Guds hellige og vi
Denne artikkelen er den første i serien Katolske skatter, som publiseres hver uke fra nå av og frem til nyttår. Tema for første artikkel: Helgenene.
Bønn for de avdøde: Maleriet "Allesjelersdag" av Jakub Schikaneder (1855–1924).
Helgenene er blant Kirkens mest dyrebare skatter. Ikke bare pryder de vår liturgiske kalender og billedkunst. De utgjør den levende "sky av vitner" (Hebr. 12,1) som gir stadig næring til vårt trosliv. Samtidig har den katolske helgendyrkelsen vært gjenstand for skarp kritikk siden reformasjonsårhundret.
Tekst: Eirik Steenhoff
Idag skriver vi 31. oktober 2017 og reformasjonsmarkering. På denne dag for 500 år siden lanserte den tyske reformatoren Martin Luther (1483–1546) sin kamp mot Den katolske Kirkes avlatshandel, en kamp som senere førte til kirkesplittelse. Datoen var ikke tilfeldig valgt. Den 31. oktober er vigilien for allehelgensdag, som feires den 1. november. På den dagen ber Kirken om forbønn fra de menn og kvinner som er gått forut for oss og trådt inn i fellesskap med Gud, så vel de kanoniserte (noen få) som ikke-kanoniserte (de aller fleste). Og dagen etter, den 2. november, feirer den allesjelersdag for de sjeler som ennå befinner seg i skjærsilden og trenger vår forbønn.
Sammen gir allehelgensdag og allesjelersdag et kraftfullt uttrykk for Kirkens tro på forbønnen fra de hellige, og forbønnen for de avdøde. De to – eller tre – dagene er dermed også et uttrykk for noe av det som tilsynelatende skiller protestanter og katolikker mest fra hverandre. Luthers reformasjon hadde fra tidlig av en brodd ikke bare mot avlatshandelen, men mot helgendyrkelsen i Den katolske kirke. Fem hundre år etter må vi medgi at for de protestantiske kirker er helgenene fortsatt et problem. For oss katolikker er de blant våre fremste skatter.
Å be om sukker
Så hva går Kirkens helgendyrkelse ut på – og hva er egentlig problemet? Til å få klarhet i dette gamle, men på ny bren
naktuelle komplekset, måtte jeg snakke med Jan Schumacher (bildet). Han er førsteamanuensis emeritus i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet. Både middelalderens fromhetsliv og reformasjonen er blant hans spesialfelt.
– Hvis jeg går til naboen min og ber om litt sukker, tilber jeg ham ikke, sier Schumacher. – Jeg bare spør ham om litt hjelp. Slik er det også med helgenene. Vi legger vår sak frem for dem, og ber om deres tjeneste.
Schumacher kjenner godt både den lutherske og katolske kirkevirkeligheten. I år har han vært katolikk i syv samfulle år. Men han begynte å be om sukker lenge før. En av milestenene på hans vei til Den katolske kirke var nettopp helgenene.
– Jeg husker godt at jeg plutselig ble oppmerksom på innholdet i den katolske syndsbekjennelsen, sier Schumacher.
Solidaritet mellom helgener og synere
Ved begynnelsen av hver messe bekjenner menighetens medlemmer at de har syndet "meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser," og "ber den salige Jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle" om forbønn. Schumacher ber oss legge merke til at forespørselen om forbønn samtidig er rettet til de hellige og til de troende for øvrig.
– Da tenkte jeg yes! Jeg kan stilles på lik linje med alle helgenene, sier han. – Det er denne dype solidariteten mellom helgener og syndere som bærer Kristi legeme oppe.
Solidariteten som Schumacher sikter til, gjenfinnes i det over hundre år gamle Catholic Encyclopedia. Under stikkordet De helliges samfunn kan vi lese følgende presise formulering: "De helliges samfunn er den åndelige solidaritet som binder sammen de troende på jorden, sjelene i skjærsilden og helgenene i himmelen, i den organiske enhet i det samme mystiske legeme under Kristus, sitt hode."
