Den hellige Eusebius (it: Eusebio) ble født rundt 283 på Sardinia i Italia. Han kom fra en adelig familie, og det ble sagt at hans far døde som martyr i fengsel på grunn av sin kristne tro. Hans mor Restituta dro da til Roma og tok med seg Eusebius og en søster, som begge ennå var spedbarn. Eusebius ble senere døpt av den hellige pave Eusebius (309-09), og det er trolig at han fikk navn etter paven. Han vokste opp i en verden med raske endringer, og han så kristendommen gå fra å være en illegal religion til å bli tolerert, og deretter bli Romerrikets offisielle religion. Eusebius fikk sin utdannelse i Roma, og etter en from oppdragelse viet han seg til den geistlige stand.
Eusebius ble viet til lektor under den hellige pave Sylvester I (314-35) og bodde en tid i Roma, trolig som medlem eller leder av en religiøs kommunitet. Senere kom han av ukjente grunner til Vercelle (nå Vercelli) i regionen Piemonte i Nord-Italia og tjente kirken der. På den tiden ble biskoper valgt av folket og det lokale presteskapet. Da folket i Vercelli så hvor godt Eusebius tjente deres kirke, hadde verken de eller prestene noen betenkeligheter med enstemmig å velge ham til sin biskop rundt år 340. Dermed ble han byens første biskop, i hvert fall den første vi kjenner. Han ble bispeviet av den hellige pave Julius I (337-52) den 15. desember 340.
Ifølge et brev den hellige Ambrosius av Milano (374-97) skrev rundt 396 til menigheten i Vercelli, var Eusebius den første i vesten som forente et monastisk liv med tjenesten som biskop (Ambrosius, Epistula LXIII ad Vercellenses). Han levde sammen med sine prester i et organisert fellesskap, og dette vita communis, felles liv, var basert på de østlige cenobittene. Senere gjorde den hellige Augustin det samme i Hippo i Nord-Afrika. Sammen blir de to derfor særlig æret av de regelbundne kannikene, og til en viss grad æres Eusebius som medgrunnlegger av ordener som Augustinerkorherrene sammen med Augustin (Proprium Canonicorum Regularium Sancti Augustini, 16. desember).
Striden sto mellom ortodoks katolisisme og arianisme om Guds Sønns guddom, og den fant sted i en tid da politikk og religion ikke kunne skilles fra hverandre. Ortodoksien søkte etter en formel for å uttrykke sin overbevisning om at Sønnen er av samme vesen som Faderen og lik Ham, mens arianismen hevdet at Sønnen var skapt, at det fantes en tid da han ikke eksisterte og at hans natur var i stand til både ondt og godt.
Da keiser Konstantin den Store (306-37; enekeiser fra 324) endelig ble overbevist om at dette ikke bare var ubetydelig krangel mellom biskoper, innkalte han i 325 et konsil i Nikea i Frygia (i dag Iznik i Tyrkia) for å avgjøre spørsmålet. Konsilet vedtok med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius’ lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt. Konsilet ekskommuniserte Arius og to av hans tilhengere.
Ved Konstantins død i 337 ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen under Konstantin II (337-40), den sentrale delen under katolikken Konstans I (337-350) og øst under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som deretter ble myrdet i 350, noe som gjorde Konstantius til enekeiser. Han brukte enda tre år på å bekjempe en usurpator i Gallia, Magnentius.
En kirkelig synode som ble holdt i Antiokia i 341, vedtok en trosbekjennelse som utelot homoousios, mens en annen synode som ble holdt i 342 i Sardica (nå Sofia i Bulgaria), oppnådde lite. Keiser Konstantius hadde en residens i Sirmium i Nedre Pannonia (nå Sremska Mitrovica nær Beograd i dagens Serbia), og i 347 innkalte han en synode der (den første synoden i Sirmium). Denne synoden gikk mot biskop Fotinus av Sirmium, en uttalt arianer som hevdet at Kristus var bare et menneske og ikke sønn av Gud.
På den andre synoden i Sirmium i 351 fikk lederen for semi-arianerne, den hellige biskop Basilios av Ancyra i Galatia i Lilleasia (i dag Ankara i Tyrkia), avsatt biskop Fotinus. Sirmium II vedtok også den såkalte «sjette arianske bekjennelse», som var en utvidelse av den «fjerde arianske bekjennelse», som var vedtatt på synoden i Antiokia i 341 (den første, andre og tredje arianske bekjennelse var vedtatt på en ariansk synode i Antiokia tidligere i 341, og den femte var vedtatt på en synode i Antiokia i 344). Semi-arianerne, som ble ledet av Basilios av Ancyra og Georg av Laodicea, utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans».
Da Konstantius dro til vestdelen av riket for å slå ned usurpatoren Magnentius i Gallia, gjorde han Arles i Sør-Frankrike til sin keiserlige hovedstad i vest, og der innkalte han denne synoden i oktober 353. Det passet keiseren bra at Arles var det viktigste bispesetet i Gallia og at biskopen der, Saturnin av Arles (346-61), som var den naturlige presidenten for konsilet, var den mest aktive forkjemperen for det arianske kjetteri, som nå også hadde fått innpass i mange regioner i vest og truet med å invadere Gallia. Der hadde arianerne allerede fått mange forkjempere som mer eller mindre hemmelig var knyttet til heresien. I spissen for de arianske biskopene sto Saturnin av Arles, Ursacius av Singidunum i Moesia (i dag Beograd i Serbia) og Valens av Mursa (i dag Osijek i Kroatia). Ursacius og Valens var blitt disipler av Arius under erkekjetterens eksil ved Donaus bredder tretti år tidligere, og de hadde nå keiserens gunst og var hans hoffprelater med ansvar for kirkelige spørsmål i de vestlige provinsene.
