Den salige Mikael Rua (1837-1910)

Den salige Mikael Rua (it: Michele) ble født den 9. juni 1837 i Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han var yngste sønn av fabrikkarbeideren Giovanni Battista Rua og hans hustru Giovanna Maria Ferrero. Hans far døde i 1845 da Mikael gikk på folkeskolen som ble drevet av Brødrene av den kristne skole. På slutten av 1845 kom han på skolen i kontakt med kapellanen, den hellige Johannes Don Bosco (1815-88), som imponerte ham dypt. I en alder av 10 år trådte han inn i Don Boscos oratorium, og på Don Boscos forslag gikk han i to år (1850-52) på den lokale latinskolen for senere å kunne studere teologi. Deretter sluttet han seg til oratoriet i Valdocco i Torino som kostelev og begynte å bære klerikale klær.

«Oratoriet» er navnet som brukes på det komplekset av aktiviteter som vokste opp rundt den originale foreningen for gutter som Don Bosco startet. På Mikaels tid bodde Don Bosco i bygningen, som ble brukt til kveldsklasser og som også hadde et lite kapell. Ordet Oratorium brukes i dag av salesianerne om ungdomssentrene og foreningene som drives i sammenheng med sogn eller skoler, ofte med en salesiansk kommunitet tilknyttet.

I 1854 var Mikael en av de første som ble tilknyttet Don Bosco i etableringen av den salesianske kongregasjonen. Den var viet til «en praktisk kjærlighet til vår neste» og inspirert av vennligheten til dets skytshelgen, den hellige Frans av Sales. I 1855 avla den 18-årige Mikael private religiøse løfter i nærvær av Don Bosco som første «salesianer», og allerede da var han en viktig medarbeider for den store Don Bosco. Dag og natt var han ved hans side og støttet ham i den strevsomme oppgaven med å samle og undervise de vanskjøttede ungguttene. Under koleraepidemien i 1855 pleide han de syke i slumområdene i byen. Han arbeidet en tid som kateket og ledsaget grunnleggeren på hans første besøk til Roma.

Salesianerorden ble offisielt grunnlagt av Don Bosco den 18. desember 1859 for undervisning av vanskjøttede barn. De kalles oftest Salesiani di Don Bosco – SDB; «Salesianere av St. Johannes Don Bosco», men det offisielle navnet er Societas S. Francisci Salesii. Til tross for det faktum at Mikael ennå bare var subdiakon ble han utnevnt til salesianernes første åndelige veileder. Han ble presteviet den 29. juli 1860, og deretter var han alltid ved Don Boscos side.

I 1863 fikk han undervisningsdiplom ved universitetet i Torino, og samme år utnevnte Don Bosco ham til direktør for salesianernes hus og gutteseminar i Mirabello i Piemonte, den første grunnleggelsen utenfor Torino. I 1865 kalte Don Bosco ham tilbake til Torino og gjorde ham til sin offisielle vikar i arbeidet med å utbre og lede det nye selskapet. Mikaels dyktighet var av en slik art at en lærd abbed på den tiden sa: «Hvis jeg hadde seks menn som Don Rua, ville jeg åpne et universitet».

Mikael var så dyktig i sin rolle som vikar at Don Bosco i 1884 gikk til det svært uvanlige skritt å be pave Leo XIII (1878-1903) om å utnevne Mikael som sin etterfølger som leder av selskapet. Dette var ikke bare på grunn av hans dyktighet som administrator. Ved en anledning erklærte Don Bosco: «Hvis Gud sa til meg: 'Forestill deg en ung mann med alle dyder og med evner større enn du en gang kunne håpe på, hvis du ber meg, skal jeg gi ham til deg'. Jeg kunne likevel ikke ha forestilt meg en Don Rua». Etter Don Boscos død den 31. januar 1888 bekreftet pave Leo XIII ham som rector maior for salesianerne og dermed ordenens andre leder.

Ved grunnleggerens død hadde selskapet 64 hus og 768 medlemmer med avlagte løfter. Da Mikael døde i 1910, hadde det 341 hus i nær 40 land og like over 4.000 medlemmer. Han var ansvarlig for å etablere ordenen i 23 land, fra Sveits til Mexico og fra Kina til Sør-Afrika. Han var spesielt ivrig etter å utvikle misjonssiden av selskapets arbeid, og han reite utrettelig, ikke bare over hele Europa, men også i Egypt, Nord-Afrika og Palestina. Etter en av disse reisene sa han: «Jeg har sett fattigdom over alt, og likevel, Gud skje lov, har jeg også sett tusenvis av barn hentet vekk fra gatene og forvandlet til ærlige borgere og gode kristne». Det var de fattiges barn som var hans første prioritet, og for ham var måten å hjelpe dem enkel: «Hvis du ønsker å redde et fattig strøk, så åpne et Oratorium. Til og med uten tomt og bygninger, hvis du er en ekte salesianer, vil Oratoriet være i deg».

Mikaels strenge troskap mot selskapets konstitusjon og til grunnleggerens ønsker gjorde at han fikk tilnavnet «den levende regelen». Han tilbrakte det meste av livet som prest med administrasjon, og noen ganger syntes hans nøling og skrupuløse engstelighet og perfeksjonistiske holdning til alt mulig å hindre ham fra å ha en større visjon, og han kunne være hard mot sine prester. Likevel var han en mann av visjoner og utdanningsmessige nyvinninger. Han åpnet gymnasia, han utviklet passende pensum for yrkesskoler, innførte tekniske og økonomiske fag og bygde internat for kostskoleelever. Han hadde også en genuin vennlighet overfor dem som var i vanskeligheter, både medlemmer av selskapet eller utenforstående.

Don Bosco hadde sagt til Mikael: «Du vil få en mengde arbeid å utføre, men vil også lide mye». Og i de siste årene han hadde ansvaret for selskapet, møtte han mange prøvelser. I 1896 ble medlemmene drevet ut av Ecuador av en antiklerikal regjering, og den samme skjebnen led de i Frankrike i 1902. I 1907 brøt det ut en voldsom pressekampanje mot salesianerne i en by i Liguria i Italia. Det ble rettet alvorlige beskyldninger mot dem, og en tid trodde folk på at anklagene var sanne. Men senere falt saken sammen, og de som hadde stått bak den, flyktet utenlands for å slippe unna loven. Man mente at Mikaels helse hadde blitt alvorlig skadet av saken, og i 1908 ble han rammet av en annen type tragedie, da et jordskjelv på Sicilia drepte ni salesianerprester og 30 av deres elever. Han fortsatte å stole på Maria Auxiliatrix (Maria, De Kristnes Hjelp), som han hadde en livslang hengivenhet for.

I februar 1910 ble Mikael alvorlig syk av en hjertesykdom, og han døde den 6. april 1910 i Torino, 73 år gammel. Han ble gravlagt i Torino ved siden av Don Bosco, og på hans grav ble det skrevet: «Den salesianske familiens andre far». Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1936, og han ble saligkåret den 29. oktober 1972 av pave Paul VI (1963-78), som hedret ham som en vokter av den salesianske tradisjonen. Hans minnedag er dødsdagen 6. april.