Den salige Paulus Peter Gojdic (1888-1960)

Den salige Paulus Peter (slov: Pavol Peter) ble født som Peter Gojdic den 17. juli 1888 i Ruské Peklany nær Presov i det østlige Slovakia, som den gangen fortsatt var en del av Ungarn, eller rettere sagt den ungarske delen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Han var tredje barn av den gresk-katolske presten Stefan Gojdic og Anna Gerberyová. Den gresk katolske eller «unerte» Kirke er i kommunion med Roma, men har bysantinsk ritus. Det betyr blant annet at gifte menn kan være prester.

Peter fikk sin første utdannelse i Cigelka, Bardejov og Presov, og han tok eksamen artium i Presov i 1907. Hans to eldre brødre hadde allerede valgt å bli prester, og i lydighet mot det som han følte var Guds kall til å bli prest, begynte han å studere teologi i Presov. Siden han oppnådde gode resultater, ble han et år senere sendt til Budapest i Ungarn for å fortsette studiene der. Her prøvde han også å leve et dypt åndelig liv. Mens han fortsatt var seminarist, ga hans åndelige veileder ham dette mottoet: «Livet er ikke vanskelig, men det er en alvorlig sak», ord som skulle lede ham resten av livet.

Den 27. august 1911 ble han presteviet i Presov av biskop dr. Ján Valyi sammen med sin bror Kornelius. Deretter arbeidet han først en kort tid som kapellan hos sin far, som var sogneprest i Cigelka nær den polske grensen. I 1912 ble han utnevnt til prefekt for eparkiets gutteseminar samtidig som han var religionslærer på sin kirkes videregående skole i Presov. I 1914 utnevnte biskop Nowak ham til assisterende proto-syncellus (kansler) med ansvaret for protokoll og arkiver i bispedømmets kurie. Han fikk også ansvaret for den åndelige omsorg for de troende i Sabinov som assisterende sogneprest.

Etter Første verdenskrig ble dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn oppløst og erstattet av en rekke selvstendige stater. Bøhmen og Morava (Mähren) fra den østerrikske delen og Slovakia fra den ungarske delen av riket slo seg sammen til den nye republikken Tsjekkoslovakia. I 1919 ble Gojdic utnevnt til ordinariatskansellist (leder for bispekontoret) i Presov av dr. Rusnak, apostolisk administrator.

Til alles overraskelse trådte Peter den 20. juli 1922 inn i basilianerklosteret Cernecia Hora ved Mukachevo, som da lå i Tsjekkoslovakia, men som etter Andre verdenskrig ble erobret av Sovjetunionen og nå er en del av Ukraina. Basilianerordenens medlemmer har siden 1932 vært kjent som Basilianere av St. Josafat (Ordo Basilianus Sancti Iosaphat eller Ordo Sancti Basilii Magni – OSBM), oppkalt etter de hellige Basilios den Store og Josafat av Polotsk. Det er en av de tre tradisjonelle gresk-katolske munkeordenene ved siden av studittene og redemptoristene av bysantinsk ritus.

Da Peter ble ikledd drakten den 27. januar 1923, tok han ordensnavnet Paulus (Pavol). I 1924 flyttet han til klosteret i Usjgorod, som også ligger i Karpato-Ukraina. Der ivaretok han forskjellige sjelesørgeriske oppgaver og medvirket til reformer i ordenen. Han avla sine evige løfter den 28. november 1926.

Det heter seg at Paulus gikk i kloster for å unngå en mulig utnevnelse til biskop. Men hans ønske om et asketisk liv i klosteret var forgjeves. Den 14. september 1926 ble han utnevnt til apostolisk administrator av eparkiet (bispedømmet) Presov. Hans første offisielle handling var et hyrdebrev i anledning 1100-årsjubileet for slavernes hellige apostel Kyrillos' fødsel. Den 7. mars 1927 ble han utnevnt til titularbiskop av Harpas i Lilleasia av pave Pius XI (1922-39), og den 25. mars 1927, festen for Herrens bebudelse, ble han bispeviet i basilikaen San Clemente i Roma. Etter bispevielsen oppsøkte han Peterskirken, hvor han ba ved apostelens grav. Den 29. mars ble han mottatt i privataudiens hos paven sammen med biskop Nyaradi. Paven ga biskop Gojdic et gullkors og sa: «Dette korset er bare et svakt symbol på de tunge korsene som Gud vil sende deg, min sønn, i ditt arbeid som biskop».

