Laterankirkens vigselsfest

Laterankirken er den eldste av Romas fire hovedkirker og rangeres som den første av dem. På Celio-høyden (Lateranet) sto i antikken palasset til familien Laterani. Et medlem av denne familien, P. Sextius Lateranus, var den første plebeieren som oppnådde rang av konsul. Under keiser Nero (54-68) ble et annet medlem av familien, Plautius Lateranus, på den tid consul designatus, anklaget for konspirasjon mot keiseren. Han ble henrettet og hans eiendommer ble konfiskert, inkludert Lateranpalasset. Den romerske poeten Juvenalis, som var aktiv på slutten av det første århundret og begynnelsen av det andre, nevner palasset og beskriver det som av en viss prakt, regiae aedes Lateranorum.

Noen få rester av de originale bygningene kan fortsatt spores i bymuren utenfor St. Giovanni-porten, og en stor hall dekket med malerier ble avdekket på 1700-tallet i selve basilikaen, bak Lancellotti-kapellet. Noen få spor av eldre bygninger kom også til syne under utgravninger i 1880, da arbeider ble gjort for å utvide apsis, men ingen oppdagelser av virkelig verdi eller betydning ble gjort. Palasset kom etter hvert i hendene på keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324), den første kristne keiseren, da han giftet seg med sin andre hustru Fausta, søster av Konstantins medkeiser Maxentius (308-12). Fra henne fikk der navnet som noen ganger ble brukt, Domus Faustae.

Keiser Konstantin må ha gitt palasset til Kirken i den hellige pave Miltiades' pontifikat (311-14), ikke senere enn rundt 311, for vi finner et konsil mot donatistene samlet der så tidlig som i 313. Fra Miltiades' hellige etterfølger Sylvester Is tid (314-35) ble Lateranet pavens residens, noe det var frem til den franske paven Klemens V (1305-14) i 1309 besluttet å flytte det offisielle setet for Den katolske kirke til Avignon. Det som gjenstår i dag er den hellige pave Leo IIIs (795-816) hall Triclinium fra 816, Den hellige trapp fra pavepalasset, som skal ha kommet fra Pontius Pilatus' palass, og «det aller helligste», det gamle skattkammeret i Lateranbasilikaen.

I 324 ble deler av palassanlegget Lateranet ombygd til en basilika av keiser Konstantin. Tradisjonen sier at keiseren hjalp til i byggingen med sine egne hender, men det ble trolig ikke reist noen ny basilika på stedet, snarere bare en tilpassing og muligens utvidelse av den allerede eksisterende basilikaen eller den store hallen i palasset. Den hellige Hieronymus' ord basilica quondam Laterani 1 synes å peke i denne retningen, og det er også trolig av andre grunner. Fra den tid var basilikaen alltid senteret for det kirkelige liv i Roma, pavens bolig og byens domkirke.

Den opprinnelige kirken var trolig ikke av spesielt store dimensjoner, men vi har ingen pålitelige opplysninger om den saken. Den var viet til Forløseren Kristus selv i likhet med katedralene til alle patriarker, men den ble gjerne kalt Basilica Constantiniana. Fra 600-tallet er den kjent som Vår Frelsers Basilika, Archibasilicae Sanctissimi Salvatoris. Pave Sixtus III (432-40) bygde det oktogonale baptisteriet (dåpskapellet) ved Lateranet, og av den grunn ble palasset og basilikaen på begynnelsen av 900-tallet re-dedisert av pave Sergius III (904-11) til den hellige Johannes Døperen. Pave Lucius II (1144-45) re-dediserte palasset og basilikaen til den hellige evangelisten Johannes. Men Johannes og Johannes betraktes som med-patroner, for kirken er fortsatt først og fremst viet til Kristus selv. Derfor er basilikaens fulle tittel «Erkebasilikaen for Vår helligste Frelser og de hellige Johannes Døperen og Johannes evangelisten i Lateranet». Kirken ble den viktigste helligdommen for de to hellige, som ikke ofte minnes sammen – et annet eksempel er Peruzzi-kapellet i Santa Croce i Firenze. Senere ble benediktinerklosteret Ss Johannes døperen og Johannes evangelisten bygd inntil basilikaen, og deres medlemmer hadde en tid ansvaret for gudstjenestene i kirken. I dag har dedikasjonene til Johannes & Johannes overskygget den opprinnelige til Frelseren, og basilikaen kalles oftest San Giovanni in Laterano.

