Kirkeretten, bok II (204–746)

DEN KANONISKE LOVBOK


BOK II: GUDS FOLK
DEL I: DE KRISTUSTROENDE

Kan. 204

  1. §1. Kristustroende er de som – idet de jo gjennom dåpen er innlemmet i Kristus – er tatt opp i Guds folk, og som av den grunn på sin måte er gjort delaktige i Kristi prestelige, profetiske og kongelige oppdrag, og de kalles, enhver i overensstemmelse med egen stilling, til å utøve den sendelse som Gud har betrodd Kirken å fylle i verden.
  2. §2. Denne Kirke, etablert og ordnet i denne verden som et samfunn, finnes i Den katolske kirke, ledet av Peters etterfølger og de biskoper som står i kommunion med ham.

Kan. 205 – Fullt i Den katolske kirkes fellesskap på denne jord befinner de døpte seg som forenes med Kristus i dens synlige organisme, nemlig ved båndene trosbekjennelse, sakramenter og kirkelig styring.

Kan. 206

  1. §1. På en spesiell måte knyttes katekumenene sammen med Kirken, nemlig de som – beveget av Den Hellige Ånd – med eksplisitt vilje søker å bli innlemmet i denne og derfor ved selve dette ønske blir forbundet med Kirken, likesom også ved troens, håpets og kjærlighetens liv som de lever; alt nå hjelper Kirken dem frem som sine.
  2. §2. Kirken viser en spesiell omsorg for katekumenene; samtidig som den innbyr dem til å føre et evangelisk liv og fører dem inn i feiringen av de hellige riter, innrømmer den dem allerede forskjellige prerogativer som er særegne for de kristne.

Kan. 207

  1. §1. Ut fra guddommelig innstiftelse finnes det blant de kristustroende i Kirken geistlige tjenere som i juridisk sammenheng også kalles klerikere; de øvrige benevnes også som legfolk.
  2. §2. Innen hver av disse deler har man kristustroende som ved profess til de evangeliske råd eller annen form for sakral binding, anerkjent og sanksjonert av Kirken, på sin særskilte måte er viet til Gud og bidrar til Kirkens frelsessendelse; selv om deres stand ikke hører med til Kirkens hierarkiske struktur, tilhører den likevel dens liv og hellighet.
AVSNITT I: ALLE KRISTUSTROENDES FORPLIKTELSER OG RETTIGHETER

Kan. 208 – Ut fra deres gjenfødelse i Kristus består det virkelig en likhet mellom alle kristustroende mht. verdighet og virke, og på det grunnlag samarbeider samtlige på oppbyggingen av Kristi legeme, i overensstemmelse med den enkeltes stilling og oppdrag.

Kan. 209

  1. §1. De kristustroende bindes av forpliktelsen til alltid å ta vare på fellesskapet med Kirken, også ved måten som de selv opptrer på.
  2. §2. Med stor påpasselighet må de oppfylle de plikter som påligger dem overfor Kirken, så vel Kirken som helhet som den partikularkirke de i overensstemmelse med forskriftene i gjeldende rett tilhører.

Kan. 210 – Alle kristustroende skal i overensstemmelse med egen stilling sette inn sine krefter på å føre et hellig liv og på å fremme Kirkens vekst og dens stadige helliggjørelse.

Kan. 211 – Alle kristustroende har plikt og rett til å arbeide med på at det guddommelige frelsesbudskap mer og mer må nå ut til samtlige mennesker til alle tider og over hele verden.

Kan. 212

  1. §1. Det som de geistlige hyrder, de som jo representerer Kristus, erklærer som troens lærere eller fastsetter som Kirkens styresmenn, påligger det de kristustroende bevisst sitt eget ansvar å følge med kristen lydighet.
  2. §2. Det står åpent for de kristustroende overfor Kirkens hyrder å legge for dagen sine behov, særlig de åndelige, og sine ønsker.
  3. §3. Alt etter den viten, kompetanse og posisjon som de besitter, har de rett til – ja, av og til plikt til – overfor de geistlige hyrder å gjøre sin oppfatning klar om det som berører det beste for Kirken, og gjøre den kjent for de øvrige kristustroende dog uten å rokke ved troens og moralens integritet og respekten for hyrdene og under hensyntagen til det allment nyttige og personers verdighet.

Kan. 213 – De kristustroende har rett til å ta imot hjelp fra de geistlige hyrder, hentet fra Kirkens åndelige verdier, særlig fra Guds ord og sakramentene.

Kan. 214 – De kristustroende har rett til å gjennomføre dyrkelsen av Gud i henhold til forskriftene i egen ritus, approbert av Kirkens rettmessige hyrder, og følge det åndelige livs egen form, dog overensstemmende med Kirkens lære.

Kan. 215 – Det står åpent for de kristustroende fritt å grunnlegge og lede foreninger for karitative eller fromhetsmessige formål eller for å fremme det kristne kall i verden samt å holde møter for i fellesskap å forfølge disse formål.

Kan. 216 – Da jo samtlige kristustroende har del i Kirkens sendelse, har de rett til – også ved egne tiltak, den enkelte i overensstemmelse med sin stand og stilling – å fremme eller understøtte apostolisk virksomhet; likevel får intet tiltak for seg gjøre krav på betegnelsen katolsk med mindre samtykke fra kompetent kirkelig myndighet foreligger.

Kan. 217 – Da jo de kristustroende ved dåpen blir kalt til å føre et liv i samsvar med den evangeliske lære, har de rett til en kristen oppdragelse der de på riktig måte blir forberedt for å gå frem i modenhet mht. den menneskelige person og for samtidig å lære å kjenne og leve ut frelsens mysterium.

Kan. 218 – De som vier seg til de sakrale disipliner, nyter godt av berettiget frihet til å forske foruten til klokelig å gjøre kjent sin mening om forhold der de innehar sakkyndighet, forutsatt at det blir lagt behørig vekt på å følge opp i forhold til Kirkens læreembete.

Kan. 219 – Alle kristustroende har rett til å være fri fra enhver form for tvang når de velger stand i livet.

Kan. 220 – Ingen har lov til rettsstridig å skade det gode rykte som en nyter, heller ikke til å krenke den personlige rett til verge av eget privatliv.

Kan. 221

  1. §1. De kristustroende har prosessuell partsevne til ved kompetent kirkelig verneting og i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, rettmessig å vindisere og forsvare de rettigheter som de innehar i Kirken.
  2. §2. De kristustroende har også rett til dersom de av kompetent myndighet innkalles til rettsbehandling, å få forholdet pådømt under overholdelse av det som ellers er foreskrevet i gjeldende rett og med anvendelse av rimelighet.
  3. §3. De kristustroende har rett til ikke å bli refset med kanoniske straffer med mindre det skjer som lovbestemt.

Kan. 222

  1. §1. Det påligger de kristustroende forpliktelse til å støtte Kirken i dens behov ved å stille til disposisjon for den det som er nødvendig for gudstjenesten, for innsatsen i apostolatet og som karitativ innsats, samt for anstendig underhold av dem som gjør tjeneste i Kirken.
  2. §2. Det påligger dem også forpliktelse til å fremme sosial rettferdighet foruten – idet de kommer Herrens bud i hu – av egne inntekter å støtte de fattige.

Kan. 223

  1. §1. Når de kristustroende utøver sine rettigheter, så vel enkeltvis som samlet i foreninger, skal de ha tanke for det allmenne vel i Kirken foruten for andres rettigheter og for deres egne plikter overfor dem.
  2. §2. Det tilligger de kirkelige myndigheter å lede med henblikk på det allmenne vel utøvelsen av de retter som er særegne for de kristustroende.
AVSNITT II: DE LEGE KRISTUSTROENDES FORPLIKTELSER OG RETTIGHETER

Kan. 224 – Utenom de forpliktelser og rettigheter som er felles for samtlige kristustroende og de som er fastsatt i de andre kanoner, påligger det de lege kristustroende de forpliktelser og de innehar de rettigheter som regnes opp i kanonene i dette avsnitt.

Kan. 225

  1. §1. Da jo legfolkene likesom alle kristus­troende av Gud gjennom dåpen og konfirmasjonen er uttatt til apostolatet, påligger det dem generell forpliktelse til og de har rett til enkeltvis eller samlet i foreninger å arbeide med på at det guddommelige frelses­budskap blir kjent og tatt imot av samtlige mennesker overalt på jorden; denne forpliktelse er enda mer påtrengende under de omstendigheter der menneskene ikke kan høre Evangeliet og lære Kristus å kjenne med mindre det skjer gjennom dem.
  2. §2. De bindes også særskilt av denne plikt, enhver i overens­stemmelse med egen stilling, til å fylle og fullkommen­gjøre alt jordisk med evangelisk ånd, og slik må de spesielt når de opptrer med disse ting og når de utøver verdslige oppdrag, gi vitnesbyrd om Kristus.

Kan. 226

  1. §1. På dem som lever i ektestanden, påligger det i henhold til eget kall en særskilt plikt gjennom ekteskapet og familien til å arbeide med på oppbyggingen av Guds folk.
  2. §2. Når foreldre har skjenket barn livet, påligger det dem en særdeles alvorlig forpliktelse og de har rett til å oppdra dem; derfor tilligger det fremfor alt kristne foreldre å sørge for barnas kristne oppdragelse i overens­stemmelse med den av Kirken overleverte lære.

Kan. 227 – De lege kristus­troende har rett til for seg å få anerkjent den frihet som tilkommer alle borgere i jordiske samfunns­forhold; når de gjør bruk av denne frihet, må de dog sørge for at deres virke fylles av evangelisk ånd og de må gi akt på læren som er fremholdt av Kirkens læreembete, likevel idet de i opinions­pregede spørsmål vokter seg for å fremholde egen oppfatning som Kirkens lære.

Kan. 228

  1. §1. Legfolk som er funnet skikket, er habile til av de geistlige hyrder å bli engasjert i de kirkelige embeter og oppdrag som de i overensstemmelse med forskriftene i gjeldende rett gyldig kan fungere i.
  2. §2. Legfolk som oppviser behørig viten, klokskap og anstendighet, er habile til som sakkyndige eller rådgivere å by hjelp til Kirkens hyrder, også i rådsgremiene i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 229

  1. §1. For at legfolket skal ha mulighet til å leve i overensstemmelse med den kristne lære og også selv kunne forkynne den og dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt, forsvare den, og for at de skal være kapable til å ha sin del i utøvelsen av apostolatet, påligger det dem forpliktelse til og de har rett til å erverve seg kjennskap til denne lære, tilpasset enhvers egen evne og stilling.
  2. §2. De har også rett til å erverve seg dette mer inngående i de sakrale vitenskaper som formidles ved kirkelige universiteter og fakulteter eller ved institutter for religiøse vitenskaper, og dette ved at de blir med på forelesninger og tar akademiske grader.
  3. §3. Likeledes er de – under overholdelse av de forskrifter som ellers er fastsatt mht. påkrevd skikkethet – habile til fra rettmessig kirkelig myndighet å motta undervisningsmandat for sakrale vitenskaper.

Kan. 230

  1. §1. Legfolk med alder og talenter som fastsatt i dekret fra bispekonferansen kan ved foreskreven liturgisk ritus engasjeres fast i tjenestene som lektor og akolytt; meddelelse av disse tjenester medfører likevel ikke rett for dem til å oppebære underhold eller godtgjørelse fra Kirken.
  2. §2. Legfolk kan ut fra tidsavgrenset uttagelse ivareta lektoroppdrag ved liturgiske handlinger; likeledes kan alle legfolk utføre kommentator-, kantor- og andre oppdrag i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.
  3. §3. Hvor Kirkens behov tilsier det og i mangel av dem som skal gjøre tjeneste, kan også legfolk, selv om de ikke er lektorer eller akolytter, supplere en del av deres embetsutøvelse i henhold til det som er foreskrevet i gjeldende rett, nemlig utøve ordets tjeneste, lede liturgiske bønner, meddele dåp og dele ut den hellige kommunion.

Kan. 231

  1. §1. Det påligger de legfolk som permanent eller på åremål blir tilkjent en spesiell tjeneste i Kirken, forpliktelse til å erverve egnet formasjon slik det kreves for på behørig vis å fylle deres oppdrag, og til samvittighetsfullt, iherdig og omhyggelig å oppfylle dette oppdrag.
  2. §2. Idet forskriften i kan. 230, § 1, dog står fast, har de rett til en anstendig godtgjørelse, tilpasset sin stilling, for at de med den skal ha mulighet til å ivareta – slik det sømmer seg – egne og familiens behov, også under overholdelse av det som ellers er foreskrevet i borgerlig rett; likeledes tilkommer det dem som rettighet at det på behørig vis for dem legges til rette for trygd, sosial trygghet og helsetjenester, som det heter.
AVSNITT III: DE GEISTLIGE TJENERE – KLERIKERNE
KAPITTEL I: OPPLÆRING AV KLERIKERNE

Kan. 232 – Det er Kirkens plikt og dens egen og eksklusive rett å lære opp de som uttas til de geistlige tjenester.

Kan. 233

  1. §1. Plikten til å fremme kallene, slik at det kan blir sørget tilstrekkelig for behovene for geistlig tjeneste i hele Kirken, påhviler det kristne fellesskap som helhet; denne plikt påligger spesielt de kristne familier, oppdragerne og på særskilt vis prestene, særlig sogneprestene. Diøcesanbiskopene som det fremfor alt tilligger å ta ansvar for at kallene fremmes, skal undervise det folk som er dem overdratt, om den geistlige tjenestes betydning og om behovet for tjenere i Kirken, og de må få i stand og understøtte tiltak for å fremme kallene, særlig ved verker innrettet for dette.
  2. §2. I tillegg må prestene, men særlig diøcesanbiskopene legge vekt på at menn i moden alder som anser seg som kallet til de geistlige tjenester, klokelig blir hjulpet ved ord og gjerning og på behørig vis forberedt.

Kan. 234

  1. §1. Hvor juniorseminarer eller andre institutter av det slag eksisterer, bør de tas vare på og fremmes; i disse sørges det jo for – med det resultat at kallene blir fremmet – at en særskilt religiøs formasjon blir formidlet sammen med den humanistiske og naturvitenskapelige opplæring; ja, hvor diøcesanbiskopen vurderer at det er å anbefale, bør han t.o.m. legge til rette for opprettelse av juniorseminar eller lignende institutt.
  2. §2. Med mindre omstendighetene i bestemte tilfeller tilsier noe annet, må unge som har i sinne å sikte opp mot prestedømmet, rustes med den humanistiske og naturvitenskapelige utdannelse som de unge i vedkommendes område forberedes med for å gjennomføre høyere studier.

Kan. 235

  1. §1. Unge som har som intensjon å nå frem til prestedømmet, bør med tanke på en høvelig åndelig formasjon og på de særegne oppgaver opplæres i et presteseminar hele formasjonstiden eller dersom omstendighetene etter diøcesanbiskopens vurdering fordrer det, i det minste fire år.
  2. §2. De som legitimt holder til utenfor seminaret, må av diøcesanbiskopen anbefales en from og skikket prest som må føre tilsyn med at de med omhu oppfostres til det åndelige liv og til disiplinen.

Kan. 236 – De som aspirerer mot det permanente diakonat, må i overensstemmelse med bispekonferansens forskrifter formes til å nære det åndelige liv og opplæres til på riktig måte å fylle de særegne oppgaver ut fra denne ordinasjon:

  1. 1° idet de unge i det minste i tre år oppholder seg i et særskilt hus med mindre diøcesanbiskopen ut fra tungtveiende hensyn fastsetter noe annet;
  2. 2° for menn med alderens modenhet – sølibatære eller gifte – ved at dette strekker seg over tre år ut fra en plan som også er fastlagt av vedkommende bispekonferanse.

Kan. 237

  1. §1. I de enkelte bispedømmer bør det hvor det lar seg gjøre og er å anbefale, være et presteseminar; ellers bør seminarister som forbereder seg til de geistlige tjenester, betros et annet seminar eller det må opprettes et interdiøcesant seminar.
  2. §2. Et interdiøcesant seminar må ikke opprettes med mindre man først har fått bekreftelse fra Den apostoliske stol, så vel til opprettelsen av selve seminaret som av dets statutter; det må da opprettes av bispekonferansen dersom det handler om et seminar for hele dens territorium, ellers av de angjeldende biskoper.

Kan. 238

  1. §1. Et rettmessig opprettet seminar innehar ut fra selve den gjeldende rett status som juridisk person i Kirken.
  2. §2. I alle forretningsforhold personifiserer seminarets rektor dette med mindre kompetent myndighet for bestemte forretninger har fastsatt noe annet.

Kan. 239

  1. §1. I ethvert seminar må det være en rektor som står i spissen for dette, samt en viserektor dersom situasjonen skulle tilsi det, en økonom og dersom seminaristene studerer i selve seminaret, også lærere til å formidle de forskjellige disipliner, velordnet fordelt dem imellom.
  2. §2. I ethvert seminar må det finnes i det minste én spiritual – uten at det rører ved friheten for seminaristene til å henvende seg til andre prester som av biskopen er uttatt til dette oppdrag.
  3. §3. Seminarets statutter må trekke opp retningslinjer for hvordan de øvrige ledere, lærerne, ja, t.o.m. seminaristene selv får ta del i det som er rektors ansvar, særlig for å opprettholde disiplinen.

Kan. 240

  1. §1. Utenom de ordinære skriftefedre bør regelmessig andre skriftefedre komme til seminaret, og det bør alltid stå åpent for seminaristene – idet seminarets disiplin jo står urokket – å henvende seg til en hvilken som helst skriftefar, enten i seminaret eller utenfor dette.
  2. §2. Når det skal fattes avgjørelser der seminarister gis adgang til ordinasjoner eller ekskluderes fra seminaret, kan det aldri innhentes votum fra spiritualen eller skriftefedrene.

Kan. 241

  1. §1. Av diøcesanbiskopen skal bare slike gis adgang til presteseminaret som – under hensyntagen til deres menneskelige og moralske, åndelige og intellektuelle talenter, deres fysiske og psykiske helbred, foruten rett vilje – anses som habile til varig å vie seg til de geistlige tjenester.
  2. §2. Før de opptas, skal de fremlegge dokumenter om mottatt dåp og konfirmasjon og om annet som kreves i overensstemmelse med forskriftene i planen for presteopplæring.
  3. §3. Dersom det handler om å gi slike adgang som er blitt ekskludert fra et annet seminar eller ordensinstitutt, kreves det dertil attest fra den respektive superior, særlig om grunnene til deres eksklusjon eller uttreden.

Kan. 242

  1. §1. I de enkelte land må det være en plan for presteopplæring som – jo under hensyntagen til bestemmelser utstedt av Kirkens øverste myndighet – fastsettes av bispekonferansen og bekreftes av Den hellige stol og som tillempes nye omstendigheter, likeledes etter å være bekreftet av Den hellige stol; i denne fastlegges de høyeste prinsipper for formidling av opplæring i seminar og generelle bestemmelser tilpasset de pastorale behov i enhver region eller provins.
  2. §2. Bestemmelsene i planen omtalt i § 1 må overholdes i alle seminarer, så vel de diøcesane som de interdiøcesane.

Kan. 243 – I tillegg må ethvert seminar ha et eget reglement godkjent av diøcesanbiskopen eller dersom det handler om et interdiøcesant seminar, av de angjeldende biskoper; i dette tillempes bestemmelsene i planen for presteopplæring til de lokale omstendigheter, og særlig bestemmes de punkter i disiplinen nærmere som sikter inn på seminaristenes daglige liv og på hele seminarets orden.

Kan. 244 – Seminaristenes åndelige formasjon og faglige opplæring i seminaret må settes sammen harmonisk og innrettes på at de i henhold til den enkeltes anlegg erverver sammen med behørig menneskelig modenhet Evangeliets ånd og et tett forhold til Kristus.

Kan. 245

  1. §1. Gjennom den åndelige formasjon må seminaristene gjøres skikket til fruktbart å utøve den pastorale tjeneste og oppfostres til misjonsånd, idet de lærer at den tjeneste som alltid er fullført i levende tro og i kjærlighet, bidrar til egen helliggjørelse; likeledes må de lære å utvikle de dyder som er av betydning i menneskenes forpliktende fellesskap, og da slik at de kan nå frem til et godt samspill mellom de menneskelige og de overnaturlige verdier.
  2. §2. Seminaristene må fostres slik at de fylt av kjærlighet til Kristi Kirke bindes med en ydmyk og barnlig kjærlighet til Den romerske pave, Peters etterfølger, at de holder fast ved sin egen biskop som trofaste medarbeidere og at de yter sitt til den samlede innsats sammen med medbrødre; gjennom felleslivet i seminaret og gjennom relasjonen til de andre fremdyrket ved vennskap og samhold må de forberedes til broderlig enhet med det diøcesanpresbyterium i hvis tjeneste for Kirken de skal være partnere.

Kan. 246

  1. §1. Eukaristifeiringen må være sentrum i hele seminarlivet slik at seminaristene daglig som delaktige i selve Kristi kjærlighet øser fra denne særdeles rike kilde særlig den sjelelige styrke for det apostoliske arbeid og for deres åndelige liv.
  2. §2. De må oppfostres til feiring av tidebønnsliturgien der Guds tjenere ber til Gud i Kirkens navn for hele det folk som er dem overdratt, ja, for hele verden.
  3. §3. Dyrkelsen av den salige Jomfru Maria, også gjennom rosenkransen, betraktende bønn og andre fromhetsøvelser, må fremmes slik at seminaristene derved kan erverve en bønnens ånd og tilegne seg styrke i deres kall.
  4. §4. Seminaristene må vende seg til hyppig å gå til botens sakrament, og det anbefales at enhver har en fritt valgt veileder for sitt åndelige liv som han fortrolig kan åpne samvittigheten for.
  5. §5. Hvert år må seminaristene trekke seg tilbake for åndelige øvelser.

Kan. 247

  1. §1. For å bli bevart i den sølibatære stand må de forberedes ved en passende oppdragelse og de må lære å holde standen i ære som en særskilt gave fra Gud.
  2. §2. Seminaristene må på behørig vis gjøres klar over pliktene og byrdene som er særegne for Kirkens geistlige tjenere, og ingen av prestelivets vanskeligheter må forties.

Kan. 248 – Den faglige opplæring som formidles, må sikte inn på at seminaristene sammen med en generell kultur overensstemmende med behovene ut fra sted og tid erverver seg vid og solid lærdom i de sakrale disipliner slik at de klarer å forkynne Evangeliets lære – hvorpå deres egen tro er grunnfestet og hvorav den næres – for menneskene egnet for vår tid og tillempet deres forståelseshorisont.

Kan. 249 – Ved planen for presteopplæring må det sørges for at seminaristene ikke bare blir nøye undervist i nasjonalspråket, men også forstår latin godt foruten at de får passende kjennskap til andre språk så langt innsikt i disse synes nødvendig eller nyttig for deres formasjon eller for å utøve den pastorale tjeneste.

Kan. 250 – De filosofiske og teologiske studier som innrettes i selve seminaret, kan gjennomføres etter hverandre eller samkjørt i henhold til planen for presteopplæring; de må i det minste omfatte en full seksårsperiode, og da slik at tiden man vier seg til de filosofiske disipliner er å likestille med en uavkortet toårsperiode, men til de teologiske studier en uavkortet fireårsperiode.

Kan. 251 – Den filosofiske opplæring som nødvendigvis må være basert på det tidløst gyldige filosofiske arvegods og som også må holde tanken festet på tidens fremadskridende filosofiske forskning, må formidles slik at seminaristenes menneskelige formasjon fullstendiggjøres, sinnets skarphet skjerpes og den gjør dem særlig egnet til å gjennomføre de teologiske studier.

Kan. 252

  1. §1. Den teologiske opplæring – i troens lys, under læreembetets førelse – må formidles slik at seminaristene lærer å kjenne den fulle og hele katolske lære, basert på den guddommelige åpenbaring, at de gjør den til næring for eget åndelige liv og at de klarer å forkynne og verge den på riktig måte når de utøver sin tjeneste.
  2. §2. Med særskilt omhyggelighet må seminaristene læres opp i Den hellige skrift slik at de erverver seg oversikt over hele Den hellige skrift.
  3. §3. Forelesninger må holdes i dogmatisk teologi – alltid basert på Guds skrevne ord sammen med den hellige tradisjon; ved hjelp av disse bør seminaristene lære å trenge dypere inn i frelsens mysterier, særlig med den hl. Thomas som lærer –; og likeledes forelesninger i moral- og pastoralteologi, i kanonisk rett, liturgikk og kirkehistorie foruten i andre hjelpe- og spesialdisipliner, i samsvar med det som er bestemt i forskriftene i planen for presteopplæring.

Kan. 253

  1. §1. Til læreroppdrag i de filosofiske, teologiske og juridiske disipliner må av den eller de angjeldende biskoper, bare slike utnevnes som frembyr seg ved sine dyder og som har skaffet seg en doktor- eller lisensiatgrad ved et universitet eller fakultet anerkjent av Den hellige stol.
  2. §2. Man må sørge for at forskjellige lærere i tilsvarende antall utnevnes til å undervise i Den hellige skrift, dogmatisk teologi, moralteologi, liturgikk, filosofi, kanonisk rett, kirkehistorie og de andre disipliner som må formidles etter sin egen metode.
  3. §3. En lærer som alvorlig svikter sitt oppdrag, må avskjediges av myndigheten omtalt i § 1.

Kan. 254

  1. §1. Ved formidlingen av disiplinene må lærerne stadig legge vekt på den intime enhet og harmoni i hele troslæren slik at seminaristene kan erfare at de lærer en eneste vitenskap; for bedre å få til dette må det i seminaret være en som leder den totale innretning av studiene.
  2. §2. Seminaristene skal undervises slik at de også selv blir habile til å granske spørsmålsstillinger ved egne gode forskningsprosjekter og ved vitenskapelig metode; det bør derfor holdes øvelser der seminaristene under lærernes ledelse ved eget arbeid lærer å gjennomføre visse studier.

Kan. 255 – Selv når formasjonen som helhet av seminaristene i seminaret forfølger et pastoralt formål, må det sammesteds innrettes en strikt pastoral opplæring der seminaristene kan lære prinsippene og ferdighetene som berører utøvelsen av tjenesten med å undervise, helliggjøre og styre Guds folk, også under hensyntagen til behovene ut fra sted og tid.

Kan. 256

  1. §1. Seminaristene må omhyggelig instrueres om de ting som på særskilt vis sikter inn på den geistlige tjeneste, særlig i det å utøve den kateketiske og homiletiske kunst, i det å feire gudstjeneste og på en særskilt måte sakramentene, i det å ha samkvem med mennesker, også ikke-katolikker og ikke-troende, i det å administrere et sogn og i det å fylle de øvrige oppdrag.
  2. §2. Seminaristene må undervises om behovene i Kirken som helhet slik at de begynner å gjøre seg møye for å fremme kallene, for misjonsspørsmålene, foruten for de økumeniske og de andre mer påtrengende behov, også de sosiale.

Kan. 257

  1. §1. I opplæringen av seminaristene må det slik sørges for at de ikke bare begynner å gjøre seg møye for den partikularkirke i hvis tjeneste de inkardineres, men også for Kirken som helhet, og at de gjør seg beredt til å stille seg til disposisjon for de partikularkirker der et alvorlig behov gjør det påtrengende.
  2. §2. Diøcesanbiskopen må sørge for at de klerikere som har som intensjon å flytte over fra egen partikularkirke til en partikularkirke i et annet område, blir godt forberedt til å utøve geistlig tjeneste der, nemlig ved at de både lærer områdets språk og får forståelse for dets institusjoner, sosiale vilkår, skikker og sedvaner.

Kan. 258 – For at seminaristene også ved gjerning skal lære kunsten å utøve apostolatet, bør de under studieløpet, men særlig i ferietiden ved hensiktsmessige øvelser som må bestemmes ut fra ordinarius’ vurdering, føres inn i den pastorale praksis, alltid under ledelse av en kyndig prest og tilpasset seminaristenes alder og de stedlige vilkår.

Kan. 259

  1. §1. Det tilkommer diøcesanbiskopen – eller dersom det handler om et interdiøcesant seminar, de angjeldende biskoper – å dekretere vedrørende det som sikter inn på seminarets overordnede styring og forvaltning.
  2. §2. Diøcesanbiskopen – eller dersom det handler om et interdiøcesant seminar, de angjeldende biskoper – må selv hyppig besøke seminaret, føre tilsyn med formasjonen av deres seminarister foruten med den filosofiske og teologiske opplæring som der formidles, og skaffe seg kjennskap til seminaristenes kall, karakter, fromhet og fremskritt, fremfor alt med henblikk på å meddele de geistlige ordinasjoner.

Kan. 260 – Alle skal når de fyller egne oppdrag, rette seg etter rektor som det tilligger å sørge for den daglige ledelse av seminaret, jo i samsvar med det som er bestemt i planen for presteopplæring og i seminarets reglement.

Kan. 261

  1. §1. Seminarets rektor og likeledes – under hans myndighet – lederne og lærerne må for sine deler sørge for at seminaristene på det nøyaktigste overholder det som er bestemt ved planen for presteopplæring, foruten ved forskriftene i seminarets reglement.
  2. §2. Seminarets rektor og studieleder må med omhu følge opp at lærerne utfører sine oppdrag på riktig måte i overensstemmelse med forskriftene i planen for presteopplæring og i seminarets reglement.

Kan. 262 – Seminaret må være eksempt fra styringen av sognet, således: For alle som befinner seg i seminaret, utfører seminarets rektor eller hans delegerte oppgaven som sogneprest, unntatt forhold som har med ekteskap å gjøre og idet forskriften i kan. 985 dog står fast.

Kan. 263 – Diøcesanbiskopen skal – eller dersom det handler om et interdiøcesant seminar, de angjeldende biskoper, for den del som er bestemt av dem i samråd – sørge for at det blir truffet tiltak for etablering og bevarelse av seminar, for seminaristenes underhold foruten for lærernes godtgjørelse og seminarets andre behov.

Kan. 264

  1. §1. For å treffe tiltak for seminarets behov kan biskopen utenom kollekten omtalt i kan. 1266 pålegge skatt i bispedømmet.
  2. §2. Samtlige kirkelige juridiske personer, også private, som har sete i bispedømmet, faller under beskatningen til fordel for seminaret – med mindre de understøttes ved almisser alene eller ved det at det i dem for øyeblikket finnes et kollegium for elever eller undervisningspersonell for å fremme det allmenne vel i Kirken –; beskatning på denne måte skal være generell, forholdsmessig i forhold til deres inntekter som faller under den, og nærmere bestemt i henhold til seminarets behov.
KAPITTEL II: KLERIKERNES INNRULLERING ELLER INKARDINASJON

Kan. 265 – Enhver kleriker må nødvendigvis være inkardinert enten i en partikularkirke eller et personalprelatur eller i et institutt for gudviet liv eller et selskap utrustet med inkardinasjonsfullmakt, eller eventuelt i et offentlig klerikalt selskap som har fått den samme fullmakt fra Den apostoliske stol – slik at det på ingen måte gis rom for klerikere uten et overhode, dvs. for vaganter.

Kan. 266

  1. §1. Ved mottagelse av diakonatet blir man kleriker og inkardineres i den partikularkirke eller det personalprelatur til hvis tjeneste man er befordret.
  2. §2. Et professmedlem i et ordensinstitutt med evige ordensløfter eller et definitivt innlemmet medlem i et klerikalt selskap for apostolisk liv inkardineres ved mottagelse av diakonatet som kleriker i dette institutt eller selskap med mindre det gjelder selskaper der konstitusjonene sier noe annet.
  3. §3. Et medlem av et sekularinstitutt inkardineres ved mottagelse av diakonatet i den partikularkirke til hvis tjeneste han er befordret med mindre han i kraft av innvilgning fra Den apostoliske stol inkardineres i selve instituttet.