Biskopene som var samlet i Arles, trodde, eller ble lokket til å bekjenne at de trodde, at anklagene mot Athanasius var sanne og at keiserens fremstilling av dem var korrekt. Synoden kom bare frem til et utkast til dokument, som helte over til arianismen, og den fordømte Athanasius nesten enstemmig. Under trussel om landsforvisning signerte alle de galliske biskopene, unntatt én – den hellige Paulinus av Trier (Trèves), og han ble straks landsforvist til Frygia. Han kan ha vært den eneste som støttet Athanasius, eller keiseren kan ha tenkt at å statuere et eksempel var nok for å skremme de galliske biskopene til å føye seg. Til og med pave Liberius’ legater samtykket i fordømmelsen av Athanasius, noe som ble sterkt misbilliget da de kom tilbake til Roma. Liberius beklaget deres svakhet og krevde et nytt konsil, og han understreket at saken gjaldt hele den nikenske tro, ikke bare Athanasius' stilling.
Det er imidlertid et faktum at de fundamentale forskjellene mellom arianske og katolske synspunkter vanligvis ikke ble oppfattet, i alle fall ikke i vest. Arians praksis og ariansk lære i praksis var ikke til å skjelne fra den katolske. Dersom det ikke ble satt spørsmålstegn ved grunnleggende prinsipper, kunne katolske prester arbeide, og de fleste katolske legfolk leve og dø, uten å vite at deres biskops trosbekjennelse var forskjellig fra deres egen. Ariansk dåp og ariansk eukaristi var nøyaktig den samme som den katolske. Bibelen var felles for begge partier, og de bekjente begge sin tillit til at deres syn hadde støtte i Skriften. Stridighetene om doktrinen fra konsilet i Nikea var hovedsakelig et østlig fenomen, for i vest var sannhetene som ble erklært i trosbekjennelsen fra Nikea (Credo), betraktet som så opplagte at trosbekjennelsen selv hadde lite interesse eller oppmerksomhet.
På synoden deltok det over 300 biskoper fra vest, men bare noen få fra øst. Men det ble ingen diskusjon om den nikenske trosbekjennelsen på dette konsilet. Eusebius forutså at arianerne kom til å dominere konsilet, så han nektet å delta inntil keiser Konstantius presset ham til det. Men han ble nektet adgang i ti dager inntil dokumentet som fordømte Anastasius, var ferdig skrevet. Enda en gang brukte keiseren rå makt for å tvinge gjennom sin vilje. De som var til stede på konsilet, ble tvunget til å skrive under på denne nye fordømmelsen av Athanasius. Da slo Eusebius trosbekjennelsen fra Nikea i bordet og insisterte på at alle skulle skrive under på den før de fordømte Athanasius. I krangelen som fulgte, insisterte han på at Athanasius ikke skulle dømmes uten å bli hørt og at verdslig makt ikke skulle påvirke kirkelige avgjørelser. Da ropte den hjulbente keiseren: «Min vilje er lov!» Klart og brutalt definerte han dermed caesaro-papismen: Keiserens vilje skal styre Kirken. Keiseren truet først biskopene med dødsdom, men ga dem deretter klar beskjed: enten lystre ham eller dra i eksil. Alle delegatene lystret, bortsett fra tre overbeviste nikenere som nektet å undertegne: de hellige Eusebius av Vercelli, Dionysios av Milano og Lucifer av Calaris (Cagliari). De ble da straks forvist, og pave Liberius skrev til dem og hyllet dem som martyrer.
Keiseren sendte agenter til Gallia for å oppspore biskoper som nektet å skrive under enda et dokument som fordømte Athanasius. Det førte til at det ble holdt en ny synode i Béziers (Biterrae) i Languedoc våren 356. Hvis vi kan stole på Sulpicius Severus (Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 39), var de fleste biskopene på denne tidens synoder villige til å akseptere keiserens ord om Athanasius og ekskommunisere ham. Bare den hellige Hilarius av Poitiers og hans venn Rhodanius av Toulouse (350-58) nektet å signere fordømmelsen av Athanasius. De ble samme sommer (356) sendt i landflyktighet til Frygia i Lilleasia.
Men de konservative kreftene var stadig de sterkeste. Tidlig i 358, bare noen få måneder etter Sirmium III, møttes en ny synode i Ancyra under ledelse av Basilios av Ancyra. De store asiatiske prelatene som Basilios og Makedonius av Konstantinopel (342-46; 51-60) skulle snart brake sammen til strid om Den Hellige Ånds guddom, men foreløpig sto de sammen om å avvise arianismen (Makedonius benektet at Den Hellige Ånd var guddommelig, og dette kjetteriet har fått navnet «makedonianismen» etter ham). Synoden i Ancyra avviste vedtaket fra Sirmium III, men de ignorerte også Nikea-formelen og vedtok semi-arianernes kompromissforslag homoiousios. Dette ble betraktet som mulig å tolke i ortodoks retning av Athanasius, Hilarius av Poitiers, paven og keiseren.
Etter synoden i Ancyra dro delegatene til keiserhoffet, som da var i Sirmium. Der vant de keiser Konstantius tilbake til sitt gamle standpunkt. Men på den fjerde synoden i Sirmium senere i 358 ble det satt opp et utkast som unngikk Basilios’ forslag og i stedet foreslo en enda vagere formulering: synoden vedtok ganske enkelt at Sønnen var homoios («lik») Faderen. Dette ble kalt «den tredje sirmiske formel». Ursacius og Valens, som ikke hadde noen skrupler, undertegnet denne konservative trosbekjennelsen.
De mest fremtredende av de arianske lederne, det vil si de av dem som hadde mot nok til å stå fast ved sin overbevisning, ble sendt i eksil. Det skal ha vært rundt sytti av dem. Riktignok ble Konstantius snart overtalt av andre innflytelsesrike kretser til å la dem få vende hjem, men de teologiske forskjellene var gjort skarpere av følelsen av personlig urett, og dette førte uvilkårlig til nye konflikter mellom de konservative og arianerne. Men i øyeblikket var det de konservative semi-arianerne som hadde overtaket, og deres ledere, spesielt Basilios av Ancyra, hadde innflytelse hos keiseren og syntes å holde Kirkens fremtid i sine hender.
