| Den salige Karl Gnocchi (1902-1956) |
Den salige Karl Gnocchi (it: Carlo) ble født den 25. oktober 1902 i San Colombano al Lambro i provinsen Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia, få kilometer fra Lodi på den lombardiske sletten. Hans foreldre var marmorhoggeren Enrico Gnocchi og Clementina Pasta, som var skredder. Han var den yngste av tre søsken. Da han var fem år gammel i 1907, døde hans far av silikose, en kronisk lungesykdom som skyldes innånding gjennom lengre tid av kvartsholdig (silisiumdioksidholdig) støv og som ofte rammet marmorarbeidere.
Karl flyttet til Milano sammen med familien, og der døde hans brødre av tuberkulose, Mario i 1908 og Andrea i 1915. Han vokste opp i et fromt miljø, og i Montesiro i Besana di Brianza, hvor han ofte ble sendt av sine slektninger på grunn av sin skjøre helse, møtte han kapellanen don Luigi Ghezzi, som vekket i ham en beslutning om å begynne på seminaret. Han studerte på erkebispedømmet Milanos seminar og ble presteviet den 6. juni 1925 av erkebiskop Eugenio Tosi av Milano, og samme år feiret han sin første messe i Montesiro.
Karl Gnocchi ble først utnevnt til sognet Cernusco sul Naviglio og i 1926 til det store sognet San Pietro in Sala i Milano, hvor han knyttet sterke bånd til sine sognebarn. Hans hjertesak helt fra sine første år som prest var unge menneskers oppvekst og utdannelse i regi av kirken og oratoriet. Hans ry som utdanner nådde kardinalen av Milano, den salige Alfred Ildefons Schuster (1880-1954), som den 22. september 1936 utnevnte ham til åndelig veileder for det prestisjefylte Gonzaga-instituttet i Milano, som tilhørte De kristne skolebrødrene (Fratelli delle Scuole Cristiane). Tidligere hadde kardinalen utnevnt ham til åndelig veileder for GUF (Gruppo Universitari Fascisti). Samtidig ble han utnevnt til religionslærer på Istituto Commerciale Schiapparelli i Milano.
På slutten av 1930-tallet utnevnte kardinal Schuster ham til åndelig veileder for Den andre milanesiske legion, som besto av studenter fra det katolske universitetet Sacro Cuore og Gonzaga-instituttet. I 1939 døde hans mor, som han skyldte svært mye. Samme år brøt Andre verdenskrig ut, og da Italia gikk med i krigen den 10. juni 1940, meldte Karl Gnocchi seg som frivillig og dro til den albanske/greske fronten i alpejegerbataljonen Val Tagliamento. Da felttoget på Balkan var slutt i 1941, dro don Gnocchi i 1942 til den russiske fronten sammen med alpejegerdivisjonen Tridentina. Der deltok han som kapellan i slaget ved Nikolajevka, en liten del av slaget ved Stalingrad, utkjempet mellom sovjetiske tropper på den ene siden og tyske, italienske og ungarske på den andre.
Karl Gnocchi overlevde slaget og den italienske hærens katastrofale tilbaketog i januar 1943, hvor han viet seg fullstendig til å ta seg av de sårede og syke. Han mottok deres siste vilje og brakte dem med til Italia, hvor han reiste rundt i hele landet for å oppsøke familiene til de falne. Han ble dekorert med en militær sølvmedalje for sin krigsinnsats, men mot slutten av krigen sluttet han seg til motstandsbevegelsen. Han kom i kontakt med OSS (Office of Strategic Services), som var forløperen til CIA, og han ga opplysninger til denne organisasjonen, som ble ledet av Allen Dulles i Bern. Før krigens slutt i 1944/45 ble han arrestert av fascistene for spionasje, men takket være kardinal Schusters inngripen ble han løslatt etter noen dager i fengsel. Etter krigen erklærte den amerikanske konsulen i Lugano at don Gnocchi hadde gjort en viktig innsats under krigen.
Don Carlo kunne ikke glemme sine dramatiske opplevelser under retretten fra Russland, og langsomt modnet ideen i ham om å hjelpe krigens ofre, spesielt barna. I 1945 ble don Gnocchi utnevnt til direktør for Istituto Grandi Invalidi i Arosio, hvor han først mottok de foreldreløse barna av døde alpejegere. Senere utvidet han arbeidet til unge krigsinvalider og foreldreløse barn av sivile. For dem åpnet han en rekke kollegier i mange italienske byer (Inverigo, Parma, Pessano con Bornago, Torino, Roma, Salerno, Milano, Firenze og Genova). Til slutt åpnet han de mest moderne sentrene for utdannelse av barn som var rammet av poliomyelitt.
I 1948 grunnla han Fondazione Pro Infanzia Mutilata, som ble anerkjent året etter gjennom et dekret fra den italienske presidenten av 26. mars 1949. Samme år utnevnte statsminister Alcide De Gasperi ham til rådgiver for presidenten for Rådet for krigsinvalider. I 1951 ble hans stiftelse omdøpt til Fondazione Pro Juventute, senere kjent som Fondazione Don Gnocchi pro Juventute, i dag offisielt kalt Fondazione don Carlo Gnocchi Onlus. Stiftelsen finnes i dag over hele verden.
Don Carlo døde den 28. februar 1956 klokken 18:45 med et krusifiks mellom fingrene. Hans siste profetiske gest var å donere sine hornhinner til to blinde gutter på en av sine institusjoner, Silvio Colagrande og Amabile Battistello. Dette var på en tid da organtransplantasjoner ennå ikke var lovregulert i Italia, og oppstyret førte til en offentlig debatt som førte til at en ny lov ble vedtatt den 3. april 1957. Hans jordiske rester ble den 3. april 1960 overført fra Cimitero Monumentale til Cappella del Centro Pilota i Milano.
Etter Don Carlos død var det mange som hevdet å ha mottatt hjelp etter å ha påkalt ham, og av den grunn åpnet erkebiskopen av Milano, kardinal Carlo Maria Martini (1979-2002), hans saligkåringsprosess tretti år etter hans død, den 6. mai 1987. Informasjonsprosessen på bispedømmenivå ble avsluttet med positivt resultat den 23. februar 1991.
Den 20. desember 2002 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 17. januar 2009 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt en tidligere alpejeger og elektriker i Villa d'Adda, som den 17. august 1979 på uforklarlig vis overlevde en alvorlig arbeidsulykke etter å ha påkalt don Gnocchi.
Karl Gnocchi ble saligkåret søndag den 25. oktober 2009 i katedralen i Milano. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 28. februar.
Det har blitt laget en film om hans liv: Don Gnocchi – L'angelo dei bimbi (2004), regissert av Cinzia Th. Torrini.