Kan. 267

  1. §1. For at en kleriker som allerede er inkardinert, gyldig kan inkardineres i en annen partikularkirke, skal han fra diøcesanbiskopen skaffe til veie et ekskardinasjonsskriv underskrevet av denne; og likeens fra diøcesanbiskopen for den partikularkirke der han ønsker å inkardineres, et inkardinasjonsskriv underskrevet av denne.
  2. §2. Ekskardinasjon som slik er innvilget, får ikke virkning med mindre inkardinasjon er oppnådd i en annen partikularkirke.

Kan. 268

  1. §1. En kleriker som rettmessig har flyttet over fra egen partikularkirke til en annen, inkardineres ut fra selve den gjeldende rett i sistnevnte partikularkirke når en femårsperiode er gått dersom han skriftlig har gjort et slikt ønske klart overfor så vel diøcesanbiskopen i det gjestede bispedømme som egen diøcesanbiskop og ingen av disse innen fire måneder fra mottagelse av skrivet skriftlig har bestridt dette.
  2. §2. Ved evig eller definitiv opptagelse i et institutt for gudviet liv eller i et selskap for apostolisk liv ekskardineres den kleriker fra egen partikularkirke som i samsvar med det som er bestemt i kan. 266, § 2, inkardineres i det samme institutt eller selskap.

Kan. 269 – Diøcesanbiskopen må ikke skride til inkardinasjon av en kleriker med mindre:

  1. 1° hans partikularkirkes behov eller nytte fordrer det, og det idet gjeldende retts forskrifter med henblikk på anstendig underhold av klerikerne står urokket;
  2. 2° det ut fra et rettmessig dokument er på det rene for ham med innvilget ekskardinasjon, og han dertil fra den ekskardinerende diøcesanbiskop har fått – i all hemmelighet dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt – opportune vitnesbyrd om klerikerens liv, moral og studier;
  3. 3° klerikeren skriftlig har erklært overfor den samme diøcesanbiskop sin vilje til å vie seg til den nye partikularkirkes tjeneste i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 270 – Ekskardinasjon kan lovlig bare innvilges av berettiget grunner, så som Kirkens nytte eller klerikerens eget beste; men det kan ikke nektes med mindre det foreligger tungtveiende grunner for det; en kleriker som derav betrakter seg som belastet og som har funnet en biskop som vil ta imot ham, har endog lov til å klage mot avgjørelsen.

Kan. 271

  1. §1. Utenom ved tilfelle av virkelig behov i egen partikularkirke må diøcesanbiskopen ikke nekte klerikere overflyttingstillatelse som han vet er beredt og bedømmer som egnet til det, og som søker seg til områder som lider under alvorlig klerusmangel, for der å skulle utføre geistlig tjeneste; han må se til at disse klerikeres retter og plikter blir støttet opp ved en skriftlig avtale med stedets diøcesanbiskop dit de søker seg.
  2. §2. Diøcesanbiskopen kan innvilge sine klerikere tillatelse til å flytte over til en annen partikularkirke for et forhåndsbestemt tidsrom som også kan fornyes flere ganger, dog så at disse klerikere forblir inkardinert i egen partikularkirke, og at de innehar alle rettigheter i denne når de vender tilbake, som de ville hatt dersom de hadde viet seg til geistlig tjeneste i denne.
  3. §3. En kleriker som rettmessig går over til en annen partikularkirke, men forblir inkardinert i egen partikularkirke, kan av en berettiget grunn tilbakekalles av egen diøcesanbiskop, dog utelukkende når avtaler inngått med den andre biskop og naturlig rimelighet overholdes; likeens – under overholdelse av de samme vilkår – kan diøcesanbiskopen for den andre partikularkirke av en berettiget grunn nekte denne kleriker tillatelse til videre tilhold på hans territorium.

Kan. 272 – En diøcesanadministrator kan ikke innvilge ekskardinasjon og inkardinasjon og heller ikke tillatelse til å flytte over til en annen partikularkirke med mindre det skjer etter bispesetets vakanse i ett år og med konsultorkollegiets samtykke.

KAPITTEL III: KLERIKERNES FORPLIKTELSER OG RETTIGHETER

Kan. 273 – Det påligger klerikerne en spesiell forpliktelse til å vise paven og enhver sin ordinarius respekt og lydighet.

Kan. 274

  1. §1. Alene klerikere kan oppnå embeter til hvis utøvelse det kreves myndighet i medhold av ordinasjon eller kirkelig styringsmyndighet.
  2. §2. Med mindre de er unnskyldt ved legitim hindring, påligger det klerikerne å ta imot og trofast oppfylle oppdrag som overdras dem fra deres ordinarius.

Kan. 275

  1. §1. Da jo alle klerikere virker sammen på et eneste verk, nemlig Kristi legemes oppbyggelse, må de være forenet seg imellom med brorskapets og bønnens bånd og de må strebe etter samarbeid seg imellom i henhold til partikularrettens forskrifter.
  2. §2. Klerikerne må anerkjenne og fremme den sendelse som legfolket – hver enkelt på sin måte – utøver i Kirken og i verden.

Kan. 276

  1. §1. Da jo klerikerne ved mottagelse av ordinasjonen er viet til Gud på et nytt grunnlag og jo er forvaltere av Guds mysterier til tjeneste for hans folk, påligger det dem med særskilt ettertrykk i deres livsførsel å etterstrebe hellighet.
  2. §2. For å kunne forfølge denne fullkommenhet:
    1. 1° må de fremfor alt trofast og utrettelig oppfylle den pastorale tjenestes plikter;
    2. 2° må de nære sitt åndelige liv fra Den hellige skrifts og Eukaristiens tofoldige bord; prestene innbys derfor innstendig til å frembære det eukaristiske offer daglig og diakonene til daglig å ta del i frembærelsen av dette;
    3. 3° påligger det prestene foruten de diakoner som aspirerer mot presbyteratet, forpliktelse til daglig å gjennomføre tidebønnsliturgien i overensstemmelse med deres egne og godkjente liturgiske bøker; de permanente diakoner gjennomfører den del av den som er fastlagt av bispekonferansen;
    4. 4° påligger det dem likeens å trekke seg tilbake for åndelig retrett i henhold til partikularrettens forskrifter;
    5. 5° oppmuntres de inderlig til regelmessig å holde betraktende bønn, til hyppig å gå til botens sakrament, til å dyrke Jomfruen Guds Mor med særlig ærbødighet og til å bruke andre alminnelige og særskilte helliggjørelsesmidler.

Kan. 277

  1. §1. Det påligger klerikerne forpliktelse til å overholde fullkommen og livsvarig avholdenhet for himmelrikets skyld, og derfor bindes de til sølibatet som er en særskilt Guds gave som gjør at de geistlige tjenere med udelt hjerte lettere kan holde fast ved Kristus og friere har mulighet til å vie seg til tjeneste for Gud og mennesker.
  2. §2. Med behørig klokskap må klerikerne opptre msammen med personer hvis omgang kan utgjøre en fare mht. deres forpliktelse til å overholde avholdenhet eller kan lede til anstøt for de troende.
  3. §3. Det tilkommer diøcesanbiskopen å fastsette mer inngående bestemmelser om dette og foreta vurdering om iakttagelsen av denne forpliktelse i enkelttilfeller.

Kan. 278

  1. §1. For sekularklerikerne er det en rett å forene seg med andre for å forfølge formål samsvarende med klerikerstanden.
  2. §2. Sekularklerikerne må særlig skatte høyt de foreninger hvis statutter er overprøvd av kompetent myndighet og som gjennom en god og på vanlig måte approbert livsorden og gjennom broderlig støtte fremmer deres hellighet i utøvelsen av tjenesten og er til gunst for enheten klerikerne imellom og med egen biskop.
  3. §3. Klerikerne må avstå fra å etablere eller delta i foreninger hvis formål eller virksomhet ikke kan holdes sammen med klerikerstandens egne forpliktelser eller som kan hemme den omhyggelige oppfyllelse av oppdrag som er dem overdratt av kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 279

  1. §1. Klerikerne må fortsette de sakrale studier, også etter å ha mottatt prestedømmet; de må jakte på den solide lære grunnfestet i Den hellige skrift, overlevert av de store lærere og allment mottatt av Kirken, slik den er bestemt særlig i dokumentene fra konsilene og de romerske paver; samtidig må de unnvike nye profane uttrykksmåter og pseudovitenskap.
  2. §2. Prestene må i henhold til det som er foreskrevet i partikularretten, slutte opp om pastoralteologiske forelesninger som arrangeres for dem etter presteordinasjonen; til tider fastsatt av den samme rett må de også være med ved andre forelesninger, teologiske møter eller konferanser som gir dem anledning til å erverve en mer inngående kjennskap til de sakrale vitenskaper og pastorale metoder.
  3. §3. De bør også strebe etter kjennskap til andre vitenskaper, særlig de med forbindelse til de sakrale vitenskaper, og hovedsakelig for så vidt som det bidrar til utøvelsen av den pastorale tjeneste.

Kan. 280 – Klerikerne anbefales sterkt noe av skikken med fellesliv; hvor det forefinnes, blir det å opprettholde for så vidt som det lar seg gjøre.

Kan. 281

  1. §1. Klerikere som vier seg til kirkelig tjeneste, fortjener en godtgjørelse som samsvarer med deres stilling med tanke på så vel selve oppdragets natur som levevilkårene mht. sted og tid, slik at de kan sørge for sine livsbehov foruten for et rimelig vederlag til dem hvis tjeneste de trenger.
  2. §2. Likeledes må man treffe tiltak for at de kan ha glede av en sosial bistand som legger godt til rette for deres behov dersom de skulle komme til å lide under sykdom, invaliditet eller høy alder.
  3. §3. Gifte diakoner som fullt ut hengir seg til kirkelig tjeneste, fortjener en godtgjørelse som gjør at de kan sørge for underhold av seg og sin familie; men de som får godtgjørelse for et borgerlig yrke som de utøver eller har utøvd, må fra inntektene derav sørge for sine og sin families behov.

Kan. 282

  1. §1. Klerikere må føre en enkel livsstil og avstå fra alt som smaker av forfengelighet.
  2. §2. Verdier som tilflyter dem i anledning utøvelsen av et kirkelig embete og som er til overs etter at det fra disse er sørget for anstendig underhold og for oppfyllelse av alle egne standsplikter, bør de ha som vilje å anvende til beste for Kirken og på karitativ innsats.

Kan. 283

  1. §1. Selv når klerikere ikke innehar et embete med residensplikt, må de likevel ikke forlate sitt bispedømme for en nevneverdig tid – som må bestemmes nærmere i partikularretten – uten egen ordinarius’ i det minste formodede tillatelse.
  2. §2. Men det tilkommer dem årlig å kunne glede seg over behørig og tilstrekkelig tid til ferie – ut fra det som er nærmere bestemt i den universelle rett eller i partikularretten.

Kan. 284 – Klerikerne må bære en kirkelig drakt som sømmer seg for dem – i henhold til bestemmelser utgitt av bispekonferansen og de legitime stedlige sedvaner.

Kan. 285

  1. §1. Klerikerne må helt og holdent avstå fra alt som ikke sømmer seg for deres stand, i henhold til partikularrettens forskrifter.
  2. §2. Klerikerne må unngå det som er klerikerstanden fremmed, selv når det ikke er usømmelig.
  3. §3. Det er for klerikerne forbudt å ta på seg offentlige oppgaver som medfører deltagelse i utøvelsen av borgerlig myndighet.
  4. §4. Uten tillatelse fra sin ordinarius må de ikke gå inn i forretningsførsel mht. verdier tilhørende legfolk eller i sekulære oppgaver som medfører forpliktelse til å avlegge regnskap; de forbys å kausjonere – også med deres egne verdier – uten å ha konsultert egen ordinarius; likeledes må de avstå fra å underskrive veksler der man jo tar på seg forpliktelse til å betale penger uten at noen grunn blir angitt.

Kan. 286 – Klerikerne forbys – personlig eller gjennom andre, til egen eller til andres nytte – å utøve forretningsvirksomhet eller handel med mindre det skjer etter tillatelse fra rettmessig kirkelige myndighet.

Kan. 287

  1. §1. Klerikerne må alltid så mye som overhodet mulig anspore til fred og harmoni basert på å overholde rettferdighet menneskene imellom.
  2. §2. De må ikke ta aktivt del i politiske partier eller i å lede fagforeninger med mindre dette etter kompetent kirkelig myndighets vurdering er påkrevd for å verge Kirkens rettigheter eller for å fremme det allmenne vel.

Kan. 288 – Forskriftene i kanonene 284, 285, §§ 3 og 4, 286 og 287, § 2, påligger ikke de permanente diakoner med mindre partikularretten fastsetter noe annet.

Kan. 289

  1. §1. Da militærtjeneste samsvarer mindre med klerikerstanden, må klerikerne og likeledes kandidatene til de geistlige ordinasjoner ikke melde seg frivillig til soldattjeneste med mindre de har tillatelse fra sin ordinarius.
  2. §2. Klerikerne må gjøre bruk av de fritagelser som lover og avtaler eller sedvaner innvilger til deres gunst mht. utøvelse av oppdrag og offentlige borgerlige oppgaver som er klerikerstanden fremmed, med mindre egen ordinarius har dekretert noe annet i enkelttilfeller.
KAPITTEL IV: TAP AV KLERIKERSTATUS

Kan. 290 – En geistlig ordinasjon som en gang gyldig er mottatt, blir aldri ugyldig. Likevel taper en kleriker klerikerstatusen:

  1. 1° ved rettslig dom eller administrativt dekret der den geistlige ordinasjon erklæres for invalid;
  2. 2° når straffen eksklusjon rettmessig er ilagt;
  3. 3° ved reskript fra Den apostoliske stol; dette reskript innvilges imidlertid av Den apostoliske stol til diakoner bare ut fra tungtveiende grunner, til prester av særdeles tungtveiende grunner.

Kan. 291 – Utenom tilfellene omtalt i kan. 290, nr. 1, medfører ikke tap av klerikerstatusen dispensasjon fra sølibatforpliktelsen, noe som ene og alene innvilges av Den romerske pave.

Kan. 292 – En kleriker som taper klerikerstatusen i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, taper med det også klerikerstandens egne rettigheter og bindes heller ikke lenger av klerikerstandens forpliktelser, dog så at forskriften i kan. 291 står fast; han forbys å utøve myndighet i medhold av ordinasjon, dog så at forskriften i kan. 976 står urokket; ved selve dette fratas han alle embeter, oppdrag og enhver delegert myndighet.

Kan. 293 – En kleriker som har tapt klerikerstatusen, kan ikke på nytt innrulleres blant klerikerne med mindre det skjer ved reskript fra Den apostoliske stol.

AVSNITT IV: PERSONALPRELATURER

Kan. 294 – For å fremme en god fordeling av prestene eller for å gjennomføre særskilte former for pastoralt arbeid eller misjonsarbeid for forskjellige områder eller ulike sosiale grupper kan personalprelaturer som består av prester og diakoner av sekularklerus, opprettes av Den apostoliske stol etter at de angjeldende bispekonferanser er hørt.

Kan. 295

  1. §1. Et personalprelatur som er sammenlignbart med de offentlige klerikale foreninger under pavelig rett med fullmakt til å inkardinere klerikere, styres etter statutter godkjent av eller utgått fra Den apostoliske stol, og en prelat forestår det liksom en leder utrustet med en ordinarius’ fullmakter; han har rett til å opprette et nasjonalt eller internasjonalt seminar foruten til å inkardinere seminaristene og befordre dem til ordinasjon med tjeneste for prelaturet som ordinasjonsgrunnlag.
  2. §2. Prelaten som jo er utrustet med en ordinarius’ fullmakter, skal legge til rette både for den åndelige opplæring av dem som han har befordret med ovenfornevnte som ordinasjonsgrunnlag, og for sømmelig underhold av dem.[Note 1]

Kan. 296 – Under overholdelse av det som er foreskrevet i kan. 107, kan legfolk vie seg til personalprelaturets apostoliske innsats ved avtaler inngått med prelaturet; måten for dette organiske samarbeid og hovedpliktene og -rettighetene forbundet med det bestemmes på egnet vis i statuttene.[Note 1]

Kan. 297 – Statuttene må likeens fastlegge personalprelaturets forhold til de stedlige ordinariuser i hvis partikularkirker prelaturet selv utøver eller ønsker å utøve sitt pastorale arbeid eller misjonsarbeid etter forutgående samtykke fra diøcesanbiskopen.

AVSNITT V: FORENINGER AV KRISTUSTROENDE
KAPITTEL I: FELLESBESTEMMELSER

Kan. 298

  1. §1. I Kirken finnes det adskilt fra instituttene for gudviet liv og selskapene for apostolisk liv foreninger der kristustroende, det være seg klerikere, legfolk eller klerikere og legfolk på en gang, ved felles innsats streber etter å fremme det fullkomne liv, etter å fremme den offentlige gudsdyrkelse eller kristne lære, etter å utøve andre former for innsats i apostolatet – nemlig tiltak for evangelisering –, eller fromhetsmessig eller karitativ innsats eller etter å besjele det timelige med kristen ånd.
  2. §2. Kristustroende bør særlig melde seg inn i de foreninger som er opprettet, berømmet eller anbefalt av kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 299

  1. §1. Det står åpent for de kristustroende ved privat inngått avtale seg imellom å etablere foreninger for å forfølge formålene omtalt i kan. 298, § 1, dog så at forskriften i kan. 301, § 1, står fast.
  2. §2. Foreninger av dette slag – ja, selv dersom de av kirkelig myndighet berømmes eller anbefales – kalles private foreninger.
  3. §3. Ingen privat forening av kristustroende anerkjennes i Kirken med mindre dens statutter er overprøvd av kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 300 – Ingen forening må gjøre bruk av betegnelsen «katolsk» med mindre det er etter samtykke fra kompetent kirkelig myndighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 312.

Kan. 301

  1. §1. Kun kompetent kirkelig myndighet tilligger det å opprette foreninger av kristustroende som retter seg mot å formidle den kristne lære i Kirkens navn eller å fremme den offentlige gudsdyrkelse, eller som retter seg mot andre formål hvis forfølgelse etter sin natur er forbeholdt vedkommende kirkelige myndighet.
  2. §2. Dersom kompetent kirkelig myndighet har vurdert at det er å anbefale, kan den også opprette foreninger av kristustroende for direkte eller indirekte å forfølge andre åndelige formål hvis oppfølgning det ikke er sørget tilstrekkelig for gjennom private tiltak.
  3. §3. Foreninger av kristustroende som opprettes av kompetent kirkelig myndighet, kalles offentlige foreninger.

Kan. 302 – De foreninger av kristustroende som er under ledelse av klerikere, som tar på seg utøvelsen av noe ut fra geistlig ordinasjon og som av kompetent myndighet anerkjennes som slike, betegnes som klerikale.

Kan. 303 – Foreninger hvis medlemmer, i verden, er delaktige i et ordensinstitutts ånd og som under overledelse av samme institutt fører et apostolisk liv og streber etter den kristne fullkommenhet, betegnes som tredje ordener eller kalles med andre passende navn.

Kan. 304

  1. §1. Alle foreninger av kristustroende – offentlige eller private, hvilket navn eller benevnelse de enn kalles med – må ha sine statutter der foreningens formål eller sosiale gjenstand, sete, styring og vilkårene som stilles for å være med i dem, fastlegges, og der retningslinjer for det som skal utføres, bestemmes, da under hensyntagen til det nødvendige eller nyttige ut fra tid og sted.
  2. §2. De må velge seg navn eller benevnelse tillempet tidens og stedets bruk og valgt ut fremfor alt ut fra selve formålet som de retter seg mot.

Kan. 305

  1. §1. Alle foreninger av kristustroende står under overvåkning av kompetent kirkelig myndighet som det tilligger å sørge for at troens og moralens integritet tas vare på i foreningene, og føre tilsyn med at ikke misbruk sniker seg inn i den kirkelige disiplin, og som det derfor tilkommer som plikt og rett å ha innsyn i dem i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og statuttene; de er også underlagt samme myndighets styring i overensstemmelse med forskriftene i kanonene som følger.
  2. §2. Under Den hellige stols overvåkning står foreninger av ethvert slag; under stedets ordinarius’ overvåkning står diøcesanforeninger foruten andre foreninger for så vidt som de utøver innsats i bispedømmet.

Kan. 306 – For at en skal nyte godt av en forenings rettigheter og privilegier samt av avlater og andre nådebevillinger innvilget til samme forening, er det nødvendig og tilstrekkelig at han i overensstemmelse med gjeldende retts forskrifter og foreningens egne statutter gyldig er opptatt i samme og ikke rettmessig er ekskludert fra denne.

Kan. 307

  1. §1. Opptagelse av medlemmer må skje i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og i enhver forenings statutter.
  2. §2. Samme person kan slutte seg til flere foreninger.
  3. §3. Medlemmer av ordensinstitutter kan i samsvar med det som er bestemt i egenretten, med samtykke fra sin superior melde seg inn i foreninger.

Kan. 308 – Ingen som rettmessig er tilsluttet en forening, må ekskluderes med mindre en berettiget grunn foreligger i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og statuttene.

Kan. 309 – Rettmessig etablerte foreninger har – i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og i statuttene – rett til å utgi særskilte bestemmelser som gjelder selve foreningen, avholdelse av foreningsmøter samt utpeking av ledere, embetsmenn, tjenestemenn og verdiforvaltere.

Kan. 310 – En privat forening som ikke er etablert som juridisk person, kan som sådan ikke være bærer av forpliktelser og rettigheter; likevel kan de kristustroende forenet i den sammen stifte forpliktelser og de kan som medherrer og medbesittere erverve og besitte rettigheter og verdier; disse rettigheter og forpliktelser kan de gyldig utøve gjennom en mandatar eller fullmektig.

Kan. 311 – Medlemmer av institutter for gudviet liv som står i spissen for eller deltar i foreninger som på en eller annen måte er forenet med vedkommende institutt, må sørge for at disse foreninger byr hjelp til de former for innsats i apostolatet som eksisterer i bispedømmet, og særlig ved at de virker sammen, under generell ledelse av stedets ordinarius, med foreninger som er innrettet på å utøve apostolatet i bispedømmet.

KAPITTEL II: OFFENTLIGE FORENINGER AV KRISTUSTROENDE

Kan. 312

  1. §1. Kompetent myndighet til å opprette offentlige foreninger er:
    1. 1° universelle og internasjonale foreninger: Den hellige stol;
    2. 2° nasjonale foreninger, nemlig de som ved selve opprettelsen blir bestemt til å utøve virksomhet i et helt land: bispekonferansen innen sitt territorium;
    3. 3° diøcesanforeninger, likevel unntatt de foreninger hvis opprettelsesrett ut fra et apostolisk privilegium er forbeholdt andre: diøcesanbiskopen, enhver av dem for hans territorium, men ikke en diøcesanadministrator.
  2. §2. For gyldig opprettelse av en forening eller av en seksjon av en forening i et bispedømme – ja, selv dersom det skjer i kraft av et apostolisk privilegium – kreves det skriftlig gitt samtykke fra diøcesanbiskopen; tidligere meddelt samtykke fra diøcesanbiskopen til opprettelse av et hus for et ordensinstitutt gjelder likevel også for å opprette i samme hus eller i en kirke knyttet til dette en forening som er dette institutts egen.

Kan. 313 – En offentlig forening og likeledes en konføderasjon av offentlige foreninger etableres som juridisk person og mottar sendelse for så vidt som det kreves for de formål som den selv setter seg fore å forfølge i Kirkens navn, ved selve dekretet der den av kompetent kirkelig myndighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 312, blir opprettet.

Kan. 314 – Enhver offentlig forenings statutter samt deres revisjon eller endring trenger approbasjon fra den kirkelige myndighet som opprettelsen av foreningen tilkommer i samsvar med det som er bestemt i kan. 312, § 1.

Kan. 315 – Offentlige foreninger er i stand til av egen drift å ta på seg tiltak som samsvarer med deres egen egenart, og disse retter seg etter det som er bestemt i statuttene, likevel under generell overledelse av den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1.

Kan. 316

  1. §1. Den som offentlig har forkastet den katolske tro eller er falt fra det kirkelige fellesskap eller som er fanget av ekskommunikasjon som er ilagt av eller erklært å bestå, kan ikke gyldig bli opptatt i offentlige foreninger.
  2. §2. De som rettmessig er tilsluttet og som råker ut for forhold som omtalt i § 1, må etter forutgående advarsel ekskluderes fra foreningen – under overholdelse av dens statutter og dog så at klageretten til den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1, står urokket.

Kan. 317

  1. §1. Med mindre noe annet forutsettes i statuttene, tilligger det den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1, å bekrefte en offentlig forenings leder som er valgt av den offentlige forening selv, å beskikke den som er presentert, eller å utnevne ham i henhold til egenretten; men samme kirkelige myndighet utnevner en foreningsprest eller kirkelig assistent etter å ha hørt, hvor det er å anbefale, foreningens høyere embetsmenn.
  2. §2. Bestemmelsen fastsatt i § 1 gjelder også for foreninger opprettet utenfor egne kirker eller hus av medlemmer av ordensinstitutt i kraft av et apostolisk privilegium; men i foreninger opprettet i egen kirke eller hus av medlemmer av ordensinstitutt hører utnevnelsen eller bekreftelsen av leder og foreningsprest inn under instituttets superior i samsvar med det som er bestemt i statuttene.
  3. §3. I foreninger som ikke er klerikale, er legfolk i stand til å utøve lederoppdrag; en foreningsprest eller kirkelig assistent må ikke ta på seg dette oppdrag med mindre noe annet forutsettes i statuttene.
  4. §4. I offentlige foreninger av kristustroende som direkte er innrettet på å utøve apostolatet, må de som fyller et lederverv i politiske partier, ikke være ledere.

Kan. 318

  1. §1. Under spesielle omstendigheter hvor tungtveiende hensyn krever det, kan den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1, utpeke en kommissær til i dens navn å lede foreningen en tid.
  2. §2. Lederen av en offentlig forening kan ut fra en berettiget grunn fjernes av den som har utnevnt eller bekreftet ham, likevel etter å ha hørt så vel lederen selv som foreningens høyere embetsmenn i samsvar med det som er bestemt i statuttene; men en foreningsprest kan fjernes av den som har utnevnt ham, i samsvar med det som er bestemt i kann. 192195.

Kan. 319

  1. §1. De eiendeler som en rettmessig opprettet offentlig forening besitter, forvalter den med mindre noe annet er forutsatt, i samsvar med det som er bestemt i statuttene, under overordnet generell ledelse av den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1, til hvem den årlig skal avlegge regnskap over forvaltningen.
  2. §2. Den skal likeledes til samme myndighet også avlegge et troverdig regnskap over anvendelse av de offergaver og almisser som den har samlet inn.

Kan. 320

  1. §1. Foreninger opprettet av Den hellige stol kan ikke nedlegges med mindre det skjer ved samme.
  2. §2. Ut fra tungtveiende grunner kan foreninger opprettet av bispekonferanse nedlegges av den selv; av diøcesanbiskop foreninger opprettet av samme, og også foreninger opprettet ut fra apostolisk bevilling av medlemmer av ordensinstitutt med diøcesanbiskopens samtykke.
  3. §3. En offentlig forening må ikke nedlegges av kompetent myndighet med mindre dens leder og andre høyere embetsmenn er hørt.
KAPITTEL III: PRIVATE FORENINGER AV KRISTUSTROENDE

Kan. 321 – Kristustroende står i overensstemmelse med forskriftene i statuttene for både den generelle og den daglige ledelse av de private foreninger.

Kan. 322

  1. §1. En privat forening av kristustroende kan gjennom formelt dekret fra den kompetente kirkelige myndighet omtalt i kan. 312 erverve status som juridisk person.
  2. §2. Ingen privat forening av kristustroende kan erverve status som juridisk person med mindre dens statutter er godkjent av den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1; men godkjennelsen av statuttene endrer ikke foreningens private natur.

Kan. 323

  1. §1. Selv når private foreninger av kristustroende innehar autonomi i samsvar med det som er bestemt i kan. 321, står de under kirkelig myndighets overvåkning i samsvar med det som er bestemt i kan. 305, og likeledes denne myndighets styring.
  2. §2. Det hører også under den kirkelige myndighet – jo under ivaretagelse av den særegne autonomi for de private foreninger – å føre tilsyn med og sørge for at spredning av kreftene blir unngått og at utøvelsen av deres apostolat blir innrettet på det allmenne vel.

Kan. 324

  1. §1. En privat forening av kristustroende utpeker fritt sin leder og sine embetsmenn i samsvar med det som er bestemt i statuttene.
  2. §2. En privat forening av kristustroende kan blant prester som rettmessig utøver tjeneste i bispedømmet, fritt velge seg en åndelig rådgiver dersom den ønsker en sådan; denne trenger likevel bekreftelse fra stedets ordinarius.

Kan. 325

  1. §1. En privat forening av kristustroende forvalter fritt de eiendeler som den besitter, i henhold til forskriftene i statuttene, dog så at kompetent kirkelig myndighets rett til å overvåke at eiendelene blir anvendt på organisasjonens formål, står urokket.
  2. §2. Den står også under stedets ordinarius’ myndighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 1301, hva angår forvaltning og anvendelse av eiendeler som er donert eller overlatt den for fromme saker.

Kan. 326

  1. §1. En privat forening av kristustroende utslokkes i samsvar med det som er bestemt i statuttene; den kan også nedlegges av kompetent myndighet dersom dens virksomhet faller ut til alvorlig skade for den kirkelige lære eller disiplin, eller den er til anstøt for de troende.
  2. §2. Formålsbestemmelse for eiendelene fra en utslokket forening blir å bestemme i samsvar med det som er bestemt i statuttene, dog så at velervervede rettigheter og givernes vilje står fast.
KAPITTEL IV: SPESIALBESTEMMELSER FOR LEGMANNSFORENINGER

Kan. 327 – Lege kristustroende må sette foreninger etablert for de åndelige formål omtalt i kan. 298 høyt, spesielt de som setter seg fore å besjele alt jordisk med kristen ånd og på denne måte med stor kraft å fremme den intime enhet mellom troen og livet.

Kan. 328 – De som står i spissen for legmannsforeningene – også de som er opprettet i kraft av et apostolisk privilegium – må sørge for å samarbeide med andre foreninger av kristustroende hvor det er å anbefale, og for velvillig å være til hjelp for forskjellige former for kristen innsats, særlig slike som eksisterer på samme territorium.

Kan. 329 – Lederne av legmannsforeningene må sørge for at medlemmene av en forening på behørig vis blir utdannet til å utøve det særegne legmannsapostolat.

DEL II: KIRKENS HIERARKISKE OPPBYGNING
SEKSJON I: KIRKENS ØVERSTE MYNDIGHET
KAPITTEL I: DEN ROMERSKE PAVE OG BISPEKOLLEGIET

Kan. 330 – Av lignende grunn som den hellige Peter og de øvrige apostler – etter det som Herren har fastsatt – danner et eneste kollegium, er også Den romerske pave, Peters etterfølger, og biskopene, apostlenes etterfølgere, forbundet med hverandre.

Art. 1: DEN ROMERSKE PAVE

Kan. 331 – Den romerske kirkes biskop – hos hvem det oppdrag forblir som av Herren ble tildelt Peter som den eneste, den første av apostlene, for å overdras til hans etterfølgere – er bispekollegiets hode, Kristi stedfortreder og hyrde på denne jord for Kirken som helhet; av den grunn innehar han i kraft av sitt oppdrag den øverste, fulle, umiddelbare og universelle ordinære myndighet i Kirken, og han er i stand til alltid fritt å utøve den.