For sitt program som biskop valgte han ordene «Gud er kjærlighet, la oss elske Ham!» Som biskop fremmet han det åndelige liv hos både presteskap og de troende. Han insisterte på en korrekt feiring av liturgien og av kirkelige fester. Han opprettet nye menigheter i blant annet Praha, Bratislava, Levoca og andre steder. Takket være hans harde arbeid ble det bygd et barnehjem i Presov, som ble overlatt til de lokale søstrene. Han grunnla en gresk-katolsk skole i Presov i 1926. Han støttet også lærerskolen, seminaret og kollegier. Han var interessert i alle aspekter av åndelig lesning, noe som resulterte i etableringen av tidsskriftene Blahovistnik (Evangeliets budbringer) og Da prijdet carstvije Tvoje («Komme ditt rike») samt ulike bønnebøker og annet, alt utgitt på forlaget PETRA.

På grunn av sin vennlighet og omsorg ble biskop Gojdic kalt «en mann med et hjerte av gull». Han hadde en sterk kjærlighet til den eukaristiske Frelser, og den styrket han hele tiden ved sine besøk til sakramentet i kapellet i bispeboligen. Han hadde også helt fra studiedagene en dyp hengivenhet for Jesu hellige hjerte, og i Budapest hadde han viet seg til Jesu Hjerte. Dette stadfestet han hver morgen med ordene: «Alle mine bønner, ofre og kors ofrer jeg for å reparere hele verdens synder». Han hadde også en sterk hengivenhet til Guds Mor.

Etter Nazi-Tysklands okkupasjon av Tsjekkoslovakia i 1939 utropte Slovakia seg med tysk støtte som «selvstendig» stat (1939-44). Presidenten var en katolsk prest, p. Josef Tiso. I denne tiden ble det meste av den jødiske befolkningen sendt til Hitlers konsentrasjonsleirer og utryddet. Tiso ble arrestert av amerikanske styrker i Østerrike ved slutten av krigen og utlevert til Tsjekkoslovakia, hvor han ble hengt for krigsforbrytelser den 18. april 1947.

Den 13. april 1939 fikk biskop Gojdic i tillegg til Presov ansvaret for det apostoliske administraturet Mukachevo. I november 1939 ba han i et brev til pave Pius XII (1939-58) om å overføre administrasjonen av eparkiet Presov til en annen person, som hadde mer tillit hos den slovakiske regjeringen. Men han fikk slett ikke avløsning, i stedet oppgraderte paven hans posisjon og utnevnte ham i 1940 til ordinarius for eparkiet Presov. Dermed var han ikke lenger apostolisk administrator av Presov, men biskop. Den 8. august 1940 ble han høytidelig innsatt som biskop av Presov.

Bakgrunnen for bønnen om avløsning var motsetningene om rutenerne. Spørsmålet var om karpato-ukrainerne og ukrainerne i Øst-Slovakia var en egen nasjonalitet («rutenere») eller ikke. Biskop Gojdic ble regnet som en representant for «rutener-teorien». Samtidig dannet det seg fra 1938 en gruppe innenfor de slovakiske «unerte» som sterkt fremhevet sin slovakiske nasjonalitet.

I likhet med flere lutherske, ortodokse og reformerte prester reddet biskopen under krigen flere forfulgte jøder ved å tilby dem et skjulested. Han utstedte også falske dåpsattester til jøder for å redde dem fra deportasjon og den sikre død. Da Den røde hær rykket frem i 1945, tok Gojdic seg av de gresk-katolske prestene og ordensfolkene som flyktet for Stalin.

Den 15. januar 1946 stadfestet Vatikanet biskopen av Presovs jurisdiksjon over alle katolikkene av østlig ritus i den gjenopprettede tsjekkoslovakiske republikken. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i 1948 gjorde biskop Gojdic motstand mot angrepene på den gresk-katolske kirken og den etterstrebede innlemmelsen av hans kirke i den ortodokse, selv om han visste at det kunne føre til forfølgelse og til og med døden. Gradvis ble han isolert fra presteskapet og folket.