Basilios av Ancyra foreslo et nytt allment konsil i Nikea for å fatte et endelig vedtak og fordømme alle de biskopene som ikke ville godta kompromisset fra Sirmium IV. Men byen ble ødelagt av et jordskjelv i august 358, og en gruppe biskoper overtalte da keiseren til å holde to synoder samtidig, en for øst og en for vest. Seleukia i Isauria like sør for Antiokia ble valgt som sted for den østlige synoden, mens den vestlige skulle holdes i Ariminum (nå Rimini) på Italias Adriaterhavskyst, like sør for Ravenna.
Hilarius var fortsatt i eksil i øst, så han og hans asiatiske venner hadde ikke noe med synoden i Rimini å gjøre. Men keiseren ønsket at synoden i Seleukia skulle avgjøre spørsmålet en gang for alle, så han ønsket at så mange biskoper som mulig skulle delta, så Hilarius fikk ordre om å dra til Seleukia for statens regning (Sulpicius Severus, Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 42).
Synoden samlet seg i Seleukia i oktober (eller desember?) 359, og det deltok 160 biskoper. Semi-arianerne (homoiousianerne) håpet at Hilarius, som hadde stort ry for sin lærdom og sine dyder, ville styre ut en kurs mellom direkte arianisme og en streng fastholdelse av vedtakene fra Nikea. Hans semi-arianske venner hadde rundt tre fjerdedels flertall, mens de få kompromissløse medlemmene av det strengt ortodokse nikenske partiet, alle fra Egypt, og de kompromissløse arianerne til sammen utgjorde en fjerdedel. Synoden vedtok den såkalte «niende arianske bekjennelse» som slo fast at Sønnen er «lik Faderen» (homoios) i tråd med Sirmium IV og keiserens ønsker.
I de siste to månedene av 359 fortsatte disputtene om troen. Men keiseren var fast i sin beslutning om å få til et kompromiss om skulle omfatte alle som ikke var ekstreme og samvittighetsfulle arianere, og lederne for homoios-partiet støttet ham dyktig og samvittighetsløst. De forfalsket Rimini-synodens oppfatninger og benektet sin egen arianisme, og Konstantius støttet opp om dem med trusler mot delegasjonen fra Seleukia. Arianerne hadde den fordelen at de hadde keiserens støtte. De fryktet både for Hilarius’ økende innflytelse i øst og for en disputas med Saturnin, så de overtalte keiseren til å gjøre slutt på hans eksil. De sa til Konstantius at denne galliske biskopen var en urostifter som sådde misnøye i Østen og som ville være mindre farlig i vest. Keiseren innvilget deres anmodning, og etter at de semi-arianske lederne var avsatt tidlig i 360, ble Hilarius snart etter sendt tilbake til Gallia.
Senere samme år kalte keiseren sammen en ny synode i Konstantinopel, hvor han tvang alle biskopene (unntatt Athanasius, som var i skjul i den egyptiske ørken), til å undertegne den Trosbekjennelsen som var påtvunget de vestlige biskopene i Rimini. Denne inneholdt homoios og slo fast at Sønnen var «lik den Faderen som fødte ham», og synoden forkastet bruken av ousia («vesen/substans»). Den «tiende arianske bekjennelse» ble skrevet, og det var dette som fikk Hieronymus (tyve år senere) til å komme med den fyndige erklæringen: Ingemuit totus orbis et arianum se esse miratus est – «Verden stønnet i forbløffelse over at den var blitt ariansk».
Men ved Konstantius’ død i 361 konsoliderte homoousios-partiet («av samme vesen») i vest sin stilling. Etter at Athanasius døde i 373, overtok De kappadokiske fedre, de hellige Basilios den Store av Caesarea (ca 330-79), hans bror Gregor av Nyssa (ca 335-94) og Gregor av Nazianz (329-90) føringen i støtten til den nikenske ortodoksi. Østkeiseren Theodosios I den Store (379-95; enekeiser fra 394) forbød arianismen ved sin tronbestigelse i 379. Den arianske striden endte med at Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381 opprettholdt formuleringen fra Nikea i 325, med et tillegg om Den Hellige Ånd og andre spørsmål. Flere kommentatorer har bemerket at hele kontroversen mellom homoousianerne («av samme vesen») og homoiousianerne («av lignende vesen») dreide seg om en forskjell som utgjorde den minste av alle greske bokstaver – en i (iota).
I seks år var Eusebius i landflyktighet, først i Skytopolis i Palestina (arab: Beisan; hebr: Bet-Shean), vaktsomt bevoktet av den arianske biskop Patrofilos, som angivelig hadde et hjerte av jern. Her ble han innlosjert hos den hellige Josef av Palestina, den eneste ortodokse husholdningen i byen. Han fant trøst i besøkene fra de hellige Epifanius av Salamis (ca 315-403) og andre, og han fikk besøk av folk fra kirken i Vercelli som kom med penger som han kunne leve for. Men grev Josef døde, og arianerne fornærmet biskop Eusebius, dro ham halvnaken rundt i gatene og låste ham inne i et lite rom. De lot ikke hans diakoner og andre bekjennere treffe ham, så han skrev til biskop Patrofilos som «Eusebius, Guds tjener, med andre Guds tjenere som lider med ham for troen, til Patrofilos fangevokteren, og til hans tjenestemenn» (Baronius, Annales, år 356, nr 97). Han beskrev sine lidelser og ba om at diakonene skulle få besøke ham, og han protesterte med fire dagers «sultestreik». Da brakte arianerne ham tilbake til hans losji, men tre uker senere kom de igjen, brøt seg inn i huset og dro ham bort. De plyndret hans eiendeler, stjal hans penger og drev vekk hans tjenere. Alt dette beskrev Eusebius i et brev til sin flokk. Senere ble han sendt til Kappadokia (Lilleasia) og deretter til Theben i Øvre Egypt. Der skrev han til biskop Gregor av Elvira for å prise ham fordi han sto imot troens fiender.