Kan. 332

  1. §1. Den fulle og øverste myndighet i Kirken får Den romerske pave ved det av ham aksepterte rettmessige valg sammen med bispevielsen. Derfor får den som er blitt beseglet med biskoppelig preg, denne myndighet fra øyeblikket for akseptasjonen av å være valgt til pave. Dersom den valgte mangler det biskoppelige preg, må han straks ordineres til biskop.
  2. §2. Dersom det skulle hende at Den romerske pave frasier seg sitt oppdrag, kreves det for gyldighet at frasigelsen skjer fritt og på riktig måte blir tilkjennegitt, men ikke at den av noen blir akseptert.

Kan. 333

  1. §1. Den romerske pave innehar i kraft av sitt oppdrag myndighet ikke bare overfor Kirken som helhet, men han oppnår også prinsipat mht. ordinær myndighet over alle partikularkirker og partikularkirkegrupperinger, som jo gjør at den egne, ordinære og umiddelbare myndighet som biskopene besitter i de partikularkirker som de har fått overdratt omsorgen for, på samme tid styrkes og trygges.
  2. §2. Under utførelsen av oppdraget som Kirkens øverste hyrde er Den romerske pave alltid knyttet sammen i kommunion med de øvrige biskoper, ja, også med Kirken som helhet; likevel har han rett til, i henhold til Kirkens behov, å bestemme måten, enten personlig eller kollegialt, som dette oppdrag skal utøves på.
  3. §3. Mot dom eller dekret fra Den romerske pave gis det ikke mulighet til anke eller klage.

Kan. 334 – Biskopene går Den romerske pave til hånde når han utøver sitt oppdrag; de har jo mulighet til å yte sitt beste i samarbeid med ham på forskjellig vis, hvorunder bispesynoden inngår. Dertil finnes kardinalene til hjelp for ham foruten andre personer og likeledes forskjellige innretninger i overensstemmelse med tidenes behov; alle disse personer og innretninger fyller – i hans navn og med hans autoritet – det oppdrag som er dem overdratt, til beste for alle kirkene, i henhold til bestemmelsene fastlagt i gjeldende rett.

Kan. 335 – Når Den romerske stol er vakant eller helt og holdent sperret, må ingen innovasjon i styringen av Kirken som helhet finne sted; men spesiallovene utstedt for disse omstendigheter må overholdes.

Art. 2: BISPEKOLLEGIET

Kan. 336 – Bispekollegiet – hvis hode er paven og hvis lemmer er biskopene i kraft av den sakramentale vielse og den hierarkiske kommunion med kollegiets hode og lemmer, og der det apostoliske legeme vedblir kontinuerlig – eksisterer også, sammen med sitt hode og aldri uten dette hode, som bærer av den øverste og fulle myndighet overfor Kirken som helhet.

Kan. 337

  1. §1. På høytidelig måte utøver bispekollegiet myndigheten overfor Kirken som helhet på et økumenisk konsil.
  2. §2. Samme myndighet utøver det ved enhetlig handling av biskopene som er spredt ut over verden, derved at handlingen som sådan av Den romerske pave er utbedt eller fritt mottatt, så at en virkelig kollegial handling kommer i stand.
  3. §3. Det tilligger Den romerske pave i overensstemmelse med Kirkens behov å velge ut og trekke frem måtene på hvilke bispekollegiet kollegialt bør utøve sitt oppdrag mht. Kirken som helhet.

Kan. 338

  1. §1. Kun Den romerske pave tilligger det å kalle sammen et økumenisk konsil, personlig eller gjennom andre der å presidere, likeledes å forflytte, suspendere eller oppløse konsilet og approbere dets dekreter.
  2. §2. Det tilligger samme Romerske pave å bestemme de saker som skal tas under behandling på konsilet, og oppstille den forretningsorden som blir å overholde på konsilet; til spørsmålene fremsatt av Den romerske pave kan konsilfedrene tilføye andre som må godkjennes av samme Romerske pave.

Kan. 339

  1. §1. Alle, men alene de biskoper som er medlemmer av bispekollegiet, har rett og plikt til å være med på det økumeniske konsil med tellende stemme.
  2. §2. Til det økumeniske konsil kan i tillegg noen andre som ikke er blitt beseglet med den biskoppelige verdighet, av Kirkens øverste myndighet innkalles; og det tilligger denne myndighet å bestemme deres delaktighet i konsilet.

Kan. 340 – Dersom det skulle hende at Den apostoliske stol under avholdelse av et konsil blir vakant, avbrytes dette ut fra selve den gjeldende rett inntil en ny pave har befaler at det skal fortsette eller har oppløst det.

Kan. 341

  1. §1. Et økumenisk konsils dekreter har ikke forpliktende kraft med mindre de sammen med konsilfedrene er blitt approbert av Den romerske pave og av ham er blitt bekreftet og på hans befaling promulgert.
  2. §2. Samme bekreftelse og promulgasjon trenger for å ha forpliktende kraft dekreter som bispekollegiet utsteder når det utfører en i egentlig mening kollegial virksomhet i henhold til en av Den romerske pave innført eller fritt antatt måte.
KAPITTEL II: BISPESYNODEN

Kan. 342 – Bispesynoden er en forsamling av biskoper som – etter å være valgt ut fra de forskjellige verdensdeler – til fastsatte tider kommer sammen for å fremme den tette forbundethet mellom Den romerske pave og biskopene og for ved råd å yte sin innsats til hjelp for samme Romerske pave for troens og moralens bevarelse og vekst, for overholdelse og styrking av den kirkelige disiplin, foruten for å overveie spørsmål som sikter inn på Kirkens virksomhet i verden.

Kan. 343 – Det tilligger bispesynoden å drøfte de spørsmål som er oppe til behandling, og komme frem med ønsker, men ikke å løse dem og utstede dekreter om dem med mindre Den romerske pave i bestemte tilfeller har utstyrt den med beslutningsmyndighet, hvem det i dette tilfelle tilligger å ratifisere synodens avgjørelser.

Kan. 344 – Bispesynoden står direkte under Den romerske paves myndighet som det jo tilligger:

  1. 1° å kalle sammen synoden i den utstrekning det for ham synes hensiktsmessig, og utpeke det sted hvor forsamlingene blir å holde;
  2. 2° å ratifisere valget av de medlemmer som blir å velge i samsvar med det som er bestemt i særrett, og utpeke og utnevne andre medlemmer;
  3. 3° å fastsette på et hensiktsmessig tidspunkt i samsvar med det som er bestemt i særrett, før avholdelsen av synoden spørsmålsstillingene som skal opp til behandling;
  4. 4° å fastlegge forretningsordenen ved saksbehandlingen;
  5. 5° personlig eller gjennom andre å føre forsetet under synoden;
  6. 6° å avslutte, forflytte, suspendere og oppløse selve synoden.

Kan. 345 – Bispesynoden kan samles enten som generalforsamling – nemlig der saker tas under behandling som sikter direkte inn på det beste for Kirken som helhet, og som da enten er ordinær eller ekstraordinær forsamling – eller også som spesialforsamling der jo anliggender som direkte angår et eller flere bestemte områder, behandles.

Kan. 346

  1. §1. Bispesynoden som samles til ordinær generalforsamling, består av medlemmer som for flesteparten er biskoper valgt til de enkelte forsamlinger fra bispekonferansene på det vis som er bestemt i synodesærretten; andre blir uttatt i kraft av samme rett; andre blir direkte utnevnt av Den romerske pave; til disse føyer det seg enkelte medlemmer av klerikale ordensinstitutter som velges i samsvar med det som er bestemt i samme særrett.
  2. §2. Bispesynoden samlet til ekstraordinær generalforsamling for å ta under behandling anliggender som krever rask avgjørelse, består av medlemmer som for flesteparten er biskoper som ut fra synodesærretten blir uttatt på grunnlag av det embete som de fyller, men der noen blir direkte utnevnt av Den romerske pave; til disse føyer det seg enkelte medlemmer av klerikale ordensinstitutter, valgt i samsvar med det som er bestemt i særrett.
  3. §3. Når bispesynoden blir samlet som spesialforsamling, består den av medlemmer hovedsakelig utvalgt ut fra de områder som den er sammenkalt for, i samsvar med det som er bestemt i særretten som synoden retter seg etter.

Kan. 347

  1. §1. Når bispesynodens forsamling blir avsluttet av Den romerske pave, utløper oppdraget overdratt til biskopene og de andre medlemmer av samme forsamling.
  2. §2. Blir Den apostoliske stol vakant etter at synoden er sammenkalt eller under dens avholdelse, suspenderes ut fra selve den gjeldende rett synodeforsamlingen og likeledes oppdraget overdratt til medlemmene av denne inntil den nye pave har dekretert enten å oppløse eller å fortsette forsamlingen.

Kan. 348

  1. §1. For bispesynoden finnes det et permanent generalsekretariat; en generalsekretær utnevnt av Den romerske pave står i spissen for dette, og ved hans side befinner det seg et sekretariatsråd bestående av biskoper av hvilke noen velges i samsvar med det som er bestemt i særrett, av selve bispesynoden, andre utnevnes av Den romerske pave; for alles vedkommende utløper oppdraget ved igangsettingen av en ny generalforsamling.
  2. §2. For enhver forsamling av bispesynoden oppnevnes det dertil en eller flere spesialsekretærer som utnevnes av Den romerske pave og som forblir i embete overdratt dem alene inntil fullført synodeforsamling.
KAPITTEL III: DEN HELLIGE ROMERSKE KIRKES KARDINALER

Kan. 349 – Den hellige romerske kirkes kardinaler danner et særskilt kollegium som det tilkommer å ta seg av valget av Den romerske pave i samsvar med det som er bestemt i særrett; likeledes er kardinalene til stede hos Den romerske pave enten for å handle kollegialt når de kalles sammen for å ta spørsmål av større betydning under behandling, eller som enkeltpersoner, nemlig i forskjellige embeter som de bekler for å yte sin innsats for samme Romerske pave særlig i den daglige omsorg for Kirken som helhet.

Kan. 350

  1. §1. Kardinalkollegiet fordeles på tre klasser: den episkopale som de kardinaler tilhører som av Den romerske pave får seg tilvist tittel av en suburbikarisk kirke, foruten orientalske patriarker som er ført inn i kardinalkollegiet; den presbyterale og den diakonale.
  2. §2. Kardinalene av den presbyterale og diakonale klasse får seg av Den romerske pave tilvist hver sin tittel eller diakoni i Rom.
  3. §3. De orientalske patriarker som er opptatt i kardinalkollegiet, har sitt patriarksete som tittel.
  4. §4. Kardinaldekanen har bispedømmet Ostia som tittel sammen med den andre kirke som han alt hadde som tittel.
  5. §5. Ved opsjon som har skjedd i konsistorium og er approbert av Den romerske pave, kan – under overholdelse av prioritet ut fra klasse og befordring – kardinaler fra den presbyterale klasse gå over til en annen tittel og kardinaler fra den diakonale klasse gå over til en annen diakoni og dersom de har forblitt i den diakonale klasse gjennom en uavkortet tiårsperiode, også til den presbyterale klasse.
  6. §6. En kardinal fra den diakonale klasse som går over ved opsjon til den presbyterale klasse, får plass foran alle de kardinalprester som etter ham ble opptatt i kardinalatet.

Kan. 351

  1. §1. Til å befordres til kardinaler utvelges fritt av Den romerske pave menn som i det minste er ordinert til presbyteratet og som frembyr seg ypperlig mht. lære, moral og fromhet foruten klokskap hva angår saksbehandling; de som ennå ikke er biskoper, skal motta bispevielse.
  2. §2. Kardinalene kreeres ved dekret fra Den romerske pave, som jo publiseres i nærvær av kardinal­kollegiet; like fra publikasjonen er skjedd, påligger det dem de plikter og de innehar de rettigheter som er fastlagt ved lov.
  3. §3. Midlertidig påligger det ingen av kardinalenes plikter på en som er befordret til kardinal­verdighet derved at hans kreering er forkynt av Den romerske pave, men samtidig som han har forbeholdt navnet for seg selv in pectore, og vedkommende innehar heller ingen rettigheter; men etter at hans navn er blitt publisert av Den romerske pave, påligger det vedkommende de samme plikter og han nyter godt av de samme rettigheter; han har imidlertid rett til rangering fra dagen for forbeholdelsen in pectore.

Kan. 352

  1. §1. Dekanen står i spissen for kardinalkollegiet og når han er forhindret, trer subdekanen inn i hans sted; dekanen – eller subdekanen – innehar ingen styringsmyndighet overfor de øvrige kardinaler, men regnes som den første blant likemenn.
  2. §2. Når dekanembetet er vakant, velger de kardinaler som er smykket med tittel av en suburbikarisk kirke – og alene de – idet subdekanen dersom han er til stede, eller den med lengst ansiennitet av dem presiderer, en fra deres egen gruppes midte til å agere som kollegiets dekan; de bringer hans navn til Den romerske pave som det tilkommer å godkjenne valget.
  3. §3. På samme vis som omtalt i § 2 velges idet dekanen selv presiderer, subdekan; det tilkommer også Den romerske pave å godkjenne valget av subdekan.
  4. §4. Dersom dekan eller subdekan ikke har bopel i Rom, må de erverve det der.

Kan. 353

  1. §1. Kardinalene er hovedsakelig til hjelp for Kirkens øverste hyrde ved kollegial virksomhet under konsistorier der de samles på befaling av Den romerske pave og idet han presiderer; det finner sted ordnære og ekstraordinære konsistorier.
  2. §2. Til ordinært konsistorium kalles alle kardinaler eller i det minste de som befinner seg i Rom, sammen for konsultasjon om visse alvorlige, men likevel vanlig inntreffende anliggender, eller for å gjennomføre visse fremfor alt høytidelige handlinger.
  3. §3. Til ekstraordinært konsistorium som avholdes når Kirkens særskilte behov eller det å ta under behandling enda alvorligere anliggender tilsier det, kalles alle kardinaler sammen.
  4. §4. Alene ordinært konsistorium der det feires noen høytideligheter, kan være offentlig, nemlig ved at utenom kardinalene prelater, sendemenn fra borgerlige konstellasjoner eller andre invitert dit gis adgang.

Kan. 354 – Kardinaler som er satt i spissen for dikasterier eller andre permanente innretninger i Den romerske kurie eller i Vatikanstaten og som har fylt 75 år, bes om å inngi frasigelse av sine embeter til Den romerske pave som følger den opp etter å ha overveid alle forhold.

Kan. 355

  1. §1. Det tilkommer kardinaldekanen å ordinere den valgte romerske pave til biskop dersom den valgte trenger denne ordinasjonen; når dekanen er forhindret, tilkommer samme rett subdekanen, og når han er forhindret, den kardinal med lengst ansiennitet fra den episkopale klasse.
  2. §2. Kardinalprotodiakonen forkynner den nyvalgte paves navn for folket; likeledes ifører han – i Den romerske paves sted – metropolittene palliet eller overrekker det til deres fullmektiger.

Kan. 356 – Det påligger kardinalene forpliktelse til med omhu å samarbeide med Den romerske pave; derfor påligger det kardinaler som bekler et hvilket som helst embete i kurien og som ikke er diøcesanbiskoper, forpliktelse til å residere i Rom; kardinaler som, som diøcesanbiskoper, har omsorgen for et bispedømme, skal søke å komme seg til Rom i den utstrekning de blir kalt sammen av Den romerske pave.

Kan. 357

  1. §1. Kardinaler som er blitt seg tilvist en suburbikarisk kirke eller en kirke i Rom som tittel, må ved råd og som skytsherre fremme det beste for sine bispedømmer og kirker etter at disse er kommet i vedkommendes besittelse, likevel uten selv å besitte noe styringsmyndighet i samme og heller ikke på noen som helst vis å kunne gi seg inn i forhold som sikter inn på forvaltningen av eiendelene eller på kirkenes disiplin eller tjeneste.
  2. §2. Kardinaler som oppholder seg utenfor Rom og utenfor eget bispedømme, er i forhold som berører vedkommendes egen person, eksempte fra styringsmyndigheten til biskopen i bispedømmet der de holder til.

Kan. 358 – En kardinal som av Den romerske pave får overdratt oppdraget å erstatte ham personlig ved en høytidelig feiring eller i en forsamling av personer – som sendemann a latere, nemlig som hans alter ego –, og likså den som det blir betrodd å fylle et bestemt pastoralt oppdrag som hans spesialutsending, ham tilkommer det bare det som han av Den romerske pave selv er gitt mandat til.

Kan. 359 – Når Den apostoliske stol er vakant, innehar kardinalkollegiet bare den myndighet i Kirken som er gitt det i særlov.

KAPITTEL IV: DEN ROMERSKE KURIE

Kan. 360 – Paven pleier å ordne opp i anliggender for Kirken som helhet gjennom Den romerske kurie som i hans navn og med hans myndighet fyller et oppdrag til beste for og i tjeneste for kirkene og som består av Statssekretariatet eller Det pavelige sekretariat, Rådet for Kirkens offentlige anliggender, kongregasjonene, domstolene og de andre innretninger hvis oppbygning og kompetanse for alles vedkommende blir fastlagt ved særlov.

Kan. 361 – Under betegnelsen Den apostoliske stol eller Den hellige stol kommer i denne lovbok ikke alene Den romerske pave, men også med mindre noe annet er klart ut fra sakens natur eller den språklige kontekst, Statssekretariatet, Rådet for Kirkens offentlige anliggender og andre innretninger i Den romerske kurie.

KAPITTEL V: DEN ROMERSKE PAVES SENDEMENN

Kan. 362 – Den romerske pave har en selvskreven og uavhengig rett til å utnevne og sende sine sendemenn så vel til partikularkirkene i de forskjellige land og områder som til stater og offentlige myndigheter, likeledes til å forflytte og tilbakekalle dem, da under overholdelse av den internasjonale retts bestemmelser hva angår utsendelse og tilbakekallelse av sendemenn akkreditert hos statsorganer.

Kan. 363

  1. §1. Den romerske paves sendemenn får overdratt oppgaven fast å personifisere selve Den romerske pave hos partikularkirkene eller også hos de stater og offentlige myndigheter som de er sendt til.
  2. §2. Også de som blir uttatt til en pavelig misjon som delegater eller observatører hos internasjonale råd eller på konferanser og møter, personifiserer Den apostoliske stol.

Kan. 364 – De pavelige sendemenns hovedoppdrag er å gjøre at enhetens bånd som går mellom Den apostoliske stol og partikularkirkene, dag for dag gjøres sterkere og mer effektive. Altså hører det inn under en pavelig sendemann for hans ansvarsområde:

  1. 1° å formidle opplysninger til Den apostoliske stol om under hvilke vilkår partikularkirkene befinner seg, og om alle forhold som berører selve Kirkens liv og sjelenes beste;
  2. 2° å gå biskopene til hånde med dåd og råd, men idet utøvelsen av deres rettmessige myndighet jo forblir urørt;
  3. 3° å fremme nære relasjoner med bispekonferansen ved å yte den bistand på alle måter;
  4. 4° hva angår utnevnelse av biskoper, å oversende til eller foreslå navn på kandidater overfor Den apostoliske stol foruten å forberede informativprosessen før befordringene, i overensstemmelse med bestemmelser gitt av Den apostoliske stol;
  5. 5° å anstrenge seg for at forhold som sikter inn på fred, fremgang og folkenes forente innsats, blir fremmet;
  6. 6° å bidra med sin innsats sammen med biskopene til at samkvemmet mellom Den katolske kirke og andre kirker og kirkesamfunn, ja også ikke-kristne religioner, på hensiktsmessig vis blir fremmet;
  7. 7° å verge hos statens ledere det som berører Kirkens og Den apostoliske stols sendelse, i forenet virksomhet med biskopene;
  8. 8° dertil å utøve fullmakter og oppfylle øvrige mandater som blir ham overdratt av Den apostoliske stol.

Kan. 365

  1. §1. For en pavelig sendemann som samtidig utøver en legasjonsfunksjon hos stater i henhold til bestemmelsene i internasjonal rett, er det også et særlig oppdrag:
    1. 1° å fremme og verne om forholdet mellom Den apostoliske stol og statsmyndighetene;
    2. 2° å ta under behandling spørsmål som berører relasjonene mellom Kirken og staten; og på særskilt vis å agere for at konkordater og andre avtaler av dette slag blir utarbeidet og kommer til virkning.
  2. §2. Ved gjennomføring av anliggendene omtalt i § 1 må en pavelig sendemann ettersom omstendighetene tilsier, ikke unnlate å innhente oppfatning og råd fra biskopene i det kirkelige ansvarsområde og underrette dem om hvordan forholdene utvikler seg.

Kan. 366 – Under hensyntagen til den særskilte egenart ved en sendemanns oppdrag:

  1. 1° er setet for den pavelige legasjon eksempt fra styringsmyndigheten til stedets ordinarius med mindre det handler om å feire ektevigsler;
  2. 2° er det for den pavelige sendemann helt i orden at han etter at de stedlige ordinariuser på forhånd er varslet når det lar seg gjøre, gjennomfører liturgiske feiringer, også med pontifikalier, i alle kirker innen hans legasjon.

Kan. 367 – En pavelig sendemanns oppdrag utgår ikke når Den apostoliske stol blir vakant med mindre noe annet er fastsatt i den pavelige skrivelse; men det bortfaller når mandatet er oppfylt, når tilbakekallelse er forkynt for ham og når frasigelse er akseptert av Den romerske pave.

SEKSJON II: PARTIKULARKIRKENE OG DERES GRUPPERINGER
AVSNITT I: PARTIKULARKIRKENE OG DEN ETABLERTE MYNDIGHET I DISSE
KAPITTEL I: PARTIKULARKIRKENE

Kan. 368 – Partikularkirkene – i hvilke og av hvilke den ene og eneste katolske Kirke eksisterer – er fremfor alt bispedømmene; sammenlignbare med disse er, med mindre noe annet er på det rene, territorialprelaturet og territorialabbediet, det apostoliske vikariat og det apostoliske prefektur foruten det fast opprettede apostoliske administratur.

Kan. 369 – Et bispedømme er et stykke Guds folk som er betrodd en biskop for å gjetes av ham i samarbeid med et presbyterium slik at det idet det holder fast ved sin hyrde og av ham gjennom Evangeliet og Eukaristien er samlet i Den Hellige Ånd, utgjør en partikularkirke; i denne partikularkirke finnes og virker i sannhet den ene hellige katolske og apostoliske Kristi Kirke.

Kan. 370 – Et territorialprelatur og et territorialabbedi er et bestemt stykke Guds folk og da territorielt avgrenset, for hvem omsorgen på grunn av spesielle omstendigheter er overdratt til en prelat eller abbed som akkurat som en diøcesanbiskop styrer det som dets egen hyrde.

Kan. 371

  1. §1. Et apostolisk vikariat og et apostolisk prefektur er et bestemt stykke Guds folk som ut fra særskilte omstendigheter ennå ikke er etablert som bispedømme, men som er overdratt til en apostolisk vikar eller apostolisk prefekt for å gjetes av vedkommende som styrer det i pavens navn.
  2. §2. Et apostolisk administratur er et bestemt stykke Guds folk som ut fra spesielle og på alle måter tungtveiende hensyn av paven ikke er opprettet som bispedømme og for hvem den pastorale omsorg er overdratt til en apostolisk administrator som styrer det i pavens navn.

Kan. 372

  1. §1. Som hovedregel gjelder at det stykke Guds folk som utgjør et bispedømme eller en annen partikularkirke, avgrensens ved et bestemt territorium slik at det omfatter alle troende som bor på territoriet.
  2. §2. Men der hvor nytten ut fra Kirkens øverste myndighets vurdering, etter at de angjeldende bispekonferanser er hørt, likevel tilsier det, kan det på samme territorium opprettes partikularkirker ut fra de troendes ritus eller ut fra en lignende distinkt begrunnelse.

Kan. 373 – Kun Kirkens øverste myndighet tilligger det å opprette partikularkirker; når de rettmessig er opprettet, har de ut fra selve den gjeldende rett status som juridiske personer.

Kan. 374

  1. §1. Ethvert bispedømme og enhver annen partikularkirke må oppdeles i distinkte deler eller sogn.
  2. §2. For å fremme den pastorale omsorg gjennom felles virke kan flere nabosogn knyttes sammen i særlige grupperinger, de som finnes som landvikariater.
KAPITTEL II: BISKOPENE
Art. 1: BISKOPENE GENERELT

Kan. 375

  1. §1. Ut fra guddommelig innstiftelse etterfølger biskopene apostlene ved Den Hellige Ånd som er gitt dem; i Kirken oppnevnes de til hyrder for at de også selv skal være lærere i troen, prester under gudsdyrkelsen og tjenere i ledelsen.
  2. §2. Biskopene mottar ved selve bispevielsen sammen med helliggjørelsesoppdraget også lære- og styringsoppdrag som de etter dets natur dog bare kan utøve i hierarkisk kommunion med kollegiets hode og lemmer.

Kan. 376 – Biskoper som har fått overdratt omsorgen for et bispedømme, kalles diøcesanbiskoper; de øvrige betegnes som titularbiskoper.

Kan. 377

  1. §1. Paven utnevner fritt biskopene, eller han bekrefter de rettmessig valgte.
  2. §2. I det minst for hver treårsperiode må biskopene i en kirkeprovins eller der omstendighetene tilsier det, i en bispekonferanse etter samråd sette sammen en hemmelig liste over prester, også medlemmer av institutter for gudviet liv, som er særlig egnet for episkopatet, og oversende listen til Den apostoliske stol, dog så at enhver biskops rett til uavhengig av dette å gjøre Den apostoliske stol oppmerksom på navnene på prester som vedkommende anser for verdig og skikket til bispeoppdrag, blir stående fast.
  3. §3. Med mindre noe annet rettmessig er fastsatt, tilligger det den pavelige sendemann i den utstrekning en diøcesanbiskop eller koadjutorbiskop skal utnevnes, å fremsette en såkalt ternus for Den apostoliske stol; for å gjøre det må han enkeltvis søke og meddele til Den apostoliske stol sammen med sitt eget votum hva de måtte ha å trekke frem, metropolitten og suffraganene i den provins som det bispedømme dit befordringen skal skje, tilhører eller i den gruppering som det hører sammen med, foruten bispekonferansens formann; i tillegg må den pavelige sendemann høre noen fra konsultorkollegiet og domkapittelet, og dersom han vurderer at det er å anbefale, må han enkeltvis og hemmelig også innhente oppfatning fra andre medlemmer av begge typer klerus foruten fra legfolk som markerer seg ved visdom.
  4. §4. Med mindre noe annet rettmessig er forutsatt, må den diøcesanbiskop som anser at hans bispedømme bør gis en hjelpebiskop, fremsette for Den apostoliske stol en liste med i det minste tre prester som er særlig egnet for dette embete.
  5. §5. For fremtiden vil ingen rettigheter eller privilegier til valg, utnevnelse, presentasjon eller utpeking av biskoper bli innvilget borgerlige myndigheter.

Kan. 378

  1. §1. For bispekandidaters skikkethet kreves det at vedkommende:
    1. 1° utmerker seg ved fast tro, god moral, fromhet, sjelesørgerisk iver, visdom, klokskap og menneskelige dyder og at han er utrustet med de øvrige talenter som gjør ham egnet til å fylle det embete som det handler om;
    2. 2° nyter god anseelse;
    3. 3° aldersmessig er minst 35 år;
    4. 4° har vært ordinert til presbyteratet i det minste i en femårsperiode;
    5. 5° har skaffet seg en doktor- eller i det minste lisensiatgrad i Den hellige skrift, teologi eller kanonisk rett fra en innretning for høyere studier godkjent av Den apostoliske stol, eller at han i det minste er virkelig sakkyndig i disse disipliner.
  2. §2. Den definitive vurdering av skikketheten for befordring hører inn under Den apostoliske stol.

Kan. 379 – Med mindre han er holdt tilbake av en legitim hindring, skal enhver som er befordret til episkopatet, motta bispevielsen innen tre måneder fra den apostoliske skrivelse er mottatt og da før han tar sitt embete i besittelse.

Kan. 380 – Før den som er befordret, tar sitt embete i kanonisk besittelse, må han avlegge trosbekjennelse og troskapsed overfor Den apostoliske stol i overensstemmelse med et formular godkjent av samme Apostoliske stol.

Art. 2: DIØCESANBISKOPENE

Kan. 381

  1. §1. I det bispedømme som er overdratt til en diøcesanbiskop, tilkommer det ham all den ordinære, egne og umiddelbare myndighet som kreves for utøvelsen av hans pastorale oppdrag, unntatt for de forhold som av gjeldende rett eller ved dekret fra paven er forbeholdt den øverste eller annen kirkelig myndighet.
  2. §2. De som står i spissen for de andre fellesskaper av troende omtalt i kan. 368 likestilles i juridisk sammenheng med diøcesanbiskopen med mindre noe annet er klart ut fra sakens natur eller av en forskrift i gjeldende rett.

Kan. 382

  1. §1. Den som er befordret til biskop, kan ikke ta til med utøvelsen av embetet som er ham overdratt, før han har tatt bispedømmet i kanonisk besittelse; han kan likevel utøve oppgaver som han allerede innehadde i bispedømmet på befordringstidspunktet, dog så at forskriften i kan. 409, § 2, står fast.
  2. §2. Med mindre han holdes tilbake av en legitim hindring, skal en som er befordret til embete som diøcesanbiskop dersom han ikke allerede er viet til biskop, ta sitt bispedømme i kanonisk besittelse innen fire måneder fra den apostoliske skrivelse er mottatt; dersom han allerede er viet, innen to måneder fra den er mottatt.
  3. §3. Biskopen tar bispedømmet i kanonisk besittelse samtidig som han i selve bispedømmet personlig eller gjennom en fullmektig foreviser den apostoliske skrivelse for konsultorkollegiet i nærvær av sentraladministrasjonens kansler som fører dette til aktene; i bispedømmer som er nyopprettet, skjer det samtidig som han for klerus og folk som er nærværende i domkirken, besørger meddelelse av samme skrivelse og den eldste av de nærværende prester fører dette til aktene.
  4. §4. Det anbefales sterkt at den kanoniske besittagelse skjer ved en liturgisk handling i domkirken under deltagelse av klerus og folk.

Kan. 383

  1. §1. Når diøcesanbiskopen utøver det pastorale oppdrag, må han vise omsorg for alle kristustroende som er overdratt hans omsorg, hva enn deres alder, situasjon eller nasjonalitet er, så vel de som er bosatt på territoriet som de som for tiden befinner seg der; han må rette sitt apostoliske sinnelag også mot dem som på grunn av sin livssituasjon ikke kan nyte tilstrekkelig godt av den ordinære pastorale omsorg foruten mot dem som er falt fra den religiøse praksis.
  2. §2. Dersom han i sitt bispedømme har troende av annen ritus, må han ta seg av deres åndelige behov ved prester eller sogn av deres ritus eller ved en biskoppelig vikar.
  3. §3. Han må opptre med medmenneskelighet og kjærlighet i forhold til brødre som ikke er i full kommunion med Den katolske kirke, og slik fremme økumenikken slik den forstås av Kirken.
  4. §4. Han skal betrakte de udøpte som anbefalt ham i Herren slik at Kristi kjærlighet som biskopen skal være et vitne om overfor alle, også må lyse for dem.

Kan. 384 – Diøcesanbiskopen må med særskilt møye følge opp prestene som han skal høre på som medhjelpere og rådgivere; han må verge deres rettigheter og sørge for at de riktig oppfyller de forpliktelser som er særegne for deres stand, og at de midler og innretninger står til disposisjon for dem som de trenger for å fremme det åndelige og intellektuelle liv; likeledes må han sørge for at det blir lagt til rette for anstendig underhold og sosial stønad for dem i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 385 – Diøcesanbiskopen må så mye som overhodet mulig fremme kallene til de forskjellige tjenester og til det gudviede liv og han må vise spesiell omsorg for preste- og misjonskallene.

