sine medarbeidere for salesianere. De kalles oftest «Salesianere av St. Johannes Don Bosco» (Salesiani di Don Bosco – SDB), men det offisielle navnet er Societas Sancti Francisci Salesii. Kongregasjonen består av både prester og legbrødre, og dens formål er undervisning av trengende og utsatte barn og ungdommer.
Kongregasjonen fikk en generell godkjennelse i 1859 av den salige pave Pius IX (1846-78), men den ble ikke formelt godkjent før den 3. april 1874, og fra Torino er de blitt spredt over hele jorden. Ved grunnleggerens død i 1888 talte kongregasjonen 768 medlemmer i 64 hus, 38 i Europa og 26 i Nord- og Sør-Amerika. I dag finnes det rundt to tusen kommuniteter i 113 land med rundt 17.000 salesianere som spesialiserer seg på pastoralt arbeid og alle slags skoler, både allmennskoler på alle trinn, landbruks-, håndverks- og tekniske skoler og presteseminarer, dessuten hospitaler og misjonsvirksomhet i andre verdensdeler.
Don Bosco klarte å starte en ny kongregasjon til tross for loven mot religiøse ordener, og han nøt så stor respekt at dette til og med skjedde med hjelp fra den samme minister, Rattazzi, som sto bak loven! Ministeren skrev flere kapitler av konstitusjonene, og ga Don Bosco konseptet med en kongregasjon som var et religiøst samfunn innad, men et sivilt selskap utad, i forhold til staten. Dette var den sorten initiativ som bidro til å gjøre den nye kongregasjonen til et eksempel på den vitaliteten som var nødvendig for å kompensere for den relativt miserable tilstanden i de gamle ordenene.
I 1872 grunnla Don Bosco en ny kongregasjon for lignende arbeid blant jenter sammen med en bondekone fra området rundt Genova, den hellige Maria Mazzarello. Han kalte dem «Døtre av Maria, De Kristnes Hjelp» (Figlie de Maria Ausiliatrice – FMA), og de fikk også omgående suksess. Den spredte seg til de fleste av de landene hvor Salesianerfedrene arbeidet. De kalles også Don Bosco-søstrene og ble godkjent av pave Pius IX i 1874 samtidig med salesianerne. Don Bosco grunnla i 1876 også en form for tredjeorden, «Fellesskapet av salesianske medarbeidere» (Cooperatori Salesiani – SMDB). Til «Den salesianske familie» tilhører i alt 17 ulike foreninger med ulik rettskarakter og arbeidsområder, men i tillegg kommer en rekke kongregasjoner og foreninger som er grunnlagt på initiativ av salesianere (se en oversikt på slutten av artikkelen).
I 1875 begynte en bølge av utvandring til Latin-Amerika, og dette tilskyndet starten på salesianernes misjonsarbeid. Don Bosco reiste gjennom Europa og søkte etter midler for misjonen. Noen av rapportene refererte til ham som «den nye hellige Vincent de Paul». Samme år sendte han de første misjonærene til Argentina. Han fikk også tid til å skrive populære kateketiske pamfletter, som han distribuerte over hele Italia, det samme gjaldt hans Salesianske Bulleteng. Han grunnla også som forlegger og forfatter flere betydelige trykkerier.
Don Boscos holdning til pavedømmet kan bare kalles integralistisk. På en tid da pave Pius IX fikk sympati selv i liberale og antiklerikale kretser som «fangen i Vatikanet», la Don Bosco vekt på nødvendigheten av å ikke bare ære pavens person, men også hans embete. Han skrev: «Hvis vi ønsker å være katolikker, må vi tro og tenke som paven tror og tenker». I politisk ytterst kritiske tider var han en formidler mellom paven i Roma og kongen i Torino.
Don Bosco støttet den hovedsakelig jesuittinspirerte bevegelsen for en mer hengiven og til og med sentimental form for katolisisme. Innbegrepet av denne utviklingen var den nye andakten for Jesu hellige Hjerte, festen som ble utvidet til hele Kirken i 1856, på temmelig tynt teologisk grunnlag. Enkeltpersoner, ordener og stater ble oppmuntret til å vie seg til Det hellige Hjerte. Den dominerende kirken Sacré-Coeur på Montmartre i Paris ble bygd i 1876.