En mengde donasjoner til basilikaen fra pavene og andre velgjørere er nedtegnet i Liber Pontificalis, og dens prakt i en tidlig periode var så stor at den ble kjent som Basilica Aurea eller «Gullkirken». Denne prakten gjorde at vandalene angrep den og renset den for dens skatter. Den hellige pave Leo I den Store (440-61) restaurerte den rundt 460, og den ble igjen restaurert av pave Hadrian I (772-95), men i 896 ble den nesten fullstendig ødelagt av et jordskjelv (ab altari usque ad portas cecidit), «den kollapset fra alteret til dørene». Skadene var så omfattende at det var vanskelig å skjelne omrisset av den gamle bygningen, men dette ble i hovedsak respektert og den nye bygningen var av samme dimensjoner som den gamle.

Denne andre kirken varte i fire hundre år før den ble brent ned. Den ble gjenoppbygd av pavene Klemens V (1305-14) og Johannes XXII (1316-34), bare for å bli brent ned igjen i 1360, men igjen gjenoppbygd av den salige pave Urban V (1362-70). Gjennom disse omskiftelsene beholdt basilikaen sin gamle form, men ble delt av søylerekker og fikk i fronten et atrium omgitt av kolonnader med en fontene i midten. Fasaden fikk tre vinduer og ble utsmykket med mosaikker som viser Kristus som verdens frelser.

Portalene i atriet ble dekorert med fresker, trolig ikke eldre enn fra 1100-tallet, som minnet den romerske flåten under Vespasian, erobringen av Jerusalem, keiser Konstantins dåp og hans «donasjon» til Kirken. Inne i basilikaen sto søylene, som i alle andre basilikaer fra samme tid, utvilsomt i hele kirkens lengde fra øst til vest, men ved en av ombyggingene, trolig den som ble fortatt av pave Klemens V, ble det innført et tversgående skip, uten tvil imitert fra det som var innført i San Paolo fuori le Mura lenge før. Det var trolig på denne tiden at kirken ble utvidet.

Mens pavene satt i Avignon, forfalt Lateranet og ble benyttet som stall til saueflokkene. Da pavene vendte tilbake til Roma i 1377 etter sitt lange fravær i Avignon, fant de byen forlatt og kirkene nesten i ruiner. Store arbeider ble påbegynt i Lateranet av pave Martin V (1417-31) og hans etterfølgere. Palasset ble imidlertid aldri mer brukt som paveresidens, og Vatikanet, som står på er langt tørrere og sunnere sted, ble valgt i stedet. Etter flere forsøk på gjenoppbygging var det pave Sixtus V (1585-90) som satte i gang et definitivt prosjekt. Han hentet inn sin favorittarkitekt Domenico Fontana til å lede mye av prosjektet.

Det var ikke før i andre halvdel av 1600-tallet at kirken fikk sitt nåværende utseende, i den kanskje ikke helt smakfulle restaureringen under pave Innocent X (1644-55) med Francesco Borromini som arkitekt. De gamle søylene ble da innkledd i enorme pilastre med gigantiske statuer foran dem. Som en konsekvens av dette har kirken fullstendig mistet utseendet av en gammel basilika, og den er fullstendig endret i karakter.