Kan. 386

  1. §1. Det påligger diøcesanbiskopen selv personlig ved hyppig å preke å holde frem og belyse for de troende de troens sannheter som er gjenstand for tro og som det må gjøres bruk av i moralsk sammenheng; han må også sørge for at forskriftene i kanonene om ordets tjeneste, særskilt om homilien og den kateketiske opplæring, overholdes med omhu slik at hele den kristne lære formidles til alle.
  2. §2. Han må fast verge troens integritet og enhet hva angår det som er gjenstand for tro, med de midler som synes særlig egnet, idet han likevel anerkjenner den berettigede frihet til å utforske sannhetene videre.

Kan. 387 – Diøcesanbiskopen må komme i hu den forpliktelse som påligger ham til å vise eksempel på hellighet i kjærlighet, ydmykhet og enkel livsstil, og så beflitte seg på med all kraft å fremme de kristustroendes hellighet i overensstemmelse med enhvers eget kall, og siden han er hovedforvalteren av Guds mysterier, må han bestandig anstrenge seg for at kristustroende som han har fått overdratt omsorgen for, ved feiring av sakramentene vokser i nåden og erkjenner og lever i påskemysteriet.

Kan. 388

  1. §1. Etter besittagelsen av bispedømmet skal diøcesanbiskopen på de enkelte søndager og de andre festdager i hans område med messeplikt applisere messen for det folk som er ham overdratt.
  2. §2. Messen for folket på dagene omtalt i § 1 skal biskopen selv personlig feire og applisere; men dersom han er legitimt forhindret fra denne messefeiring, må han applisere ved en annen prest på de samme dager eller selv personlig på andre dager.
  3. §3. En biskop som har fått overdratt andre bispedømmer utenom eget, også med tittel av administrator, innfrir forpliktelsen ved å applisere én messe for hele det folk som er ham overdratt.
  4. §4. En biskop som ikke har innfridd forpliktelsen omtalt i §§ 1–3, må så snart som mulig applisere for folket så mange messer som han har utelatt.

Kan. 389 – Han må hyppig lede feiringen av den hellige Eukaristi i domkirken eller i andre kirker i hans bispedømme, særlig på festdager med messeplikt og på andre høytidsdager.

Kan. 390 – Diøcesanbiskopen kan utføre pontifikalhandlinger i hele sitt bispedømme; men ikke utenfor eget bispedømme uten uttrykkelig eller i det minste på fornuftig vis formodet samtykke fra stedets ordinarius.

Kan. 391

  1. §1. Det tilligger diøcesanbiskopen å styre den partikularkirke som er ham overdratt, med legislativ, eksekutiv og judikativ myndighet, i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.
  2. §2. Den legislative myndighet utøver biskopen selv; den eksekutive myndighet utøver han enten personlig eller gjennom generalvikarene eller de biskoppelige vikarer i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett; den judikative myndighet enten personlig eller gjennom rettsvikaren og dommerne i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 392

  1. §1. Da biskopen skal verge enheten i Kirken som helhet, påligger det ham å fremme hele Kirkens felles disiplin og av den grunn å innskjerpe iakttagelsen av alle de kirkelige lover.
  2. §2. Han må våke over at ikke misbruk sniker seg inn i den kirkelige disiplin, særlig ikke vedrørende ordets tjeneste, feiringen av sakramentene og sakramentaliene, dyrkelsen av Gud og helgenene foruten forvaltningen av eiendelene.

Kan. 393 – Ved alle bispedømmets former for rettshandel personifiserer diøcesanbiskopen dette.

Kan. 394

  1. §1. Biskopen må fremme apostolatets forskjellige sider i bispedømmet, og han må sørge for at all innsats i apostolatet, under hensyntagen til enhver forms egenart, blir koordinert under hans ledelse i bispedømmet som helhet eller i dets enkelte distrikter.
  2. §2. Han må innskjerpe plikten som påligger de troende til å utøve apostolatet, enhver ut fra sin situasjon og egnethet, og han må formane dem til å ta del i og gi hjelp til forskjellige former for innsats i apostolatet i overensstemmelse med behovene ut fra sted og tid.

Kan. 395

  1. §1. Det påligger diøcesanbiskopen ut fra loven personlig residens i bispedømmet, ja, selv dersom han har koadjutor- eller hjelpebiskop.
  2. §2. Utenom i tilfelle av Sacra limina-besøk, eventuelt konsil, bispesynode eller bispekonferanse der han skal delta, eller når en annen oppgave er ham rettmessig overdratt, kan han ikke uten en rimelig grunn være fraværende fra bispedømmet ut over én måned, hverken sammenhengende eller med avbrudd og dog utelukkende når han har sørget for at bispedømmet ikke på noen måte pådrar seg skade på grunn av hans fravær.
  3. §3. Han skal ikke være fraværende fra bispedømmet til jul, i den stille uke og til påske, til pinse og på festen for Kristi legeme og blod med mindre det foreligger en tungtveiende og påtrengende grunn.
  4. §4. Dersom en biskop rettsstridig har vært fraværende fra bispedømmet ut over seks måneder, må metropolitten underrette Den apostoliske stol om hans fravær; dersom det handler om metropolitten selv, må den suffragan med lengst ansiennitet gjøre det.

Kan. 396

  1. §1. Det påligger biskopen forpliktelse til årlig å visitere bispedømmet helt eller delvis, slik at han i det minste for hver femårsperiode har visitert bispedømmet som helhet; visitas må skje enten personlig eller dersom biskopen er legitimt forhindret, ved koadjutorbiskopen eller en hjelpebiskop, ved generalvikaren eller en biskoppelig vikar eller ved en annen prest.
  2. §2. Det er helt i orden at biskopen selv velger de klerikere som han foretrekker som følgesvenner og medhjelpere under visitasen – idet ethvert motstridende privilegium og enhver motstridende sedvane forkastes.

Kan. 397

  1. §1. Personer, katolske innretninger, sakrale ting og steder som befinner seg innenfor bispedømmets utstrekning, faller inn under ordinær bispevisitas.
  2. §2. Medlemmer av ordensinstitutter under pavelig rett og deres hus kan biskopen bare visiteres i de tilfeller der dette er uttrykkelig nevnt i gjeldende rett.

Kan. 398 – Biskopen må beflitte seg på å gjennomføre pastoralvisitasen med behørig påpasselighet; han må vokte seg for at han ved overflødige utgifter blir til last eller byrde for noen.

Kan. 399

  1. §1. Det påligger diøcesanbiskopen for hver femårsperiode å avgi rapport til paven om status i det bispedømme som er ham overdratt, i overensstemmelse med den form og på det tidspunkt som er fastlagt av Den apostoliske stol.
  2. §2. Dersom det år som er bestemt for å avgi rapport, faller helt eller delvis innenfor den første toårsperiode av hans diøcesanstyring, kan biskopen for denne gang avstå fra å utarbeide og avgi rapporten.

Kan. 400

  1. §1. Med mindre Den apostoliske stol har fastsatt noe annet, må diøcesanbiskopen det år som det påligger ham å avgi rapport til paven, dra til Rom for å vise sin ærbødighet for gravene til de salige apostler Peter og Paulus, og han må fremstille seg for Den romerske pave.
  2. §2. Biskopen må selv personlig innfri den ovenfornevnte forpliktelse med mindre han er legitimt forhindret; i så fall må han innfri forpliktelsen ved koadjutoren dersom han har det, eller ved en hjelpebiskop, eventuelt ved en skikket prest fra hans presbyterium som residerer i hans bispedømme.
  3. §3. En apostolisk vikar kan innfri denne forpliktelse gjennom en fullmektig, også ved en som oppholder seg i Rom; en apostolisk prefekt påligger det ikke denne forpliktelse.

Kan. 401

  1. §1. En diøcesanbiskop som har fylt 75 år, bes om å inngi frasigelse av sitt embete til paven som vil treffe tiltak etter at han har sett på alle omstendigheter.
  2. §2. En diøcesanbiskop som på grunn av svekket helbred eller en annen tungtveiende grunn er blitt mindre egnet til å fylle sitt embete, bes innstendig om å inngi frasigelse av sitt embete.

Kan. 402

  1. §1. En biskop som har fått frasigelse av embetet akseptert, beholder tittelen emeitus av sitt bispedømme og dersom han ønsker det, kan han fortsatt ha sitt bosted i selve bispedømmet med mindre dette i bestemte tilfeller og på grunn av spesielle omstendigheter blir ordnet annerledes av Den apostoliske stol.
  2. §2. Bispekonferansen skal sørge for at det blir ordnet med passende og verdig underhold for en biskop som har frasagt seg sitt embete, da under hensyntagen til den primære forpliktelse som påligger det bispedømme som han selv har tjent.
Art. 3: KOADJUTORBISKOPER OG HJELPEBISKOPER

Kan. 403

  1. §1. Når bispedømmets pastorale behov tilsier det, bør det hvis diøcesanbiskopen ber om det, bli oppnevnt en eller flere hjelpebiskoper; en hjelpebiskop har ikke etterfølgelsesrett.
  2. §2. Ved mer alvorlige omstendigheter, også av personlig karakter, kan diøcesanbiskopen bli gitt en hjelpebiskop utstyrt med spesialfullmakter.
  3. §3. Dersom det for Den hellige stol synes mer hensiktsmessig, kan den i embets medfør oppnevne en koadjutorbiskop som også blir utstyrt med spesialfullmakter; en koadjutorbiskop har etterfølgelsesrett.

Kan. 404

  1. §1. En koadjutorbiskop tar sitt embete i besittelse når han enten personlig eller gjennom en fullmektig foreviser den apostoliske skrivelse med utnevnelsen for diøcesanbiskopen og konsultorkollegiet i nærvær av sentraladministrasjonens kansler som fører det til aktene.
  2. §2. En hjelpebiskop tar sitt embete i besittelse når han foreviser den apostoliske skrivelse med utnevnelsen for diøcesanbiskopen i nærvær av sentraladministrasjonens kansler som fører det til aktene.
  3. §3. Dersom diøcesanbiskopen er fullstendig forhindret, er det tilstrekkelig så vel for koadjutorbiskopen som for en hjelpebiskop at de foreviser den apostoliske skrivelse med utnevnelsen for konsultorkollegiet i nærvær av sentraladministrasjonens kansler.

Kan. 405

  1. §1. Koadjutorbiskopen og likeledes en hjelpebiskop har de forpliktelser og rettigheter som bestemmes i forskriftene i kanonene som følger, og som fastlegges i skrivelsen med hans utnevnelse.
  2. §2. Koadjutorbiskopen og hjelpebiskopen omtalt i kan. 403, § 2, bistår diøcesanbiskopen i styringen av bispedømmet som helhet og går inn i hans sted ved hans fravær eller hindring.

Kan. 406

  1. §1. Koadjutorbiskopen og likeledes hjelpebiskopen omtalt i kan. 403, § 2, må av diøcesanbiskopen oppnevnes til generalvikar; i tillegg må diøcesanbiskopen overdra til ham foran øvrige det som ut fra gjeldende rett krever spesialmandat.
  2. §2. Med mindre det fremgår noe annet av den apostoliske skrivelse og dog så at forskriften i § 1 står fast, må diøcesanbiskopen oppnevne sin eller sine hjelpebiskoper til generalvikarer eller i det minste til biskoppelige vikarer – og de står utelukkende under hans egen myndighet eller myndigheten til koadjutorbiskopen eller hjelpebiskopen omtalt i kan. 403, § 2.

Kan. 407

  1. §1. For så mye som overhodet mulig å begunstige bispedømmets nåtidige og fremtidige vel, må diøcesanbiskopen, koadjutoren og hjelpebiskopen omtalt i kan. 403, § 2, konsultere hverandre i alle ting av større betydning.
  2. §2. Når diøcesanbiskopen overveier saker av større betydning, særlig av pastoral karakter, bør han ha som vilje å konsultere hjelpebiskopene foran øvrige.
  3. §3. Da jo koadjutorbiskopen og en hjelpebiskop er kalt til å ta del i diøcesanbiskopens møysommelige innsats, må de utføre sin tjenestegjerning slik at de i gjerning og med holdning går frem i enighet med ham.

Kan. 408

  1. §1. I den utstrekning diøcesanbiskopen krever det av dem, er koadjutorbiskopen og hjelpebiskop når de ikke av en berettiget hindring er tilbakeholdt, forpliktet til å utføre de pontifikal- og andre handlinger som påligger diøcesanbiskopen.
  2. §2. De biskoppelige rettigheter og handlinger koadjutorbiskopen eller en hjelpebiskop kan utøve må diøcesanbiskopen ikke overdra til andre på stående basis.

Kan. 409

  1. §1. Når bispesetet blir vakant, blir koadjutorbiskopen straks biskop for det bispedømme han er oppnevnt for, dog utelukkende når han rettmessig har tatt sitt embete i besittelse.
  2. §2. Når bispesetet blir vakant, beholder – med mindre noe annet er fastsatt av kompetent myndighet – en hjelpebiskop inntil den nye biskop tar bispesetet i besittelse, alle, men alene de former for myndighet og fullmakter som han hadde som generalvikar eller som biskoppelig vikar da bispesetet var besatt; dersom han ikke blir utpekt til diøcesanadministrator, må han utøve denne sin myndighet som jo er meddelt ham av gjeldende rett, under diøcesanadministratorens myndighet, han som står i spissen for styringen av bispedømmet.

Kan. 410 – Det påligger koadjutorbiskopen og en hjelpebiskop på samme måte som diøcesanbiskopen selv forpliktelse til å residere i bispedømmet; med mindre det er for et kort tidsom, må de ikke forlate det utenom for å fylle en oppgave utenfor bispedømmet eller for ferie som ikke skal strekke seg ut over én måned.

Kan. 411 – Hva angår frasigelse av vedkommendes embete, anvendes forskriftene i kann. 401 og 402, § 2, på koadjutorbiskopen og på en hjelpebiskop.

KAPITTEL III: SPERRET BISPESETE OG VAKANT BISPESETE
Art. 1: SPERRET BISPESETE

Kan. 412 – Et bispesete forstås som sperret dersom diøcesanbiskopen ved fangenskap, bortvisning, flukt eller ugildhet hemmes fullstendig fra å besørge sitt pastorale oppdrag i bispedømmet, ja, også fra å kunne kommunisere med bispedømmelemmene gjennom brev.

Kan. 413

  1. §1. Når bispesetet er sperret, tilkommer styringen av bispedømmet koadjutorbiskopen dersom slik finnes og med mindre Den hellige stol ordner dette annerledes; i mangel av det eller når han er forhindret, gjelder dette for hjelpebiskop, generalvikar, biskoppelig vikar eller en annen prest – under overholdelse av den personrekkefølge som er fastsatt på en liste som skal settes opp av diøcesanbiskopen så snart som mulig etter at han har tatt bispedømmet i besittelse –; denne liste som blir å meddele metropolitten, skal fornyes i det minst for hver treårsperiode og av kansleren tas vare på i all hemmelighet.
  2. §2. Dersom det mangler koadjutorbiskop eller han er forhindret og listen omtalt i § 1 ikke er tilgjengelig, tilligger det konsultorkollegiet å velge en prest til å styre bispedømmet.
  3. §3. Den som har tatt på seg styringen av bispedømmet i samsvar med det som er bestemt i §§ 1 eller 2, må så snart som mulig varsle Den hellige stol om sperret bispesete og om påtatt oppdrag.

Kan. 414 – Enhver som er kalt i samsvar med det som er bestemt i kan. 413, til midlertidig å bære den pastorale omsorg for et bispedømmet, men da bare for den tid bispesetet sperres, påligger det ved utøvelsen av den pastorale omsorg i bispedømmet de forpliktelser og han innehar den myndighet som i henhold til gjeldende rett tilkommer en diøcesanadministrator.

Kan. 415 – Dersom diøcesanbiskopen ved en kirkelig straff forbys å utøve sitt oppdrag, må metropolitten eller i mangel av det eller dersom det handler om ham selv, suffraganen med lengst befordringsansiennitet straks henvende seg til Den hellige stol slik at denne selv kan treffe tiltak.

Art. 2: VAKANT BISPESETE

Kan. 416 – Et bispesete blir vakant ved diøcesanbiskopens død, frasigelse akseptert av Den romerske pave, forflytning eller avsettelse forkynt for biskopen.

Kan. 417 – Alt som er utført av generalvikaren eller en biskoppelig vikar inntil de har mottatt sikker opplysning om diøcesanbiskopens bortgang, beholder sin kraft; det gjelder likeledes for det som er utført av diøcesanbiskopen, generalvikaren eller en biskoppelig vikar inntil de har fått sikker opplysning om de førnevnte pavelige handlinger.

Kan. 418

  1. §1. Innen to måneder fra sikker opplysning om forflytningen skal biskopen søke å komme seg til tilflytningsbispedømmet og ta det i kanonisk besittelse; fra den dag han har tatt det nye bispedømme i besittelse, blir fraflytningsbispedømmet vakant.
  2. §2. Fra sikker opplysning om forflytningen og like til det nye bispedømme er i besittelse, gjelder for den forflyttede biskop i forhold til fraflytningsbispedømmet:
    1. 1° han har en diøcesanadministrators myndighet og det påligger ham dennes forpliktelser; for enhver generalvikar og biskoppelig vikars vedkommende bortfaller hans myndighet, dog så at kan. 409, § 2, står urokket;
    2. 2° han tilegner seg embetets egen godtgjørelse uavkortet.

Kan. 419 – Når bispesetet blir vakant og inntil en diøcesanadministrator er oppnevnt, går styringen av bispedømmet over til en hjelpebiskop og dersom det er flere, til den som har lengst befordringsansiennitet; men i mangel av hjelpebiskop til konsultorkollegiet med mindre Den hellige stol har ordnet det annerledes. Den som slik tar på seg styringen av bispedømmet, må uten forsinkelse kalle sammen kollegiet som er kompetent til å utta diøcesanadministratoren.

Kan. 420 – Når det inntreffer vakanse i et apostolisk vikariat eller prefektur blir vakant, tar provikaren eller proprefekten på seg styringen, han som bare med dette som virkning er utnevnt av vikaren eller prefekten umiddelbart etter besittagelsen, med mindre noe annet er blitt fastsatt av Den hellige stol.

Kan. 421

  1. §1. Innen åtte dager fra mottatt opplysning om bispesetets vakanse blir en diøcesanadministrator å velge av konsultorkollegiet til midlertidig å styre bispedømmet, dog så at forskriften i kan. 502, § 3, står fast.
  2. §2. Dersom det innen den foreskrevne tid av en eller annen grunn ikke rettmessig er blitt valgt en diøcesanadministrator, går retten til å utta denne over til metropolitten eller dersom det er selve metropolitankirken som er vakant eller dersom metropolitankirken er det samtidig med suffragankirken, til suffraganbiskopen med lengst befordringsansiennitet.

Kan. 422 – Hjelpebiskopen eller dersom slik mangler, konsultorkollegiet må så raskt som mulig underrette Den apostoliske stol om biskopens død; det gjelder likeledes for den som er valgt til diøcesanadministrator, om hans valg.

Kan. 423

  1. §1. Én diøcesanadministrator uttas – idet motstridende sedvane forkastes –; ellers er valget ugyldig.
  2. §2. Diøcesanadministratoren må ikke samtidig være økonom; derfor dersom bispedømmets økonom er blitt valgt til administrator, må finansrådet velge en annen midlertidig økonom.

Kan. 424 – Diøcesanadministratoren må velges i samsvar med det som er bestemt i kann. 165178.

Kan. 425

  1. §1. Gyldig til oppdraget som diøcesanadministrator kan bare uttas prest som har fylt 35 år og ikke alt er blitt valgt, utnevnt eller presentert for det samme vakante bispesete.
  2. §2. Til diøcesanadministrator må det velges en prest som markerer seg ved lærdom og klokskap.
  3. §3. Dersom vilkårene foreskrevet § 1 er blitt tilsidesatt, må metropolitten eller dersom metropolitankirken selv er vakant, suffraganbiskopen med lengst befordringsansiennitet utta en administrator for denne gang etter at han har verifisert saksforholdet; de handlinger som utføres av en person som er blitt valgt i strid med forskiftene i § 1, er ut fra selve den gjeldende rett juridisk sett null verd.

Kan. 426 – Den som etter at bispesetet er blitt vakant, styrer bispedømmet før uttagelse av diøcesanadministratoren, innehar den myndighet som gjeldende rett tilkjenner generalvikaren.

Kan. 427

  1. §1. Det påligger diøcesanadministratoren en diøcesanbiskops forpliktelser og han innehar dennes myndighet, eksklusiv de ting som ut fra sakens natur eller selve den gjeldende rett er unntatt.
  2. §2. Diøcesanadministratoren får sin myndighet når han aksepterer valget uten at det kreves ytterligere bekreftelse, dog så at forpliktelsen omtalt i kan. 833, nr. 4, står fast.

Kan. 428

  1. §1. Når bispesetet er vakant, må ingen innovasjon finne sted.
  2. §2. For dem som midlertidig sørger for styringen av bispedømmet, er det forbudt å gjøre noe som på noen måte kan føre til ulempe for bispedømmet eller de biskoppelige rettigheter; både de og følgelig enhver annen forbys uttrykkelig personlig eller ved andre å fjerne, ødelegge eller på noen måte endre dokumenter i bispedømmets sentraladministrasjon.

Kan. 429 – Det påligger diøcesanadministratoren forpliktelse til å residere i bispedømmet og applisere messen for folket i samsvar med det som er bestemt i kan. 388.

Kan. 430

  1. §1. Diøcesanadministratorens oppdrag bortfaller derigjennom at bispedømmet blir tatt i besittelse av den nye biskop.
  2. §2. Fjerning av en diøcesanadministrator forbeholdes Den hellige stol; frasigelse som eventuelt skjer ved ham selv, må i autentisk form fremlegges for det valgkompetente kollegium og den trenger ikke akseptasjon; etter at diøcesanadministratoren er fjernet eller har frasagt, eller når han er død, må det velges en annen diøcesanadministrator i samsvar med det som er bestemt i kan. 421.
AVSNITT II: PARTIKULARKIRKEGRUPPERINGER
KAPITTEL I: KIRKEPROVINSER OG KIRKEREGIONER

Kan. 431

  1. §1. For å fremme forskjellige nabobispedømmers felles pastorale virksomhet i henhold til personrelaterte og stedlige omstendigheter og for bedre å fremme relasjonene mellom diøcesanbiskopene bør nabopartikularkirkene sammenføyes i kirkeprovinser avgrenset til et bestemt territorium.
  2. §2. Eksempte bispedømmer bør det som hovedregel heretter ikke finnes; derfor skal de enkelte bispedømmer og andre partikularkirker som eksisterer innen en kirkeprovins’ territorium, tilsluttes denne kirkeprovins.
  3. §3. Kun Kirkens øverste myndighet tilligger det, etter at de angjeldende biskoper er hørt, å etablere, nedlegge eller forandre kirkeprovinser.

Kan. 432

  1. §1. I en kirkeprovins innehar provinsialkonsilet og metropolitten autoritet i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.
  2. §2. En kirkeprovins innehar ut fra selve den gjeldende rett status som juridisk person.

Kan. 433

  1. §1. Dersom nytten tilsier det, særlig i land hvor det finnes et større antall partikularkirker, kan nabokirkeprovinser på forslag fra bispekonferansen av Den hellige stol knyttes sammen til kirkeregioner.
  2. §2. En kirkeregion kan opprettes som juridisk person.

Kan. 434 – Det hører inn under bispemøtet for en kirkeregion å fremme samarbeid og felles pastoral virksomhet i regionen; det tilkommer det likevel ikke de former for myndighet som i kanonene i denne lovbok gis bispekonferansen, med mindre noen slike spesielt er blitt innvilget det fra Den hellige stol.

KAPITTEL II: METROPOLITTER

Kan. 435 – I spissen for en kirkeprovins står en metropolitt som er erkebiskop i det bispedømme som han forestår; dette embete er forbundet med et av Den romerske pave bestemt eller godkjent bispesete.

Kan. 436

  1. §1. I suffraganbispedømmene tilkommer det metropolitten:
    1. 1° å våke over at troen og den kirkelige disiplin nøye blir overholdt og underrette Den romerske pave om misbruk dersom det skulle finne sted;
    2. 2° å gjennomføre kanonisk visitas dersom en suffragan skulle ha forsømt det, men i tilfelle først etter at det av Den apostoliske stol er godkjent;
    3. 3° å utta diøcesanadministrator i samsvar med det som er bestemt i kann. 421, § 2 og 425, § 3.
  2. §2. Hvor omstendighetene fordrer det, kan metropolitten fra Den apostoliske stol bli utstyrt med særskilte oppdrag og myndighet som blir å bestemme i partikularretten.
  3. §3. Det tilkommer ikke metropolitten noe som helst annen styringsmyndighet i suffraganbispedømmene; men i alle kirker kan han utføre sakrale handlinger som en biskop i eget bispedømme – men dersom det er i en domkirke, etter på forhånd å ha advart diøcesanbiskopen.

Kan. 437

  1. §1. Det påligger metropolitten forpliktelse til innen tre måneder fra mottagelse av bispevielsen eller dersom han alt er viet, fra den kanoniske befordring personlig eller gjennom en fullmektig å be om palliet fra Den romerske pave, det som jo tilkjennegir den myndighet som metropolitten – i kommunion med Den romerske kirke – i henhold til gjeldende rett utstyres med i egen kirkeprovins.
  2. §2. Metropolitten kan i samsvar med det som er bestemt i de liturgiske lover, bruke palliet inne i en hvilken som helst kirke i kirkeprovinsen som han står i spissen for, men aldri utenfor denne, ja, selv ikke med tilslutning fra diøcesanbiskopen.
  3. §3. Dersom metropolitten blir forflyttet til et annet metropolitansete, trenger han nytt pallium.

Kan. 438 – Patriark- og primastittelen medfører utenom æresprerogativet ingen styringsmyndighet i Den latinske kirke – med mindre for noen noe annet er på det rene ut fra et apostolisk privilegium eller en godkjent sedvane.

KAPITTEL III: PARTIKULARKONSIL

Kan. 439

  1. §1. Plenarkonsil, nemlig for alle partikularkirkene i den samme bispekonferanse, avholdes i den utstrekning det for bispekonferansen synes nødvendig eller nyttig, og etter at det er approbert av Den apostoliske stol.
  2. §2. Bestemmelsene fastsatt i § 1 gjelder også for å avholde provinsialkonsil i en kirkeprovins hvis grenser sammenfaller med et lands territorium.

Kan. 440

  1. §1. Provinsialkonsil for de forskjellige partikularkirker i samme kirkeprovins avholdes i den utstrekning det etter flertallets vurdering blant provinsens diøcesanbiskoper synes hensiktsmessig, dog så at kan. 439, § 2, står urokket.
  2. §2. Når metropolitansetet er vakant, kalles det ikke sammen provinsialkonsil.

Kan. 441 – Det tilligger bispekonferansen:

  1. 1° å kalle sammen plenarkonsil;
  2. 2° å velge sted for å avholde konsilet innen bispekonferansens territorium;
  3. 3° blant plenarkonsilets diøcesanbiskoper å velge en formann som må approberes av Den apostoliske stol;
  4. 4° å bestemme forretningsordenen for det som skal utføres, samt de spørsmål som blir å ta under behandling, å tillyse plenarkonsilets begynnelse og samlingsperiode samt å forflytte, forlenge og avslutte det.

Kan. 442

  1. §1. Det tilligger metropolitten med samtykke fra flertallet av suffraganbiskopene:
    1. 1° å kalle sammen provinsialkonsil;
    2. 2° å velge sted for å avholde provinsialkonsilet innen provinsens territorium;
    3. 3° å bestemme forretningsordningen for det som skal utføres, samt de spørsmål som blir å ta under behandling, å tillyse provinsialkonsilets begynnelse og samlingsperiode samt å forflytte, forlenge og avslutte det.
  2. §2. Det tilligger metropolitten – og når han er legitimt forhindret, en suffraganbiskop valgt av de andre suffraganbiskoper – å føre forsetet under provinsialkonsilet.

Kan. 443

  1. §1. Til partikularkonsilene blir følgende å kalle sammen, og de har ved disse stemmerett med tellende stemme:
    1. 1° diøcesanbiskopene;
    2. 2° koadjutor- og hjelpebiskopene;
    3. 3° andre titularbiskoper som utfører særskilt oppdrag på territoriet som vedkommende har fått mandat til fra Den apostoliske stol eller fra bispekonferansen.
  2. §2. Til partikularkonsilene kan andre titularbiskoper, også emeriterte, som oppholder seg på territoriet, innkalles; de har da stemmerett med tellende stemme.
  3. §3. Til partikularkonsilene blir følgende å innkalle, men bare med konsultativ stemme:
    1. 1° generalvikarene og de biskoppelige vikarer i alle partikularkirkene på territoriet;
    2. 2° høyere superiorer i ordensinstitutter og selskaper for apostolisk liv, i det antall, så vel for mennene som for kvinnene, som er bestemt av bispekonferansen eller av provinsens biskoper og som respektivt er valgt av alle høyere superiorer i instituttene og selskapene som har sete på territoriet;
    3. 3° rektorene ved de kirkelige og katolske universiteter og dekanusene ved fakultetene for teologi og kanonisk rett som har sete på territoriet;
    4. 4° noen rektorer ved presteseminarene, i et antall som blir å bestemme som i nr. 2, og som er valgt av rektorene ved presteseminarene som befinner seg på territoriet.
  4. §4. Til partikularkonsilene kan også prester og andre kristustroende innkalles, likevel så at deres antall ikke får overskride halvparten av dem som er omtalt i §§ 1–3, og bare med konsultativ stemme.
  5. §5. Til provinsialkonsilene innbys dertil domkapitlene og likeledes presterådet og pastoralrådet i enhver partikularkirke, og da slik at de enkelte av dem sender to av sine medlemmer, kollegialt utpekt av disse; disse har likevel bare konsultativt votum.
  6. §6. Til partikularkonsilene kan også andre innbys som gjester dersom det – etter bispekonferansens vurdering mht. plenarkonsilet eller etter metropolittens sammen med suffraganbiskopenes vurdering mht. provinsialkonsilet – er å anbefale.

Kan. 444

  1. §1. Alle som blir innkalt til partikularkonsilene, skal være med på disse med mindre de holdes tilbake av en berettiget hindring, noe som det påligger dem å underrette formannen om.
  2. §2. Dersom noen som kalles sammen til partikularkonsil og der har tellende stemme, holdes tilbake av en berettiget hindring, kan de sende fullmektig; men denne fullmektigen har bare konsultativt votum.

Kan. 445 – For sitt territorium må partikularkonsilet sørge for at Guds folks pastorale behov blir ivaretatt, og det innehar styringsmyndighet, særlig legislativ, slik at det – dog så at Kirkens universelle rett alltid står fast – gyldig kan dekretere det som synes hensiktsmessig for troens vekst, for å innrette felles pastoral virksomhet og for å lede an på det moralske område samt for å overholde, føre inn eller verge den felles kirkelige disiplin.

Kan. 446 – Etter at et partikularkonsil er avsluttet, må formannen sørge for at alle konsilets akter blir oversendt til Den apostoliske stol; dekreter utferdiget av konsilet må ikke promulgeres med mindre det skjer etter at de er blitt overprøvd av Den apostoliske stol; det tilligger konsilet selv å fastlegge promulgasjonsmåte for dekretene og tidspunktet når de promulgerte dekreter begynner å forplikte.

