På grunn av forskjellige feilaktige fortolkninger i massemediene etter offentliggjøringen av «Felleserklæringen mellom Den katolske kirke og Det lutherske Verdensforbund om rettferdiggjørelseslæren» sammen med en «Offisiell fellesuttalelse» og et «Anneks», synes det passende å understreke den korrekte betydning av de ovennevnte tekster.
«Ved å tilegne seg innsikt fra nyere bibelforskning og trekke veksler på moderne teologi- og dogmehistoriske undersøkelser, har den økumeniske dialog etter Annet Vatikankonsil ført til en merkbar tilnærming når det gjelder synet på rettferdiggjørelsen. Resultatet er at det kan formuleres en konsensus når det gjelder de grunnleggende sannheter om rettferdiggjørelsen i denne Felleserklæringen» (Felleserklæringen, 13).
Følgelig, «slik de lutherske kirkers lære er fremlagt i denne erklæringen, rammes den ikke av Tridentiner-konsilets fordømmelser» (Felleserklæringen , 41). «Dette reduserer imidlertid ikke alvoret i de fordømmelsene som er knyttet til rettferdiggjørelseslæren. En del av dem var ikke helt uten grunnlag. De beholder sin betydning som "gagnlige advarsler", som vi bør gi akt på i vår lære og praksis» (Felleserklæringen, 42).
«I likhet med dialogen selv hviler denne felleserklæringen på en overbevisning om at forsøket på å legge bak seg de stridsspørsmålene og lærefordømmelsene som har eksistert kirkene imellom, hverken innebærer at man tar lett på skillelinjene eller frakjenner seg sin egen kirkes historie. Denne erklæringen er imidlertid formet av en overbevisning om at våre kirker gjennom historien har fått ny innsikt, og at det har funnet sted en utvikling som ikke bare gjør det mulig, men også nødvendig for kirkene å gjennomgå de splittende spørsmålene på ny og fordømmelsene og se dem i et nytt lys» (Felleserklæringen, 7). «Disse nye innsikter springer ut av vår felles måte å lytte til Guds ord i Den hellige skrift på» (Felleserklæringen, 8).
«Vi bekjenner i fellesskap at syndere blir rettferdiggjort ved tro på Guds frelsesgjerning i Kristus. Denne frelsen blir gitt som gave ved Den Hellige Ånd i dåpen og danner fundamentet for hele det kristne liv. I den rettferdiggjørende tro, som innbefatter håp og kjærlighet til Gud, setter mennesket sin tillit til Guds nådige løfte. Denne troen er virksom i kjærlighet, og derfor kan og må ikke den kristne være uten gjerninger. Men hva som enn går forut for eller følger etter troen som fri gave, er hverken grunnlag for rettferdiggjørelsen eller gjør noen fortjent til den» (Felleserklæringen, 25). ««Så snart som Den Hellige Ånd har startet sitt gjenfødelsens og fornyelsens verk i oss ved Ordet og de hellige sakramenter, er det sikkert at vi kan og må samarbeide med Den Hellige Ånds kraft ...» (Anneks, 2c).
«Vi er i sannhet inderlig fornyet ved Den Hellige Ånds virke [...] Men vi ville ta feil dersom vi skulle si at vi var uten synd [...] I denne utstrekning kan lutheranere og katolikker sammen forstå den kristne som «simul justus et peccator», til tross for deres forskjellige tilnærmelser til dette emne» (Anneks, 2a).
Hva angår begrepet «konkupisens» [concupiscentia], forstår lutheranerne det som menneskets selvsøkende dragning, og følgelig som synd.
Den katolske forståelse er at konkupisens er en tilbøyelighet som forblir i mennesket selv etter dåpen, som kommer fra synden og som tenderer mot synden. For katolikker der det en tilbøyelighet som utgår fra synden og som leder hen mot synd, men den er ikke selv synd, fordi «synd er av en personlig karakter, og som sådan leder den til adskillelse fra Gud» (Anneks, 2b).
Følgelig har det ikke skjedd noen fornektelse av fortiden, men snarere ett felles steg fremover mot en forståelse av Kristi frelses mysterium, - muliggjort ved et klima av gjensidig tillit, og som innbyr til en fortsettelse i den samme ånd på den vei man har lagt ut på.»
