Den hellige Pafnutios den Store (~280-~360)

Den hellige Pafnutios (Paphnutios, Paphnutius, Pafnutius) ble født rundt 280 i Egypt. Det greske navnet Pafnutios (Παφνούτιος) har sin opprinnelse i det egyptiske pa-ph-nuti («Guds mann ») eller («det som tilhører Gud»). Han har ofte tilnavnet «den Store» for å skjelne ham fra mange andre egyptiske hellige av samme navn. Han var en elev av den hellige Makarios den Store (ca 300-390), og han var den siste av de fromme eneboerne som bodde i den tebanske ørkenen rundt Heraklea.

Det fortelles en mengde legender om hans liv, og mange av dem er hentet fra biografiene om hans navnebrødre. Skikkelsen «Pafnutios den Store» er da også trolig satt sammen av to hellige, biskopen Pafnutios og abbeden og eremitten Pafnutios av Sketis (i dag Wadi Natrun), rundt ti mil sør for Alexandria, som må ha levd senere.

Keiser Basilios IIs «Menologium» (helgenkalender) fra 900-tallet, et bysantinsk håndskrift som i dag befinner seg i Vatikanet, forteller at Pafnutios forlot verden og tilbrakte det meste av livet i ødemarken og førte mange grekere til Kristus. Videre fortelles det at han på ordre av stattholderen i Egypt ble hengt opp i et tre og torturert, men at han på underfullt bevis ble reddet og helbredet av en engel. En versjon sier at han ble ført til keiser Diokletian (284-305) og at han deretter ble korsfestet på en palme (eller et daddeltre), men den detaljen tilhører historien om den hellige Pafnutios av Egypt, som led martyrdøden rundt 303 sammen med 546 ledsagere.

En annen versjon sier at han tilhørte de bekjennerne for troen som i 308 ble dømt til tvangsarbeid i gruvene som så mange kristne på den tiden under keiser Konstantins medkeiser Maximinus Daza [Daia] (305-13), og at han først ble torturert ved å få høyre øye stukket ut og få hasesenene i venstre kne overskåret. Men han overlevde, og i 311 sluttet han seg til den hellige Antonius den Store (Abbeden) som munk. Etter noen år ble han imidlertid utnevnt til biskop av et sete i øvre Theben. Han ble aktet høyt av keiser Konstantin den Store (306-37).

I hele sitt liv var Pafnutios en sterk motstander av arianismen, og han var en trofast støttespiller for den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373). Han og andre egyptiske biskoper fulgte i 335 sin hellige patriark til konsilet i Tyros i Fønikia (nå Sūr i Libanon), hvor de fant at flertallet av deltakerne var arianere. Da Pafnutios så den hellige biskop Maximus av Jerusalem blant dem, ble han sjokkert over å finne denne biskopen, som i likhet med seg selv var invalidisert under forfølgelsene, i så dårlig selskap. Så han tok Maximus i armen og førte ham ut. Der sa han at han ikke kunne holde ut å se en som bar de samme merker som ham selv etter sitt forsvar for troen, skulle bli ført på ville veier og narret av personer som var fast bestemt på å fordømme den mest iherdige forsvarer av denne troen. Maximus ble overbevist av Pafnutios' appell og lot seg føre til et sete blant tilhengerne av Athanasius, som han senere aldri sviktet.

Pafnutios den Store er en av de hellige som tilskrives omvendelsen av den legendariske hellige skjøgen Thais, men det er i tilfelle snakk om en annen Pafnutios, den hellige abbeden som grunnla et kloster ved Herakleopolis (d. ca 380). Det heter også at Pafnutios den Store skrev den hellige Onofrios' biografi, og skal etter legenden ha truffet Onofrios rundt 400 og gravlagt ham etter hans død, men da var Pafnutios den Store for lengst død, så det må være snakk om den hellige abbed Pafnutios «bøffelen» (ca 305-ca 400).

Pafnutios døde rundt 360. Han minnes den 11. september, men 24. september nevnes også, og hans navn står i Martyrologium Romanum. De ortodokse feirer ham den 12. juni og kopterne den 9. februar og 1. mai. Det finnes imidlertid ingen spor av en kult verken i øst eller vest før den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, satte ham inn i Martyrologium Romanum da han reviderte det på slutten av 1500-tallet. Han fremstilles oftest som biskop med Den hellige skrift i hånden. Ofte avbildes han også arbeidende i et steinbrudd, gjerne med en engel ved siden av seg. Derfor er han også skytshelgen for bergverksarbeidere.

En uhistorisk legende oppsto omtrent hundre år etter hans død, men blir gjengitt av historikerne Sozomen og Sokrates (Socrates Scholasticus).1 Den forteller at på det første økumeniske konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 325 ville de fleste biskopene som var til stede, med visse representanter for Kirken i Roma ledet av Hosius i spissen, følge vedtakene på synoden i Elvira i Spania noen år tidligere (canon 33) og innføre en generell regel som betydde at biskoper, prester, diakoner og subdiakoner måtte separere seg fra hustruer de hadde giftet seg med før de ble ordinert. Pafnutios gikk mot å legge alt for store byrder på geistligheten og mente at sølibat fikk være opp til de lokale kirker.

Hans store prestisje gjorde at konsilet bestemte da også at gifte menn kunne preste- og bispevies, men at ingen ordinerte menn kunne gifte seg. Dette er fortsatt gjeldende kirkerett i Østkirkene – både katolske og ortodokse, bortsett fra at i dag kan ingen gifte prester vies til biskoper. Det er imidlertid mange vitenskapsmenn som mener at Pafnutios i virkeligheten ikke engang var til stede i Nikea. Det er likevel noen sølibatmotstandere som regner Pafnutios som skytshelgen for gifte prester og diakoner.

Friedhelm Winkelmann (f. 1929), tysk teolog, kirkehistoriker og bysantinist, mener at Pafnutios ikke kan ha eksistert.2 Hans viktigste argument er det faktum at Athanasius aldri nevner Pafnutios, selv om han skal ha vært hans medarbeider i kampen mot arianismen. Dette taler ifølge Winkelmann mot Pafnutios' deltakelse på konsilet i Nikea. Det skal dessuten ikke ha eksistert noen Pafnutios-legende i Egypt før Athanasius' død i 373, den skal først ha oppstått på slutten av 300-tallet.3