Hans hjertes tanker står fast fra slekt til slekt, for å fri deres sjeler fra døden og holde dem i live på nødens dag.
Bilde
KRISTI OFFER: «Hele Kristi liv er et offer til Faderen, og Hans frelsesgjerning består i å innlemme oss i sitt Legeme ved å gi oss sitt Legeme, ved å gi oss del i sitt Hjerte så vi med det kan elske Ham og vår neste slik Han ønsker», skriver kateket Peder Josef Foss.
Jesu Hjerte er kilden til alt liv, derfra Kirken får sin fornyelse og kraft. Det er Jesu Hjerteslag hun lytter til, adlyder og mottar visdom fra.
Tekst: Peder Josef Foss, kateket i St. Olav katolske domsogn, Trondheim
Høytiden for Jesu Hellige Hjerte, Sollemnitas Sacratissimi Cordis Iesu, eller Jesu Hjertefest, feires på fredagen nitten dager etter 1. Pinsedag (frem til 1955 var dette fredagen etter oktaven for Corpus Christi). Festen ble etablert Kirken over i 1856 av Pave Pius IX, men dyrkelsen av Jesu Allerhelligste Hjerte kan spores tilbake i alle fall til 1000-tallet, og hengivenheten til Guds kjærlighet, som Jesu Hjerte-andakten er det høyeste uttrykk for, er så gammel som Kirken selv. Måtte Guds inkarnerte Hjerte, ofret på Korsets alter og gjennomstunget av lansen, Kristi Legemes aller helligste, miskunne seg over oss, og måtte våre hjerter bestandig lovprise Hans.
Stedet for fornuft og følelser
Hjertet er i Den Hellige Skrift uttrykket for viljen, de innerste tanker, ønsker, beslutninger og begjær. Om det er godt eller ondt, hellig eller syndig, så er en persons hjerte der hvor ens virkelige intensjoner og motivasjoner ligger. I sitt hjerte plana menneskene på Noahs tid ondskap dagen lang (1 Mos 6,5), og det fylte Gud s Hjerte med sorg (6,6). «Hjertet» og «kjærlighet» har over tid blitt stadig mer synonymt med følelser alene, men i bibelsk språk og i kristen tradisjon er hjertet også stedet for tanken og den rasjonelle vilje – kjærlighet er «å ville den andres gode»[1]. Kjærlighet er med andre ord ikke først og fremst en emosjonell sinnsstemning, men et rasjonelt ønske om at godt tilkommer den elskede. Å være klar over dette er viktig når vi snakker om Guds Hjerte. Gud har jo ikke sinnsstemninger, følelser, innfall eller utbrudd – «[h]os [Faderen] er det ingen forandring eller skiftende skygger» (Jak 1,17). Hans kjærlighet er langt edlere, evigvarende og uten svikt, et fast forsett, så evig og ubegrenset som Gud selv. Hvis kjærlighet er en fast beslutning på å føre enhver ting til sitt endelige mål, som søker alles gode, ja da kan vi med rette si at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,7). Guds Hjerte er da setet for Guds Kjærlighet, Guds indre, hvor Han har fastsatt sine dommer og sin vilje for alle sine skapninger.
Guds eneste ønske for menneskene er at de skal elske Ham av hjertet: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mos 6,4). Han vil ikke at vi skal følge Hans lov, dvs. Hans vilje, Hans Hjerte bare i det ytre, men først og fremst i det indre, i hjertet. Han ønsker ikke en fysisk omskjærelse, men hjertets omskjærelse (Rom 2,25-29). Derfor sier David: «Gud, skap i meg et rent hjerte» (Sal 51,12), og «du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, Gud du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte» (18-19). Ved synd ble menneskenes uforstandige hjerter formørket (Rom 1,21), men Gud elsket oss så høyt at Han lovte: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg dere. Jeg tar stenhjertet ut av kroppen og gir dere et kjøtthjerte i stedet.» (Esek 36,26) Hvem hadde kunnet våge å håpe at Han snakket om sitt eget Hjerte og sin egen Ånd?
«Kristi Legeme er Tempelet, og Hans Hjerte er det allerhelligste (1 Kong 6,16), det innerste kammer i helligdommen, hvor evig og perfekt lovprisning ofres til Faderen i Den Hellige Ånd.»