De tolv nisjene som Borromini skapte ble stående tomme i flere tiår før pave Klemens XI (1700-21) i 1703 oppmuntret en fullføring av dekorasjonene ved å finansiere en konkurranse for å velge utformingen av de tolv statuene i mer enn naturlig størrelse av apostlene. Det ble opprettet en komité ledet av Carlo Fontana og Carlo Marratti, som valgte blant de fremste av senbarokkens skulptører i Roma. De tolv nisjene var alle fylt opp i 1718 med skupturer av Camillo Rusconi (Andreas, Matteus, Jakob den Eldre, Johannes evangelisten), Francesco Moratti (Simon seloten), Angelo de'Rossi (Jakob den Yngre), Giuseppe Mazzuoli (Filip), Lorenzo Ottoni (Judas Taddeus) og franskmennene Pierre-Étienne Monnot (Peter, Paulus) og Pierre Le Gros den Yngre, som var født i Paris, men hans stil var formet og hele hans karriere ble tilbrakt i Roma (Bartolomeus, Thomas).

Pave Klemens XIIs (1730-40) visjon for rekonstruksjon var ambisiøs, og han utlyste en konkurranse for å tegne en ny fasade. Over 23 arkitekter konkurrerte, de fleste arbeidet i tidens barokke stil. Den antatt upartiske juryen ble ledet av Sebastiano Conca, president for det romerske akademiet San Luca. Vinneren av konkurransen var Alessandro Galilei, og fasaden som den fremstår i dag, ble fullført i 1735. Den fjernet alle rester av tradisjonell gammel basilikaarkitektur og ga kirken en neoklassisk fasade.

Noen deler av den eldre bygningen er fortsatt bevart. Blant disse er gulvet i middelaldersk cosmatarbeid og statuene av Peter og Paulus, nå i klostergangen. Den elegante baldakinen over høyalteret, som ser så malplassert ut i sine nåværende omgivelser, stammer fra 1369. Den røde marmortronen som paven satt på, stercoraria, er nå i Vatikanmuseene. Den har sitt navn fra hymnen som ble sunget ved pavekroninger, De stercore erigeus pauperem, «reiser denne fattige opp fra sølen», fra salme 113 (V112). Fra 400-tallet var det syv oratorier som omga basilikaen, men de ble snart innlemmet i selve kirken. Den gamle apsisen, med mosaikker fra 300-tallet, overlevde alle de mange endringene og middelalderens farer, og de kunne fortsatt se i sin originale tilstand så sent som 1878, da de ble ødelagt for å gi større plass for ordinasjonene og andre pontifikale funksjoner som finner sted i denne Romas domkirke. De originale mosaikkene ble imidlertid bevart med stor omhu og stor suksess, og de ble gjenreist i enden av den nye og dypere apsisen som hadde blitt bygd.

I disse mosaikkene som de nå fremstår, sitter Kristus i senteret i den øvre delen omgitt av ni engler. Denne figuren er svært gammel og stammer fra 400-tallet, muligens helt fra 300-tallet. Det er til og med mulig at den er identisk med den som de troende fikk se da kirken ble vigslet: Imago Salvatoris infixa parietibus primum visibilis omni populo Romano apparuit.2 I tilfelle har den med sikkerhet blitt retusjert. Under denne figuren ses crux gammata kronet med en due som symboliserer Den Hellige Ånd, stående på en høyde hvor de fire evangelienes elver flyter ned fra, og fra dette vannet kommer hjorter og sauer for å drikke. På hver side er det helgener som ser mot korset. Disse siste mener man stammer fra 500-tallet, selv om de ble reparert og endret på 1200-tallet av pave Nikolas IV (1288-92), som kan ses prostrere foran føttene av Jomfru Maria. Elven som renner nedenfor er enda eldre og kan gå tilbake til keiser Konstantin og basilikaens første dager. De resterende mosaikkene i apsis er fra 1200-tallet, og signaturene til kunstnerne, Torriti og Camerino, kan fortsatt leses på dem. Camerino var fransiskaner, og det er mulig at Torriti var det samme. Gulvet i basilikaen stammer fra pave Martin V og pavenes retur fra Avignon. Martin V tilhørte familien Colonna, og søylene er deres emblem.