KAPITTEL IV: BISPEKONFERANSER

Kan. 447 – En bispekonferanse som jo er en permanent innretning, er en forsamling av biskopene fra et land eller fra et bestemt territorium som i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, sammen utøver visse pastorale oppdrag for sitt territoriums kristustroende for å fremme det høyere gode som Kirken tilbyr menneskene, særlig gjennom former og metoder av apostolatet som er godt tillempet omstendighetene ut fra tid og sted.

Kan. 448

  1. §1. Som generell regel omfatter bispekonferansen overhyrdene for alle partikularkirker i samme land, i samsvar med det som er bestemt i kan. 450.
  2. §2. Men dersom personrelaterte eller saklige omstendigheter tilsier det, kan en bispekonferanse ut fra Den apostoliske stols vurdering, etter at de angjeldende diøcesanbiskoper er hørt, opprettes for et territorium av mindre eller større utstrekning, slik at den enten bare omfatter biskopene fra noen partikularkirker etablert på et bestemt territorium eller overhyrdene fra partikularkirker som finnes i forskjellige land; det tilligger samme Apostoliske stol å fastsette særskilte bestemmelser for de enkelte av disse.

Kan. 449

  1. §1. Kun Kirkens øverste myndighet tilligger det, etter at de angjeldende biskoper er hørt, å opprette, nedlegge eller forandre bispekonferanser.
  2. §2. En rettmessig opprettet bispekonferanse innehar ut fra selve den gjeldende rett status som juridisk person.

Kan. 450

  1. §1. Ut fra selve den gjeldende rett tilhører alle diøcesanbiskoper på territoriet og de som juridisk er likestilt med disse, bispekonferansen, og likeledes koadjutorbiskopene, hjelpebiskopene og øvrige titularbiskoper som ivaretar et særskilt oppdrag på samme territorium og som er gitt mandat til dette fra Den apostoliske stol eller fra bispekonferansen; ordinariuser for andre rituser kan også innbys, likevel så at de bare har konsultativt votum med mindre bispekonferansens statutter dekreterer noe annet.
  2. §2. Øvrige titularbiskoper foruten Den romerske paves sendemann er ikke ut fra gjeldende rett medlemmer av bispekonferansen.

Kan. 451 – Enhver bispekonferanse utarbeider sine statutter som må overprøves av Den apostoliske stol; i dem må – utenom andre ting – plenumsmøtene som avholdes reguleres, og det må sørges for et permanent bisperåd og et generalsekretariat for konferansen og også andre embeter og kommisjoner som etter konferansens vurdering vil bidra til mer effektivt å nå dens mål.

Kan. 452

  1. §1. Enhver bispekonferanse må i samsvar med det som er bestemt i statuttene, velge seg en formann, bestemme om det når formannen er legitimt forhindret, skal være en som ivaretar oppdraget som proformann, samt utpeke generalsekretæren.
  2. §2. Konferansens formann – og når han er legitimt forhindret, proformannen – fører forsetet ikke bare under bispekonferansens generalmøter, men også i det permanente råd.

Kan. 453 – Bispekonferansens plenumsmøter må finne sted i det minste en gang hvert år og dertil i den utstrekning særskilte omstendigheter fordrer det – i overensstemmelse med forskriftene i statuttene.

Kan. 454

  1. §1. Tellende stemme ved bispekonferansens plenumsmøter tilkommer ut fra selve den gjeldende rett diøcesanbiskopene og de som juridisk er likestilt med disse, foruten koadjutorbiskopene.
  2. §2. Det tilkommer hjelpebiskopene og de øvrige titularbiskoper som tilhører bispekonferansen, tellende eller konsultativ stemme i henhold til forskriftene i statuttene; likevel står det fast at det alene tilkommer dem omtalt i § 1 tellende stemme når det handler om å utarbeide eller endre statuttene.

Kan. 455

  1. §1. Bispekonferansen kan bare utstede generaldekreter i saker der den universelle rett foreskriver det eller der et særskilt mandat fra Den apostoliske stol – det være seg av eget tiltak eller etter søknad fra konferansen selv – har fastsatt det.
  2. §2. For at dekretene omtalt i § 1 gyldig kan utstedes i plenumsmøte, skal de støttes med i det minste to tredjedeler av stemmene fra de overhyrder som tilhører konferansen og nyter godt av tellende votum, og de får ikke forpliktende kraft med mindre de blir rettmessig promulgert etter at de er overprøvd av Den apostoliske stol.
  3. §3. Promulgasjonsmåten og tidspunkt fra hvilket dekretene trer i kraft, bestemmes av bispekonferansen selv.
  4. §4. I de tilfeller der hverken den universelle rett eller et særskilt mandat fra Den apostoliske stol har innvilget bispekonferansen myndighet som omtalt i § 1, blir den enkelte diøcesanbiskops kompetanse stående urørt og hverken konferansen eller dens formann kan gyldig handle i alle biskopenes navn med mindre alle og hver enkelt biskop har gitt sitt samtykke.

Kan. 456 – Når bispekonferansens plenumsmøte er avsluttet, oversendes en rapport om konferansens akter foruten dens dekreter fra formannen til Den apostoliske stol så vel for at aktene skal bli brakt til dennes opplysning, som for at dekretene dersom slike forefinnes, kan overprøves av samme.

Kan. 457 – Det tilligger det permanente bisperåd å sørge for at ting som skal behandles i konferansens plenumsmøte, blir forberedt og for at avgjørelser fastsatt på plenumsmøte besørges iverksatt på behørig vis; det tilligger også det å gjennomføre andre gjøremål som det får seg overlatt i samsvar med det som er bestemt i statuttene.

Kan. 458 – Det tilligger generalsekretariatet:

  1. 1° å sette opp rapporten om aktene og dekretene fra konferansens plenumsmøte foruten om aktene fra det permanente bisperåd og meddele disse til alle konferansens medlemmer, og likeledes å skrive ut andre akter som det får seg overlatt fra konferansens formann eller fra det permanente råd for at det skal sammenstille den;
  2. 2° å meddele til tilgrensende bispekonferanser de akter og dokumenter som det av konferansen i plenumsmøte eller av det permanente bisperåd er fastsatt skal oversendes dem.

Kan. 459

  1. §1. Relasjonene mellom bispekonferansene, særlig nabobispekonferansene, bør anspores for å fremme og verge det høyere gode.
  2. §2. Men i den utstrekning det fra en konferanses side igangsettes aksjoner eller affærer som oppviser internasjonal form, må nødvendigvis Den apostoliske stol bli hørt.
AVSNITT III: DEN INTERNE ORGANISERING AV PARTIKULARKIRKENE
KAPITTEL I: DIØCESANSYNODE

Kan. 460 – En diøcesansynode er en forsamling av prester og andre kristustroende utvalgt fra partikularkirken som yter sin bistand til hjelp for diøcesanbiskopen til beste for hele bispedømmefellesskapet, i samsvar med det som er bestemt i kanonene som følger.

Kan. 461

  1. §1. I de enkelte partikularkirker må det avholdes diøcesansynode når omstendighetene ut fra biskopens vurdering og etter at presterådet er hørt, tilsier det.
  2. §2. Dersom biskopen har omsorgen for flere bispedømmer eller for et bispedømme som dets egen biskop, men for et annet som administrator, kan han kalle sammen én diøcesansynode fra alle bispedømmene som er ham overdratt.

Kan. 462

  1. §1. Alene diøcesanbiskopen, men ikke den som midlertidig står i spissen for et bispedømme, kaller sammen diøcesansynoden.
  2. §2. Diøcesanbiskopen fører forsetet under diøcesansynoden; han kan likevel for de enkelte synodesesjoner delegere til generalvikaren eller til en biskoppelig vikar å fylle denne oppgave.

Kan. 463

  1. §1. De følgende blir å innkalle til diøcesansynoden som synodemedlemmer, og det påligger dem forpliktelse til å delta:
    1. 1° koadjutorbiskopen og hjelpebiskopene;
    2. 2° generalvikarene og de biskoppelige vikarer foruten rettsvikaren;
    3. 3° kannikene ved domkirken;
    4. 4° medlemmene av presterådet;
    5. 5° lege kristustroende – også medlemmer av institutter for gudviet liv – som velges av pastoralrådet på den måte og i det antall som bestemmes av diøcesanbiskopen, eller hvor dette råd ikke finnes, på det vis som er bestemt av diøcesanbiskopen;
    6. 6° rektor for diøcesanpresteseminaret;
    7. 7° landvikarene;
    8. 8° i det minste én prest fra hvert landvikariat som velges av alle som der har sjelesørgerisk ansvar; likeledes velges det en annen prest for å kunne ta den førstes plass når han er forhindret;
    9. 9° noen superiorer i de ordensinstitutter og i de selskaper for apostolisk liv som har et hus i bispedømmet, og de blir å velge i det antall og på den måte som er bestemt av diøcesanbiskopen.
  2. §2. Til diøcesansynoden kan av diøcesanbiskopen også noen andre innkalles som synodemedlemmer, det være seg klerikere, medlemmer av institutter for gudviet liv eller lege kristustroende.
  3. §3. Dersom diøcesanbiskopen finner det hensiktsmessig, kan han til diøcesansynoden innby som observatører noen embedsbærere eller medlemmer fra kirker og kirkesamfunn som ikke er i full kommunion med Den katolske kirke.

Kan. 464 – Et synodemedlem kan ikke dersom det holdes tilbake av en legitim hindring, sende en fullmektig som skal være med i vedkommendes navn; men det må underrette diøcesanbiskopen om denne hindring.

Kan. 465 – Alle fremsatte spørsmål må underkastes medlemmenes frie drøftelse under synodesesjonene.

Kan. 466 – I diøcesansynoden er diøcesanbiskopen den eneste lovgiver idet de andre synodemedlemmer bare innehar konsultativt votum; han underskriver selv som den eneste de synodale erklæringer og dekreter som bare kan offentliggjøres med hans myndighet.

Kan. 467 – Diøcesanbiskopen må meddele tekstene i de synodale erklæringer og dekreter til metropolitten foruten til bispekonferansen.

Kan. 468

  1. §1. Det tilkommer diøcesanbiskopen etter egen kloke vurdering å suspendere foruten å oppløse diøcesansynoden.
  2. §2. Ved vakant eller sperret bispesete avbrytes diøcesansynoden ut fra selve den gjeldende rett inntil diøcesanbiskopen som følger etter, har dekretert at den skal fortsettes eller har erklært den for utslokket.
KAPITTEL II: SENTRALADMINISTRASJONEN I ET BISPEDØMME

Kan. 469 – Sentraladministrasjonen i et bispedømme består av de innretninger og personer som yter biskopen bistand i styringen av bispedømmet som helhet, særlig ved å stå for den generelle ledelse av den pastorale virksomhet, ved å sørge for bispedømmets forvaltning foruten ved å utøve judikativ myndighet.

Kan. 470 – Utnevnelse av dem som utøver oppgaver i sentraladministrasjon i et bispedømme, hører under diøcesanbiskopen.

Kan. 471 – Alle som gis adgang til oppgaver i sentraladministrasjonen, skal:

  1. 1° avlegge løfte om med troskap å fylle sitt oppdrag – på det vis som er bestemt i gjeldende rett eller av biskopen –;
  2. 2° overholde taushetsplikt innenfor de grenser og på den måte som er bestemt i gjeldende rett eller av biskopen.

Kan. 472 – Vedrørende de saker og personer som i sentraladministrasjonen hører inn under utøvelsen av den judikative myndighet, må forskriftene i bok VII, Retterganger, overholdes; men hva angår dem som sikter inn på bispedømmets forvaltning, må kanonene som følger, overholdes.

Kan. 473

  1. §1. Diøcesanbiskopen skal sørge for at alle gjøremål som hører inn under forvaltningen av bispedømmet som helhet, på behørig vis koordineres og at de innrettes for bedre å besørge det beste for det stykke av Guds folk som er ham overdratt.
  2. §2. Det tilligger diøcesanbiskopen selv å koordinere generalvikarenes og de biskoppelige vikarers pastorale virksomhet; hvor det er å anbefale, kan det utnevnes en leder av sentraladministrasjonen som nødvendigvis må være prest; det tilligger ham under biskopens autoritet å koordinere det som berører å ta de administrative gjøremål under behandling, og likeledes å sørge for at de øvrige som har viet seg til en oppgave i sentraladministrasjonen, på riktig måte fyller den oppgave som er dem overdratt.
  3. §3. Med mindre stedlige omstendigheter etter biskopens vurdering tilsier noe annet, må generalvikaren utnevnes – eller dersom det er flere, en av generalvikarene – til sentraladministrasjonens leder.
  4. §4. Hvor biskopen har vurdert at det er å anbefale, kan han for bedre å fremme den pastorale virksomhet opprette et biskoppelig råd, nemlig bestående av generalvikarene og de biskoppelige vikarer.

Kan. 474 – Sentraladministrasjonens akter som er blitt til for å ha juridisk virkning, skal underskrives av den ordinarius som de utgår fra, og det da for gyldighet; de skal samtidig også underskrives av sentraladministrasjonens kansler eller en notar; det påligger kansleren å underrette sentraladministrasjonens leder om aktene.

Art. 1: GENERALVIKARER OG BISKOPPELIGE VIKARER

Kan. 475

  1. §1. I ethvert bispedømme blir en generalvikar å oppnevne av diøcesanbiskopen; utstyrt med ordinær myndighet i samsvar med det som er bestemt i kanonene som følger, hjelper han ham i styringen av bispedømmet som helhet.
  2. §2. Som generell regel gjelder at det oppnevnes én generalvikar med mindre bispedømmets størrelse, antall innbyggere eller andre pastorale hensyn skulle tilsi noe annet.

Kan. 476 – I den utstrekning den rette styring av bispedømmet krever det, kan det av diøcesanbiskopen også oppnevnes en eller flere biskoppelige vikarer; i samsvar med det som er bestemt i kanonene som følger, innehar de den samme ordinære myndighet som ut fra den universelle rett tilkommer generalvikaren, men jo enten i en nærmere bestemt del av bispedømmet, for gjøremål av et bestemt slag eller mht. troende av en nærmere bestemt ritus eller av en bestemt persongruppe.

Kan. 477

  1. §1. Generalvikaren og en biskoppelig vikar utnevnes fritt av diøcesanbiskopen og de kan av ham fritt fjernes, dog så at forskriften i kan. 406 står fast; en biskoppelig vikar som ikke er hjelpebiskop, må utnevnes bare for et avgrenset tidsrom som blir å bestemme i selve oppnevnelseshandlingen.
  2. §2. Når generalvikaren er fraværende eller legitimt forhindret, kan diøcesanbiskopen utnevne en annen til å gå inn i hans sted; den samme bestemmelse anvendes for en biskoppelig vikar.

Kan. 478

  1. §1. Generalvikaren og en biskoppelig vikar må være prest, aldersmessig ikke yngre enn 30 år, doktor eller lisensiat i kanonisk rett eller teologi eller i det minste virkelig sakkyndig i disse disipliner, og han må anbefale seg ved sunn lære, rettskaffenhet, klokskap og sakssvarende praktisk erfaring.
  2. §2. Oppdraget som generalvikar eller biskoppelig vikar er uforenlig med oppdraget som pønitentiarkannik og kan ikke overdras til noen som er i slekt med biskopen inntil fjerde grad.

Kan. 479

  1. §1. Det tilkommer generalvikaren i kraft av embete den eksekutive myndighet i bispedømmet som helhet som diøcesanbiskopen i henhold til gjeldende rett har, nemlig til å utføre alle administrative handlinger, likevel med unntak av dem som biskopen har forbeholdt seg selv eller dem som ut fra gjeldende rett krever spesialmandat fra biskopen.
  2. §2. Det tilkommer en biskoppelig vikar ut fra selve den gjeldende rett den myndighet som er omtalt i § 1, men da bare mht. den nærmere bestemte del av territoriet, den slags gjøremål eller troende av en nærmere bestemte ritus eller gruppering som han er oppnevnt for; unntatt er de saker som biskopen har forbeholdt seg selv eller generalvikaren og de som ut fra gjeldende rett krever biskopens spesialmandat.
  3. §3. Generalvikaren og en biskoppelig vikar har – innenfor omfanget av sin kompetanse – også de stående fullmakter som av Den apostoliske stol er innvilget biskopen, foruten at iverksettelse av reskripter hører inn under dem med mindre noe annet uttrykkelig er forutsatt eller diøcesanbiskopen med sikte på ham som person er blitt valgt.

Kan. 480 – Generalvikaren og en biskoppelig vikar skal opplyse diøcesanbiskopen om alle viktige gjøremål – både fremtidige og allerede utførte –, og de må aldri handle mot diøcesanbiskopens vilje og mening.

Kan. 481

  1. §1. Generalvikarens og en biskoppelig vikars myndighet utgår når mandattiden er til ende, ved frasigelse og likeledes, dog så at kann. 406 og 409 står fast, ved fjerning forkynt dem av diøcesanbiskopen og når bispesetet blir vakant.
  2. §2. Generalvikarens og en biskoppelig vikars myndighet suspenderes ved suspensjon av diøcesanbiskopens oppdrag, med mindre vedkommende er ordinert til biskop med den verdighetsberikelse som det medfører.
Art. 2: KANSLER OG ANDRE NOTARER SAMT ARKIV

Kan. 482

  1. §1. I enhver sentraladministrasjon må det oppnevnes en kansler som det tilligger som hovedoppdrag med mindre noe annet fastsettes i partikularretten, å sørge for at sentraladministrasjonens akter blir nedtegnet og ekspedert og at de forvares i sentraladministrasjonens arkiv.
  2. §2. Dersom det synes nødvendig, kan kansleren gis en medhjelper hvis betegnelse vil være visekansler.
  3. §3. Kansleren foruten visekansleren er uten videre notarer og sekretærer for sentraladministrasjonen.

Kan. 483

  1. §1. Utenom kansleren kan det oppnevnes andre notarer hvis skriftstykke eller underskrift har offentlig troverdighet hva angår enten enhver akt eller utelukkende rettslige akter eller bare akter i en bestemt sak eller forretning.
  2. §2. Kansleren og notarene skal ha plettfritt rykte og være hevet over all form for mistanke; i saker der en prests rykte kan komme i fare, skal notaren være prest.

Kan. 484 – Det er notarenes oppgave:

  1. 1° å skrive ut akter og instrumenter vedrørende dekreter, disposisjoner, forpliktelser og andre forhold som krever deres bistand;
  2. 2° troverdig å nedtegne skriftlig ting som utføres, og undertegne dem med angivelse av sted, dag, måned og år;
  3. 3° å fremlegge akter og instrumenter fra dokumentarkivet – under overholdelse av det som ellers skal overholdes – og erklære gjengivelser av dem for konforme med originalen når det rettmessig blir bedt om det.

Kan. 485 – Kansleren og andre notarer kan fritt fjernes fra sine embeter av diøcesanbiskopen, men ikke av en diøcesanadministrator med mindre det skjer med konsultorkollegiets samtykke.

Kan. 486

  1. §1. Alle dokumenter som gjelder bispedømmet og sognene, skal forvares med største omsorg.
  2. §2. I enhver sentraladministrasjon må det på et sikkert sted opprettes et diøcesanarkiv eller -dokumentsamling der instrumenter og skriftstykker som sikter inn på så vel de åndelige som de timelige diøcesananliggender, forvares sortert i en bestemt orden og omhyggelig avlåst.
  3. §3. Over dokumentene som befinner seg i arkivet, utarbeides det en beholdningsfortegnelse eller katalog med en kort sammenfatning av de enkelte skriftstykker.

Kan. 487

  1. §1. Arkivet må nødvendigvis være avlåst og alene biskopen og kansleren må ha nøkkel til det; ingen har lov til å betre det med mindre det foreligger tillatelse fra biskopen eller fra sentraladministrasjonens leder og kansleren samtidig.
  2. §2. De i hvis interesse det er, har rett til personlig eller gjennom en fullmektig å få et dokument i form av en autentisk avskrift eller fotostatkopi av dokumenter som etter sin natur er offentlige og som berører vedkommendes personstand.

Kan. 488 – Det er ikke lov å ta ut dokumenter fra arkivet med mindre det bare er for et kort tidsrom og da med samtykke fra biskopen eller fra sentraladministrasjonens leder og kansleren sammen.

Kan. 489

  1. §1. I bispedømmets sentraladministrasjon må det også være et hemmelig arkiv eller i det minste en safe eller et skrin inne i det alminnelige arkiv som er helt avlåst og sikret og som ikke kan tas bort fra stedet; i dette må nemlig de dokumenter forvares med beste sikkerhet som skal holdes hemmelig.
  2. §2. Hvert år må dokumentene fra kriminalsaker som vedrører moralske forhold der gjerningspersonen er avgått ved døden eller der det er gått en tiårsperiode siden fellende dom, tilintetgjøres etter at en kort sammenfatning av det faktiske forhold sammen med teksten i den definitive dom er holdt tilbake.

Kan. 490

  1. §1. Nøkkel til det hemmelige arkiv må bare biskopen ha.
  2. §2. Når bispesetet er vakant, må ikke det hemmelige arkiv eller den hemmelige safe åpnes med mindre det er i et tilfelle av virkelig behov, og da av diøcesanadministratoren selv.
  3. §3. Ingen dokumenter må tas ut fra det hemmelige arkiv eller den hemmelige safe.

Kan. 491

  1. §1. Diøcesanbiskopen må sørge for at også aktene og dokumentene i arkivene til dom-, kollegiat-, sogne- og andre kirker som finnes på hans territorium, blir omhyggelig tatt vare på og at det utarbeides beholdningsfortegnelser eller kataloger i to eksemplarer hvorav den ene tas vare på i det aktuelle arkiv, det andre i diøcesanarkivet.
  2. §2. Diøcesanbiskopen må også sørge for at det i bispedømmet finnes et historisk arkiv og at dokumenter av historisk verdi som forefinnes, der forvares omhyggelig og ordnes systematisk.
  3. §3. Når aktene og dokumentene omtalt i §§ 1 og 2 må sees på eller tas ut, må de bestemmelser overholdes som er fastsatt av diøcesanbiskopen.
Art. 3: FINANSRÅD OG ØKONOM

Kan. 492

  1. §1. I de enkelte bispedømmer må det etableres et finansråd der diøcesanbiskopen selv eller hans delegerte presiderer, og som består av i det minste tre av biskopen utnevnte kristustroende som er virkelig sakkyndige på finansområdet foruten i borgerlig rett og som markerer seg ved integritet.
  2. §2. Finansrådets medlemmer utnevnes for en femårsperiode; når denne tid er til ende, kan de engasjeres for ytterligere femårsperioder.
  3. §3. Utelukket fra finansrådet er personer som er forbundet med biskopen ved blodsbånd eller svogerskap like til fjerde grad.

Kan. 493 – Utenom de oppdrag som er overdratt til finansrådet i bok V, Kirkens timelige verdier, tilligger det rådet årlig i henhold til diøcesanbiskopens anvisninger å klargjøre et budsjett over inntekter og kostnader som forventes for styringen av bispedømmet som helhet det kommende år, foruten når året er gått, å prøve inn- og utbetalingsregnskapet.

Kan. 494

  1. §1. I de enkelte bispedømmer må det av biskopen etter at konsultorkollegiet og finansrådet er hørt, utnevnes en økonom som må være virkelig sakkyndig på finansområdet og markere seg helt og holdent ved rettskaffenhet.
  2. §2. Økonomen utnevnes for en femårsperiode; når denne tid er til ende, kan han utnevnes for ytterligere femårsperioder; så lenge oppdraget varer, må han ikke avskjediges med mindre det skjer ut fra en tungtveiende grunn som må avveies av biskopen etter at konsultorkollegiet og finansrådet er hørt.
  3. §3. Det tilligger økonomen i overensstemmelse med budsjett fastlagt av finansrådet under biskopens autoritet å forvalte bispedømmets verdier og foreta de utbetalinger fra bispedømmets opparbeidede inntekt som biskopen eller andre uttatt av ham rettmessig har anordnet.
  4. §4. Etter årsskifte skal økonomen fremlegge for finansrådet regnskap over inn- og utbetalinger.
KAPITTEL III: PRESTERÅD OG KONSULTORKOLLEGIUM

Kan. 495

  1. §1. I hvert bispedømme må det etableres et presteråd, nemlig en forsamling av prester som representerer presbyteriet som biskopens senat og som det tilligger i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, å hjelpe biskopen i styringen av bispedømmet, for så mye som overhodet mulig å løfte frem det pastoralt beste for det stykke Guds folk som er ham overdratt.
  2. §2. I apostoliske vikariater og prefekturer må vikaren eller prefekten etablere et råd av i det minste tre misjonsprester; i alvorligere anliggender må han, eventuelt gjennom brev, innhente deres oppfatning.

Kan. 496 – Presterådet må ha egne statutter approbert av diøcesanbiskopen under hensyntagen til bestemmelser utstedt av bispekonferansen.

Kan. 497 – Hva angår utpeking av presterådets medlemmer, gjelder:

  1. 1° omtrent halvparten velges fritt av prestene selv i samsvar med det som er bestemt i kanonene som følger, foruten i statuttene;
  2. 2° noen prester skal i samsvar med det som er bestemt i statuttene, være selvskrevne medlemmer, nemlig slike som skal tilhøre rådet på grunnlag av det embete som de har fått mandat til;
  3. 3° det står åpent for diøcesanbiskopen fritt å utnevne noen.

Kan. 498

  1. §1. Følgende har stemmerett og er valgbare når presterådet etableres:
    1. 1° alle sekularprester inkardinert i bispedømmet;
    2. 2° sekularprester som ikke er inkardinert i bispedømmet, foruten prester som er medlemmer av et ordensinstitutt eller selskap for apostolisk liv og som holder til i bispedømmet og utfører en oppgave til dettes beste.
  2. §2. For så vidt som statuttene forutser det, kan likeledes stemmerett og valgbarhet meddeles andre prester som har bopel eller midlertidig bopel i bispedømmet.

Kan. 499 – Måten medlemmene av presterådet velges på blir å bestemme i statuttene og da slik at prestene i presbyteriet for så vidt som det lar seg gjøre, blir representert fremfor alt med tanke på de ulike tjenester og bispedømmets forskjellige områder.

Kan. 500

  1. §1. Det tilligger diøcesanbiskopen å kalle sammen presterådet og der presidere, og ham tilligger det dessuten å bestemme hvilke spørsmål som skal tas under behandling i rådet, eventuelt å ta opp forslag fra medlemmene.
  2. §2. Presterådet har bare konsultativt votum; diøcesanbiskopen må høre det i anliggender av større betydning, men dets samtykke trenger han ene og alene i de i gjeldende rett uttrykkelig fastlagte tilfeller.
  3. §3. Presterådet kan aldri handle gyldig uten diøcesanbiskopen, og ansvaret for å gjøre offentlig kjent de ting som er fastsatt i samsvar med det som er bestemt i § 2, hører også alene under ham.

Kan. 501

  1. §1. Medlemmene av presterådet utpekes for det tidsrom som er bestemt i statuttene, og da slik at hele rådet eller en del av det blir fornyet innenfor en femårsperiode.
  2. §2. Når bispesetet blir vakant, bortfaller presterådet og dets oppdrag ivaretas av konsultorkollegiet; innen et år fra besittagelsen skal biskopen på nytt etablere presteråd.
  3. §3. Dersom presterådet ikke fyller det oppdrag som er overdratt til dette til beste for bispedømmet eller det alvorlig misbruker samme, kan diøcesanbiskopen etter å ha konsultert metropolitten oppløse det; dersom det handler om rådet ved selve metropolitansetet, etter å ha konsultert suffraganbiskopen med lengst befordringsansiennitet; innen et år skal biskopen på nytt etablere presteråd.

Kan. 502

  1. §1. Blant medlemmene av presterådet utnevnes fritt av diøcesanbiskopen noen prester, i antall ikke færre enn seks og ikke flere enn tolv, til for en femårsperiode å danne et konsultorkollegium, og det tilkommer kollegiet de oppdrag som er bestemt i gjeldende rett; når femårsperioden er utløpt, fortsetter det likevel å utøve sine særegne oppdrag inntil nytt kollegium blir etablert.
  2. §2. Diøcesanbiskopen fører forsetet i konsultorkollegiet; når bispesetet er sperret eller vakant, gjelder dette for biskopens midlertidige stedfortreder; men dersom ennå ikke en er blitt oppnevnt til det, gjelder det for presten med lengst ordinasjonsansiennitet i konsultorkollegiet.
  3. §3. Bispekonferansen kan fastsette at konsultorkollegiets oppdrag overdras til domkapittelet.
  4. §4. I apostoliske vikariater og prefekturer tilkommer konsultorkollegiets oppdrag misjonsrådet omtalt i kan. 495, § 2, med mindre noe annet er fastsatt i gjeldende rett.
KAPITTEL IV: KANNIKKAPITLER

Kan. 503 – Et kannikkapittel – domkapittel eller kollegiatkapittel – er et kollegium av prester som det tilligger å gjennomføre de mer høytidelige liturgiske handlinger i en domkirke eller kollegiatkirke; det tilligger dertil domkapittelet å fylle de oppdrag som blir overdratt til dette ut fra gjeldende rett eller av diøcesanbiskopen.

Kan. 504 – Opprettelse, forandring eller nedleggelse av et domkapittel er forbeholdt Den apostoliske stol.

Kan. 505 – Ethvert kapittel – domkapittel eller kollegiatkapittel – må ha sine statutter utferdiget ved en rettmessig kapittelhandling og godkjent av diøcesanbiskopen; disse statutter kan ikke endres eller oppheves med mindre det approberes av samme diøcesanbiskop.

Kan. 506

  1. §1. Kapittelets statutter bestemmer – dog så at stiftelseslovene alltid står urokket – kapittelets forfatning og antall kanniker; de fastlegger hva som må gjennomføres av kapittelet og av de enkelte kanniker vedrørende gudstjenesten foruten vedrørende tjeneste som skal gjennomføres; de dekreterer ved hvilke møter kapittelets forretninger skal behandles og de fastsetter – dog så at den universelle retts forskrifter jo står urokket – vilkårene som kreves for forretningenes gyldighet og lovlighet.
  2. §2. I statuttene fastlegges også gebyrene, så vel de faste som de som betales i anledning av utførte oppdrag, foruten, under hensyntagen til bestemmelser utstedt av Den hellige stol, hvordan det forholder seg med kannikenes insignier.

Kan. 507

  1. §1. Blant kannikene må det være en som står i spissen for kapittelet; i samsvar med det som er bestemt i statuttene, etableres det også andre embeter, også med tanke på den praksis som er gjeldende i området.
  2. §2. Andre embeter kan overdras til klerikere som ikke tilhører kapittelet, slik at de kan yte hjelp til kannikene i samsvar med det som er bestemt i statuttene.

Kan. 508

  1. §1. Pønitentiarkanniken – så vel ved en domkirke som ved en kollegiatkirke – har i kraft av embete ordinær fullmakt som han likevel ikke kan delegere til andre, til i det sakramentale rom å absolvere fra bannstraffer etter selvfelt dom som ikke er erklært å bestå og heller ikke er forbeholdt Den apostoliske stol; dette gjelder innenfor bispedømmet også overfor utenforstående, men overfor bispedømmefolk også utenfor bispedømmets territorium.
  2. §2. Hvor det mangler kapittel, må diøcesanbiskopen oppnevne en prest til å ivareta dette oppdrag.

Kan. 509

  1. §1. Etter at kapittelet er hørt, tilligger det diøcesanbiskopen, men ikke en diøcesanadministrator, å meddele alle og hvert enkelt kanonikat, så vel ved domkirken som ved en kollegiatkirke, idet ethvert motstridende privilegium tilbakekalles; det tilligger samme biskop å bekrefte den som av selve kapittelet er valgt til å stå i spissen for det.
  2. §2. Diøcesanbiskopen må bare meddele kanonikater til prester som markerer seg ved integritet mht. lære og livsførsel og som har utøvd sin tjeneste rosverdig.