"I lutherdommens tekster og tradisjon fremhever man særlig én side ved helgenene, nemlig at de er forbilder. For oss katolikker er de både forbilder og forbedere." Jan Schumacher
Helgener som forbilder og forbedere
Tradisjonelt har disse tre deler av Kirken vært kalt for Ecclesia militans, Ecclesia poenitens og Ecclesia triumphans, henholdsvis den stridende, den botferdige og den seirende Kirke. De troende på jorden utgjør den stridende Kirke, de avdøde den botferdige Kirke, de hellige den seirende.
– Dypest sett dreier diskusjonen om helgendyrkelse seg om hvordan vi fortolker den tredje trosartikkel i trosbekjennelsen, sier Jan Schumacher, og fortsetter: – Hvordan skal vi forstå leddet "Jeg tror på ... de helliges samfunn?" Alt springer ut av dette.
– I lutherdommens tekster og tradisjon fremhever man særlig én side ved helgenene, nemlig at de er forbilder. For oss katolikker er de både forbilder og forbedere. Vi tror at Den hellige Ånd besjeler Kirken, Kristi legeme. Denne Ånden er Spiritus caritatis, kjærlighetens Ånd og bånd, et bånd som ikke kan brytes i stykker. Lutherdommen kuttet båndet mellom levende og døde. Idet man forbød vanlige legfolk om å slutte og be for de døde, forsvant en viktig del av deres trospraksis.
Helgendyrkelsen er, som Schumacher antyder, ikke først og fremst teori, men praksis. De fleste katolikker har sine favoritthelgener. Mange tidligere katolske land har sine vernehelgener, som St. Olav i Norge og St. Erik i Sverige. Noen er favoritter blant ganske mange – ofte "praktiske" helgener som St. Kristoffer (som er skytshelgen for reisende) eller St. Antonius av Padova (skytshelgen for gjenglemte ting). Kjekke helgener for moderne mennesker, som stadig er på farten og stadig mister ting. Og Kirken har virkelig et mylder av helgener som den har anerkjent opp gjennom årene – noen sier minst 10 000. Men da regner man altså bare med dem som Kirken har anerkjent som hellige gjennom en offisiell kanoniseringsprosess. Det reelle tallet kjenner bare Gud.
– I en oversettelse av den engelske mystikeren Julian av Norwich får vi en slående formulering av hva helgenene er, sier Jan Schumacher. – De er "våre granner og slike som vi kjenner godt," heter det. Er ikke den god?
Grunner til å ære helgener
Schumacher nevner en annen klassiker. Legenda aurea (latin for "den gyldne legende") er en samling helgenlegender fra 1200-tallet. Den oppgir seks grunner til å ære helgenene: For det første fordi vi ærer Gud gjennom å ære dem, for det er Gud som gjort dem til det de er. For det andre fordi vi som er svake trenger at noen ber for oss. For det tredje blir vi styrket i håpet når vi tenker på hvem som har blitt hellige før oss ("tenk bare på Olav den hellige!" utbryter Schumacher). For det fjerde fordi vi blir drevet til å etterligne de helliges eksempel. For det femte gjør vi gjengjeld overfor dem ved å feire dem her på jorden. Og for det sjette: Vi ærer oss selv ved å ære helgenene, "for kjærligheten gjør at vi er felles om alt, og alle ting er vårt, i himmelen, på jorden og i evigheten."
Helgenene er ikke farlige, forteller Schumacher, men noen som vil oss vel. Han tror at avmystifiseringen av helgendyrkelsen vil være en sentral oppgave for protestantismen i årene som kommer.
– De er ikke et panel av dommere i en talentkonkurranse, men vår heiagjeng, sier han. – De er fylt av misericordia, miskunn.
Ifølge Jan Schumacher er det også denne miskunn som ligger bak avlaten, reformasjonens utløsende årsak og fremdeles en av Kirkens mest kontroversielle – og misforståtte – praksiser.
– For å være litt personlig: Noe av det første og mest ikke-lutherske jeg i sin tid begynte å praktisere, var å be for mine avdøde foreldre, sier Schumacher.
– Avlaten er ikke strøket. Du finner den i registeret i dagens katekisme, fortsetter han.