Høyalteret, som tidligere sto på det stedet som er vanlig i alle gamle basilikaer, i senteret for apsisens sirkel, har nå bak seg, på grunn av de gradvise utvidelsene av kirken, hele tverrskipet og det nye koret. Det har ingen helgen gravlagt under seg, siden den ikke som nesten alle andre kirker i Roma, ikke bar bygd over en martyrgrav. Det er alene blant altrene i den katolske verden i å være av tre og ikke av stein, og det inneholder ikke noen relikvier. Grunnen for dette unike tilfellet er at alteret selv er en relikvie av svært stor interesse, siden det er det samme trealteret som man mener at den hellige Peter feiret messe mens han bodde i Roma. Det ble omhyggelig bevart gjennom alle årene med forfølgelse og ble brakt av keiser Konstantin og pave Sylvester I fra kirken St. Pudentiana, hvor det hadde vært oppbevart frem til da. Det er nå innebygd i et større alter av stein og innkledd i marmor, men det originale treverket kan fortsatt ses. En liten del av alteret ble værende i St. Pudentiana til minne om kirkens langvarige forbindelse med det, og den er fortsatt bevart.

Over høyalteret er baldakinen som allerede er nevnt, en gotisk struktur som hviler på fire marmorsøyler og dekorert med malerier av Barna av Siena. I den øvre delen av baldakinen ligger hodene til de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus, basilikaens største skatt, som inntil denne helligdommen ble laget for å oppbevare dem, alltid hadde blitt oppbevart i Sancta Sanctorum, privatkapellet i det tilknyttede Lateranpalasset.

Til tross for mange byggearbeider ble Lateranet også i tiden som fulgte annenrangs. Det ble igjen liv i Lateranet først da den salige pave Pius IX (1846-78) bygde seminaret for bispedømmet Roma der. Da Lateranpakten mellom Italia og Vatikanet ble undertegnet i Lateranet i 1929 under pave Pius XI (1922-39), ble igjen all oppmerksomhet rettet mot pavenes første residens. Da den hellige pave Johannes XXIII (1963-78) la den romerske bispedømmeforvaltningen til Lateranet, ble erkebasilikaen igjen Romas midtpunkt. Før han ble pave, hadde den ærverdige pave Paul VI (1963-78) i 1950-årene hatt visjoner om at paven, i det minste i perioder, burde flytte til Lateranet og bo blant sine seminarister, blant folket, men dette lot seg ikke gjennomføre.

Det finnes seks pavegraver i Lateranbasilikaen: Alexander III (1159-81) (høyre sideskip), Sergius IV (1009-12) (høyre sideskip), Klemens XIII Corsini (1758-69) (venstre sideskip), Martin V (1417-31) (foran confessio), av Simone Ghini; Innocent III (1198-1216) (høyre tverrskip) og Leo XIII (1878-1903) (venstre tverrskip), av G. Tadolini (1907). Pave Leo XIII var den siste paven som ble gravlagt utenfor Peterskirken.

Kirkens baptisterium var ikke en integrert del av selve kirken, i tråd med en ufravikelig regel i det første kristne århundrene, men en egen separat bygning knyttet til kirken med en kolonnade, eller i alle fall tett inntil den. Retten til å døpe var et spesielt privilegium for katedralkirken, og i Roma som andre steder ble alle brakt fra alle deler av byen for å motta sakramentet. Det er ingen grunn til å tvile på tradisjonen som gjør det eksisterende baptisteriet, som oppfyller alle disse kriteriene, til kirkens opprinnelige baptisterium og tilskriver dets grunnleggelse til Konstantin. Men det er ingen grunn til å tro på tradisjonen som sier at keiseren selv ble døpt der av pave Sylvester I – Konstantin ble i virkeligheten døpt like før sin død i 337 av den arianske biskop Eusebius av Nikomedia, hvor han residerte permanent etter å ha flyttet hovedstaden til Konstantinopel.3