Kan. 510

  1. §1. Ingen sogn må mer forenes med kannikkapittel; de som finnes i forening med et kapittel, må av diøcesanbiskopen adskilles fra kapittelet.
  2. §2. I en kirke som samtidig er sognekirke og kapittelkirke, utpektes det en sogneprest, enten utvalgt blant kapittelmedlemmene eller ikke; denne sogneprest bindes av alle de plikter og innehar de samme rettigheter og fullmakter som i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, er særegne for en sogneprest.
  3. §3. Det tilkommer diøcesanbiskopen å fastsette nøyaktige bestemmelser der sogneprestens pastorale oppgaver og kapittelets egne oppdrag på behørig vis holdes sammen, idet en vokter seg for at sognepresten blir en hindring for kapittelhandlingene eller at kapittelet blir en hindring for sognepresthandlingene; de konflikter som måtte oppstå, må løses av diøcesanbiskopen som fremfor alt må sørge for at det godt blir lagt til rette for de troendes pastorale behov.
  4. §4. Almisser som kommer inn i en kirke som samtidig er sognekirke og kapittelkirke, formodes å være gitt til sognet med mindre noe annet er på det rene.
KAPITTEL V: PASTORALRÅD

Kan. 511 – For så vidt som de pastorale omstendigheter tilsier det, må det i de enkelte bispedømmer etableres et pastoralråd som det tilligger – under biskopens autoritet – å undersøke, overveie og i denne sammenheng foreslå praktiske tiltak på alle områder som sikter inn på det pastorale arbeid i bispedømmet.

Kan. 512

  1. §1. Et pastoralråd består av kristustroende som er i full kommunion med Den katolske kirke, så vel klerikere som medlemmer av institutter for gudviet liv, og særlig legfolk, og de utpekes på den måte som er bestemt av diøcesanbiskopen.
  2. §2. De kristustroende som blir uttatt til pastoralrådet, må velges ut slik at det stykke Guds folk som helhet som utgjør bispedømmet, faktisk blir gjenspeilet gjennom dem; det må skje med tanke på bispedømmets ulike områder, på de sosiale og yrkesmessig forhold, foruten på den del i apostolatet som medlemmene enten individuelt eller sammen med andre har.
  3. §3. Til pastoralrådet uttas ingen med mindre de er kristustroende som markerer seg ved sikker tro, god moral og klokskap.

Kan. 513

  1. §1. Pastoralrådet etableres for et visst tidsrom i henhold til forskriftene i statuttene som gis av biskopen.
  2. §2. Når bispesetet blir vakant, bortfaller pastoralrådet.

Kan. 514

  1. §1. Pastoralrådet innehar bare konsultativt votum; det hører inn under alene diøcesanbiskopen i henhold til apostolatets behov å kalle det sammen og føre forsetet i det; han er også den eneste som det hører under å offentliggjøre det som er ferdigbehandlet i rådet.
  2. §2. Det kalles sammen i det minste en gang i året.
KAPITTEL VI: SOGN, SOGNEPRESTER OG KAPELLANER

Kan. 515

  1. §1. Et sogn er en bestemt og fast etablert menighet av kristustroende i en partikularkirke og for hvem den pastorale omsorg under diøcesanbiskopens autoritet blir overdratt til en sogneprest som dets egen hyrde.
  2. §2. Kun diøcesanbiskopen tilligger det å opprette, nedlegge og forandre sognene; han må ikke opprette eller nedlegge sogn og heller ikke forandre dem nevneverdig med mindre presterådet er hørt.
  3. §3. Et rettmessig opprettet sogn innehar status som juridisk person ut fra selve den gjeldende rett.

Kan. 516

  1. §1. Med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett, likestilles med sognet et kvasisogn som er en bestemt menighet av kristustroende i en partikularkirke, overdratt til en prest som egen hyrde, men på grunn av spesielle omstendigheter ennå ikke opprettet som sogn.
  2. §2. Hvor enkelte menigheter ikke kan opprettes som sogn eller kvasisogn, må diøcesanbiskopen på annen måte ivareta den pastorale omsorg for disse.

Kan. 517

  1. §1. Hvor omstendighetene krever det, kan den pastorale omsorg for et sogn eller for forskjellige sogn samtidig overdras til flere prester solidarisk, likevel med det som lov at én av dem må være leder for utøvelsen av den pastorale omsorg; han står for den generelle ledelse av den samlede virksomhet og svarer for den overfor biskopen.
  2. §2. Dersom diøcesanbiskopen på grunn av prestemangel skulle komme til at en diakon eller annen person som ikke er beseglet ved presteordinasjonens preg, eller et team bør betros deltagelse i utøvelsen av den pastorale omsorg i et sogn, må han oppnevne en prest utstyrt med en sogneprests forskjellige former for myndighet og fullmakter til å lede ivaretagelsen av den pastorale omsorg.

Kan. 518 – Som generell regel bør et sogn være territorielt, nemlig slik at det omfatter alle kristustroende fra et bestemt territorium; men hvor det er å anbefale, etableres det personalsogn som bestemmes nærmere på grunnlag av ritus, språk eller nasjonalitet til de kristustroende fra et territorium eller også på annet grunnlag.

Kan. 519 – Sognepresten er den egne hyrde for det sogn som er ham overdratt; han ivaretar under diøcesanbiskopens autoritet den pastorale omsorg for den menighet som er ham betrodd, og han er kalt til å ta del i diøcesanbiskopens Kristus-tjeneste for å utføre for nevnte menighet lære-, helliggjørelses- og styringsoppdragene; heri samarbeider også andre prester eller diakoner og lege kristustroende bidrar med sin innsats i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 520

  1. §1. En juridisk person får ikke være sogneprest; imidlertid kan diøcesanbiskopen, men ikke en diøcesanadministrator, med samtykke fra kompetent superior overdra et sogn til et klerikalt ordensinstitutt eller til et klerikalt selskap for apostolisk liv, også ved å opprette sognet i tilknytning til instituttets eller selskapets kirke, likevel med det som lov at én prest må være sognets sogneprest eller dersom den pastorale omsorg overdras til flere prester solidarisk, at det må være en leder som omtalt i kan. 517, § 1.
  2. §2. Overdragelsen av et sogn som omtalt i § 1 kan enten skje for bestandig eller for et klart forhåndsbestemt tidsrom; i begge tilfeller må det skje ved en skriftlig avtale inngått mellom diøcesanbiskopen og instituttets eller selskapets kompetente superior der bl.a. det som sikter inn på innsatsen som skal utføres, på personene som stilles til disposisjon for dette, og på de finansielle forhold, uttrykkelig og nøyaktig fastlegges.

Kan. 521

  1. §1. For at en gyldig kan engasjeres som sogneprest, må han nødvendigvis være geistlig ordinert til presbyteratet.
  2. §2. Han må dertil markere seg ved sunn lære og moralsk rettskaffenhet, utmerke seg ved sjelesørgerisk iver og andre dyder, og i tillegg inneha de kvalitative forutsetninger som ifølge den universelle og partikulære rett kreves for å sørge for det sogn som det handler om.
  3. §3. For at et sogneprestembete kan bli meddelt til en person, må nødvendigvis hans skikkethet være brakt på det rene på den måte som er bestemt av diøcesanbiskopen, også ved eksamen.

Kan. 522 – Sognepresten må nødvendigvis ha stabilitet ved seg, og derfor må han utnevnes på ubestemt tid; for et bestemt tidsrom kan han av diøcesanbiskopen bare utnevnes dersom det av bispekonferansen ved dekret er blitt åpnet for det.

Kan. 523 – Idet forskriften i kan. 682, § 1, dog står fast, tilkommer tildeling av et sogneprestembete diøcesanbiskopen, og da ved fri meddelelse, med mindre en eller annen har presentasjons- eller valgrett.

Kan. 524 – Diøcesanbiskopen må meddele et vakant sogn til den som han etter at alle omstendigheter er overveid, anser som skikket til å ivareta sogneansvaret i vedkommende sogn og idet han holder ethvert personhensyn langt unna; for å kunne foreta sin vurdering om skikkethet må han høre landvikaren, gjennomføre egnede undersøkelser og det dersom situasjonen skulle tilsi det, etter at bestemte prester foruten lege kristustroende er hørt.

Kan. 525 – Når bispesetet er vakant eller sperret, hører det inn under diøcesanadministratoren eller en annen som midlertidig styrer bispedømmet:

  1. 1° å innvilge beskikkelse eller bekreftelse for prester som er blitt rettmessig presentert eller valgt til et sogn;
  2. 2° å utnevne sogneprester dersom bispesetet har vært vakant eller sperret ut over et år.

Kan. 526

  1. §1. En sogneprest får bare ha sogneansvaret for ett sogn; på grunn av prestemangel eller andre omstendigheter kan ansvaret for flere nabosogn likevel betros samme sogneprest.
  2. §2. I et og samme sogn får det bare være én sogneprest eller leder i samsvar med det som er bestemt i kan. 517, § 1 – idet motstridende sedvane forkastes og ethvert motstridende privilegium tilbakekalles.

Kan. 527

  1. §1. Den som er befordret til å bære den pastorale omsorg for et sogn, får dette og det påligger ham å utøve det fra besittagelsesøyeblikket.
  2. §2. Stedets ordinarius eller en prest delegert av ham setter sognepresten i besittelse – under overholdelse av måte antatt ved partikularlov eller legitim sedvane –; når det likevel foreligger en berettiget grunn til det, kan samme ordinarius dispensere fra denne måte; i så fall trer den for sognet bekjentgjorte dispensasjon i stedet for besittagelsen.
  3. §3. Stedets ordinarius forhåndsbestemmer tiden innen hvilken sognet skal tas i besittelse; om den løper uutnyttet, med mindre det har stått en berettiget hindring i veien, kan han erklære sognet for vakant.

Kan. 528

  1. §1. Det påligger sognepresten forpliktelse til å sørge for at Guds ord fullt og helt blir forkynt for dem som oppholder seg i sognet; derfor må han sørge for at de lege kristustroende undervises i troens sannheter, særlig ved homilien som holdes på søndager og festdager med messeplikt, foruten ved den kateketiske opplæring som gis; og han må anspore de former for innsats som fremmer en evangelisk ånd, også hva angår sosial rettferdighet; særskilt må han vise omsorg for den katolske oppdragelse av barn og unge; han må videre med all kraft anstrenge seg for at Evangeliets budskap også når frem til dem som har gitt opp den religiøse praksis eller ikke bekjenner den sanne tro, også ved å knytte til seg bistand fra kristustroende.
  2. §2. Sognepresten må sørge for at den hellige Eukaristi blir sentrum i de troendes forsamling som sogn; han må arbeide for at de kristustroende næres ved hengiven feiring av sakramentene, og særlig på den måte at de hyppig går til den hellige Eukaristi og botens sakrament; han må likeledes anstrenge seg for at de føres til bønn også i familiene og for at de bevisst og aktivt tar del i den hellige liturgi som jo sognepresten under diøcesanbiskopens autoritet skal lede i sitt sogn, og det påligger ham å våke over at misbruk ikke sniker seg inn.

Kan. 529

  1. §1. For med omhu å ivareta sitt hyrdeembete må sognepresten anstrenge seg for å bli kjent med de troende som er overdratt hans omsorg; derfor må han besøke familiene idet han særlig tar del i de troendes bekymringer, engstelser og sorger og styrker dem i Herren foruten dersom de på noen måte har veket av, klokelig korrigerer dem; han må hjelpe de syke og særlig de som nærmer seg døden, med hengiven kjærlighet idet han møysommelig styrker dem med sakramentene og anbefaler deres sjeler til Gud; han må med særlig påpasselighet oppsøke de fattige, de lidende, de ensomme, de landflyktige og likeledes dem som er tynget av særlige problemer; han må også arbeide for at ektefeller og foreldre støttes i å ivareta sine egne plikter og fremme det kristne livs vekst i familien.
  2. §2. Sognepresten må anerkjenne og fremme den særegne del som de lege kristustroende har i Kirkens sendelse, ved å fremme deres foreninger for religiøse formål. Han må samarbeide med sin egen biskop og med bispedømmets presbyterium; han må også arbeide for å sikre at de troende tar ansvar for sognemenigheten og likeledes både for at de føler at de er lemmer så vel på bispedømmet som på Kirken som helhet og for at de deltar i og støtter opp om de former for innsats som fremmer dette felleskap.

Kan. 530 – Spesielt følgende handlinger er overdratt til sognepresten:

  1. 1° forvaltning av dåpen;
  2. 2° forvaltning av konfirmasjonens sakrament til dem som befinner seg i dødsfare, i samsvar med det som er bestemt i kan. 883, nr. 3;
  3. 3° forvaltning av viaticum foruten av sykesalvingen, dog så at det som er foreskrevet i kan. 1003, §§ 2 og 3, står fast, og lysing av den apostoliske velsignelse;
  4. 4° assistering ved ektevigsel og brudesigning;
  5. 5° avholdelse av begravelse;
  6. 6° velsignelse av døpefonten ved påsketiden, førelse av prosesjoner utenfor kirken, foruten høytidelige velsignelser utenfor kirken;
  7. 7° den mer høytidelige eukaristifeiring på søndager og festdager med messeplikt.

Kan. 531 – Selv når en annen har gjennomført et sogneoppdrag, må han bringe de offergaver som han ved den anledning mottar fra de kristustroende, til sognekassen – med mindre mht. frivillige offergaver den ofrendes motsatte vilje er på det rene –; det tilkommer diøcesanbiskopen, etter at presterådet er hørt, å fastsette forskrifter som sørger for formålsbestemmelse for slike offergaver foruten for godtgjørelse til klerikere som fyller slike oppdrag.

Kan. 532 – Ved alle former for rettshandel personifiserer sognepresten sognet, i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett; han må sørge for at sognets formuesgoder forvaltes i samsvar med det som er bestemt i kann. 12811288.

Kan. 533

  1. §1. Det påligger sognepresten forpliktelse til å residere i prestegården, nær kirken; i enkelttilfeller kan likevel stedets ordinarius av en berettiget grunn tillate ham å ha tilhold et annet sted, særlig i et hus felles for flere prester, dog utelukkende når det riktig og godt er blitt sørget for ivaretagelsen av sogneoppdraget.
  2. §2. Med mindre en tungtveiende begrunnelse står i veien for det, har sognepresten lov til årlig å være fraværende fra sitt sogn inntil en måned, sammenhengende eller med avbrudd, for ferie; de dager sognepresten en gang i året trekker seg tilbake for åndelig retrett medregnes ikke i denne ferietid; men når sognepresten er fraværende fra sognet ut over en uke, påligger det ham å varsle stedets ordinarius om dette.
  3. §3. Det tilligger diøcesanbiskopen å fastsette bestemmelser med sikte på at omsorgen for sognet under sogneprestens fravær sikres ved en prest utstyrt med behørige fullmakter.

Kan. 534

  1. §1. Etter besittagelse av sognet påligger det sognepresten forpliktelse til på de enkelte søndager og de i hans bispedømme påbudet festdager å applisere messen for det folk som er ham overdratt; men er han legitimt forhindret fra denne messefeiring, må han applisere ved en annen prest på de samme dager eller selv personlig på andre dager.
  2. §2. Det påligger en sogneprest som har den pastorale omsorg for flere sogn, på dagene omtalt i § 1 å applisere bare én messe for hele det folk som er ham overdratt.
  3. §3. En sogneprest som ikke har innfridd forpliktelsen omtalt i §§ 1 og 2, må så snart som mulig applisere for folket så mange messer som han har utelatt.

Kan. 535

  1. §1. I hvert sogn må det være kirkebøker, nemlig dåpsbok, ektevigselsbok, bok over dødsfall og andre bøker i overensstemmelse med bispekonferansens og diøcesanbiskopens forskrifter; sognepresten må se til at disse bøker føres nøyaktig og oppbevares omhyggelig.
  2. §2. I dåpsboken innføres også tilslutning til egenstendig kirke eller overgang til annen, foruten konfirmasjon, likeledes det som berører kanonisk status for kristustroende mht. ekteskap – dog så at forskriften i kan. 1133 står urokket –, mht. adopsjon og likeledes mht. mottagelse av geistlig ordinasjon, foruten avgivelse av evig profess i ordensinstitutt; på dåpsattest opplyses det alltid om disse innføringer.
  3. §3. Hvert sogn må ha et eget segl; attester som gis om de kristustroendes kanoniske status, så vel som alle akter som kan være av juridisk betydning, må underskrives av sognepresten selv eller hans delegerte og påføres sognets segl.
  4. §4. I hvert sogn må det være en dokumentsamling eller et arkiv der kirkebøkene forvares sammen med brev fra biskopene og andre dokumenter som det er nødvendig eller nyttig å oppbevare; alt dette blir å inspisere av diøcesanbiskopen eller hans delegerte ved visitas eller på annet hensiktsmessig tidspunkt; sognepresten må sikre at disse ting ikke faller i uvedkommendes hender.
  5. §5. Også eldre kirkebøker må forvares omhyggelig i overensstemmelse med forskriftene i partikularretten.

Kan. 536

  1. §1. Dersom det ut fra diøcesanbiskopens vurdering etter at presterådet er hørt, vil være hensiktsmessig, må det i hvert sogn etableres pastoralråd; sognepresten fører forsetet i rådet, og der frembyr kristustroende sammen med dem som i kraft av sitt embete tar del i den pastorale omsorg i sognet, sin hjelp for å fremme den pastorale virksomhet.
  2. §2. Pastoralrådet har bare konsultativt votum og er underlagt de bestemmelser som er fastsatt av diøcesanbiskopen.

Kan. 537 – I hvert sogn må det være et finansråd som utenom den universelle rett retter seg etter de bestemmelser som er utstedt av diøcesanbiskopen; i dette er kristustroende, valgt ut i overensstemmelse med de samme bestemmelser, til hjelp for sognepresten i forvaltningen av sognets verdier, dog så at forskriften i kan. 532 står fast.

Kan. 538

  1. §1. En sogneprest fratrer sitt embete ved avskjed eller forflytning foretatt av diøcesanbiskopen i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, ved frasigelse ut fra en berettiget grunn og foretatt av sognepresten selv, men som for å bli gyldig være akseptert av samme biskop, foruten ved utløp av tidsrommet dersom han var blitt oppnevnt for et bestemt tidsrom i henhold til forskriftene i partikularretten omtalt i kan. 522.
  2. §2. En sogneprest som er medlem av et ordensinstitutt eller er inkardinert i et selskap for apostolisk liv, avskjediges i samsvar med det som er bestemt i kan. 682, § 2.
  3. §3. Når en sogneprest har fylt 75 år, bes han om å inngi frasigelse av sitt embete til diøcesanbiskopen som etter å ha sett på alle omstendighetene mht. person og sted dekreterer om frasigelse blir å akseptere eller utsette; fra diøcesanbiskopens side må det, under hensyntagen til bestemmelser fastsatt av bispekonferansen, sørges for passende underhold og bolig for sogneprest som frasier seg sitt embete.

Kan. 539 – Når et sogn blir vakant eller når sognepresten på grunn av fangenskap, flukt eller bortvisning, ugildhet eller svekket helbred eller av en annen årsak hemmes i å utøve det pastorale oppdrag i sognet, må en sogneadministrator så snart som mulig uttas av diøcesanbiskopen, nemlig en prest til å gå inn i sogneprestens sted i samsvar med det som er bestemt i kan. 540.

Kan. 540

  1. §1. Sogneadministratoren bindes av de samme plikter og har de samme rettigheter som også sognepresten – med mindre diøcesanbiskopen fastsetter noe annet.
  2. §2. Sogneadministratoren har ikke lov til å gjøre noe som vil føre til ulempe for sogneprestens rettigheter eller kan være til skade for sogneverdiene.
  3. §3. Etter endt oppdrag må sogneadministratoren avlegge regnskap for sognepresten.

Kan. 541

  1. §1. Når et sogn blir vakant og likeledes når sognepresten er forhindret fra å utøve det pastorale oppdrag, men før oppnevnelsen av sogneadministrator må kapellanen midlertidig ta på seg styringen av sognet; dersom det er flere, gjelder det den som har lengst utnevnelsesansiennitet, og dersom det mangler kapellaner, den sogneprest som er fastlagt i partikularretten.
  2. §2. Den som har tatt på seg styringen av sognet i samsvar med det som er bestemt i § 1, må straks underrette stedets ordinarius om sognets vakanse.

Kan. 542 – De prester som solidarisk – i samsvar med det som er bestemt i kan. 517, § 1 – får overdratt den pastorale omsorg for et sogn eller for forskjellige sogn samtidig:

  1. 1° må nødvendigvis være utrustet med de kvalitative forutsetninger omtalt i kan. 521;
  2. 2° må utnevnes eller beskikkes i samsvar med det som er bestemt i forskriftene i kann. 522 og 524;
  3. 3° får den pastorale omsorg først fra besittagelsesøyeblikket; deres leder settes i besittelse i samsvar med det som er bestemt i forskriftene i kan. 527, § 2; for de øvrige prester trer rettmessig avlagt trosbekjennelse i stedet for besittagelsen.

Kan. 543

  1. §1. Dersom prester solidarisk får overdratt den pastorale omsorg for et sogn eller for forskjellige sogn samtidig, påligger det de enkelte av dem forpliktelse til – i henhold til et opplegg fastsatt av dem selv – å gjennomføre sogneprestens oppdrag og handlinger omtalt i kann. 528, 529 og 530; fullmakten til å assistere ved ektevigsel likesom også all dispensasjonsmyndighet innvilget sognepresten av selve den gjeldende rett tilkommer alle, men blir likevel å utøve under samlet ledelse av lederen.
  2. §2. Alle prester som tilhører teamet:
    1. 1° påligger det residensforpliktelse;
    2. 2° må ved samråd fastsette et opplegg som gjør at en av dem feirer messen for folket i samsvar med det som er bestemt i kan. 534;
    3. 3° ved rettshandel personifiserer alene lederen sognet eller sognene som er overdratt teamet.

Kan. 544 – Når en av prestene fra teamet omtalt i kan. 517, § 1, fratrer sitt embete eller når teamets leder gjør det, og likeledes når en av dem blir ugild til å utøve det pastorale oppdrag, blir ikke sognet eller sognene hvis omsorg er betrodd teamet, vakant; det tilligger diøcesanbiskopen å utnevne en annen leder; før en annen er utnevnt av biskopen, fylles dette oppdrag av presten i teamet med lengst utnevnelsesansiennitet.

Kan. 545

  1. §1. I den utstrekning det er nødvendig eller hensiktsmessig for på behørig vis å ivareta den pastorale omsorg for et sogn, kan en eller flere kapellaner knyttes til sognepresten; som medarbeidere og delaktige i sogneprestens møysommelige innsats yter de i samråd og felles innsats med ham og under hans autoritet bistand i den pastorale tjeneste.
  2. §2. En kapellan kan oppnevnes enten for at han skal hjelpe til med ivaretagelsen av den pastorale tjeneste som helhet, og da for hele sognet, for en nærmere bestemt del av sognet eller for en bestemt gruppe av sognets kristustroende, eller også for at han skal vie sin kraft til å gjennomføre en bestemt tjeneste i forskjellige sogn samtidig.

Kan. 546 – For at en gyldig kan bli utnevnt til kapellan, må han nødvendigvis være geistlig ordinert til presbyteratet.

Kan. 547 – Diøcesanbiskopen utnevner fritt kapellanen; dersom han vurderer det som hensiktsmessig, skjer det etter at sognepresten eller sogneprestene i de sogn som han oppnevnes for er hørt foruten landvikaren, dog så at forskriften i kan. 682, § 1, står fast.

Kan. 548

  1. §1. En kapellans forpliktelser og rettigheter fastlegges utenom av kanonene i dette kapittel av diøcesanstatuttene foruten ved diøcesanbiskopens skriv; de bestemmes nærmere ved mandat fra sognepresten.
  2. §2. Med mindre diøcesanbiskopens skriv uttrykkelig forutsetter noe annet, påligger det kapellanen forpliktelse på grunnlag av hans embete til å hjelpe sognepresten i hans sognetjeneste som helhet – da unntatt applikasjon av messen for folket – og likeledes dersom forholdet skulle tilsi det i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, til å gå inn i sogneprestens sted.
  3. §3. En kapellan må regelmessig orientere sognepresten om sine fremtidige pastorale tiltak og om dem som han allerede har påtatt seg, slik at sognepresten og kapellanen eller kapellanene med samlede krefter kan sikre den pastorale omsorg for sognet, en omsorg begge samtidig er garantister for.

Kan. 549 – Ved sogneprestens fravær må – med mindre diøcesanbiskopen har sørget for noe annet i samsvar med det som er bestemt i kan. 533, § 3, og med mindre en sogneadministrator er blitt oppnevnt – forskriftene i kan. 541, § 1, overholdes; i dette tilfelle påligger det kapellanen også alle sogneprestens forpliktelser unntatt forpliktelsen til å applisere messen for folket.

Kan. 550

  1. §1. Det påligger en kapellan forpliktelse til å residere i sognet eller dersom han er oppnevnt for forskjellige sogn samtidig i et av dem; likevel kan stedets ordinarius av en berettiget grunn tillate at han residerer annetsteds, særlig i et hus felles for flere prester, dog utelukkende når ivaretagelsen av de pastorale oppdrag ingenlunde derav pådrar seg skade.
  2. §2. Stedets ordinarius må sørge for i noen grad å løfte frem skikken med fellesliv i prestegården mellom sognepresten og kapellanene hvor det lar seg gjøre.
  3. §3. Hva tiden for ferie angår, har en kapellan samme rett som også sognepresten.

Kan. 551 – Hva angår offergaver som kristustroende kommer med til en kapellan i anledning av utført pastoral tjeneste, må forskriften i kan. 531 overholdes.

Kan. 552 – En kapellan kan av en berettiget grunn avskjediges av diøcesanbiskopen og av en diøcesanadministrator, dog så at forskriften i kan. 682, § 2, står fast.

KAPITTEL VII: LANDVIKARER

Kan. 553

  1. §1. En landvikar – som også kalles dekan eller erkeprest eller ved annet navn – er en prest som forestår et landvikariat.
  2. §2. Med mindre noe annet er fastsatt i partikularretten, utnevnes landvikaren av diøcesanbiskopen. Det skjer etter at de prester er hørt – etter hans kloke vurdering – som utøver en tjeneste i det landvikariat som det handler om.

Kan. 554

  1. §1. Til embetet som landvikar, som ikke forbindes med embetet som sogneprest i et bestemt sogn, velger biskopen ut en prest som han vurderer som skikket etter å ha sett på omstendighetene mht. sted og tid.
  2. §2. Landvikaren utnevnes for et bestemt tidsrom nærmere bestemt i partikularretten.
  3. §3. Diøcesanbiskopen kan fritt avskjedige landvikaren fra hans embete ut fra en etter sitt gode skjønn berettiget grunn.

Kan. 555

  1. §1. Utenom de fullmakter som rettmessig er gitt ham i partikularretten, har landvikaren plikt og rett til:
    1. 1° å fremme og koordinere den felles pastorale virksomhet i vikariatet;
    2. 2° å se til at klerikerne i hans distrikt fører et liv i samsvar med egen stand og omhyggelig innfrir sine plikter;
    3. 3° å sørge for at de gudstjenstlige handlinger feires i overensstemmelse med den hellige liturgis forskrifter, at det nøye legges vekt på kirkenes og det sakrale utstyrs vakkerhet og eleganse, fremfor alt i forbindelse med eukaristifeiringen og forvaringen av Det allerhelligste sakrament, at kirkebøkene føres rett og forvares på behørig vis, og at de kirkelige verdier forvaltes med omhu; og endelig at det med behørig påpasselighet sørges for prestegården.
  2. §2. I det vikariat som er betrodd landvikaren:
    1. 1° må han gjøre sin innsats for at klerikerne i henhold til partikularrettens forskrifter til fastsatte tider er med ved forelesninger, teologiske møter eller konferanser i samsvar med det som er bestemt i kan. 279, § 2;
    2. 2° må han sørge for at prestene i hans distrikt tilbys åndelig støtte, og likeledes må han fremfor alt bekymre seg for dem som befinner seg i vanskelige situasjoner eller sliter med problemer.
  3. §3. Landvikaren må sørge for at de sogneprester i hans distrikt som han vet er alvorlig syke, ikke mangler åndelig og materiell hjelp, og for at deres begravelse feires med verdighet når de er gått bort; i anledning sykdom og død må han videre sørge for at de bøker, dokumenter, sakralt utstyr og andre ting som tilhører Kirken, ikke går tapt eller fjernes.
  4. §4. Det påligger landvikaren forpliktelse til å visitere sognene i hans distrikt i overensstemmelse med nærmere bestemmelse truffet av diøcesanbiskopen.
KAPITTEL VIII: KIRKEREKTORER OG KATEGORIALPRESTER
Art. 1: KIRKEREKTORER

Kan. 556 – Med kirkerektorer forstås her prester som er gitt ansvaret for en kirke som hverken er sogne- eller kapittelkirke eller er knyttet til et hus for en ordenskommunitet eller et selskap for apostolisk liv som i den feirer gudstjenester.

Kan. 557

  1. §1. En kirkerektor utnevnes fritt av diøcesanbiskopen, dog så at retten til å velge eller presentere står urokket dersom den rettmessig tilkommer noen; i så fall tilligger det diøcesanbiskopen å bekrefte eller beskikke rektoren.
  2. §2. Ja, også dersom en kirke tilhører et klerikalt ordensinstitutt under pavelig rett, tilkommer det diøcesanbiskopen å beskikke rektoren presentert av superior.
  3. §3. For en kirke som er knyttet til et seminar eller annet kollegium som styres av klerikere, er seminarets eller kollegiets rektor kirkerektor med mindre diøcesanbiskopen har etablert en annen ordning.

Kan. 558 – Idet forskriften i kan. 262 dog står urokket, har en rektor ikke lov til å gjennomføre sognepresthandlingene omtalt i kan. 530, nr. 1–6, i kirke overdratt til ham med mindre sognepresten samtykker eller – dersom forholdet skulle tilsi det – delegerer.

Kan. 559 – En rektor kan gjennomføre liturgiske feiringer – også høytidelige – i kirken overdratt til ham, dog så at rettmessige stiftelseslover står urokket, og dog utelukkende når disse etter stedets ordinarius’ vurdering ikke på noen måte gjør skade på sognepresttjenesten.

Kan. 560 – Hvor stedets ordinarius betrakter det som hensiktsmessig, kan han påby en rektor å feire nærmere bestemte handlinger for folket – også sognepresthandlinger – i hans kirke foruten at kirken må stå åpen for bestemte grupper kristustroende for der å kunne gjennomføre liturgiske feiringer.

Kan. 561 – Uten tillatelse fra rektor eller annen rettmessig overordnet har ingen lov til å feire Eukaristien, forvalte sakramenter eller gjennomfører andre sakrale handlinger i en kirke; denne tillatelse blir å gi eller nekte i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 562 – Underordnet stedets ordinarius’ myndighet og under overholdelse av rettmessige statutter og velervervede rettigheter påligger det kirkerektoren forpliktelse til å se til at de sakrale handlinger i kirken feires verdig i overensstemmelse med de liturgiske bestemmelser og forskriftene i kanonene, at forpliktelser trofast oppfylles, at verdiene forvaltes omhyggelig, at det sørges for det sakrale utstyrs og de sakrale bygningers bevarelse og vakkerhet, og videre for at intet skjer som på noen måte ikke samsvarer med stedets hellighet og behørig respekt for Guds hus.

Kan. 563 – Stedets ordinarius kan av en berettiget grunn etter sitt gode skjønn avskjedige en kirkerektor fra hans embete selv om han er blitt valgt eller presentert av andre, dog så at forskriften i kan. 682, § 2, står fast.