Antiokia ved Orontes i Syria (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia) var et av de originale patriarkatene i den tidlige Kirken, og patriarken der presiderte over biskopene i Syria, Palestina, Armenia og Mesopotamia. Men Kirken der var på den tiden dypt splittet av det arianske kjetteri. Den hellige patriark Eustathios (324-30) var en fast motstander av arianismen, og hans motstand mot kjetteriet brakte ham i konflikt med den berømte kirkehistorikeren og biskopen Eusebius av Caesarea (ca 260-340), som overhodet ikke nevner Eustathios i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Eustathios beskyldte ham for å forvrenge den nikenske trosbekjennelsen.
Dette fremprovoserte en storm blant biskoper som fortsatt støttet arianismen, som da fikk ny støtte fra keiserhoffet, iherdig dyrket av Eusebius. På en synode i Antiokia i 331 ble Eustathios avsatt av det arianske flertallet, som ble ledet av Eusebius av Caesarea og Eusebius av Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia), etter falske anklager om sabellianisme, ukyskhet, grusomhet og andre forbrytelser. Keiser Konstantin trodde på de skandaløse ryktene om Eustathios, som ble forvist til Trakia på Balkan, omtrent det nåværende Bulgaria.
Folket i Antiokia, som elsket og æret sin fromme og lærde patriark, var rasende over behandlingen han fikk og var villige til å gripe til våpen for å forsvare ham. Men Eustathios fikk stagget dem, formante dem til å være trofaste mot den ortodokse tro og dro ydmykt av sted til sitt eksil, fulgt av en stor del av presteskapet. Eusebius av Caesarea ble tilbudt patriarksetet året etter, men han avslo. Eustathios’ tilhengere i Antiokia ville ikke følge hans etterfølgere som patriarker, så de dannet sitt eget lille samfunn, «eustathianerne». Disse tilhengerne av den nikenske trosbekjennelsen betraktet ham som sin rettmessige biskop til han døde i sitt eksil i Trajanopolis i Trakia (eller i Illyria?) rundt 338 (noen kilder sier rundt 360).
Flere etterfølgende biskoper støttet det arianske kjetteri. Paulinus (330) satt på bispesetet i seks måneder, han var semi-arianer og en venn av Eusebius av Caesarea. Deretter kom Eulalius (331-32), Eufronius (332-33) og Flacillus (333-342). Stefan I (342-44) var arianer og ble avsatt i 344, mens Leontius evnukken (344-58) også var arianer. Den siste av disse patriarkene, Eudoxius (358-59), tidligere biskop av Germanicia Caesarea (Marash – fra 1973 Kahramanmarash – i det sørøstre Tyrkia), ble forvist av en gruppe opprørske arianere til tross for at han selv var semi-arianer. Kort etter bemektiget han seg bispesetet i Konstantinopel. Annanios (359) ble straks avsatt.
I 361 valgte en gruppe arianere og katolikker den hellige Meletius (361-62) til erkebiskop av Antiokia som en kompromisskandidat mellom de to gruppene. Hele hans tyveårige tid på erkebispestolen var preget av arianismen og andre vanskeligheter. Selv om keiser Konstantius II (337-61) godkjente valget, ville ikke eustathianerne anerkjenne ham fordi arianere hadde deltatt i valget av ham, selv om han etter sin bispevielse fra ambo høytidelig proklamerte sin ortodokse tro.
Arianernes håp om at Meletius ville slutte seg til dem, ble gjort til skamme da den pro-arianske keiseren kom til Antiokia. Meletius ble sammen med flere andre prelater pålagt å tolke teksten i Ordspråkene som handler om Guds visdom: «Jeg var den første Herren skapte, hans første verk i fordums tid» (Ordsp 8,22). Først forklarte Georg av Laodicea det på en ariansk måte (de betraktet Sønnen som skapt av Faderen, altså at «det fantes en tid da han ikke var»), så ga Akakios av Caesarea teksten en mening som grenset til det kjetterske, men Meletius utla den i katolsk forstand og knyttet den til Inkarnasjonen.
Dette offentlige vitnesbyrdet gjorde arianerne rasende, og biskop Eudoxius av Konstantinopel overtalte keiseren til å forvise Meletius til Nedre Armenia bare en måned etter at han var innsatt på erkebispesetet. Arianerne ga i stedet bispesetet til arianeren Euzoius (361-78), som den hellige erkebiskop Alexander av Alexandria tidligere hadde utstøtt fra Kirken sammen med erkekjetteren Arius. Dermed startet det som er blitt kjent som Skismaet i Antiokia, men som i realiteten startet tretti år tidligere med utvisningen av Eustathios.
Da keiser Konstantius II døde i 361, overtok hans fetter Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63) som keiser. Han hadde falt fra kristendommen og vendt tilbake til den hedenske tro (derav tilnavnet), og han brydde seg ikke om de ulike kristne fraksjonenes krangler om doktrine. Han ga derfor i 362 alle de forviste biskopene tillatelse til å vende tilbake til sine byer, enten de var arianere eller nikenere eller noen av avskygningene midt imellom. Men Eusebius og Lucifer av Calaris valgte å bli værende i øst en tid for å prøve å gjenskape freden i Kirken ved å tvinge gjennom ortodoksien.