Avlatshandel løp løpsk
Schumacher innrømmer glatt at forestillingene om avlaten "løp litt løpsk" i middelalderen. Han nevner dominikaneren Johann Tetzel (1465–1519), hvis kjøp og salg av avlatsbrev førte til store protester fra blant andre Luther. Han hevdet at han gjennom pengegaver kunne gi såkalt "plenaravlat," også kalt full avlat. Schumacher forklarer de tilsynelatende finurlighetene i avlatspraksisen som følger: Etter at en katolikk har vært til skriftemål, har hans eller hennes skyld blitt ettergitt, det vil si utvisket. I skriftemålet formidles Guds tilgivende nåde til den skriftende gjennom presten, som så pålegger den som har skriftet å gjøre bot. Her kommer avlaten inn: Der selve skriftemålets absolusjon er en ettergivelse av synderens skyld, er avlaten en ettergivelse av synderens straff. I senmiddelalderen opparbeidet den skriftende avlat ikke bare for seg selv, men for sine avdøde slektninger. Dermed ble avlaten, pengene og skjærsilden sauset sammen til en røre. Til slutt kokte det over.
– Det Luther reagerte på, var Tetzels plenaravlat, sier Jan Schumacher. – Men tanken om avlaten må ikke blandes med denne. Utgangspunktet for avlaten er at noen har et overskudd – av indulgentia, om en vil. Det er det bare Gud som har. Den kommer oss som har et underskudd til gode.
– Det latinske ordet for avlat er indulgentia, sier Schumacher. – Ordet har å gjøre med å vise mildhet eller "å se gjennom fingrene med". La oss si at kona og jeg har kranglet på morgenen. Hvis jeg kommer hjem igjen senere på dagen med roser, kjøper jeg meg ikke tilgivelse, men jeg gjør noe med konsekvensen av mine egne gjerninger. De rosene kan gjøre noe med atmosfæren i hjemmet.
– Alt det vi gjør, har konsekvenser. De bryter ned og ødelegger for en relasjon.
Den katolske kirkes katekisme, som Schumacher nevner, siterer 2. Makkabeerbok i et avsnitt om avlaten. 2. Makkabeerbok hører for øvrig til de såkalte deuterokanoniske skrifter, og var blant de tekster Luther fjernet fra sin reformerte bibel – nettopp på grunn av den følgende passus: "Det er en hellig og gudfryktig tanke å be for de avdøde om at de skal løses fra sine synder."
"For å være litt personlig: Noe av det første og mest ikke-lutherske jeg i sin tid begynte å praktisere, var å be for mine avdøde foreldre." Jan Schumacher
Katolsk forestillingsevne
Den dype solidaritet mellom den stridende, botferdige og seirende Kirke gjør at de hellige ber for synderne, og synderne for de botferdige, i en familie der ingen faller utenfor. Schumacher kaller det katolske synet på helgenene for en særegen katolsk imaginasjon eller forestillingsevne.
– I den katolske imaginasjon, som har mange positive og interessante sider ved seg, blir gudskjærligheten til et miljø, sier han. – Gud blir ikke en som står alene.
I dette "miljøperspektivet" blir den tradisjonelle tredelingen av Kirken kanskje litt mer porøs, litt mindre viktig. For som katekismen også understreker, er vi alle – uavhengig av vår stand eller våre naturtalenter – kalt til det samme formål, nemlig til selv å bli helgener. Kirkens kanoniserte helgener gir oss noen eksempler til etterfølgelse. Men svært få av dem hadde en rettlinjet vei til saligheten: Å søke hellighet innebærer nødvendigvis et liv både i strid og i bot. Men heldigvis har vi også vissheten om at i striden og boten er vi ikke alene.
St. Antonius av Padova (1195–1231): Blant de folkekjæreste helgener takket være sin
nyttige attributt: Å gjenfinne glemte ting. Ifølge legenden ba fransiskanerbroderen til Gud
om at en boktyv skulle returnere en viktig salmebok som tilhørte ham. Det gjorde han!
Les hele serien om Katolske skatter
Første artikkel: Guds hellige og vi
Andre artikkel: Med Bibelen i bønn
Tredje artikkel: Jakten på Olavsrelikvien
Fjerde artikkel: I begynnelsen var melodien
Femte artikkel: Kropper skapt til kjærlighet
Sjette artikkel: Morgenstjernen på himmelen
Syvende artikkel: Se ikke på våre synder
Åttende artikkel: Ett legeme, mange lemmer
Niende artikkel: Et sykehus i håpets tegn