Baptisteriet er en åttekantet bygning med åtte store porfyrsøyler som støtter en arkitrav [den underste delen av et bjelkelag som hviler på søylenes kapiteler og bærer de øvre delene av bygningen]. På arkitraven står åtte mindre porfyrsøyler som bærer den åttekantede lanternetrommelen på toppen. Bygningen har i hovedsak beholdt sin gamle form, selv om den er påbygd og utsmykket av mange paver. Den hellige pave Sixtus III (432-40) gjennomførte den første av disse restaureringene og utsmykningene. Pave Hilarius (461-68) hevet bygningens høyde og la også til kapellene rundt. Pavene Urban VIII (1623-44) og Innocent X (1644-55) reparerte det også.

I bygningens sentrum går man flere trinn ned til bassenget av grønn basalt som utgjør selve døpefonten. Mosaikkene i de tilknyttede oratoriene er både gamle og interessante. De i oratoriet for Johannes Evangelisten er fra 400-tallet og er i tidens konvensjonelle stil. De tilsvarende mosaikkene i kapellet for Johannes Døperen forsvant på 600-tallet. Mosaikkene i kapellet for St. Venantius (den gamle vestibylen) er fortsatt bevart, de er fra 600-tallet. Figurene forestiller for det meste dalmatiske helgener, og hele dekorasjonen ble opprennlig laget til minne om dalmatiske martyrer, hvis relikvier ble brakt dit ved avslutningen av det istriske skisma.

Fra begynnelsen av 300-tallet, da Lateranpalasset ble gitt til paven av keiser Konstantin, var dette pavenes hovedresidens, og dette fortsatte i rundt tusen år. På 900-tallet restaurerte pave Sergius III (904-11) det etter en katastrofal brann, og senere ble det omfattende utsmykket av pave Innocent III (1198-1216). Dette var perioden av dets største prakt, da Dante talte om det som hinsides enhver menneskelig bragd. På denne tiden sto det midt på plassen foran basilikaen, der hvor obelisken nå står, familien Annibaldeschis palass og tårn. Mellom dette palasset og basilikaen sto rytterstatuen av Markus Aurelius, som man da trodde var av Konstantin og som nå står på Capitol. Hele fronten av palasset besto av Aula Concilii, en praktfull hall med elleve apsider, hvor fire av Kirkens økumeniske konsiler ble arrangert, det niende – Lateran I (1123), det tiende – Lateran II (1139), det ellevte – Lateran III (1179) og det tolvte – Lateran IV (1215). Det attende – Lateran V (1512-1517) – ble arrangert i det gjenoppbygde palasset.

Palassets fall fra sin praktstilling skyldtes at pavene reiste fra Roma. Den franske paven Klemens V (1305-14) besluttet i 1309 å flytte det offisielle setet for Den katolske kirke til Avignon, et pavelig len som var en enklave i Frankrike. To ødeleggende branner i 1307 og 1361 gjorde ubotelig skade på palasset, og selv om enorme summer ble sendt fra Avignon til gjenoppbyggingen, fikk palasset aldri sin tidligere prakt tilbake. Da pavene vendte tilbake til Roma, residerte de først i Santa Maria in Trastevere, deretter i Santa Maria Maggiore før de til slutt slo seg endelig ned i Vatikanet. Da rev pave Sixtus V (1585-90) det som var igjen av det gamle palasset og bygde det nåværende mye mindre palasset i stedet. Det var trolig tenkt som pavelig sommerresidens, men det ble aldri brukt som det.