Eusebius dro først til Alexandria, hvor han presiderte sammen med Athanasius på en synode sent på våren eller sommeren 362. Denne synoden kalles «bekjennerkonferansen». Fra det eneste bevarte dokumentet synoden vedtok, Tomus ad Antiochenos, ser vi at ved siden av å erklære Den Hellige Ånds guddom og den ortodokse læren om Treenigheten, gikk synoden med på å skjelne mellom de biskopene som støttet homoios av overbevisning og de som hadde undertegnet trosbekjennelsen og som nå angret. Denne siste kategorien av biskoper skulle behandles mildt, og de skulle tilgis etter å ha erklært sin troskap til den nikenske tro. Synoden la derimot strenge straffer på lederne av flere av de arianske fraksjonene. Eusebius fikk i oppdrag av synoden å spre dens beslutninger i dette spørsmålet i vesten.
Lucifer av Calaris (Cagliari) dro til Antiokia, hvor han straks blandet seg inn i de stridighetene som splittet det katolske partiet mellom eustathianere og meletianere. Han avviste enhver omgang med arianske biskoper og var ute av stand til å vise takt, så han irriterte dissenterne i stedet for å behandle dem forsiktig for å vinne dem over. Han viste spesiell strenghet mot de katolikkene som hadde vaklet i sin fastholdelse av den nikenske trosbekjennelsen. Lucifer var ikke villig til å dra til synoden i Alexandria i 362, men sendte to diakoner.
Synoden i Alexandria hadde ønsket at Eusebius skulle forsone Meletius og eustathianerne ved å ordne opp i det som måtte ha vært irregulært ved Meletius’ valg til biskop. Etter synoden dro Eusebius derfor til Antiokia for å gjøre et forsøk på å ordne kirkelige problemene der. Men da han kom til Antiokia, fant han at Lucifer av Cagliari hadde komplisert situasjonen ytterligere og forlenget og forbitret splittelsen ved å konsekrere en tredje biskop til setet i Antiokia ved siden av Meletius og arianeren Euzoius, nemlig presten Paulinus (Paulinos), den lite representative lederen for de reaksjonære eustathianerne.
Dermed hadde Lucifer uten å vite det forpurret den fredelige løsningen som var planlagt i Alexandria. Lucifer nektet å bøye seg for synodens dekret, og han gikk så langt som å bannlyse sin tidligere venn Eusebius av Vercelli ved å avbryte kommunionen med ham og med alle dem som i tråd med synoden i Alexandria mottok de tidligere arianske biskopene. Dermed begynte det såkalte «luciferianske» skisma. Eustathianernes stivsinn førte til at det oppsto to fraksjoner blant de ortodokse i Antiokia, det såkalte meletianske skisma, som varte til 410-tallet.
I lys av denne utviklingen var ikke Eusebius i stand til å oppnå noe i Antiokia, så han dro i stedet for å besøke andre kirker i øst for å fremme og sette gjennom den ortodokse lære, og deretter satte han kursen hjemover. På veien besøkte han kirker i Illyria, hvor han oppmuntret og underviste de troende, før han vendte tilbake til Italia. Da han i 363 kom hjem til Vercelli, «la byen av sine sørgeklær», som den hellige Hieronymus sier. Der fortsatte han å studere og skrive, og han gjenopptok evangeliseringen av landsbygda. Han opprettet bispedømmet Tortona og beveget seg også inn i Gallia, hvor han innsatte en biskop i Embrun. Tradisjonen vil også ha det til at han grunnla to betydelige kirker, i Oropa i provinsen Biella og Crea i provinsen Alessandria.
En synode av galliske biskoper i Paris i 361 fordømte synoden i Rimini i 359. De galliske biskopene fordømte sin egen tidligere feige oppførsel, aksepterte den nikenske Trosbekjennelsen in toto og satte i praksis en stopper for enhver fare fra arianismen i vesten. Skandaler ble fjernet, og disiplin, fred og renhet i troen ble gjenskapt, og fromheten blomstret. Gallia ble sentrum for ortodoksien i vest med Hilarius som dens viktigste talsmann.
Julian falt allerede den 26. juni 363 for en persisk pil i Maranga i Mesopotamia under sitt felttog mot perserne, før han var i stand til å sette i gang noen forfølgelser i full målestokk, selv om han hadde innført lover som utelukket kristne fra undervisning, hæren og andre poster. Etter dette levde Kirken i vesten i fred.
Den nye keiseren Jovian (Flavius Claudius Iovianus) (363-64) var en general som var til stede da Julian ble drept, og hæren utropte ham til ny keiser. Han var kristen og tilhenger av den nikenske trosbekjennelsen, og en av hans første handlinger som keiser var å gjeninnføre kristendommen som statsreligion. Hæren befant seg fortsatt dypt inne på persisk territorium, så Jovians første oppgave var å bringe hæren tilbake i sikkerhet. Tilbake på romersk territorium besøkte han først Antiokia, som var den største byen i den østlige delen av riket. Her ble han involvert i en strid om valget av ny biskop, og ikke før i oktober var han klar til å fortsette mot Konstantinopel for å sikre sitt krav på tronen. Men ved Dadastana på grensen mellom Bitynia og Galatia, femten mil øst for Ancyra i Lilleasia, døde han brått den 17. februar 364. Dødsårsaken er ikke kjent med sikkerhet; kildene foreslår soppforgiftning eller kullosforgiftning, men noen antyder også at Jovian kan ha blitt utsatt for et komplott. Blant Jovians menn var Valentinian, en tribunus scutariorum, og han ble utropt til keiser (augustus) av offiserene i hæren den 26. februar 364 i Nikea i Bitynia. Den modige og dyktige soldaten Valentinian I (Flavius Valentinianus) (364-75), var ikke bare kristen, men også ortodoks. Men han følte at han trengte hjelp til å regjere det store og urolige imperiet, så den 28. mars samme år utnevnte han sin bror Valens (Flavius Julius Valens) (364-78) til keiser for den østlige delen av riket med Konstantinopel som hovedstad. Selv valgte han den vestlige delen med Milano som hovedstad.