Hjertet som forsonte
Det eneste Hjertet som kunne forsone Guds og menneskets hjerter, var Gud-Menneskets Hjerte, Jesu Kristi allerhelligste Hjerte, formet av Den Hellige Ånd i Jomfru Marias liv. Ved å feire og gi guddommelig tilbedelse til Jesu Hjerte, bekjenner Kirken dogmet om foreningen av Kristi guddommelige og menneskelige naturer i Hans ene person. Hans menneskelige natur er hel og Hans guddommelige natur er hel: Han er ingen halvgud, og Han er ikke et halvt menneske, men fullstendig Gud og fullstendig menneske. Av den grunn kan og skal vi rette guddommelig tilbedelse, latria, til Jesu menneskelige natur, og til Hans menneskelige, bankende Hjerte, fordi det er uadskillelig forbunnet med Hans guddom. I Inkarnasjonen blir vi vitner til dette store mysterium: Guds Hjerte er blitt kjød. I det Hjertet står skrevet den guddommelige lov, akkurat som den i Den gamle pakt var skrevet på tavler av stein. Kristi Legeme er Tempelet, og Hans Hjerte er det allerhelligste (1 Kong 6,16), det innerste kammer i helligdommen, hvor evig og perfekt lovprisning ofres til Faderen i Den Hellige Ånd. Hele Kristi liv er et offer til Faderen, og Hans frelsesgjerning består i å innlemme oss i sitt Legeme ved å gi oss sitt Legeme, ved å gi oss del i sitt Hjerte så vi med det kan elske Ham og vår neste slik Han ønsker.
«Marias Hjerte var full av tro og ydmykhet, og ble gjennomboret av et sverd (Luk 2,35), slik Jesu Hjerte ble gjennomboret av en lanse.»
FORSONINGENS SÅR:«The Man of Sorrows in the arms of the Virgin» (1480) av Hans Memling (1433 – 1494, 1335), utstilt i Royal Chapel of Granada. Foto: Wikimedia
Dette forsto Apostelen Johannes, da han under Herrens siste måltid, lente seg mot Hans bryst (Joh 13,23[2]) og lyttet til Hans Hjerte. Hl. Augustin og Johannes Krysostomos skriver begge at apostelen, ved å være slik i Jesu favn, ble fylt med visdommen og innsikten i de guddommelige mysteriene som hans Evangelium og brever vitner om. Vi ser her et eksempel på hvordan vi burde komme til Jesus i Den hellige Kommunion og hvile nært opp til Hans Hellige Hjerte, som i Eukaristien er virkelig nærværende, virksomt og rede til å øse utover oss sin miskunn, rettferd og fred. Da Han viste seg for Hl. Margareta Maria Alacoque, Det hellige Hjertes apostel, åpenbarte Jesus De ni første fredagers-devosjonen, som oppfordrer til ofte og hengiven Kommunion i bot og forening med Jesu Hellige Hjerte (se nedenfor). Det er på grunn av dets enhet med Jesu Hjerte, at vi også ærer Marias Plettfrie Hjerte[3], det som ivaretok Guds Ord, grunnet på det og ble formet av det. Marias Hjerte var full av tro og ydmykhet, og ble gjennomboret av et sverd (Luk 2,35), slik Jesu Hjerte ble gjennomboret av en lanse.
Bilde
Når så timen for Hans bitre lidelse og død kom, forble Jesu Hjerte fullstendig lydig og føyelig mot Faderens hellige vilje. I loven Han gav Moses, sa Han: «Når Aron går inn i helligdommen, skal han ved sitt hjerte bære navnene på Israels sønner på bryststykket for domsavgjørelser. Det skal være som en stadig påminnelse om dem for Herrens ansikt.» (2 Mos 28,29) Slik var det også at Kristus Vår Yppersteprest, med de saliges navn holdt nært til sitt Hjerte, gikk inn sin lidelse, inn bak forhenget og ofret seg og sitt Hjerte på Korset. Jesu Hjerte var nedtynget og sorgfullt inntil døden for verdens kulde og ondskap, såret med alle krenkelsene og syndene noensinne begått, og det bar dem alle for å tilfredsstille Guds rettferdighet. Fra evighet av, så Gud hvem som ville ta imot de gavene Hans Sønns Hjerte skulle fortjene på Korset, og Han hadde besluttet hvordan Han skulle forvalte og fordele dem gjennom Kirken. Der Kristus henger på Korset ser Hans Hjerte hvordan hver av oss vil komme til å ta imot det monnet av nåde Han i sin lidelse besluttet for oss – og den er nok for at vi skal kunne nå frem til Ham (2 Kor 12,9), vi må bare ta den imot. For Guds kjærlighets skyld, på grunn av sitt Hjertes uendelige medlidenhet og bunnløse miskunn over sine villfarne skapninger, ble Mesteren til tjener. Han uttømte seg selv (sml. Fil 2,7) for å fylle dem med seg selv, og Han lot det ikke bli tilbake én dråpe Blod, slik at all verden skulle se at Skaperen, som var blitt menneske, var villig til å lide alt for at føre dem tilbake til seg.