Som kirkebygger oppnådde Don Bosco det tilsynelatende umulige ved sin heroiske tillit til at forsynet skulle sørge for nødvendig finansiering. «Gud skal nok hjelpe oss», gjentok han, og hans tro var ikke forgjeves. Hans første lille kirke viste seg snart utilstrekkelig, og han begynte på en ny, som ble fullført i 1868. Denne ble fulgt av enda en stor og tiltrengt basilika i et fattigkvarter i Torino; den ble viet den hellige evangelisten Johannes. Arbeidet for å samle inn penger hadde vært anstrengende, og den hellige mannen var utslitt og syk. Men hans innsats var ikke fullført. I Pius IXs siste regjeringsår 1878 hadde det blitt satt i gang et prosjekt for å bygge en kirke viet til Jesu hellige Hjerte i Roma, og paven hadde gitt penger til å kjøpe tomten. Hans etterfølger Leo XIII var like ivrig etter å fortsette prosjektet, men det virket umulig å skaffe penger til mer enn fundamentene. Don Bosco ble spurt om å ta på seg oppdraget, og han sa ja.
Da han ikke klarte å skaffe mer penger i Italia, dro han i 1883 til Frankrike, landet hvor Jesu Hjerte-fromheten var sterkest. Det var da han hevdet da å ha omvendt Victor Hugo i løpet av to private diskusjoner. Overalt ble han hyllet som en helgen og undergjører, og pengene kom strømmende inn. Fullføringen av kirken var sikret, men da dagen for vigslingen nærmet seg, hørte man Don Bosco noen ganger si at de måtte skynde seg om han skulle få oppleve den. Kirken Sacro Cuore ble vigslet den 14. mai 1887, og kort etter leste han en messe i kirken. Men det var klart at han ikke hadde lenge igjen.
I 1884 ble Don Bosco den første helgenen i historien som ga et avisintervju. Han ble gjentatte ganger spurt om han utrettet mirakler, men han svarte at han bare gjorde det han kunne og stolte på at Gud og Den salige Jomfru gjorde resten. Han benektet også at han hadde evnen til å se inn i fremtiden, noe han sa tilhørte Gud alene.
I 1885 hadde legene advart ham om at hans hvileløse aktiviteter kom til å slite ham ut, men å hvile var i strid med hans natur. Han ble stadig svakere i løpet av 1887. Den 31. januar 1888 døde den store Johannes Don Bosco, 72 år gammel. 40.000 mennesker viste ham den siste ære da han lå på lit de parade, og praktisk talt hele befolkningen i Torino var på gaten under hans begravelse. Han ble gravlagt i byens Salesianerkirke Maria Ausiliatrice.
Den 21. juli 1907 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Pius X (1903-14) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Han ble saligkåret den 2. juni 1929 og helligkåret påskedag den 1. april 1934 av pave Pius XI (1922-39). Paven hadde som en ung p. Ratti besøkt Don Bosco femti år tidligere. Don Boscos minnedag ble ved pavelig dekret av 25. mars 1936 lagt til dødsdagen 31. januar. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Pave Johannes Paul II (1978-2005) utropte ham til «lærer og far for de unge». Han avbildes i enkel prestedrakt, oftest sammen med barn.
Den salesianske familie:
1. Salesianere av St. Johannes Don Bosco (SDB), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt i 1859 i Italia av den hellige Johannes Don Bosco.
2. Døtre av Maria, De kristnes hjelp (Don Bosco-søstre) (FMA), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt i 1872 i Italia av Don Bosco og den hellige Maria Mazzarello.
3. Salesianske medarbeidere (SMDB), offentlig forening av troende, grunnlagt i 1876 i Italia av Don Bosco.
4. Foreningen for tidligere salesianere elever (EX.DB), verdensomfattende sivil forening, grunnlagt i 1878 i Italia av den salige Filip Rinaldi.
5. Tidligere elever av Don Bosco-søstre (EX.FMA), verdensomfattende sivil forening, grunnlagt i 1908 i Italia av Filip Rinaldi. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 29. oktober 1988.
6. Don Boscos frivillige (VDB), sekularinstitutt av pavelig rett, grunnlagt i 1917 i Italia av Filip Rinaldi.
7. Døtre av Jesu og Marias hellige hjerter (HH.SS.CC.), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt i 1905 i Agua de Dios i Colombia av den salige Aloisius Variara. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 24. desember 1983.
