Den hellige Kjell (dk: Kjeld; lat: Ketillus) ble født rundt 1105 på en gård i landsbyen Venning, rundt tolv kilometer vest for Randers i Danmark. Han kom fra en fornem og velstående slekt. Han var en from gutt som tidlig ble bestemt for den geistlige stand og det studium som hørte til. Han viste store evner på alle måter, og ryktene om hans fromhet fikk biskop Eskil av Viborg til å knytte ham til seg og kannikene (korherrene) ved domkirken. De levde i et religiøst fellesskap etter den hellige Augustins regel.
Kjell ga bort alt han eide og ble augustinerkorherre som tyveåring, og han tok navnet Exuperius som ordensnavn etter den franske helgenen Exuperius av Toulouse (Saint-Exupéry), som var biskop i Toulouse på 400-tallet. Kjell underviste guttene i Viborg katedralskole sist på 1120-tallet og skrev av hellige skrifter. Ved katedralskolen lærte stiftets prester ham latin, Kirkens språk. Han ble kjent for sin flid, fromhet og gavmildhet. Biskopens tillit til Kjell ble vist da han utnevnte ham til leder for katedralskolen.
Biskop Eskil viet Kjell til prest, men ble selv myrdet i 1133, sikkert som ledd i borgerkrigen mellom kong Niels (1104-34) og den senere kong Erik Emune (1134-37) etter den hellige Knut Lavards død. Biskopen ble hogd ned av Erik Emune mens han sang matutin i Asmild kirke øst for Viborg Sø, ettersom domkirken ennå var under oppførelse. Han ble etterfulgt av domkirkens fremragende prost Sven, bror til Danmarks første erkebiskop Asser. Prost i denne forbindelse vil si superior (prior) for de regelbundne augustinerkannikene som utgjorde domkirkens presteskap. Rundt 1145 valgte kannikene enstemmig Kjell til domprost i Viborg, og han tok etter lang betenkning imot valget.
Kjell var en svært omsorgsfull, gavmild og barmhjertig mann og tok seg av alle fremmede, sultne, nakne og syke. Gavmildhet var hans største glede, og legenden forteller at han en gang tok en spedalsk og ussel naken krøpling opp i en vogn og ga ham sin kappe, men da forsvant stakkaren plutselig for hans øyne. En brann som truet både kirken og byen, ble dempet takket være hans forbønn oppe i kirketårnet. Kjeldstårnet i den gamle domkirken vitnet om det.
Dette var en tid da slektsfeider og strid om kongemakten herjet Danmark. Det skulle avholdes et kirkemøte i Lund, Danmarks erkebispesete, for å forhandle om fred mellom kongsemnene, eventuelt samle dem i et felles korstog mot venderne, som også den hellige Vicelin av Oldenburg (d. 1154) arbeidet blant. Den diplomatiske utsendingen fra Viborg til møtet ble Kjell. Underveis (rundt 1146-47) ble han overfalt og plyndret av vendere, men ble kjøpt fri av en prest og nådde frem til erkebiskop Eskil og kong Sven Grathe, som hersket over Sjælland og Skåne, mens Knut Magnussøn (sønn av Knut Lavards morder) hersket over Jylland. Kongen og erkebiskopen ga ham erstatning for hans tap på reisen og sendte ham hjem med store gaver. Men dem delte han rundhåndet ut til de fattige han møtte på reisen.
Dette foruroliget kannikene i Viborg, som kanskje også følte seg provosert av Kjells diplomatiske misjon. De valgte en mindre gavmild prest ved navn Simon til prost og forflyttet Kjell til Vår Frue Kirke i «den lille byen» Aalborg, som sto under Viborgs domkapittel. Han dro «saktmodig og blidt» av gårde. Også her fortelles det om Kjells store velgjørenhet og om hans popularitet. Det fortelles også om lysmiraklet som foregikk under Kjells nattlige bønn: Da han før soloppgang leste opp homilien (prekenen) i matutin, gikk lyset ut. Likevel leste han den ferdig i mørket, og da han var ferdig, ble lyset i hans hender tent av seg selv.