En apsis fylt med mosaikker og i friluft minner fortsatt om en av de mest berømte hallene i det gamle palasset, den hellige pave Leo IIIs (795-816) hall Triclinium fra 816, som var hallen for statsbanketter. Den eksisterende strukturen er ikke gammel, men det er mulig at noen av de originale mosaikkene har blitt bevart. Pavenes private rom i det gamle palasset lå mellom Triclinium og bymuren. I palasset grunnla pave Gregor XVI (1831-46) et museum for religiøs kunst og hedensk kultur med overflødig materiale fra Vatikanmuseene, noe som utviklet seg til Museo Storico Vaticano. I 1926 etablerte pave Pius XI (1922-39) et etnografisk museum der viet til gjenstander sendt tilbake av misjonærer. Den 11. februar 1929 ble Lateranpakten undertegnet i palasset, noe som endelig regulerte forholdene mellom Den hellige Stol og den italienske staten og som sikret at Lateranpalasset og basilikaen var integrerte eksklaver av Vatikanstaten. Pave Johannes XXIII ga palasset tilbake noen pastorale funksjoner ved å legge setet for vikariatet og kontorer for bispedømmet Roma dit.

På plassen foran Lateranpalasset står en obelisk i rød granitt, den største i verden, reist av farao Thutmosis III i Karnak i Egypt. Den ble brakt til Roma i 357 av keiser Konstantius II (337-61) og gjenreist i Circus Maximus. Pave Sixtus V (1585-90) fikk den reist på sitt nåværende sted i 1587.

Den hellige trapp (Scala Sancta) består av 28 trappetrinn i marmor kledd inn i tre som beskyttelse. Etter romersk-katolsk tradisjon er dette den trappen som en gang førte opp til Pilatus' praetorium i Jerusalem og der ble helliggjort gjennom Jesu Kristi fottrinn under hans lidelse. Marmortrinnene er synlige gjennom åpninger i tretrinnene dekket med glass over det som skal være flekker av Jesu bloddråper. Trappen skal være flyttet fra Jerusalem til Roma i 326 av Konstantin den Stores mor, den hellige Helena. I middelalderen var den kjent som Scala Pilati, «Pilatus' trapp. Eldre planer viser at den førte til en korridor i Lateranpalasset nær kapellet for St. Sylvester, var dekket av et spesielt tak og hadde andre trapper ved siden av for daglig bruk.

Da pave Sixtus V i 1589 rev det gamle pavepalasset og bygde et nytt, beordret han Den hellige trapp overført til dens nåværende plassering foran det gamle Palatinerkapellet (Sancta Sanctorum). Dette er det gamle pavelige privatkapellet, som fikk sitt navn på grunn av de mange dyrebare relikviene som ble oppbevart der. Ferraù Fenzoni malte noen av freskene på veggen. I 1723 fikk pave Innocent XIII (1721-24) marmortrinnene dekket med valnøttre for å hindre at de ble slitt ned. På den nåværende beliggenheten er det to trapper på hver side av Den hellige trapp til daglig bruk.

For Den hellige trapp kan bare gås opp på kne, en praksis som er populær blant romere og turister, spesielt på fredager, i fastetiden og i et Hellig år. Ikke få paver har gjennomført denne fromhetsøvelsen. Den salige pave Pius IX (1846-78), som i 1853 betrodde pasjonistpatre ansvaret for helligdommen, krøp opp Den hellige trapp den 19. september 1870, kvelden før den italienske hæren inntok Roma. Pave Pius VII (1800-23) ga den 2. september dem som går opp trappen på foreskrevet måte en avlat på ni år for hvert trinn. Den hellige pave Pius X (1903-14) innvilget den 26. februar 1908 fullstendig avlat hver gang man går på kne opp trappen etter skriftemål og kommunion. Imitasjoner av Scala Sancta har blitt bygd flere steder, som i Lourdes og i noen nonneklostre, og avlat er knyttet til disse ved spesielle innrømmelser.