Valens var en mann uten store evner og en overbevist arianer. Broren Valentinian var til tross for sine mange feil en sterk hersker, og han støttet den ortodokse sak. Men han var fremfor alt soldat og statsmann, og hans ortodoksi var kanskje bare en ren tilpasning til den fremherskende tro blant hans undersåtter, og den hadde uansett langt mindre innflytelse på hans oppførsel enn arianismen hadde på broren Valens’. Til tross for sin ortodoksi nektet Valentinian å tillate avsettelse av biskoper på grunn av doktrine. Under ham døde arianismen langsomt hen i vesten, og arianske biskoper ble etterfulgt av katolske.
Biskop Dionysios av Milano hadde som nevnt blitt fordømt av synoden i Milano sammen med Eusebius av Vercelli og Lucifer av Calaris. Men han var blitt behandlet enda hardere enn Hilarius av Poitiers, for ikke bare ble han forvist, han ble også erstattet. For som biskop av Milano innsatte keiseren arianeren Auxentius (355-74), som hadde støtte fra keiserinne Justina.
Auxentius var fra Kappadokia og må ha vært en mann av betydelige evner, og han kom til å bli betraktet som den fremste motstanderen mot den nikenske læren i vesten. Det faktum at Konstantius og hans rådgivere valgte ham til en slik fremtredende stilling som biskop av Milano, viser at de hadde tillit til ham. Han viste seg tilliten verdig og beholdt sitt bispesete, tilsynelatende uten noen vanskeligheter, og han arbeidet med suksess for kompromisser i Rimini og andre steder. Athanasius nevner ham ofte og bittert som heretikernes leder, og han må rangeres sammen med Ursacius og Valens som en av de mest samvittighetsløse i det arianske partiet. Den fordrevne biskop Dionysios døde i sitt eksil i Kappadokia i 359, men Ambrosius (374-97), som ble biskop ved Auxentius’ død i 374, fikk hans levninger brakt tilbake og skrinlagt i Milano.
Så lenge Konstantius satt med makten, var Auxentius selvsagt trygg. Men i slutten av 364 var både Julian og Jovian døde, og Valentinian hadde vært keiser i noen måneder. Hilarius av Poitiers og hans venn Eusebius av Vercelli må ha ment at Kirken var i fare så lenge Auxentius hadde en så ledende stilling som biskop av Milano, med konstant adgang til keiserens øre, spesielt når keiseren var så ny i stillingen og ikke hadde særlig kunnskaper om stridsspørsmålene, og kanskje heller ikke interesse for dem. Så langt de kunne bedømme, kunne deres suksess eller fiasko i å erstatte Auxentius ha innflytelse over Kirkens fremtid i minst en generasjon.
I 364 dro Hilarius til biskop Eusebius i Vercelli, og sammen dro de videre til Milano for å prøve å få keiseren over på deres side mot Auxentius. For selv om Hilarius var full av mildhet overfor dem som fortsatt kunne vinnes over fra sine mistak ved hjelp av vennlighet, var han ubøyelig overfor dem som fortsatt holdt fast ved kjetteriet. Hilarius og Eusebius ønsket også å vekke den sovende ortodoksien i den milanesiske Kirken. For det synes å ha vært lite lokal opposisjon til den arianske biskopen; ingen organisert forsamling av katolikker i byen avviste kommunion med ham. På den andre siden fantes det ikke noen militant arianisme heller. Auxentius’ gudstjenester ville ikke utløse noen skrupler, og i sin forkynnelse ville han helt sikkert unngå å poengtere forskjellene. Han og hans skole hadde ikke noe ønske om å forfølge ortodoksien fordi den var ortodoks. Fra deres synsvinkel hadde trosspørsmålet blitt avgjort på en slik måte at deres syn var uangripelig, og alt de ønsket, var å leve og la leve.
Vi må også huske at synoden i Rimini fortsatt hadde definert troen for den vestlige Kirken, uansett hvor skammelige metoder som var brukt for å få gjennom vedtaket. Hilarius og Eusebius hadde overtalt en mengde biskoper til å bekjenne sin feiltakelse, til applaus fra deres troende, men private meningsytringer, uansett hvor mange de var, kunne aldri fjerne vedtakene fra Rimini fra Kirkens protokoller. De ble ikke strøket før i 369, da den hellige pave Damasus I (366-84) på Athanasius anmodning innkalte en synode i Roma for å forsvare den nikenske lære. I det fordømmende dekretet fra denne synoden ble Auxentius regnet som så fremtredende blant arianerne at han ble nevnt ved navn.
De to ortodokse biskopenes første mål var å vekke opposisjon mot arianerne, og i dette hadde de en viss suksess. Auxentius’ anmodning til keiseren er bevart hvor han hevder at de oppildnet visse legfolk som ikke hadde vært i kommunion med verken ham selv eller hans forgjengere, til å kalle ham en heretiker. Auxentius’ umiddelbare forgjenger var katolikken Dionysios, og vi kan ikke anta at dette er en rettferdig beskrivelse av Hilarius’ tilhengere. Men det er trolig at de misfornøyde ikke var mange, for ingen andre enn entusiaster ville gå inn i et åpent skisma på grunn av et kjetteri som ikke var spesielt iøynefallende.
Det er ikke kjent hvor lenge Hilarius fikk fortsette sine anstrengelser. Valentinian nådde Milano i november 364 og dro igjen høsten etter, og før sin avreise hadde han tatt en avgjørelse som forpurret Hilarius’ planer. Vi vet bare at straks situasjonen ble alvorlig, appellerte Auxentius til keiseren. Det fantes ikke noe viktigere poeng i myndighetens øyne enn enhet innen de lokale kirkene, og Auxentius som hadde den formelle retten på sin side, må ha appellert med mye selvtillit. Hans suksess var da også umiddelbar. Keiseren utstedte det som Hilarius kaller et «grusomt edikt» (Hilarius, Contra Auxentium, 7), men han nevner ikke betingelsene. Han sier bare at Valentinian under påskudd av og ønske om enhet, kastet den troende Kirken i Milano ut i forvirring. Med andre ord forbød han Hilarius å agitere for en separasjon mellom folket og deres biskop.