Art. 2: KATEGORIALPRESTER

Kan. 564 – En kategorialprest er en prest til hvem den pastorale omsorg – i det minste delvis – for en menighet eller særlig gruppe kristustroende fast blir overdratt, for å bli utøvd i samsvar med det som er bestemt i den universelle rett og partikularretten.

Kan. 565 – Med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett eller spesielle rettigheter rettmessig tilkommer noen, utnevnes en kategorialprest av stedets ordinarius som det også tilligger å beskikke en presentert eller bekrefte en valgt.

Kan. 566

  1. §1. En kategorialprest må nødvendigvis være utstyrt med alle de fullmakter som rett ivaretagelse av den pastorale omsorg krever. Utenom de ting som blir innvilget av partikularretten eller ved spesialdelegering, innehar en kategorialprest i kraft av embete fullmakt til å høre skriftemål fra de troende som er overdratt hans omsorg, til å forkynne Guds ord for dem, til å forvalte viaticum og sykesalvingen foruten til å meddele konfirmasjonens sakrament til dem som befinner seg i dødsfare.
  2. §2. På helseinstitusjoner, i fengsler og under sjøreiser har kategorialpresten dertil fullmakt, men bare for å utøves på disse steder, til å absolvere fra bannstraffer etter selvfelt dom som ikke er forbeholdt eller erklært å bestå, dog så at det som er foreskrevet i kan. 976 står fast.

Kan. 567

  1. §1. Stedets ordinarius må ikke gå til utnevnelse av prest for et legt ordensinstitutts hus med mindre den superior er konsultert hvis rett det er å foreslå vedkommende prest etter at kommuniteten er hørt.
  2. §2. Det tilligger presten å feire eller lede de liturgiske handlinger; han har likevel ikke lov til å blande seg inn i instituttets interne styring.

Kan. 568 – For dem som på grunn av sin livssituasjon ikke kan nyte godt av sogneprestenes ordinære omsorg, som migranter, forviste, flyktninger, nomader og sjøfarende, må det oppnevnes kategorialprester for så vidt som det lar seg gjøre.

Kan. 569 – Prester for militært personell retter seg etter spesiallover.

Kan. 570 – Dersom menighetens eller gruppens sete er knyttet til en kirke som ikke er sognekirke, bør kategorialpresten være rektor for denne kirke med mindre omsorgen for menigheten eller kirken fordrer noe annet.

Kan. 571 – I utøvelsen av sitt pastorale oppdrag må en kategorialprest legge vekt på behørig forbundethet med sognepresten.

Kan. 572 – Hva angår avskjedigelse av en kategorialprest, må forskriften i kan. 563 overholdes.

DEL III: INSTITUTTER FOR GUDVIET LIV OG SELSKAPER FOR APOSTOLISK LIV
SEKSJON I: INSTITUTTER FOR GUDVIET LIV
AVSNITT I: FELLESBESTEMMELSER FOR ALLE INSTITUTTER FOR GUDVIET LIV

Kan. 573

  1. §1. Gudviet liv ved profess til de evangeliske råd er en fast anlagt livsform som gjør at troende under Den Hellige Ånds virke følger Kristus særlig nær og innvies fullstendig til Gud, den høyest elskede, for at de – innrettet på hans ære og Kirkens oppbyggelse samt verdens frelse – på et nytt og særskilt grunnlag skal etterstrebe kjærlighetens fullkommenhet i tjeneste for Guds rike og for at de som et forvarsel om den himmelske herlighet skal være et strålende tegn i Kirken.
  2. §2. De kristustroende tar fritt på seg denne livsform i institutter for gudviet liv, kanonisk opprettet av Kirkens kompetente myndighet; ved profess i form av ordensløfter eller andre sakrale bindinger i henhold til instituttenes egne lover bekjenner de seg til de evangeliske råd om kyskhet, fattigdom og lydighet; og ved den kjærlighet som disse råd leder til, knyttes de til Kirken og dens mysterium på en spesiell måte.

Kan. 574

  1. §1. Standen av dem som i slike institutter bekjenner seg til de evangeliske råd ved profess, tilhører Kirkens liv og hellighet og må derfor anspores og fremmes av alle i Kirken.
  2. §2. Til denne stand kalles spesielt noen kristustroende av Gud slik at de får nyte godt av en særskilt gave i Kirkens liv og får bidra til dens frelsessendelse i overensstemmelse med instituttets formål og ånd.

Kan. 575 – De evangeliske råd – fundert i Kristi Mesterens lære og eksempel – er en guddommelig gave som Kirken har mottatt fra Herren og alltid bevarer ved hans nåde.

Kan. 576 – Det tilligger Kirkens kompetente myndigheter å tolke de evangeliske råd, lede praktiseringen av dem ved lover og etablere de derav følgende faste livsformer ved kanonisk approbasjon og likeledes for sin del å sørge for at instituttene vokser og blomstrer i overensstemmelse med stifternes ånd og de sunne tradisjoner.

Kan. 577 – I Kirken finnes det et mangfold av institutter for gudviet liv som har forskjellige gaver i overensstemmelse med den nåde som er gitt dem; for de følger Kristus særlig nær, det være seg når han ber, når han forkynner Guds rike, når han gjør godt mot menneskene eller når han i verden pleier omgang med dem, men alltid når han gjør Faderens vilje.

Kan. 578 – Stifternes mening og målsetning sanksjonert av kompetent kirkelig myndighet vedrørende et institutts natur, formål, ånd og egenart foruten dets sunne tradisjoner som alt sammen danner dette institutts arvegods, blir av alle med troskap å ta vare på.

Kan. 579 – Diøcesanbiskopene kan – enhver på sitt territorium – ved formelt dekret gyldig opprette institutter for gudviet liv etter at forutgående tillatelse er gitt skriftlig av Den apostoliske stol.

Kan. 580 – Anknytning av et institutt for gudviet liv til et annet forbeholdes kompetent myndighet i det anknyttende institutt, dog så at det anknyttede institutts kanoniske autonomi alltid står urokket.

Kan. 581 – Å inndele et institutt i deler – uansett under hvilken betegnelse de kommer –, opprette nye deler, slå dem sammen eller avgrense dem annerledes hører inn under instituttets kompetente myndighet i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.

Kan. 582 – Kun Den apostoliske stol forbeholdes det å skape fusjoner og unioner av institutter for gudviet liv; denne forbeholdes det også å skape konføderasjoner og føderasjoner.

Kan. 583 – Endringer i et institutt for gudviet liv som berører noe som er blitt approbert av Den apostoliske stol, kan ikke skje bortsett fra ved dennes tillatelse.

Kan. 584 – Det høre kun under Den apostoliske stol å nedlegge et institutt, og denne forbeholdes det også å forføye over dets timelige verdier.

Kan. 585 – Å nedlegge deler av et institutt hører inn under dets kompetente myndighet.

Kan. 586

  1. §1. De enkelte institutter tilkjennes berettiget autonomi mht. livet, særlig styringen; det gjør at de i Kirken har sin egen disiplin og får mulighet til uavkortet å ta vare på sitt arvegods som omtalt i kan. 578.
  2. §2. Det tilligger de stedlige ordinariuser å ta vare på og verge denne autonomi.

Kan. 587

  1. §1. For trofast å verge de enkelte institutters eget kall og identitet skal ethvert institutts fundamentale lovbok eller konstitusjoner – utenom de forhold som det i kan. 578 fastsettes må tas vare på – inneholde de fundamentale bestemmelser vedrørende instituttets styring og medlemmenes disiplin, innlemmelse og opplæring av lemmer, foruten den særegne gjenstand som de sakrale bindinger utgjør.
  2. §2. En slik lovbok må approberes av Kirkens kompetente myndighet og kan bare endres med samtykke fra samme.
  3. §3. I denne lovbok må åndelige og juridiske elementer holdes godt sammen; dog skal ikke bestemmelser unødig fordobles.
  4. §4. Øvrige bestemmelser fastsatt av instituttets kompetente myndighet må på egnet vis samles i andre lovbøker som dog på passende vis kan revideres og tilpasses fordringene ut fra sted og tid.

Kan. 588

  1. §1. Det gudviede livs stand er etter sin egen natur hverken klerikal eller leg.
  2. §2. Som klerikalt betegnes det institutt som med tanke på formål eller målsetning intendert av stifteren eller i kraft av rettmessig tradisjon er under ledelse av klerikere, har tatt på seg utøvelsen av noe ut fra geistlig ordinasjon og anerkjennes av Kirkens myndighet som sådan.
  3. §3. Men leg kalles det institutt som når det av Kirkens myndighet er anerkjent som sådan, i kraft av dets natur, egenart og formål har et særegent oppdrag som ikke inkluderer utøvelse av noe ut fra geistlig ordinasjon og dette oppdrag er fastlagt av stifteren eller ved rettmessig tradisjon.

Kan. 589 – Et institutt for gudviet liv betegnes som under pavelig rett dersom det er opprettet av Den apostoliske stol eller approbert ved formelt dekret fra denne; det betegnes som under diøcesanrett dersom det er opprettet av en diøcesanbiskop og dette ikke er fulgt opp med approbasjonsdekret fra Den apostoliske stol.

Kan. 590

  1. §1. Instituttene for gudviet liv som jo på en spesiell måte er viet til Guds og hele Kirkens tjeneste, står på særskilt vis under dennes øverste myndighet.
  2. §2. Det påligger de enkelte medlemmer, også på grunnlag av lydighetens sakrale bånd, å adlyde paven som deres øverste superior.

Kan. 591 – For best mulig å sørge for det beste for instituttene og apostolatets behov kan paven – på grunnlag av hans primat overfor Kirken som helhet og med henblikk på det felles nyttige – eksimere institutter for gudviet liv fra de lokale ordinariusers styring og legge dem under seg alene eller under annen kirkelig myndighet.

Kan. 592

  1. §1. For best mulig å fremme instituttenes fellesskap med Den apostoliske stol må enhver øverste leder, på måte og til tid fastsatt av samme stol, sende en kort oversikt over instituttets status og liv til samme Apostoliske stol.
  2. §2. Ethvert institutts ledere må fremme kjennskapen til dokumenter fra Den hellige stol som gjelder de medlemmer som er dem betrodd, og de må sørge for iakttagelse av dokumentene.

Kan. 593 – Idet forskriften i kan. 586 dog står fast, er institutter under pavelig rett mht. intern styring og disiplin umiddelbart og eksklusivt underlagt Den apostoliske stols myndighet.

Kan. 594 – Et institutt under diøcesanrett forblir – dog så at kan. 586 står fast – under diøcesanbiskopens spesielle omsorg.

Kan. 595

  1. §1. Det tilligger hovedsetets biskop å approbere konstitusjonene, å bekrefte endringer rettmessig innført i disse – dog så at de ting står urokket som Den apostoliske stol har tatt hånd om –, foruten å ta under behandling større anliggender som gjelder hele instituttet og som overgår den interne autoritets myndighet, likevel først etter at de øvrige diøcesanbiskoper er konsultert dersom instituttet har utbredt seg til flere bispedømmer.
  2. §2. Diøcesanbiskopen kan i enkelttilfeller innvilge dispensasjoner fra konstitusjonene.

Kan. 596

  1. §1. Instituttenes superiorer og kapitler innehar den myndighet over medlemmene som er fastlagt i den universelle rett og konstitusjonene.
  2. §2. Men i klerikale ordensinstitutter under pavelig rett besitter de i tillegg kirkelig styringsmyndighet i forhold til så vel det ytre som det indre rom.
  3. §3. På myndigheten omtalt i § 1 anvendes forskriftene i kann. 131, 133 og 137144.

Kan. 597

  1. §1. I et institutt for gudviet liv kan enhver katolikk opptas som utmerker seg ved rett intensjon, som har de kvalitative forutsetninger som kreves ut fra den universelle rett og egenretten, og som ikke holdes tilbake av noen hindring.
  2. §2. Ingen kan opptas uten en passende forberedelse.

Kan. 598

  1. §1. Ethvert institutt må – under hensyntagen til egenart og egne formål – i sine konstitusjoner fastlegge måten som de evangeliske råd om kyskhet, fattigdom og lydighet blir å overholde ut fra instituttets måte å leve på.
  2. §2. Men alle medlemmer skal ikke alene trofast og uavkortet overholde de evangeliske råd, men også harmonisere sitt liv i overensstemmelse med instituttets egenrett og slik strebe etter sin stands fullkommenhet.

Kan. 599 – Det evangeliske råd om kyskhet som man har påtatt seg for himmelrikets skyld og som er et tegn på den kommende verden og en kilde til overstrømmende fruktbarhet i et udelt hjerte, medfører forpliktelse til fullkommen avholdenhet i sølibat.

Kan. 600 – Det evangeliske råd om fattigdom i Kristi etterfølgelse – enda han var rik, ble han fattig for vår skyld – fører til et liv fattig på ting og i ånden; men utenom dette fører det til et liv arbeidsomt i nøkternhet og fremmed for jordiske rikdommer; dette liv medfører avhengighet og avgrensning i bruk og disposisjon av formuesgoder i samsvar med det som er bestemt i de enkelte institutters egenrett.

Kan. 601 – Det evangeliske råd om lydighet i trofasthetens og kjærlighetens ånd i Kristi etterfølgelse – han som ble lydig til døden – forplikter til viljens undergivelse overfor de rettmessige superiorer som opptrer i Guds sted når de i overensstemmelse med egne konstitusjoner påbyr noe.

Kan. 602 – Det broderlige liv – som er særegent for ethvert institutt og som gjør at alle medlemmene forenes liksom til en særskilt familie i Kristus – må fastlegges slik at det for samtlige innebærer gjensidig hjelp til for enhver å fylle sitt kall. Men ved det broderlige fellesskap, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må medlemmene være et eksempel på den universelle forløsning i Kristus.

Kan. 603

  1. §1. Utenom instituttene for gudviet liv anerkjenner Kirken det eremittiske eller anakoretiske liv der kristustroende med enda fastere tilbaketrukkethet fra verden i stille ensomhet, i uavlatelig bønn og bot, hengir sitt liv til lovprisning av Gud og verdens frelse.
  2. §2. Som gudhengiven i gudviet liv anerkjennes ut fra gjeldende rett eremitten dersom han offentlig i diøcesanbiskopens hånd – bekreftet ved ordensløfte eller annen sakral binding – bekjenner seg ved profess til de tre evangeliske råd og under biskopens førelse overholder denne særegne form å leve etter.

Kan. 604

  1. §1. Til disse her former for gudviet liv føyer jomfrustanden seg. Den består av de jomfruer som – idet de gir uttrykk for et hellig forsett om å følge Kristus særlig nær – av diøcesanbiskopen i henhold til en godkjent liturgisk ritus blir viet til Gud, på mystisk vis blir trolovet med Kristus Guds Sønn og blir innviet til tjeneste i Kirken.
  2. §2. For trofast å overholde sitt forsett og for ved gjensidig hjelp å gjennomføre sin tjeneste i Kirken i samklang med egen stand kan jomfruene danne foreninger.
  3. §3. Å overprøve og opprette disse foreninger tilligger for diøcesanforeningenes vedkommende diøcesanbiskopen, innenfor grensene for hans territorium, og for de nasjonale foreningers vedkommende bispekonferansen, innenfor grensene for dens territorium.[Note 2]

Kan. 605 – Kun Den apostoliske stol forbeholdes det å approbere nye former for gudviet liv. Men diøcesanbiskopene må anstrenge seg for å skjelne nye gaver til gudviet liv betrodd Kirken av Den Hellige Ånd, og likeledes må de hjelpe befordrerne av disse til å uttrykke deres målsetning så godt som det lar seg gjøre, og beskytte dem ved dertil egnede statutter, særlig ved å gjøre bruk av de generelle bestemmelser som inneholdes i denne del.

Kan. 606 – Det som er fastsatt om institutter for gudviet liv og om deres medlemmer, gjelder juridisk sett likt for begge kjønn med mindre noe annet er på det rene ut fra den språklige kontekst eller ut fra sakens natur.

AVSNITT II: ORDENSINSTITUTTENE

Kan. 607

  1. §1. Ordenslivet som jo er hele personens gudvielse, manifesterer på vidunderlig vis i Kirken en av Gud grunnlagt ekteskapslignende livsforbindelse, et tegn på den kommende verden. Slik fullbyrder en ordensperson sin fullstendige overgivelse liksom et offer frembåret til Gud, som gjør at hele hans eksistens blir en sammenhengende dyrkelse av Gud i kjærlighet.
  2. §2. Et ordensinstitutt er et selskap der medlemmene i overensstemmelse med egenretten avlegger offentlige ordensløfter, evige eller tidsbegrensede – som dog fornyes ved utløpt tid –, og der de fører et broderlig liv i fellesskap.
  3. §3. Det offentlige vitnesbyrd som avlegges av ordensfolkene for Kristus og Kirken, medfører den adskillelse fra verden som er særegen ut fra ethvert institutts egenart og formål.
KAPITTEL I: ORDENSHUS SAMT OPPRETTELSE OG NEDLEGGELSE AV SLIKE

Kan. 608 – En ordenskommunitet skal bo i et rettmessig etablert hus under myndigheten til superioren utpekt i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett; de enkelte hus må i det minste ha et kapell der Eukaristien feires og oppbevares, for at dette i sannhet kan være kommunitetens sentrum.

Kan. 609

  1. §1. Ordensinstituttenes hus opprettes av kompetent myndighet i henhold til konstitusjonene etter at diøcesanbiskopens samtykke på forhånd er gitt skriftlig.
  2. §2. For å opprette et nonnekloster kreves det i tillegg tillatelse fra Den apostoliske stol.

Kan. 610

  1. §1. Opprettelse av hus må skje idet man har for øye det nyttige for Kirken og instituttet og at alt det er utført som kreves for at medlemmene skal kunne leve ordenslivet på riktig måte i henhold til instituttets egne formål og ånd.
  2. §2. Intet hus må opprettes med mindre man klokelig kan gjøre den vurdering at det på passende vis vil bli sørget for medlemmenes behov.

Kan. 611 – Diøcesanbiskopens samtykke til å opprette ordenshus for et institutt medfører rett:

  1. 1° til å føre et liv i overensstemmelse med instituttets egenart og egne formål;
  2. 2° til i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, å utøve de former for innsats som er særegne for instituttet, dog så at vilkår tilføyd i samtykket står urokket;
  3. 3° for klerikale institutter til å ha en kirke, dog så at forskriften i kan. 1215, § 3, står urokket, og til å gjennomføre geistlige tjenester, under overholdelse av det som ellers skal overholdes ut fra gjeldende rett.

Kan. 612 – For at et ordenshus kan destineres for former for apostolisk innsats forskjellig fra dem som det ble etablert for, kreves det samtykke fra diøcesanbiskopen; men dette gjelder ikke dersom det handler om forandring som – idet stiftelseslovene dog står urokket – utelukkende refererer seg til intern styring og disiplin.

Kan. 613

  1. §1. Ordenshus for regularkanniker eller munker under egen leders styring og ansvar er egenstendig med mindre konstitusjonene sier noe annet.
  2. §2. Lederen av et egenstendig hus er ut fra gjeldende rett høyere superior.

Kan. 614 – Nonneklostre forenet med et institutt for menn beholder egen livsform og styring i henhold til konstitusjonene. De gjensidige rettigheter og forpliktelser må fastlegges slik at et åndelig gode kan komme ut av foreningen.

Kan. 615 – Et egenstendig kloster som utenom egen leder ikke har noen annen høyere superior og heller ikke er slik forenet med et institutt for ordensfolk at dettes superior i slikt et kloster innehar en virkelig og i konstitusjonene nærmere bestemt myndighet, overdras i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, til diøcesanbiskopens særskilte overvåkning.

Kan. 616

  1. §1. Et rettmessig opprettet ordenshus kan – i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene – nedlegges av den øverste leder etter at diøcesanbiskopen er konsultert. Instituttets egenrett må treffe tiltak mht. verdiene fra det nedlagte hus, dog så at stifternes eller givernes vilje og rettmessig velervervede rettigheter står urokket.
  2. §2. Nedleggelse av et institutts eneste hus hører inn under Den hellige stol, hvem det i så fall også forbeholdes å forføye over verdiene.
  3. §3. Med mindre konstitusjonene sier noe annet, tilligger det generalkapittelet å nedlegge et egenstendige hus som omtalt i kan. 613.
  4. §4. Å nedlegge et egenstendig nonnekloster hører inn under Den apostoliske stol – under overholdelse av konstitusjonenes forskrifter hva angår verdiene.
KAPITTEL II: STYRINGEN AV INSTITUTTENE
Art. 1: SUPERIORENE OG RÅDENE

Kan. 617 – Superiorene må oppfylle sitt oppdrag og utøve sin myndighet i samsvar med det som er bestemt i den universelle rett og i egenretten.

Kan. 618 – Superiorene må med en tjenestens ånd utøve deres fra Gud gjennom Kirkens tjeneste mottatte myndighet. Derfor må de – åpne for Guds vilje mht. det å utføre oppdraget – styre deres undergivne som Guds barn, og idet de med respekt for den menneskelige person fremmer deres frivillige lydighet, må de velvillig lytte til dem foruten fremme deres samfølelse til beste for instituttet og Kirken, dog så at superiorenes myndighet til å dekretere eller påby hva som må gjøres, likevel står fast.

Kan. 619 – Superiorene må med omhu legge vekt på sin oppgave og sammen med de medlemmer som er dem overdratt, beflitte seg på å bygge opp et broderlig fellesskap i Kristus der fremfor alt Gud blir søkt og elsket. De må derfor hyppig nære medlemmene med Guds ord som føde og anspore dem til å feire den hellige liturgi. De må være et eksempel for dem i å dyrke dydene og i iakttagelse av eget institutts lover og tradisjoner; de må på vanlig måte støtte dem i deres personlige behov, med møye sørge for de syke samt besøke dem, irettesette uromakere, trøste de mismodige og være tålmodige med alle.

Kan. 620 – Høyere superiorer er de som styrer et helt institutt, en provins av instituttet, eventuelt en del likestilt med en provins eller et egenstendig hus og likeledes deres vikarer. Til disse føyer seg abbedprimasen og superioren for en monastisk kongregasjon som dog ikke har all den myndighet som den universelle rett tillegger høyere superiorer.

Kan. 621 – Forbundethet mellom flere hus som danner en umiddelbar del av samme institutt og under samme superior og som er kanonisk opprettet av rettmessig myndighet, kommer inn under benevnelsen provins.

Kan. 622 – Den øverste leder innehar myndighet overfor alle instituttets provinser, hus og medlemmer, og den må utøves i overensstemmelse med egenretten; de øvrige superiorer innehar dette innenfor grensene for vedkommendes oppdrag.

Kan. 623 – For at medlemmer gyldig kan utnevnes eller velges til superioroppdraget, kreves det en passende tid fra evig eller definitiv profess – som blir å bestemme av egenretten eller dersom det handler om de høyere superiorer, av konstitusjonene.

Kan. 624

  1. §1. Superiorene oppnevnes for et bestemt og høvelig tidsrom i henhold til instituttets natur og behov med mindre konstitusjonene sier noe annet vedrørende den øverste leder og vedrørende superiorene for egenstendige hus.
  2. §2. Egenretten må ved dertil egnede bestemmelser sørge for at superiorer oppnevnt for en fastlagt tid ikke for så altfor lang tid uten avbrytelse befinner seg i styringsembeter.
  3. §3. De kan likevel under oppdragets bestående avskjediges fra deres embeter eller forlyttes til andre ut fra grunner fastsatt i egenretten.

Kan. 625

  1. §1. Den øverste leder for et institutt utpekes ved kanonisk valg i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.
  2. §2. Hovedsetets biskop fører forsetet ved valgene av superior for et egenstendig kloster som omtalt i kan. 615 og av den øverste leder for et institutt under diøcesanrett.
  3. §3. De øvrige superiorer må oppnevnes i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene; dersom de velges, dog slik at de trenger bekreftelse fra kompetent høyere superior; men dersom de utnevnes av superior, må en dertil egnet konsultasjon gå forut.

Kan. 626 – Superiorene må ved meddelelse av embeter og medlemmene må ved valg overholde den universelle retts og egenrettens bestemmelser; de må avstå fra enhver form for misbruk eller personhensyn, og – idet de intet har for øye utenom Gud og instituttets beste – må de utnevne eller velge dem som de i Herren i sannhet kjenner som verdige og egnede. Dertil skal de ved valgene vokte seg for direkte eller indirekte stemmesanking, så vel for seg selv som for andre.

Kan. 627

  1. §1. I samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene, må superiorene ha eget råd hvis innsats det nødvendigvis må gjøres bruk av når de utøver sitt oppdrag.
  2. §2. Utenom tilfellene foreskrevet i den universelle rett må egenretten bestemme de tilfeller der det for å handle gyldig kreves samtykke eller råd som må innhentes som bestemt i kan. 127.

Kan. 628

  1. §1. Superiorer som i henhold til et institutts egenrett utpektes til dette oppdrag, må til fastsatte tider i henhold til bestemmelsene i samme egenrett visitere husene og medlemmene som er dem overdratt.
  2. §2. Diøcesanbiskopen har rett og plikt til å visitere også mht. ordensdisiplinen:
    1. 1° de egenstendige klostre omtalt i kan. 615;
    2. 2° de enkelte hus til et institutt under diøcesanrett når de befinner seg på hans eget territorium.
  3. §3. Medlemmene må tillitsfullt agere sammen med visitator, og det påligger dem å svare i overensstemmelse med sannheten i kjærlighet når de rettmessig blir spurt; men det er et absolutt krav at ingen på noen måte avleder medlemmer fra denne forpliktelse eller på annet vis hindrer visitasens siktemål.

Kan. 629 – Superiorene må ha tilhold enhver i sitt hus, og de må ikke forlate dette med mindre det skjer i samsvar med det som er bestemt i egenretten.

Kan. 630

  1. §1. Superiorene må tilkjenne medlemmene behørig frihet vedrørende botens sakrament og veiledning av samvittigheten, dog så at instituttets disiplin likevel står urokket.
  2. §2. Superiorene må i samsvar med det som er bestemt i egenretten, legge vekt på at dertil egnede skriftefedre blir stilt til disposisjon for medlemmene, hos hvem de hyppig kan skrifte.
  3. §3. I nonneklostrene, i formasjonshusene og i kommuniteter med et større antall legfolk må det forefinnes ordinære skriftefedre godkjent av stedets ordinarius etter at han har rådført seg med kommuniteten, likevel slik at det ikke består noe forpliktelse til å gå til disse.
  4. §4. Superiorer må ikke høre skriftemål fra de undergivne med mindre medlemmene av egen drift ber om det.
  5. §5. Medlemmene må tillitsfullt oppsøke superiorene, for hvem de fritt og av egen drift kan åpne sitt sinn. Men superiorene forbys på enhver måte å bevege dem til å brette ut samvittigheten for seg.
Art. 2: KAPITLENE

Kan. 631

  1. §1. Generalkapittelet som innehar den øverste myndighet i et institutt som bestemt i konstitusjonene, dannes slik at det ved å representere hele instituttet fremstår som et virkelig tegn på dettes enhet i kjærlighet. Som hovedsak tilligger det generalkapittelet å verge instituttets arvegods omtalt i kan. 578 og fremme en fornyelse tillempet i henhold til dette arvegods, å velge den øverste leder, å ta større anliggender under behandling foruten å utferdige bestemmelser som det påligger alle å adlyde.
  2. §2. Kapittelets sammensetning og myndighetsomfang må fastlegges i konstitusjonene; videre må egenretten bestemme forretningsordenen som blir å overholde ved avholdelse av kapittel, særlig hva angår valgene og retningslinjer for saksbehandlingen.
  3. §3. I henhold til bestemmelser nærmere presisert i egenretten kan ikke bare provinser og lokale kommuniteter, men også ethvert medlem fritt sende sine ønsker og anbefalinger til generalkapittelet.

Kan. 632 – Egenretten må nøyaktig bestemme hva som hører inn under instituttets andre kapitler og under andre lignende sammenkomster, det som jo går på deres natur, myndighet, sammensetning, fremgangsmåte og tid for avholdelse.

Kan. 633

  1. §1. Meddeltagelses- eller konsultasjonsorganene må trofast oppfylle det oppdrag som er dem overdratt, i samsvar med det som er bestemt i den universelle rett og egenretten, og de må på sin måte uttrykke alle medlemmenes ansvar og meddeltagelse for hele instituttets eller kommunitetens beste.
  2. §2. Ved innføring og anvendelse av disse midler for meddeltagelse og konsultasjons må viselig diskresjon overholdes, og deres handlemåte må samsvare med instituttets egenart og formål.
Art. 3: DE TIMELIGE VERDIER OG FORVALTNINGEN AV DISSE

Kan. 634

  1. §1. Instituttene, provinsene og husene som jo er juridiske personer ut fra selve den gjeldende rett, er kapable til å erverve, besitte, forvalte og avhende timelige verdier med mindre denne evne i konstitusjonene er utelukket eller innskrenket.
  2. §2. Likevel må de unngå enhver form for luksus, overdreven fortjeneste og opphopning av formuesgoder.

Kan. 635

  1. §1. Ordensinstituttenes timelige verdier som jo er kirkelige, styres etter forskriftene i bok V, Kirkens timelige verdier, med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes.
  2. §2. Ethvert institutt må dog fastsette velegnede bestemmelser om bruk og forvaltning av formuesgodene – som gjør at deres egen fattigdom fremmes, forsvares og uttrykkes.

Kan. 636

  1. §1. I ethvert institutt og likeså i enhver provins som styres av en høyere superior, må det være en økonom, forskjellig fra den høyere superior og oppnevnt i samsvar med det som er bestemt i egenretten; han ivaretar forvaltningen av formuesgodene under den respektive superiors generelle ledelse. Også i lokale kommuniteter beskikkes når det lar seg gjøre, en økonom forskjellig fra lokal superior.
  2. §2. Til tid og på måte fastsatt i egenretten må økonomen og andre forvaltere avlegge regnskap overfor kompetent myndighet over gjennomført forvaltning.

Kan. 637 – De egenstendige klostre omtalt i kan. 615 skal avlegge forvaltningsregnskap for stedets ordinarius en gang i året; i tillegg har stedets ordinarius rett til å få kjennskap til de økonomiske forhold ved et ordenshus under diøcesanrett.

Kan. 638

  1. §1. Innenfor den universelle retts spillerom hører det inn under egenretten å bestemme nærmere hvilke handlinger som overskrider grense og måte for ordinær forvaltning og fastsette hva som er nødvendig for gyldig å utføre en ekstraordinær forvaltningshandling.
  2. §2. Utenom superiorene foretar embetsmennene og de som i egenretten er utpekt til det, innenfor grensene for deres oppdrag gyldig utbetalinger og juridiske handlinger innen den ordinære forvaltning.
  3. §3. For gyldigheten av en avhendelse og av en hvilken som helst forretning som gjør at en juridisk persons formuesstilling kan komme til skade, kreves det tillatelse gitt skriftlig fra kompetent superior med samtykke fra hans råd. Dersom det handler om en forretning som overstiger den av Den hellige stol for hvert område fastlagte beløpsgrense, og likeledes om ting donert til Kirken ut fra et votivløfte eller om kostbare ting – av en kunstneriske eller historiske grunn –, kreves det i tillegg tillatelse fra selve Den hellige stol.
  4. §4. For de egenstendige klostre omtalt i kan. 615 og for institutter under diøcesanrett kommer dertil at det er nødvendig med samtykke gitt skriftlig i forveien fra stedets ordinarius.

