Den salige Johannes Maria Boccardo (1848-1913)

Den salige Johannes Maria Boccardo (it: Giovanni) ble født den 20. november 1848 på eiendommen Cà Bianca i bydelen Testona i Moncalieri nær Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han ble døpt dagen etter. Han var den eldste av ti barn av Gasparo Boccardo og Giuseppina Malerba, hvorav tre døde som spedbarn. Av foreldrene lærte han å be, og som svært ung begynte han å ministrere ved messen. Det ble lite tid til lek, for han måtte hjelpe til med å ta seg av de yngre søsknene, som kom den ene etter den andre. Den 9. august 1861 ble lillebroren Aloisius (Luigi) født (1861-1936), og den trettenårige Johannes var fadder ved hans dåp. Aloisius ble saligkåret den 14. april 2007.

Helt fra sin første kommunion og ferming (konfirmasjon) i 1858 ønsket Johannes å bli prest. Etter grunnskolen sendte foreldrene ham i 1861 til middelskolen på Real Collegio Carlo Alberto i Moncalieri, som ble drevet av barnabittene. Der bestemte han seg som 16-åring for å begynne på seminaret, og han begynte den 8. september 1864. Han måtte da ikle seg soutane, som kostet penger. Dem hadde han ikke, uten at han la stor vekt på det. En dag foran slottet i Moncalieri ble han bitt av en stor hund som hadde rømt. Prinsesse Clotilde av Savoia oppsøkte straks familien og ga Johannes en stor sum penger. Han utbrøt: «Til min soutane! En hund har skaffet meg min soutane!»

På seminaret i Torino var han en mønsterstudent, ba mye og mottok kommunionen hver dag. Han ble presteviet den 3. juni 1871 i Torino av biskop Balma. Hans lillebror Aloisius var ministrant ved hans første hellige messe. I november kom den nye erkebiskopen Castaldi til Torino, og han utnevnte Johannes til den viktige stillingen som klerikerassistent ved presteseminaret i Chieri. I 1873 ble han utnevnt til åndelig veileder ved presteseminaret i Chieri. Der begynte også hans yngre bror i 1877. Samme år tok Johannes doktorgraden i teologi.

Johannes var venn med Torinos hellige i dette vanskelige århundret: don Bosco, don Murialdo og don Allamano. Sistnevnte var åndelig veileder på seminaret i Torino, men da han i 1880 ble rektor for Convitto Ecclesiastico delle Consolata, overtok Johannes som åndelig veileder. I dette embetet var han en veileder og far for sine seminarister og ga dem det beste av sitt hjerte og sine prestelige kunnskaper. En av hans studenter var lillebroren Aloisius, som hadde begynt der i 1879.

I 1882 ble Johannes utnevnt til sogneprest i Pancalieri, rundt tre mil fra Torino. Han aksepterte lydig utnevnelsen, som skulle bli hans siste, men atskillelsen fra seminaristene må ha smertet hans følsomme hjerte stort. For Johannes, som opprettholdt og økte sin tidlige apostoliske entusiasme til tross for dagliglivets press, var hans sogn et ekte «misjonsland». Den dagen da han gjorde sitt høytidelige inntog i sognet, ved synet av kirkens klokketårn i det fjerne, viet han seg som et offer for sine sognebarns beste. I 1884 ble hans bror Aloisius presteviet av kardinal Alimonda og året etter sendt til Pancalieri som kapellan for sin bror.

Like etter ble landsbyen rammet av kolera. Johannes og Aloisius kastet seg ut i arbeidet med å hjelpe de syke, selv om de risikerte å bli smittet selv, og på dem brukte de all sin moralske energi og alle sine midler. Da epidemien var over, var over femti døde, og i landsbyen var det igjen bare forlatte gamle, foreldreløse barn og fattigfolk som ikke lenger hadde tak over hodet eller andre ressurser. Dette gjorde et stort inntrykk på Johannes' faderlige hjerte. Han ba og søkte råd, og da han var sikker på Guds vilje, grunnla han Nestekjærlighetens hospits og senere søsterkongregasjonen «Fattige døtre av St. Cajetan» (Povere Figlie di San Gaetano – PFSG), som i løpet av noen få år spredte seg i hele Piemonte og resten av Italia. Deres superior var den unge Carlotta Fontana, som tok navnet sr. Gaetana.

Johannes visste at en sogneprests første plikt var evangelisering. Andre viktige oppgaver var feiringen av eukaristien, forvaltningen av sakramentene, katekese og flittighet i skriftestolen. Han var alles far, spesielt de syke og de fattige. Hans liv var fylt av streng bot skjult bak et konstant smil. Når det var spørsmål om å gjøre noe godt, avslo han aldri.

I 1911 ble Johannes rammet av en lammelse, og han var invalid til han døde den 30. desember 1913 i Pancalieri, 65 år gammel. Den 1. januar 1914 deltok en mengde mennesker i hans høytidelige begravelse. Broren Aloisius ble utnevnt til superior for Cajetan-søstrene, og han slo seg ned nær dem i Pancalieri. I 1924 fikk han brorens jordiske rester overført til søstrenes moderhus i Pancalieri.

I 1960 ble hans saligkåringsprosess åpnet i Torino. Den 6. april 1998 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. april 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 24. mai 1998 under hans besøk i Torino. Hans minnedag er dødsdagen 30. desember.

Den 8. juni 1961 ble det også åpnet en saligkåringsprosess for hans lillebror Aloisius i kurien i Torino, og den ble oversendt til Roma den 19. april 1979. Den 12. april 2003 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. desember 2005 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret lørdag den 14. april 2007 i den nyvigslete kirken Chiesa del Santo Volto («Det hellige ansikt») i Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 9. juni.