Men selv om Hilarius var brakt til taushet i byen, presset han på ved hoffet. Med innstendig masing, forteller han selv, la han frem sine anklager mot Auxentius, og han overtalte keiseren til å utnevne en kommisjon for å vurdere dem. Etter en stund møttes kommisjonen. Den besto av to lege tjenestemenn med «rundt ti» biskoper som bisittere. Det er klart fra Hilarius’ beretning (Contra Auxentium, 7) at avgjørelsen lå hos legmennene, og Auxentius nevner ikke en gang biskopene i sin rapport. Hilarius og Eusebius var til stede, og det samme var den anklagede. Auxentius førte sin egen sak, og han begynte med det stakkarslige angrepet på sine motstandere at de hadde blitt avsatt av et konsil og derfor ikke hadde noen locus standi («søksmålskompetanse») som anklagere mot en biskop. Dette var ikke riktig. Vi så at Hilarius ble forvist, men hans bispesete hadde aldri blitt erklært vakant, og det hadde høyst sannsynlig heller ikke Eusebius’. De var ikke inntrengere som Auxentius, selv om også han hadde fått en slags legitimitet for sin stilling da Dionysios døde i sitt eksil. Fiaskoen for denne påstanden var så fullstendig at Hilarius i sin beretning om saken erklærer at det ikke er noe poeng i å gjenta sitt forsvar.
Deretter kom kommisjonens egentlige forhandlinger. Dette var ingen teologisk høring for å finne sannheten, men det juridiske spørsmålet om Auxentius’ lære faktisk var i tråd med anerkjente standarder. Hilarius hadde hevdet at Auxentius’ trosbekjennelse skilte seg fra keiserens og alle andre kristnes, og han hadde gjort dette i et svært nådeløst språk. Han gjentok nå sine beskyldninger, og dermed ga han Auxentius en dobbelt fordel. For han fordypet seg i det generelle spørsmålet om teologi, mens Auxentius holdt seg til ordlyden i vedtakene fra Rimini, og Hilarius’ språkbruk hadde vært av en slik art at han kunne hevde å være et offer for bakvaskelser.
Hilarius’ referat fra de doktrinære diskusjonene sier at han med sine spørsmål tvang en motvillig Auxentius helt til grensen av å fornekte troen. Men Auxentius unnslapp fra den vanskelige situasjonen ved en fullstendig overgivelse, som Hilarius tvang ham til å stå fast ved gjennom å undertegne en ortodoks trosbekjennelse som sa at Kristus var sann Gud, av samme vesen og guddom som Faderen. Hilarius oversendte denne bekjennelsen til keiseren gjennom kvestoren, kommisjonens lege president. Dette dokumentet, som Hilarius sier at han la ved sitt forklarende brev, er dessverre gått tapt.
Den korte beretningen som Auxentius gir om spørsmålet, er ikke uoverensstemmende med Hilarius’. Han forteller at han begynte med å protestere og si at han aldri hadde kjent eller sett Arius og at han ikke en gang visste hva hans lære var. Han fortsatte med å erklære at han fortsatt trodde og forkynte de sannhetene som han hadde blitt lært i sin barndom og som han hadde stadfestet ved studier av Skriften, og han gir en oppsummering av den erklæringen av sin tro som han ga til kommisjonen. Men han sier ikke et ord om ordvekslingen mellom ham og Hilarius, om sitt nederlag eller om den påtvungne underskriften på en trosbekjennelse som motsa hans tidligere påstander.
Hilarius’ beretning om forhandlingene må helt sikkert aksepteres. Men selv om hans moralske og dialektiske seier var fullstendig, er det opplagt at han ikke hadde oppnådd noen fordeler for sin sak. Han hadde spottet Auxentius som en tilhenger av Arius, men Auxentius hadde et umiddelbart svar som la skylden på opponenten. Vi har ingen grunn til å tvile på at han sa sannheten da han sa at han aldri hadde kjent Arius, og det er også sant at det på begynnelsen av 300-tallet fantes en rekke utilstrekkelige fremstillinger av treenighetslæren som passerte uten disputter. Det var også sant at den dominerende fraksjonen ved Konstantius’ hoff, som Auxentius hadde vært leder for, på en svært effektiv måte hadde vist at de ikke sto i ledtog med arianismen ved å kaste dem som ærlig bekjente den, fra deres bispeseter og ved å slutte seg til den universelle fordømmelsen av kjetteriets grunnlegger.
Vi kan være sikre på at Auxentius gjorde maksimalt ut av hans motstanders heftige språkbruk. I selve debatten hadde Hilarius fordelen av ikke bare en rettferdig sak, men av større ærlighet, og det er ikke forbausende at han vant debatten. Hans tidligere praksis som orator bidro sikkert også til hans suksess. Men seieren hadde ingen andre resultater enn å senke Auxentius’ offentlige aktelse og selvbilde.