Det heter for øvrig at den eneste som har gitt opp halvveis i Den hellige trapp, snudd og gått ned igjen, er Martin Luther, men denne historien er nok for god til å være sann. Det er riktig at Luther på sitt en måned lange besøk i Roma i 1510 som en av de siste stedene besøkte Scala Santa. Han skriver: «For å sette fri min bestefar fra skjærsilden, krøp jeg opp Pilatus' trapp mens jeg ba et Fadervår for hvert trinn, for det var den fremherskende tro at alle som ba på denne måten, kunne frigjøre en sjel». Altså ingenting om å snu halvveis. Den frommere protestantiske versjonen sier at han halvveis opp trappen innså det fåfengte og ugudelige i denne praksisen da han hørte en stemme: «De rettferdige skal leve i troen – ikke gjennom pilegrimsferd, ikke gjennom bot». Da forsto han at han måtte søke Guds nåde andre steder, reiste seg og gikk ned igjen. Enda en av de utallige myter og legender som Roma er så rik på.

Lateranbasilikaen har alltid vært Romas domkirke, pavens katedral. Den kalles «Alle kirkers mor», eller som det står i innskriften ved inngangen: Sacrosancta Lateranensis ecclesia omnium urbis et orbis ecclesiarum mater et caput, «Den aller helligste Laterankirken, Mor og hode for alle kirker i byen [Roma] og verden». På skjærtorsdag feirer paven messe i Lateranet som biskop av Roma, omgitt av sitt presteskap.

Blant de tallrike kirkevigselsfestene som feires i Kirken, er tre av særlig betydning: Vigslingen (dedicatio) av sogne- eller klosterkirken, vigslingen av bispedømmets domkirke og vigslingen av pavens katedral eller domkirke. Vi blir med dette minnet om at vår tilhørighet i Kirken kan uttrykkes som tre konsentriske sirkler: I lokalkirken, i bispedømmet og i verdenskirken. Som katolske kristne tilhører vi alle pavekirken, bispekirken og lokalkirken. Dermed blir vigselen av Laterankirken vår bekjennelse til Den romersk-katolske Kirke. Kirkevigselsfesten feires som høytid, domkirkens vigselsfest som minnedag, unntatt i domkirken selv, hvor den er høytid, og Laterankirkens vigsel feires som fest.

På 1100-tallet ble denne festen lagt til 9. november av ukjente grunner – en tradisjon hevder at kirken ble vigslet den 9. november 324. Men mellom 900- og 1100-tallet ble 9. november valgt som vigselsdag for mange kirker som var viet Vår Frelser, for å minnes et mirakel som skjedde i Beirut før konsilet i Nikea i 787. Da strømmet det blod fra en statue av Frelseren etter at en gal mann hadde stukket den med et sverd.

Feiringen av Laterankirkens årlige vigselsfest spredte seg utenfor Roma, hovedsakelig takket være augustinereremittenes innsats. Festen ble ikke feiret universelt før i 1565, men i 1570 ble den tatt inn i den hellige pave Pius Vs (1566-72) missale. I missalet før kalenderrevisjonen i 1969 ble dagen kalt «Dedikasjonen av Erkebasilikaen for den hellige Frelser».

Lateranbasilikaen er en av Romas fire hovedkirker, de andre er St. Peterskirken (San Pietro in Vaticano), St. Paulus utenfor Murene (San Paolo fuori le Mura) og Santa Maria Maggiore. Santa Maria Maggiore er den eneste av dem som har beholdt sin opprinnelige struktur, selv om den har blitt svært utsmykket i århundrenes løp. Disse fire kirkene er utstyrt med spesielle privilegier og ble inntil nylig ble kalt Romas «Patriarkalbasilikaer». Men i desember 2006 ble det offentliggjort at de heretter skal kalles «Pavebasilikaer». Endringen kommer etter at pave Benedikt XVI i begynnelsen av 2006 ga avkall på tittelen som «Vestens patriark», som hadde vært i bruk siden pontifikatet til pave Theodor I (643-49). Ved siden av disse fire kirkene er det bare to andre som har tittelen Basilicae maiores, nemlig San Francesco og Santa Maria degli Angeli i Assisi, mens det finnes en rekke Basilicae minores rundt om i verden.

Den nåværende (2007) erkepresten for Lateranbasilikaen er kardinal Camillo Ruini, pavens vikar for bispedømmet Roma.