Kjell lengtet etter misjon og martyrium hos venderne, og for å oppnå det, bega han seg på valfart til apostlenes graver i Roma. Her forela han rundt 1149 sitt ærend for den salige pave Eugenius III (1145-53). Imidlertid skrev paven et apostolisk brev der han påla kannikene i Viborg å gjeninnsette Kjell som prost, og det skjedde.
Da Kjell var høyst 45 år, ble han dødssyk, og han ba da om å bli ført over til kirken for å be. Her viste Kristus seg for ham, omgitt av engler. Her mottok han også botens og sykesalvingens sakrament samt Herrens legeme i vandringsbrødet. Deretter sovnet han inn den 27. september 1150.
Det fortelles om mange mirakler ved Kjells grav i domkirken. Mange ble helbredet og befridd fra onde ånder, og hele tolv blinde skal ha fått synet tilbake etter å ha besøkt graven. Dette fikk kong Knut VI (1182-1202) og de danske biskopene med erkebiskop Absalon av Lund i spissen til å anmode pave Klemens III (1187-91) om en helgenkåring. Den 9. juni 1188 ba paven erkebiskop Absalon om å undersøke Kjells levnet og miraklene ved hans grav, og hvis han fant beretningene troverdige, skulle han kanonisere Kjell og bestemme hvordan han skulle feires.
Etter nærmere undersøkelser foretok erkebiskop Absalon skrinleggingen av relikviene den 11. juli 1189, noe som tilsvarer en lokal saligkåring. Deretter ble 11. juli St. Kjells dag både i Viborg og andre danske stift. Kjell fikk sitt eget kapell i Viborg domkirke, hvor hans skrin, «St. Kjells ark», hang i gylne kjeder under hvelvingen, og her brente det lys dag og natt inntil det i 1538 ble slukket av reformasjonen. Det ble bygget et St. Kjells kapell på domkirkens nordside med et alter og et helgenskrin, og av det finnes ennå et gyllent dragehode på Nasjonalmuseet. Det ble også innstiftet en St. Kjells messe, hvis liturgi er bevart.
Relikvieskrinet ble etter reformasjonen oppbevart bak alteret, men gikk til grunne i 1726 ved den store brannen som ødela nesten hele kirken. Da domkirken ble gjenoppført i 1860-årene, ble St. Kjells kapell utelatt sammen med andre middelalderlige tilbygg.
Kjells helgenlegende er skrevet på latin av en kannik i Viborg rundt Kjells skrinleggelse. Den finnes i Scriptores rerum Danicarum IV og inneholder en rekke mirakelfortellinger og beretninger om St. Kjells fromme liv og levnet. Kjell ble ikke martyr som han ønsket, det eneste i hans biografi som kunne regnes for et slags martyrium, var den striden han hadde hatt med kannikene i domkapitlet. Imidlertid ga senere tider etter for den alminnelige tilbøyelighet til å la helgenene ha dødd som blodvitner, og Kjell ble smeltet sammen med Viborgs biskop Eskil. Flere steder utenfor Viborg ble da også Kjell virkelig æret som biskop og martyr.
Kjell ble vernehelgen for Viborg stift, hvor den katolske kirken i dag er oppkalt etter ham. Han minnes for sin nestekjærlighet som «en nordisk Frans av Assisi» og som en av de rene av hjertet. Kjell ble feiret på translasjonsdagen 11. juli, men også på dødsdagen 27. september, men i den danske kalenderen er hans minnedag nå 12. juli fordi 11. juli er opptatt av den hellige Benedikt av Nursia. I noen kalendere kalles han «Kjell Sviebygg», men vanligvis er det den hellige Kilian («Kjell fut») den 8. juli som kalles dette. Hans minnedag er også avmerket på den norske primstaven. Kjell blev særlig dyrket i Viborg-området, men hans fest ble feiret i hele landet. På hans festdag ble det holdt et stort marked i byen, og et gilde i byen bar hans navn, så Viborgs borgere har oppfattet St. Kjell som sin spesielle helgen. Kjell ble aldri formelt kanonisert.
På det danske Nasjonalmuseet kan man på en stolgavl se et utskåret relieff av Kjell i augustinerkannikenes drakt med rund lue og med en kalk i hånden.