Kommisjonsmedlemmene avla uten tvil en privat rapport til keiseren. Vi kjenner ikke innholdet, men fra etterspillet kan vi være sikre på at de rapporterte at det var deres mening at Auxentius var den rettmessige biskop av Milano. Det gikk en tid før Valentinian reagerte, og vi vet ikke om Hilarius gjorde flere forsøk på å influere hans avgjørelse. Men det er bevart et notat fra Auxentius til keiserne Valentinian og Valens. Fremst i hans forsvar var synoden i Rimini, og han hevdet at angrepet fra Hilarius og hans venner var et forsøk fra en håndfull menn på å bryte den enheten som var oppnådd ved hardt arbeid fra denne store forsamlingen på 600 biskoper (dette var en stor overdrivelse – de kan ikke ha vært mer enn 400, og trolig færre – og vi må også huske at homoios-vedtaket var oppnådd ved svindel, noe Auxentius godt visste). Han erklærte at han sto fast ved alle synodens beslutninger, og at han fordømte alle heresiene som det hadde fordømt. Sammen med notatet la han en kopi av synodens akter, sitt eget referat fra kommisjonen samt en kort bekjennelse av sin tro.
Auxentius’ forsvarsskriv var skrevet med stor dyktighet og var temmelig uangripelig. Både hans faktiske besittelse av bispesetet og Kirkens lære gjorde ham trygg, for bare et konsil kan endre vedtak fra et konsil. Og hvis han hadde rett, måtte Hilarius og hans kollega ta feil. Bare suksess kunne ha reddet dem fra den ydmykelsen de nå ble utsatt for, nemlig å bli utvist fra Milano og gitt ordre om å vende tilbake til sine bispeseter, mens keiseren anerkjente Auxentius offentlig ved å motta kommunionen fra hans hånd. Det hjalp ikke at Hilarius og Eusebius hadde moralen på sin side og at både Auxentius’ sterke legale stilling og vedtakene fra den synoden han gjemte seg bak, var oppnådd ved hjelp av bevisst svindel og press.
Likevel gjorde Valentinian trolig rett, selv i sannhetens interesse, ved å nekte å gjøre en martyr av Auxentius. Det ville ha ført til represalier i øst, hvor katolikkene hadde langt mer å tape enn arianismen hadde i vest, og han må ha vært tilbøyelig til å la arianerne få tilbringe resten av sine dager i fred. Det er heller ikke merkelig at Hilarius ikke delte disse vurderingene. Han hadde kastet seg helhjertet ut i angrepet på Auxentius og risikerte sin offentlige posisjon som biskop og bekjenner og den fremste av vestens teologer. Derfor er hans offentliggjorte redegjørelse preget av en forståelig personlig bitterhet. Det var helt nødvendig av ham å skrive en slik beretning for å sørge for at det nederlaget han var påført, ikke skadet hans sak.
Derfor skrev Hilarius i 364 verket Contra Auxentius eller Contra Arianos vel Auxentium Mediolanensem libri III (364). Det var utformet som et offentlig brev «til de elskede brødre som er tro mot fedrenes tro og avviser det arianske kjetteri, biskopene og alle deres flokker». Deretter vendte han tilbake til Poitiers, og der ble han resten av livet. Keiserens politikk ble ikke endret. På det konsilet som pave Damasus I holdt i Roma i 369, annullerte de vestlige biskopene formelt dekretene fra Rimini, og dermed fratok de Auxentius hans legale stilling. Samtidig, som en logisk konsekvens, dømte de ham til å bli avsatt, men keiser Valentinian nektet å iverksette deres dom. Auxentius skulle overleve Hilarius med åtte år og dø i embetet som biskop av Milano i 374. Han overlevde også Eusebius og Athanasius, som rettet det siste angrepet mot ham. Han overlevde også det som måtte ha vært av arianisme i Milano. Hans etterfølger Ambrosius hadde folkets entusiastiske støtte i sine konflikter med arianske fyrster. Så kirken ville ikke ha vunnet mye om Hilarius hadde lyktes, og likevel kan vi ikke være sikre på at han egentlig mislyktes. For en så resolutt opptreden må ha virket til å styrke Valentinians overbevisninger og Auxentius’ frykt.
Eusebius tilbrakte åpenbart sine siste år i fred, og døde i Vercelli i en alder av 88 år, sannsynligvis den 1. august 371, for det er på denne dato han blir lovprist i det romerske og andre martyrologier. Legenden hevder at han ble steinet av arianerne, men Ambrosius, Gregor av Tours og andre kaller ham bare en bekjenner, så han døde nok en naturlig død. For sine lidelsers skyld ble han likevel æret som martyr, men den tittelen er i dag fjernet. Hans relikvier oppbevares fortsatt i byens domkirke.
Eusebius kan lett forveksles med andre navnebrødre fra 300-tallet, som den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340), den arianske hoffbiskopen Eusebius av Nikomedia eller mange andre helgener av dette navn, for eksempel den hellige Eusebius av Samosata. Eusebius ble opprinnelig minnet i Martyrologium Romanum på dødsdagen 1. august, men senere ble han minnet den 15. desember, dagen for hans bispevielse. Men pave Benedikt XIII (1724-30) flyttet feiringen til den 16. desember, antakelig fordi festen ikke kunne feires på oktavdagen for Marias uplettede unnfangelse (Octava Conceptionis B. M. V.) syv dager etter den 8. desember
Blant Eusebius av Vercellis bevarte skrifter er tre korte brev som viser hans karakter og lærdom (Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), XII, 947-54; X, 713-14). Hieronymus tilskriver ham en latinsk oversettelse av en kommentar til Salmenes bok, opprinnelig skrevet på gresk av Eusebius av Caesarea, men dette verket er gått tapt (Hieronymus, De viris illustribus, C, lvi, og Epistula 51, nr 2). Blant Vercellis klenodier finnes et meget gammelt latinsk evangeliemanuskript som kalles Codex Vercellensis, som er tidligere enn den hellige Hieronymus’ versjon; det later til at dette manuskriptet er fra Eusebius’ hånd. Det ble dekt med sølvplater etter ordre fra Berengar (ca 850-924), konge av Italia fra 888, da det syntes å bli utslitt. Manuskriptene til hans Acta er også utgitt under tittelen Passio Sancti Eusebii Vercellensis.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, britannica.com, magnificat.ca, augustiniancanons.org, Hilarius’ biografi - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. oktober 2001