8. Salesianske oblater av Jesu hellige Hjerte (SOSC), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt den 8. desember 1933 i Bova Marina i Italia av biskop Giuseppe Cognata. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 24. desember 1983.
9. Apostelsøstre av Den hellige Familie (ASF), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt den 29. juni 1889 i Messina i Italia av kardinal Giuseppe Guarino. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 18. desember 1984.
10. Caritas-søstre av Miyazaki (CSM), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt den 15. august 1937 i Miyazaki i Japan av p. Antonio Cavoli. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 24. januar 1986.
11. Misjonssøstre av Maria, De kristnes hjelp (MSMHC), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt den 24. oktober 1942 i Guwahati i India av biskop Stefano Ferrando. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 27. juni 1986.
12. Tjenerinner av Marias uplettede hjerte (SIHM), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt den 7. desember 1937 i Bang Nok Khuek i Thailand av biskop Gaetano Pasotti. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 6. februar 1987.
13. Døtre av Den guddommelige Forløser (HDS), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt den 25. desember 1956 i San Vicente i El Salvador av biskop Pedro A. Aparicio. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 5. februar 1987.
14. Døtre av den unge Jesus (HJA), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt den 8. desember 1938 i Campo Grande i Brasil av biskop Vicente Priante. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 23. desember 1988.
15. Foreningen salesianske kvinner (ADS), privat forening av troende, grunnlagt den 13. mai 1968 i Caracas i Venezuela av p. Miguel Gonzales. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 29. desember 1988.
16. Foreningen for Maria, De kristnes hjelp (ADMA), offentlig og kirkelig forening, grunnlagt den 18. april 1868 i Torino i Italia av Don Bosco. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 5. juli 1989.
17. Kateketsøstre av Den uplettede Maria og De kristnes Hjelp (SMI), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt den 12. desember 1948 i Krishnagar i India av biskop Louis La Ravoire Morow. Offisielt anerkjent som del av den salesianske familie den 10. juni 1992.
Andre grupper startet etter initiativ av salesianere:
18. Kongregasjonen av St. Mikael erkeengelen (CSMA), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt i Polen i 1921 av den salige Bronislas Markiewicz.
19. Søstre av St. Mikael erkeengelen (CSSMA), kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt i Polen i 1928 av den salige Bronislas Markiewicz.
20. Søsterkunngjørere av Herren, grunnlagt i Shiu Chow og Hong Kong den 30. mai 1931 av den hellige biskop Luigi Versiglia og biskop Ignazio Canazei.
21. Den fromme union av Maria Mazzarello, grunnlagt i Buenos Aires i Argentina den 15. august 1939 av p. Luis Pedemonte.
22. Josefinedøtre, grunnlagt i Fortaleza i Brasil den 29. desember 1949 av biskop Antonio Lustosa.
23. Døtre av Den uplettede Marias kongerike (DQMI), bispedømmesekularinstitutt, grunnlagt i Bangkok i Thailand den 3. desember 1954 av p. Carlo Della Torre.
24. Døtre av Maria Co-Redemptrix, grunnlagt i Reggio Calabria i Italia den 26. juli 1956 av p. Carlo Forno.
25. Sognemisjonærer av Maria, De kristnes hjelp, grunnlagt i Santo Domingo i Den dominikanske republikk den 16. oktober 1961 av p. Andres Nemeth.
26. Misjonærer av Den gode Jesus, grunnlagt i Cuiabá i Brasil den 11. februar 1964 av biskop Orlando Chaves.
27. Formidlerdøtre av Freden, grunnlagt i Petrolina i Brasil den 10. desember 1968 av biskop Antonio Campelo.
28. Døtre av Oppstandelsen, grunnlagt i San Pedro Carchà i Guatemala den 15. september 1977 av p. Giorgio Puthenpura.
29. Visitasjonssøstre av Don Bosco, grunnlagt i Shillong i India den 31. mai 1983 av biskop Hubert D'Rosario.
30. Den oppstandnes vitner (TR 2000), kirkelig bevegelse, grunnlagt i Italia i 1984 av p. Sabino Palumbieri.
31. Frivillige med Don Bosco (CDB), offentlig forening av troende, grunnlagt i Italia i 1984 av p. Egidio Viganò.