Blodet som gir evig liv
Etter at Han har utåndet, gjennombores Hans side av soldatens lanse, som trenger gjennom Jesu Hellige Hjerte. «Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst.» (Matt 27,51) Templets aller helligste er åpnet – mennesket har en Vei inn til Faderen gjennom Jesu Hellige Hjerte, dersom dets hjerte ved nåde blir som Hans. Utfra Hjertet renner det ut strømmer av vann og av Blod. Vannet er dåpens bad, den nye Syndeflod som renser bort all skyld fra menneskets sjel og forbereder det på Blodet, Eukaristien, som gir evig liv. Hjertet er organet som pumper blod til resten av legemet, og når noen døpes inn i Den hellige katolske kirke, næres han av Kristi Blod som strømmer ut av Jesu Hellige Hjerte. Kun ved å forbli i Legemet får kroppsdelen tilført Blodet som bærer med seg Den Hellige Ånds livgivende pust og renser bort synd, slik som vanlig blod bærer med seg surstoff og fjerner urenheter.
«Det er i Jesu Hjertes brennende Kjærlighet at våre kalde hjerter kan tines opp og skapes om ...»
Jesu Hjerte er kilden til alt liv, derfra Kirken får sin fornyelse og kraft. Det er Jesu Hjerteslag hun lytter til, adlyder og mottar visdom fra. Det er Jesu Hjertes vilje hun ivrig og iherdig skynder seg for å gjøre, fordi det er hennes glede og helliggjørelse at Jesu Hjerte æres og opphøyes i sin kongelige Majestet. Det er Jesu Hjertes dommer som skal åpenbares på Hans dag ved verdens ende. Det er i Jesu Hjertes triumf og herlighet at De hellige i Himmelen fryder seg. Det er for hennes hjertes likhet og enhet med Jesu Hjerte at Maria er opphøyet over alle andre skapninger. Det er i Jesu Hjertes brennende Kjærlighet at våre kalde hjerter kan tines opp og skapes om, og det er i stadig forsoning og forening med Jesu Hellige Hjerte i tro, gjerning og i sakrament i dette liv, at vi i det neste kan oppnå det Hjertet som alle hjerter søker.