Men myndighetene tålte ikke den «unerte» kirken, så den 28. april 1950 ble den likvidert og innlemmet i den ortodokse kirke, i likhet med i andre øststater. Biskop Gojdic ble arrestert og internert, først i Slovakia og deretter i Ruzyne i Praha. Fra 11. til 15. januar 1951 ble han sammen med de to andre såkalte «høyforræderske slovakiske biskopene» Vojtassák og Buzalka stilt for retten. I en skueprosess ble han kjent skyldig i høyforræderi og spionasje og dømt til livsvarig fengsel, en bot på 200.000 kroner, inndragning av alt han eide og tap av sine borgerrettigheter.

Han ble flyttet fra et fengsel til et annet og ble flere ganger torturert fysisk og psykisk. Han ble også konstant ydmyket og tvunget til å gjøre det farligste og mest nedverdigende arbeidet. Men, som det heter i en offisiell biografi, i fangenskapet utmerket Gojdic seg «gjennom usedvanlig beskjedenhet, ydmykhet og en ånd av kjærlighet og tilgivelse», og han klaget aldri. Han benyttet enhver anledning til å be og feiret den hellige liturgi i hemmelighet.

I 1953 utstedte den nye tsjekkoslovakiske presidenten Antonín Zapotocký (1953-57) et amnesti, og i den forbindelse ble Gojdics straff satt ned fra livsvarig til 25 års fengsel. Han var da 66 år gammel og hans helsetilstand forverret seg stadig. Men alle nye anmodninger om amnesti ble avslått. Hans eneste mulighet til å slippe fri var å svikte Kirken og paven. Han ble en gang garantert at han kunne få reise rett til Presov om han var villig til å bli patriark for den ortodokse kirke i Tsjekkoslovakia. Biskopen avslo dette tilbudet og forklarte at det ville være en stor synd mot Gud og forræderi mot Den hellige Far, sin samvittighet og de troende, som da for det meste var utsatt for forfølgelse.

Til Paulus' 70-årsdag den 17. juli 1958 sendte til og med pave Pius XII ham et telegram i fengselet og forsikret at han ikke ville glemme sin heroiske sønn. Biskop Gojdic skal ha hatt to ønsker: å få dø trøstet av Kirkens sakramenter og at det måtte skje på hans fødselsdag, og begge ønskene skulle bli oppfylt. Han tilbrakte sine siste dager på fengselssykehuset i det beryktede fengselet Leopoldov i Slovakia, hvor han havnet som et resultat av mishandlingen han hadde gjennomgått. P. Alojz Vrána ble ført til rommet for å høre biskopens skriftemål, og han døde den 17. juli 1960, som var hans 72-årsdag. To dager senere ble hans jordiske rester gravlagt uten noen seremoni på fengselskirkegården i en navnløs grav, med bare fangenummer 681.

I 1968 kom den tsjekkoslovakiske «Praha-våren», og den gresk-katolske kirken ble igjen de facto tillatt. I den forbindelse ble det gitt tillatelse til at biskop Gojdics legeme ble gravd opp den 29. oktober 1968 og overført til Presov. De nye myndighetene som var innsatt etter den sovjetiske okkupasjonen den 21. august 1968, bestemte at biskopen skulle bisettes i krypten i den gresk-katolske katedralen sv. Jána Krstitela (Johannes døperen) i Presov. Etter den tsjekkoslovakiske «fløyelsrevolusjonen» høsten 1989 ble hans sarkofag den 15. mai 1990 flyttet opp i et kapell i katedralen. Den 27. september 1990 ble skueprosessen i 1951 erklært ugyldig og biskop Gojdic ble rehabilitert. Deretter ble han posthumt tildelt T. G. Masaryk-ordenen av andre klasse og Pribina-korset av første klasse.

Da pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte Slovakia i 1995, ba han ved martyrbiskopens sarkofag. Saligkåringsprosessen på bispedømmenivå ble innledet i 1998. Den 28. september 2001 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Paulus Peter Gojdic ble saligkåret av paven den 4. november 2001 i Roma sammen med en annen slovakisk gresk-katolsk martyr, den salige presten Methodios Dominikus Trcka. Tilstede ved seremonien var flere tusen slovakiske pilegrimer fra det gresk-katolske bispedømmet Presov under ledelse av biskop Jan Hirka. Også den slovakiske presidenten Rudolf Schuster var til stede, og slovakisk fjernsyn overførte seremonien direkte.