Verden, troen og Kirken på den andre siden av korona
Bilde
Publisert 1. juli 2020
|
Oppdatert 6. juli 2020
Linken er kopiert til utklippstavlen!
I St. Olav kirkeblad II – 2020 skriver sr. Anne Bente Hadland, prof. Werner G. Jeanrond, Iben Thranholm og Terje Osmundsen om koronapandemien: Blir Kirken, troen og verden annerledes på den andre siden av koronaen?
Bilde
KRISTI DISIPLERS FORPLIKTELSE:«Som Kristi disipler oppfordres vi til å ta vare på hverandre og på Guds skapning – ikke bare i eget miljø, skriver Werner G. Jenarond, professor i systematisk teologi ved Teologisk fakultet, UiO. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Det virker ikke som om koronakrisen vil gå over med det første. Den slo med makt ned over hele kloden, og i en stadig mer globalisert verden kommer den til å endre vår måte å leve på og hvordan vi tenker på oss selv som mennesker.
Kommentar: prof. Werner G. Jeanrond
Vår enkle tillit til at alt vil fortsette som før, har blitt kraftig rokket. Vi vet ikke når og om et virksomt botemiddel og en vaksine vil bli funnet. I denne krisen fungerer optimisme ikke lenger som en grunnholdning. Det som kreves er håp.
Hva kan vi håpe på når våre livsstrategier har havnet i lockdown, når vår helse er truet og når et usynlig virus viser sin makt over våre liv?
«At Kirken ble stengt, gav oss en umiddelbar utfordring om å ta ansvar for vårt eget liv i Kristi fotspor, uten sikkerhetsnettet som det kirkelige fellesskapet byr på.»
Akkurat i denne situasjonen ble til og med kirkene stengt for å hindre smittespredning under gudstjenestene. Kirken, altså håpets fremste institusjon, kunne ikke lenger fungere som en samlende plass for felles bønn og klage til Gud. Erstatningen ble den digitale kirken med et uoversiktlig lokalt og globalt tilbud av gudstjenester på alle mulige språk. Konfesjonsgrensene ble utydelige, tilhørigheten til et bønnefellesskap ble bestemt av skiftende behov, religiøs nysgjerrighet eller dagsformen. Det er fint at vår måte å forholde oss til Gud på i en global kirkelig situasjon, kan motta mange nye impulser og utfordringer, og at vår egen menighet kan betraktes utenfra og med et kritisk blikk. Dessuten har sakramentenes og prestens rolle blitt noe endret siden vi er blitt tvunget til å ta hånd om vårt eget bønne- og trosliv. At Kirken ble stengt, gav oss en umiddelbar utfordring om å ta ansvar for vårt eget liv i Kristi fotspor, uten sikkerhetsnettet som det kirkelige fellesskapet byr på.
Hvilke erfaringer og impulser vender vi så tilbake med til det lokale kirkelige fellesskapet når det kan gjenopptas, etter denne overraskende og utfordrende situasjonen? Hva har vi lært oss om forskjellen mellom optimisme og håp? Har min kjærlighet til Gud, til mine medmennesker, til Guds skaperverk og til min egen selvforståelse endret seg i løpet av koronatiden? Har mitt syn på Guds rike blitt utvidet? Har mitt bønneliv blitt mer intenst? Hver og en av oss må selv svare på disse og lignende spørsmål. Men sammen burde vi kristne vurdere i hvilken grad vi har oppdaget nye og alternative veier for å be og arbeide for Guds rike på jorden.
Den kirkelige hverdagen er en viktig kilde for tilveksten av kjærlighet, håp og tro i våre liv. Men den kirkelige hverdagen er ikke identisk med Guds rike. Som vi har opplevd, kan kirkene stenges over natten, og vårt liv som disipler bli testet radikalt. Den lokale kirken, altså stedet der vi hører Guds ord og feirer Guds skapende og forsonende nærvær, ble plutselig stengt, og vi ble isolert med vår Gudstro under krevende og truende omstendigheter. Er vår Gudstro da sterk nok til å nære håpet om Guds kjærlighet uten de vanlige støttemekanismene? Klarer vi utfordringen av et slikt radikalt håp?
Vi kritiserer nå at samfunnet sviktet i planleggingen av behovet for beskyttelsesutstyr, forråd av medisiner og ansiktsmasker. Men har vi kristne selv vært forberedt på en situasjon der optimismen dør, der det kirkelig organiserte håpet ikke strekker til, og et radikalt håp kreves av hver enkelt? Er vi forberedt på å være myndige kristne i en uoversiktlig verden? Hvilket håp har vi altså for oss selv og hvilket håp deler vi med andre om menneskehetens og universets fremtid?
«Vi kan ikke be til Gud uten å ta med hele universet i våre bønner; vi kan ikke begrense vår nestekjærlighet til det lokale fellesskapet.»
Koronaviruset er en del av universets evolusjonsprosess. Det er ikke Guds straff for våre synder. Men det er en levende påminnelse om at vi mennesker ikke råder over universets skapelsesprosess. Dette viruset tvinger oss til å omprøve alle våre relasjoner – på lokalt og globalt nivå. Vi er med i universets fremtidsperspektiv. Vi er medansvarlige for at alle mennesker får en rettferdig tilgang til universets ressurser, og vi har ansvar for hverandre – lokalt og globalt. Ingen av oss, og ikke noe enkelt-land, burde kreve privilegier i skyggen av korona. Guds kjærlighetsrike omfatter alle mennesker og hele vårt univers. Som Kristi disipler oppfordres vi til å ta vare på hverandre og på Guds skapning – ikke bare i eget miljø. Koronakrisen er global, og hvordan vi svarer på den, åpenbarer til og med vårt forhold til Guds kommende rike. Vi kan ikke feire gudstjeneste uten denne sammenhengen; vi kan ikke be til Gud uten å ta med hele universet i våre bønner; vi kan ikke begrense vår nestekjærlighet til det lokale fellesskapet. Koronaskikkelsen er global, derfor må også vårt svar være det.
Koronakrisen inviterer til andre og nye anstrengelser for vår kjærlighet, vårt håp og vår tro. Den har vist hvor sentralt det er å forberede seg på riktig måte. Derfor kan vi ikke nå uten videre gå tilbake til den kjente kirkelige hverdagen. Vi kristne håper på en bedre verden; vi håper på Guds kommende kjærlighetsrike. Dette riket åpner en håpets horisont for oss, og i dette ligger kravet om et radikalt håp.
Bilde
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