***
Andakter og bønner til Jesu Hellige Hjerte
«I Jesu Hjerte ligger vårt håp. I det må vi søke, og fra det må vi vente frelsen. I andakten til Jesu Hjerte er innesluttet summen av religionen og mønstret for det fullkomne liv» (Pave Pius XI, kollasjon av sitater fra Miserentissimus Redemptor, tatt fra Bønnebok for katolske kristne, 1944)
Historisk bakgrunn for Jesu Hjertefest
Bilde
Helt fra 1000- og 1100-tallet ser vi andakter til Jesu Hjerte i benediktinske og cisterciensiske klostre i Europa. På 1200-tallet var Jesu Hjerte sentralt i to benediktinerinners, Hl. Mechthild og Hl. Gjertruds (bilde t.h.), visjoner, hvor Jesus oppfordret til hengivenhet i Den hellige Kommunion og til større kjærlighet for Ham. Andakten vokste og spredte seg videre og ble tatt opp av fransiskanerne og jesuittene og flere store helgener som Johannes av Avila, Frans de Sales, og Johannes Eudes. Sistnevnte fikk etablert den første Jesu Hjertefest, som ble feiret 31. august, 1670 i Rennes, Frankrike, men det var først i 1856, under Pave Pius IX, at festen ble obligatorisk for hele den latinske ritus. Grunnen til at det tok så lang tid var Jansenismen, en katolsk vranglære influert av streng kalvinisme som herjet hovedsakelig i Frankrike på 1600- og 1700-tallet. Hengivenheten til Jesu Hellige Hjerte, som understreker Guds miskunn og tilgivelse og oppfordret til ofte å gå til Kommunion, selv for dem som strever med mindre synd, var uakseptabelt for Jansenismen, som la så stor vekt på Kristus som den strenge Dommer, at mange fryktet å motta Eukaristien.[4] Til slutt, ved de allerede nevnte helgenenes, men mest av alt Den hellige Margareta Maria Alacoques anstrengelser, vant Jesu Hjerte frem i Frankrike og i hele Den hellige katolske kirke, inkludert Trondheim, der det i 1878 ble vigslet en kirke til Jesu Hjerte. Overalt er det kirker, skoler, universiteter og sykehus viet til Jesu Hjerte, og bilder av Jesu Hjerte er svært utbredt. Flere land er viet av sine biskoper til Jesu Hellige Hjerte og Marias Plettfrie Hjerte, blant annet Colombia, Costa Rica, India, Kenya, Mexico, Peru, Polen, Portugal, Slovakia, Spania, og Ungarn. Den 25. mars, 1899, konsekrerte Pave Leo XIII hele menneskeheten til Jesu Hellige Hjerte i encyclikaen Annum Sacrum.
Hl. Margareta Maria
Jesus viste seg for Hl. Margareta Maria og åpenbarte følgende til dem som med ærbødighet og iver tilber og hedrer Hans Hellige Hjerte:
Jeg vil gi dem den nødvendige nåden for deres livsstand.
Jeg vil gi dem fred i deres familier.
Jeg vil trøste dem i alle deres vansker.
Jeg vil være deres tilflukt i livet og særlig i døden.
Jeg vil rikelig velsigne alle deres foretak.
Syndere skal i Mitt Hjerte finne miskunnets kilde og uendelige hav.
Lunkne sjeler skal fylles av iver.
Ivrige sjeler skal snart oppnå stor perfeksjon.
Jeg vil velsigne de stedene hvor Mitt Hellige Hjertes bilde stilles ut og hedres.
Jeg vil gi til prester evnen til å berøre de hardeste hjerter.
De som fremmer denne andakten skal til evig tid ha sine navn skrevet i Mitt Hjerte.
Jeg lover deg, i Mitt Hjertes umåtelige miskunn at min allmektige kjærlighet vil gi til dem som mottar Den Hellige Kommunion hver første fredag i ni måneder etter hverandre, den endelige angers nådegave; de skal ikke dø i Min unåde eller uten å motta sakramentene; Mitt guddommelige Hjerte skal være deres trygge tilflukt i dette siste øyeblikket.
LIVETS KILDE:Jesu hellige hjerte i sentrum av glassvinduet i Santa Ifigênia-kirken, São Paulo, Brazil. Foto: Wikimedia
De ni første fredager
Bilde
Det tolvte løftet forteller oss at til de som altså i) går til Kommunion ii) på hver første fredag i ni måneder på rad iii) til ære for og i bot til Jesu Hellige Hjerte, skal vare ved til slutten i Jesu nåde. Kan det virkelig være så enkelt?
Det er ‘enkelt’ i den forstand at det ikke er en stor og smertefull botsøvelse, men den krever stor aktsomhet og ærbødighet, fordi man i ni måneder på rad må komme seg til messe den første fredagen i måneden og så til Kommunion. Man må huske på å være i nådens stand ved å skrifte sine synder på forhånd, og man må motta Eukaristien til ære for Jesu Hellige Hjerte i bot for sine egne og verdens synder.
Soningsbønn til Jesu Hellige Hjerte: 1. fredag
Milde og gode Jesus, din kjærlighet til oss mennesker ble gjengjeldt med så stor glemsel, likesæle, forakt, og utakknemlighet. Se, vi kaster oss ned framfor ditt alter (utenfor kirken: åsyn) for å sone med en særlig hyldest all den straffverdige kulde og alle krenkelser som menneskene fra alle kanter tilføyer ditt kjærlighetsfulle hjerte.