Italiensk original:
Comunicato del Pontificio Consiglo per la Promozione dell'Unità dei Cristiani
A motivo di alcune erronee interpretazioni dei mezzi di comunicazione sociale a seguito della pubblicazione della dichiarazione congiunta tra la chiesa cattolica e la federazione luterana mondiale sulla dottrina della giustificazione, insieme con una «Dichiarazione ufficiale comune» ed un «Allegato», sembra opportuno ribadire il retto significato dei testi appena citati.
«Facendo sue le intuizioni dei recenti studi biblici ed attingendo alle moderne ricerche della storia della teologia e della storia dei dogmi, il dialogo ecumenico, realizzato dal Concilio Vaticano II in poi, ha condotto ad una significativa convergenza a riguardo della dottrina della giustificazione. Essa permette di formulare in questa Dichiarazione congiunta un consenso su verità fondamentali della dottrina della giustificazione» (DG (** DG = dichiarazione congiunta tra la chiesa cattolica e la federazione luterana mondiale sulla dottrina della giustificazione. ) n. 13).
Pertanto «l'insegnamento delle Chiese luterane presentato in questa Dichiarazione non cade sotto le condanne del Concilio di Trento» (DG n. 41). «Con questo non si vuole tuttavia togliere nulla alla serietà delle condanne dottrinali legate alla dottrina della giustificazione. Alcune di esse non erano semplicemente senza fondamento. Per noi, esse mantengono "il significato di salutari avvertimenti" di cui dobbiamo tenere conto nella dottrina e nella prassi» (DG n. 42).
«Proprio come gli stessi dialoghi, anche questa Dichiarazione congiunta si base sulla convinzione che il superamento delle condanne e delle questioni controverse non equivale a prendere alla leggera separazioni e condanne, né equivale a sconfessare il passato di ciascuna delle nostre Chiese. Essa è tuttavia convinta che affiorano nella storia delle nostre Chiese modi nuovi di valutare e si producono sviluppi, i quali non soltanto possono permettere, ma esigono che si verifichino e vengano esaminate, sotto una nuova angolatura, le questioni che dividono e le condanne» (DG n. 7) «Il modo che ci è comune di porci all'ascolto della Parola di Dio nella Sacra Scrittura ci ha condotto a tali valutazioni nuove» (DG n. 8).
«Insieme confessiamo che il peccatore viene giustificato mediante la fede nell'azione salvifica di Dio in Cristo: questa salvezza gli viene donata dallo Spirito Santo nel battesimo quale fondamento di tutta la sua vita cristiana. L'uomo, nella fede giustificante che racchiude in sé la speranza in Dio e l'amore per lui, confida nella sua promessa misericordiosa. Questa fede è attiva nell'amore e per questo motivo il cristiano non può e non deve restare senza le opere» (n. 25). «Immediatamente quando lo Spirito Santo ha iniziato in noi la sua opera di rigenerazione e di rinnovamento, attraverso la Parola ed i santi sacramenti, è certo che noi possiamo e dobbiamo collaborare per mezzo della potenza dello Spirito Santo ...» (Allegato, n. 2.C).
«Noi siamo in verità ed interiormente rinnovati dall'azione dello Spirito Santo [...] Se dunque diciamo che siamo senza peccato non siamo nel giusto [...] In questa misura, luterani e cattolici possono insieme comprendere il cristiano come simul justus et peccator, malgrado i modi diversi che essi hanno di affrontare l'argomento» (Allegato, n. 2.A).
Quanto al concetto di «concupiscenza», intesa dai luterani come il desiderio dell'essere umano che ricerca se stesso e che essi considerano quindi come peccato, per i cattolici si tratta di una inclinazione che proviene dal peccato e spinge verso il peccato, ma non è peccato poiché «il peccato ha carattere personale e, come tale, conduce alla separazione da Dio» (Allegato, n. 2.B).
Non vi è stato dunque nessun rinnegamento del passato, ma piuttosto un comune passo in avanti nella comprensione del mistero della salvezza in Cristo, reso possibile dal clima di fiducia reciproca instauratosi e che invita a continuare nello stesso spirito il cammino intrapreso.