Vi minnes nok at også vi har hørt til tallet av disse uverdige. Derfor ber vi i dypeste sorg og anger først og fremst om miskunn for oss selv. Vi er rede til å sone ved frivillig bot, ikke bare våre egne synder, men også deres som går seg bort langt fra frelsesvegen, enten de nå i trass mot deg, sin hyrde og fører, turer fram i sin vantro og nekter å følge deg, eller de tråkker sitt dåpsløfte under føtter og rister av seg din lovs milde åk.
Vi har den faste vilje å ville sone alle disse sørgelige misgjerninger, og setter oss som mål å bøte for hver eneste en av dem, særlig for usømmeligheten og usedeligheten i liv og levevis, som er blitt til snare for så mange uskyldige sjeler: vanhelligelse av søn- og helligdager, de forferdelige forbanninger mot deg og dine helgener, krenkelser mot din stedfortreder paven og mot hele prestestanden. Især vil vi også sone for all vanhelligelse av din guddommelige kjærlighets sakrament ved likesæle og sakrilegier, og også den åpenbare voldsferd fra de nasjoner som nekter å gi seg inn under din Kirkes rett og læremyndighet.
Om vi kunne sone alle disse synder med vårt eget blod! Men for i noen monn å bøte for krenkingen av din guddommelige ære, ofrer vi til deg den soning du selv engang på korset bar fram for Faderen og daglig fortsetter å fornye på altrene. Med denne soning forener vi din jomfrumors, alle helgeners og alle fromme kristnes sone og bot. Vi lover av hele vårt hjerte med din nådes hjelp – og så vidt det står til oss – å sone alle synder, både dem vi selv og dem andre har gjort, og all likesæle mot din store kjærlighet, sone ved en fast tro, rette seder og fullkommen troskap mot evangeliets lov, især mot kjærlighetsbudet. Vi lover også etter evne å hindre nye krenkinger mot deg og å få så mange mennesker som mulig til å følge deg.
Milde og gode Jesus, vi ber deg: Ta mot dette vårt frivillige sonoffer, på forbønn av den salige jomfru Maria, hun som yter deg den største sone. Gi oss den store nåde å holde ut i troskap i din hellige tjeneste helt til døden, så vi til sist når frem til fedrelandet, der hvor du med Faderen og Den Hellige Ånd lever og råder, Gud fra evighet til evighet. Amen.
VANNET OG BLODET: Orsini-alteret (1333-1340) av Simone Martini (1284 – 1344). Fra siden strømmer vannet som renser våre synder og blodet som gir evig liv. Foto: Wikimedia
Forbønn i Jesu Hellige Hjerte
Bilde
Jesu høyhellige Hjerte, send din velsignelse i overflod ut over din hellige Kirke, over vår øverste hyrde, paven, og hele presteskapet. Gi de rettferdige nåde til å holde ut, omvend synderne, opplys hedningene, velsign våre slektninger, venner og velgjørere. Kom dem som ligger for døden til hjelp, fri sjelene ut fra skjærsilden og la ditt midle kjærlighetsrike bre seg ut over alt og alle. Amen.
Jesu 9. løfte til Hl. Margareta Maria har ført til at mange familier har fått et bilde av Jesu Hjerte velsignet og utstilt på et verdig sted i huset.
Dette kan gjøres i forbindelse med en husvelsignelse. Hele familien kan gå til messe og motta Kommunion, før presten kommer hjem til dem. Bildet av Jesu Hjerte skal plasseres på et verdig sted, kanskje et bord dekket med hvit duk, blomster og lys. Seremonien innebærer at familien, knelende foran bildet, lar seg, sine eiendeler og gjøremål vies fullstendig til Jesu Hjerte i håp om fred, helliggjørelse og velsignelse. Etter dette skal bildet alltid være utstilt på en hedersplass i hjemmet, til minne om dette.
[3] Marias plettfrie Hjerte æres rettmessig med hederen som kan gis til en skapning (dulia), dog det i Guds Mors tilfelle er en særstilt og enestående heder som overgår den gitt til noen annen skapning (hyper-dulia).
[4] Kirken lærer at man må være i nådens stand (uten uskriftet dødssynd) når man går til Kommunion, men jansenistene at man i tillegg til å være fri fra dødssynd må ha perfekt anger og frihet selv fra venielle eller svakhetssynder.