Kan. 639

  1. §1. Dersom en juridisk person har stiftet gjeld og forpliktelser – også med tillatelse fra superiorer –, påligger det vedkommende selv å svare for dette.
  2. §2. Dersom et medlem med superiors tillatelse har stiftet det mht. sine eiendeler, skal han selv svare for det; men dersom medlemmet etter superiors mandat har opptrådt ved en forretning på vegne av instituttet, skal instituttet svare for det.
  3. §3. Dersom en ordensperson uten noe tillatelse fra superiorene har stiftet det, skal denne selv svare for det, men ikke den juridiske person.
  4. §4. Dog må det likevel stå fast at det alltid kan tas ut søksmål mot en for hvem noe ut fra en inngått kontrakt er blitt til fordel.
  5. §5. Ordenssuperiorene må vokte seg for at de tillater at gjeld blir stiftet – med mindre det er sikkert på det rene at gjeldsrenten ut fra sedvanlig inntekt kan betales, og at det innen en ikke altfor lang tid ved en rettmessig amortisasjon blir foretatt tilbakebetaling av lånekapitalen.

Kan. 640 – Instituttene må med tanke på de enkelte steder anstrenge seg for å avgi et nærmest kollektivt vitnesbyrd om kjærlighet og fattigdom, og de må så langt de har mulighet til det ut fra egne formuesgoder, bidra noe til å støtte Kirken i dens behov og underholdet av de trengende.

KAPITTEL III: KANDIDATOPPTAGELSE OG MEDLEMSOPPLÆRING
Art. 1: OPPTAGELSE I NOVISIATET

Kan. 641 – Retten til å oppta kandidater i novisiatet tilhører de høyere superiorer i samsvar med det som er bestemt i egenretten.

Kan. 642 – Med årvåken omsorg må superiorene bare oppta slike som utenom påkrevd alder har helbred, dertil egnet karakter og tilstrekkelig med modenhetstrekk til å anta instituttets eget liv; helbred, karakter og modenhet må også godtgjøres ved anvendelse av sakkyndige dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt, dog så at forskriften i kan. 220 står fast.

Kan. 643

  1. §1. Invalid opptas følgende i novisiatet:
    1. 1° den som ennå ikke har fylt 17 år;
    2. 2° en ektefelle under ekteskapets bestående;
    3. 3° den som ved sakralt bånd for øyeblikket bindes til et institutt for gudviet liv eller er innlemmet i et selskap for apostolisk liv, dog så at forskriften i kan. 684 står urokket;
    4. 4° den som trår inn i instituttet beveget ved vold, alvorlig frykt eller svik, eller den som superior beveget på samme måte mottar;
    5. 5° den som har holdt skjult sin innlemmelse i et institutt for gudviet liv eller i et selskap for apostolisk liv.
  2. §2. Egenretten kan etablere andre hindringer for opptagelse – også for gyldighet – eller tilføye vilkår for denne.

Kan. 644 – Superiorene må ikke oppta sekularklerikere i novisiatet uten at deres egen ordinarius er konsultert, og heller ikke gjeldsbelastede som ikke kan betale det tilsvarende.

Kan. 645

  1. §1. Før kandidater opptas i novisiatet, skal de fremlegge dåp- og konfirmasjonsattest foruten attest om standsfrihet.
  2. §2. Dersom det handler om å oppta klerikere eller noen som er blitt opptatt i et annet institutt for gudviet liv, i et selskap for apostolisk liv eller i et seminar, kreves det i tillegg attest fra respektivt stedets ordinarius eller høyere superior i instituttet eller selskapets, eventuelt fra seminarets rektor.
  3. §3. Egenretten kan fordre andre attester om påkrevd skikkethet for kandidatene og om frihet fra hindringer.
  4. §4. Superiorene kan også søke annen informasjon, selv i all hemmelighet, dersom det for dem synes nødvendig.
Art. 2: NOVISIATET OG OPPLÆRINGEN AV NOVISENE

Kan. 646 – Livet i et institutt begynner med novisiatet, og det er innrettet på det at novisene må lære det guddommelige kall og dertil instituttets eget kall bedre å kjenne, at de må erfare instituttets levemåte og forme sinn og hjerte av dets ånd, og at de må få godtgjort deres forsett og skikkethet.

Kan. 647

  1. §1. Opprettelse, forflytning og nedleggelse av novisiatshus må skje ved skriftlig gitt dekret fra instituttets øverste leder med samtykke fra hans råd.
  2. §2. For å være gyldig skal novisiatet gjennomføres i et hus som på riktig måte er utpekte til dette. I enkelttilfeller og unntaksvis kan etter innvilgning fra den øverste leder med samtykke fra hans råd en kandidat gjennomføre novisiatet i et annet av instituttets hus under ledelse av en tilforlatelig ordensperson som opptrer i novisemesterens sted.
  3. §3. En høyere superior kan tillate at en gruppe noviser for et bestemt tidsrom har tilhold i et annet av instituttets hus, utpekt av ham.

Kan. 648

  1. §1. For å være gyldig skal novisiatet omfatte tolv måneder som må gjennomføres i selve novisiatskommuniteten, dog så at forskriften i kan. 647, § 3, står fast.
  2. §2. For å fullstendiggjøre opplæringen av novisene kan konstitusjonene utenom tiden omtalt i § 1 fastsette at et eller flere tidsrom for apostolisk øvelse blir å gjennomføre utenfor novisiatskommuniteten.
  3. §3. Novisiatet må ikke utstrekkes ut over en toårsperiode.

Kan. 649

  1. §1. Idet forskriftene i kan. 647, § 3 og kan. 648, § 2, står urokket, gjør fravær fra novisiatshuset som overstiger tre måneder – sammenhengende eller med avbrudd – novisiatet invalid. Fravær som overstiger 15 dager, skal tas igjen.
  2. §2. Med kompetent høyere superiors overbærenhet kan den første profess foregripes, dog ikke med mer enn 15 dager.

Kan. 650

  1. §1. Novisiatets siktemål fordrer at novisene oppfostres under samlet ledelse av en novisemester og i henhold til en opplæringsplan som blir å fastlegge i egenretten.
  2. §2. Kun novisemesteren – under de høyere superiorers myndighet – forbeholdes styringen av novisene.

Kan. 651

  1. §1. Novisemesteren må være et medlem av instituttet som er professperson med evige ordensløfter og rettmessig utpekt.
  2. §2. Dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt, kan novisemesteren gis medarbeidere som står under ham mht. novisiatets ledelse og opplæringsplanen.
  3. §3. Noviseopplæringen må forestås av medlemmer som med omhu er forberedt og som kan gjennomføre sitt oppdrag fruktbart og på en fast måte uten å være hindret av andre forpliktelser.

Kan. 652

  1. §1. Det tilligger novisemesteren og hans medarbeidere å skjelne og godtgjøre novisenes kall samt skrittvis å oppfostre dem til på riktig måte å føre instituttets eget fullkommenhetsliv.
  2. §2. Novisene må anspores til å utvikle de menneskelige og kristne dyder; gjennom bønn og selvfornektelse må de føres inn på fullkommenhetens mer inngående vei; til å kontemplere over frelsens mysterium og til å lese i og meditere over Den hellige skrift må de rustes; til å utvikle dyrkelsen av Gud i den hellige liturgi må de forberedes; de må lære formen for å føre et liv som gjennom de evangeliske råd er viet til Gud og menneskene i Kristus; om instituttets egenart og ånd, formål og disiplin, historie og liv må de undervises og de må fylles med kjærlighet til Kirken og dens geistlige hyrder.
  3. §3. Bevisst eget ansvar må novisene slik aktivt samarbeid med sin novisemester at de trofast svarer på den guddommelige nådes kall.
  4. §4. Instituttets medlemmer må sørge for at de for sin del samarbeider i innsatsen for opplæring av novisene ved livets eksempel og ved bønn.
  5. §5. Novisiatstiden omtalt i kan. 648, § 1, anvendes til formasjonsinnsats i egentlig forstand og derfor må novisene ikke settes til studier eller tjenestegjerning som ikke direkte tjener denne formasjon.

Kan. 653

  1. §1. En novise kan fritt forlate instituttet; instituttets kompetente myndighet kan ekskludere ham.
  2. §2. Dersom novisen ved utløp av novisiatet vurderes som skikket, gis han adgang til tidsbegrenset profess, ellers ekskluderes han; dersom det gjenstår tvil om hans skikkethet, kan prøvetiden av høyere superior i samsvar med det som er bestemt i egenretten, forlenges, likevel ikke ut over seks måneder.
Art. 3: ORDENSPROFESS

Kan. 654 – Ved ordensprofessen tar medlemmene ved offentlig ordensløfte på seg å skulle iaktta de tre evangeliske råd og de blir viet til Gud gjennom Kirkens tjeneste og innlemmet i instituttet med de retter og plikter som er fastlagt i gjeldende rett.

Kan. 655 – Tidsbegrenset profess avlegges for en i egenretten fastlagt tid, og den må ikke være kortere enn en treårs- og ikke lenger enn en seksårperiode.

Kan. 656 – For gyldighet av tidsbegrenset profess kreves det at:

  1. 1° den som skal avlegge den, i det minste har fylt 18 år;
  2. 2° novisiatet er gyldig gjennomført;
  3. 3° det foreligger adgang fra kompetent superior sammen med votum fra hans råd, fritt avgitt i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett;
  4. 4° den er avlagt uttrykkelig og ikke ut fra vold, alvorlig frykt eller svik;
  5. 5° den blir mottatt av rettmessig superior personlig eller gjennom en annen.

Kan. 657

  1. §1. Når den tid er til ende som professen er blitt avlagt for, må en ordensperson som av eget drift ber om det og vurderes som skikket, gis adgang til professfornyelse eller til evig profess; ellers må han forlate instituttet.
  2. §2. Men dersom det synes hensiktsmessig, kan perioden for tidsbegrenset profess av kompetent superior i henhold til egenretten forlenges, likevel slik at hele den tid som medlemmet bindes ved tidsbegrensede ordensløfter, ikke får overstige ni år.
  3. §3. Evig profess kan ut fra en berettiget grunn foregripes, likevel ikke ut over en tremånedersperiode.

Kan. 658 – Utenom vilkårene omtalt i kan. 656, nr. 3, 4 og 5 og andre tilføyd i egenretten, kreves det for gyldighet av evig profess:

  1. 1° i det minste fylt 21 år;
  2. 2° på forhånd tidsbegrenset profess i det minste i en treårsperiode, dog så at forskriften i kan. 657, § 3, står urokket.
Art. 4: OPPLÆRING AV ORDENSFOLKENE

Kan. 659

  1. §1. I de enkelte institutter må etter første profess alle medlemmers opplæring fullstendiggjøres slik at de mer inngående kan føre instituttets eget liv og bedre kan forfølge dets sendelse.
  2. §2. Ut fra dette skal egenretten fastlegge en plan for denne opplæring og dens varighet under hensyntagen til Kirkens behov, menneskenes livssituasjon og tidens krav, ettersom det blir fordret av instituttets formål og egenart.
  3. §3. Opplæringen av medlemmer som forberedes til å ta imot geistlige ordinasjoner, retter seg etter den universelle rett og instituttets egen studieplan.

Kan. 660

  1. §1. Opplæringen må være systematisk, tillempet medlemmenes fatteevne, åndelig og apostolisk, samtidig teoretisk og praktisk, også med oppnåelse av passende grader, så vel kirkelige som borgerlige, om det holdes for hensiktsmessig.
  2. §2. Så lenge tiden for denne opplæring varer, må det til medlemmene ikke bli overdratt embeter og gjøremål som vil kunne hindre opplæringen.

Kan. 661 – Gjennom hele livet må ordensfolkene med omhu fortsette sin åndelige, teoretiske og praktiske formasjon; superiorene må sørge for hjelp og tid til dem for dette.

KAPITTEL IV: FORPLIKTELSER OG RETTIGHETER FOR INSTITUTTENE OG DERES MEDLEMMER

Kan. 662 – Kristi etterfølgelse som vist i Evangeliet og uttrykt i eget institutts konstitusjoner må ordensfolkene holde som øverste leveregel.

Kan. 663

  1. §1. Kontemplasjon over de guddommelige ting og uavlatelig enhet med Gud i bønn må være alle ordensfolks første og ypperste plikt.
  2. §2. Medlemmene må daglig så langt de har mulighet til det, delta ved det eukaristiske offer, motta Kristi hellige legeme og tilbe Herren selv, han som i sakramentet er nærværende.
  3. §3. De må trekke seg tilbake for lesning av Den hellige skrift og betraktende bønn, verdig feire tidebønnsliturgien i henhold til forskriftene i egenretten – dog så at forpliktelsen omtalt i kan. 276, § 2, nr. 3, for klerikerne står fast – og gjennomføre andre fromhetsøvelser.
  4. §4. Ved en spesiell dyrkelse, også gjennom rosenkransen, må de nærme seg Jomfruen, Guds Mor, hun som er eksempel på og beskytter av alt gudviet liv.
  5. §5. Trofast må de overholde den årlige tid for sakral retrett.

Kan. 664 – Ordensfolkene må være opptatt av sinnets omvendelse til Gud, også ved daglig å ransake samvittigheten og hyppig gå til botens sakrament.

Kan. 665

  1. §1. Ordensfolkene må bo i et eget ordenshus og iaktta felleslivet. De må ikke forlate huset med mindre det skjer etter tillatelse fra vedkommendes superior. Men dersom det handler om langvarig fravær fra huset, kan høyere superior med samtykke fra hans råd og av en berettiget grunn innvilge et medlem at det kan oppholde seg utenfor instituttets hus, likevel ikke ut over et år med mindre grunnen er å skulle kurere en sykdom, det skjer med tanke på studier eller på å skulle utøve et apostolat i instituttets navn.
  2. §2. Et medlem som rettsstridig er fraværende fra et ordenshus med det i sinne å unndra seg superiorenes myndighet, må av samme møysommelig oppsøkes og hjelpes til å gå tilbake og vedbli i sitt kall.

Kan. 666 – I bruken av massemedia må det legges vekt på nødvendig skjelning mellom det ene og andre, og dét må unngås som er skadelig for eget kall og farlig for den gudviede persons kyskhet.

Kan. 667

  1. §1. I alle hus må det overholdes en klausur som er tillempet instituttets egenart og sendelse i overensstemmelse med de ting som er nærmere bestemt i egenretten, og alltid med en del av ordenshuset forbeholdt medlemmene alene.
  2. §2. I klostre innrettet på kontemplativt liv blir en striktere klausurdisiplin å overholde.
  3. §3. Nonneklostre som fullt og helt er innrettet på kontemplativt liv, skal iaktta pavelig klausur, nemlig i henhold til bestemmelser gitt av Den apostoliske stol. De øvrige nonneklostre må overholde klausur tillempet deres særegne egenart og fastlagt i konstitusjonene.
  4. §4. Diøcesanbiskopen har av en berettiget grunn fullmakt til å tre inn innenfor klausuren i de nonneklostre som befinner seg i hans bispedømme, og til av en tungtveiende grunn og med tilslutning fra forstanderinnen å tillate at noen gis adgang til klausuren og at nonnene for den tid det er virkelig nødvendig trer ut av denne.

Kan. 668

  1. §1. Medlemmene må før første profess la forvaltningen av sine eiendeler tilfalle en de foretrekker, og med mindre konstitusjonene sier noe annet, kan de fritt disponere over deres bruk og bruksavkastning. Men et testament som også er gyldig ut fra borgerlig rett, må de utferdige i det minste før evig profess.
  2. §2. For av en berettiget grunn å endre disse disposisjoner og for å utføre en hvilken som helst handling vedrørende timelige verdier, trenger de tillatelse fra kompetent superior i samsvar med det som er bestemt i egenretten.
  3. §3. Enhver ting som en ordensperson erverver ved egen innsats eller med sikte på instituttet, erverver instituttet. Det som tilflyter ham som pensjon, støtte eller forsikring – uansett måte –, erverver instituttet med mindre egenretten fastsetter noe annet.
  4. §4. Den som ut fra instituttets natur skal gi fullt avkall på sine eiendeler, må gjøre dette avkall i en form som også er gyldig ut fra borgerlig rett når det lar seg gjøre; det må skje før evig profess og slik at det blir gyldig fra dagen for professavleggelse. Det samme må en professperson med evige ordensløfter gjøre som – ut fra det som er bestemt i egenretten – etter tillatelse fra den øverste leder delvis eller helt vil gi avkall på sine eiendeler.
  5. §5. En professperson som på grunn av instituttets natur fullt har gitt avkall på sine eiendeler, taper evnen til å erverve og besitte, og av den grunn foretar han invalid handlinger som står i motsetning til ordensløftet om fattigdom. Men det som tilflyter ham etter avkallet, tilfaller instituttet i samsvar med det som er bestemt i egenretten.

Kan. 669

  1. §1. Ordensfolkene må bære instituttets drakt, laget i samsvar med det som er bestemt i egenretten, som tegn på deres gudvielse og som vitnesbyrd om fattigdom.
  2. §2. Ordensklerikerne i institutt som ikke har egen drakt, må iføre seg klerikerklær i samsvar med det som er bestemt i kan. 284.

Kan. 670 – Et institutt skal for medlemmene stille til disposisjon alt som i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene, er nødvendig for å forfølge målet for deres kall.

Kan. 671 – En ordensperson må ikke motta oppdrag og embeter utenfor eget institutt bortsett fra med tillatelse fra rettmessig superior.

Kan. 672 – Ordensfolkene bindes av forskriftene i kann. 277, 285, 286, 287 og 289, og ordensklerikerne i tillegg av forskriftene i kan. 279, § 2; i leginstitutter under pavelig rett kan tillatelsen omtalt i kan. 285, § 4, innvilges av egen høyere superior.

KAPITTEL V: INSTITUTTENES APOSTOLAT

Kan. 673 – Alle ordensfolks apostolat består først og fremst i deres gudviede livs vitnesbyrd som det påligger dem å fremme ved bønn og bot.

Kan. 674 – Institutter som fullt og helt innrettes på kontemplasjon, inntar alltid en herlig plass på Kristi mystiske legeme; for de frembærer for Gud et uforlignelig lovoffer, de lyser opp Guds folk med hellighetens rikelige frukter, de beveger det ved sitt eksempel foruten at de utvider det ved hemmelighetsfull apostolisk fruktbarhet. Av den grunn, selv om behovet for et aktivt apostolat skulle gjøre det aldri så påtrengende, kan medlemmer av disse institutter ikke tilkalles for å yte bistand til hjelp i forskjellige former for pastorale tjenester.

Kan. 675

  1. §1. I institutter viet til innsats i apostolatet hører apostolisk virksomhet til selve deres natur. Følgelig må medlemmenes hele liv fylles med apostolisk ånd og hele den apostoliske virksomhet må virkelig formes av ordensånd.
  2. §2. Den apostoliske virksomhet må alltid ta utgangspunkt i den intime enhet med Gud og bekrefte og fremme samme.
  3. §3. Den apostoliske virksomhet som utøves i Kirkens navn og med dens mandat, må gjennomføres i dens fellesskap.

Kan. 676 – Leginstituttene, så vel de for menn som de for kvinner, deltar gjennom sine åndelige og legemlige former for barmhjertighetsinnsats i Kirkens pastorale oppdrag og frembyr for menneskene svært forskjelligartede tjenester; derfor må de trofast forbli i sitt kalls nåde.

Kan. 677

  1. §1. Superiorene og medlemmene må trofast ta vare på instituttets sendelse og egne former for innsats; og likevel må de under hensyntagen til behovene ut fra tid og sted klokelig tillempe dem, også ved å gjøre bruk av nye og hensiktsmessige midler.
  2. §2. Men dersom institutter har organisasjoner av kristustroende knyttet til seg, må de med spesiell omsorg hjelpe til med at de blir fylt av deres families genuine ånd.

Kan. 678

  1. §1. I de forhold som gjelder sjelesorg, offentlig avholdelse av gudstjeneste og andre former for innsats i apostolatet, står ordensfolkene under biskopenes myndighet, og det påligger dem å forholde seg til biskopene med hengiven oppfølgning og med respekt.
  2. §2. Når de utøver det ytre apostolat, står ordensfolkene også under sine egne superiorer, og de skal forbli trofaste mot instituttets disiplin; biskopene skal selv ikke unnlate dersom situasjonen skulle tilsi det, å innskjerpe denne forpliktelse.
  3. §3. Når ordensfolks innsats i apostolatet skal reguleres, må diøcesanbiskopene og ordenssuperiorene nødvendigvis først gå til slik regulering etter å ha rådført seg med hverandre.

Kan. 679 – Når det foreligger en påtrengende grunn som er særdeles tungtveiende, kan diøcesanbiskopen forby et medlem av et ordensinstitutt å ha tilhold i bispedømmet dersom dets høyere superiorer etter å være advart har forsømt å gjøre noe med forholdet, noe som dog straks må bringes inn for Den hellige stol.

Kan. 680 – Det må fremmes ordnet samarbeid mellom de forskjellige institutter og også mellom disse og sekularklerus; foruten dette må koordinering, under diøcesanbiskopens ledelse, av all former for apostolisk innsats og virksomhet fremmes, dog så at de enkelte institutters egenart og formål samt stiftelseslovene står urokket.

Kan. 681

  1. §1. De former for innsats som av diøcesanbiskopen overdras til ordensfolk, står under samme biskops myndighet og samlede ledelse, dog så at ordenssuperiorenes rett i samsvar med det som er bestemt i kan. 678, §§ 2 og 3, står fast.
  2. §2. I disse tilfeller må det inngås skriftlig avtale mellom diøcesanbiskopen og instituttets kompetente superior der bl.a. det som sikter inn på innsatsen som skal utføres, på medlemmer som stilles til disposisjon for dette og på de økonomiske forhold, uttrykkelig og nøyaktig fastlegges.

Kan. 682

  1. §1. Dersom det handler om et kirkelig embete i et bispedømme som meddeles et ordensmedlem, utnevnes ordenspersonen av diøcesanbiskopen etter å være presentert av eller i det minste med tilslutning fra kompetent superior.
  2. §2. En ordensperson kan avskjediges fra et overdratt embete når det måtte behage enten den overdragende myndighet etter at ordenssuperior er advart, eller superior etter at den overdragende er advart; den andres samtykke er ikke påkrevd.

Kan. 683

  1. §1. Kirker og kapell dit kristustroende vanligvis kommer, skoler og andre religiøse eller karitative verker av åndelig eller timelig som er overdratt til ordensfolk, kan diøcesanbiskopen visitere enten personlig eller gjennom en annen samtidig med en pastoralvisitas, og også i et nødstilfelle; men det gjelder ikke skoler som eksklusivt står åpne for instituttets egne studerende.
  2. §2. Dersom han eventuelt avdekker misbruk, kan han etter at ordenssuperior forgjeves er advart, selv personlig treffe tiltak ut fra egen myndighet.
KAPITTEL VI: MEDLEMMERS ADSKILLELSE FRA INSTITUTT
Art. 1: OVERGANG TIL ANNET INSTITUTT

Kan. 684

  1. §1. Et medlem med evige ordensløfter kan ikke gå over fra eget til et annet ordensinstitutt med mindre det skjer ut fra innvilgning fra øverste leder i begge instituttene og med samtykke fra hvert av deres råd.
  2. §2. Etter gjennomført prøving som blir å strekke seg over i det minste tre år, kan medlemmet gis adgang til evig profess i det nye institutt. Men dersom medlemmet vegrer seg for å avlegge denne profess eller det av de kompetente superiorer ikke gis adgang til å avlegge den, må det gå tilbake til det tidligere institutt med mindre det har fått sekulariseringsbevilling.
  3. §3. For at en ordensperson kan gå over fra et egenstendig kloster til et annet i samme institutt, føderasjon eller konføderasjon, kreves det og er det tilstrekkelig med samtykke fra begge klostres høyere superior og fra mottagende klosters kapittel – dog så at andre krav fastsatt i egenretten står urokket; ny profess kreves ikke.
  4. §4. Egenretten må bestemme tid og måte for prøvingen som må gå forut for medlemmets profess i nytt institutt.
  5. §5. For at det kan skje overgang til et sekularinstitutt eller til et selskap for apostolisk liv, eller fra disse til et ordensinstitutt, kreves det tillatelse fra Den hellige stol hvis mandat må legges til grunn.

Kan. 685

  1. §1. Like til avleggelsen av profess i det nye institutt suspenderes forblivende ordensløfter, rettigheter og forpliktelser som medlemmet hadde i det første institutt; like fra den innledende prøving påligger det dog vedkommende iakttagelse av det nye institutts egenrett.
  2. §2. Ved profess i det nye institutt innlemmes medlemmet i dette med bortfall av de tidligere ordensløfter, rettigheter og forpliktelser.
Art. 2: UTTREDEN FRA INSTITUTT

Kan. 686

  1. §1. Den øverste leder kan med samtykke fra sitt råd og av en tungtveiende grunn innvilge et professmedlem med evige ordensløfter eksklaustrasjonsbevilling, likevel ikke ut over en femårsperiode og med forhåndssamtykke fra stedets ordinarius der han skal ha tilhold dersom det handler om en kleriker. Å forlenge bevillingen eller å innvilge den ut over femårsperioden forbeholdes ene og alene Den hellige stol eller dersom det handler om institutt under diøcesanrett, diøcesanbiskopen.
  2. §2. Kun Den apostoliske stol tilligger det for nonner å innvilge eksklaustrasjonsbevilling.
  3. §3. Etter at den øverste leder med samtykke fra sitt råd har bedt om det, kan eksklaustrasjon pålegges av Den hellige stol for medlem av institutt under pavelig rett eller av diøcesanbiskopen for medlem av institutt under diøcesanrett – ut fra tungtveiende grunner, men under overholdelse av rimelighet og kjærlighet.

Kan. 687 – Et eksklaustrert medlem er lettet for alle forpliktelser som ikke kan harmoniseres med vedkommendes nye livssituasjon, men samtidig blir medlemmet stående under avhengighet av og omsorg fra sine superiorer og også av og fra stedets ordinarius, særlig dersom det handler om en kleriker. Vedkommende kan bære instituttets drakt med mindre noe annet fastsettes i bevillingen. Dog mangler medlemmet stemmeretten og er ikke valgbar.

Kan. 688

  1. §1. Den som vil tre ut fra instituttet etter at professtiden er utløpt, kan bryte opp fra det.
  2. §2. Den som så lenge tidsbegrenset profess varer, av en tungtveiende grunn søker om å få bryte opp fra instituttet, kan fra den øverste leder med samtykke fra hans råd tilegne seg bevilling til å forlate dette; mht. egenstendig kloster som omtalt i kan. 615 skal bevillingen – for å være gyldig – være bekreftet av biskopen for det hus vedkommende er tilknyttet.

Kan. 689

  1. §1. Et medlem kan etter utløp av tidsbegrenset profess dersom det foreligger en berettiget grunn, av kompetent høyere superior etter at han har hørt sitt råd, utelukkes fra å avlegge etterfølgende profess.
  2. §2. En fysisk eller psykisk sykdom, også når den er pådratt etter profess, som ut fra de sakkyndiges vurdering gjør medlem som omtalt i § 1 uegnet til å føre et liv i instituttet, utgjør grunn til ikke å åpne for å fornye professen eller avlegge den evig med mindre sykdommen er pådratt på grunn av instituttets forsømmelse eller på grunn av utført arbeid i instituttet.
  3. §3. Men også dersom ordenspersonen så lenge de tidsbegrensede ordensløfter varer, blir sinnssyk, kan han ikke ekskluderes fra instituttet, ja, selv ikke om han ikke gyldig kan avlegge ny profess.

Kan. 690

  1. §1. Den som etter at novisiatet er utløpt eller etter profess, rettmessig er trådt ut av et institutt, kan av den øverste leder med samtykke fra hans råd igjen opptas uten forpliktelse til å skulle repetere novisiatet; det tilligger samme leder å bestemme en passende prøving forut for tidsbegrenset profess og tiden under ordensløfter som må gå forut for evig profess, i samsvar med det som er bestemt i kann. 655 og 657.
  2. §2. Samme fullmakt innehar et egenstendig klosters superior med samtykke fra hans råd.

Kan. 691

  1. §1. En professperson med evige ordensløfter må ikke søke om bevilling til å forlate instituttet med mindre det er ut fra særdeles tungtveiende grunner som er overveid innfor vår Herre; han fremmer søknaden sin for instituttets øverste leder som oversender den sammen med hans og hans råds votum til kompetent myndighet.
  2. §2. I institutter under pavelig rett forbeholdes bevilling av dette slag Den apostoliske stol; men i institutter under diøcesanrett kan også biskopen i det bispedømme hvor det hus befinner seg, der vedkommende er tilvist plass, innvilge den.

Kan. 692 – En rettmessig innvilget og for medlemmet bekjentgjort bevilling til å forlate instituttet medfører ut fra selve den gjeldende rett – med mindre den i bekjentgjørelsesøyeblikket av medlemmet selv blir forkastet – dispensasjon fra ordensløftene foruten fra alle forpliktelser oppstått ut fra professen.

Kan. 693 – Dersom medlemmet er kleriker, innvilges ikke bevillingen før enn vedkommende finner en biskop som vil inkardinere ham i bispedømmet eller i det minste vil motta ham på prøve. Dersom han blir mottatt på prøve, inkardineres han i bispedømmet ut fra selve den gjeldende rett når en femårsperiode er passert med mindre biskopen har avvist ham.

Art. 3: EKSKLUSJON AV MEDLEMMER

Kan. 694

  1. §1. Ved selve det inntrufne forhold blir det medlem å regne som ekskludert fra sitt institutt som:
    1. 1° notorisk er falt fra den katolske tro;
    2. 2° har stiftet ekteskap eller har forsøkt det, ja, selv bare borgerlig;
    3. 3° har vært urettmessig fraværende fra ordenshuset, i overensstemmelse med kan. 665 § 2, i tolv sammenhengende måneder, idet man har for øye umuligheten av å finne det samme medlem.
  2. §2. I disse tilfeller må den høyere superior når bevisene er opptatt, sammen med sitt råd og uten noe nøling avgi erklæring om det inntrufne forhold for at det juridisk skal være på det rene med eksklusjonen.
  3. §3. I tilfellet omtalt i § 1 nr. 3 skal en slik erklæring for at den juridisk skal være på det rene, bekreftes av Den hellige stol; hva angår institutter under diøcesanrett, hører bekreftelsen inn under hovedsetets biskop.

Kan. 695

  1. §1. Et medlem skal ekskluderes for forbrytelsene omtalt i kann. 1395, 1397 og 1398 med mindre høyere superior ved forbrytelsene omtalt i kann. 1395 §§ 2–3 og 1398 § 1 betrakter det så at eksklusjon ikke er helt nødvendig, men at det på annen måte kan sørges tilstrekkelig for medlemmets forbedring og for gjenreisning av rettferdighet og reparasjon av det anstøtelige.
  2. §2. I disse her tilfeller må den høyere superior når bevisene vedrørende de faktiske forhold og tilregnbarhet er opptatt, tilkjennegi anklage og bevis for det medlem som det kan være aktuelt å ekskludere, og medlemmet skal være gitt mulighet til å forsvare seg. Når alle akter er underskrevet av den høyere superior og av en notar, oversendes de sammen med medlemmets svar nedtegnet skriftlig og underskrevet av medlemmet selv til den øverste leder.

Kan. 696

  1. §1. Et medlem kan også ekskluderes ut fra andre grunner, dog utelukkende når de er tungtveiende, ytre, tilregnbare og juridisk godtgjorte, som f.eks. vanemessig forsømmelse av det gudviede livs forpliktelser; gjentatte krenkelser av de sakrale bånd; hårdnakket ulydighet mot rettmessige forskrifter fra superiorer i alvorlige saker; alvorlig anstøt oppstått ut fra medlemmets selvforskyldte handlemåte; hårdnakket fastholdelse ved eller utbredelse av læreanskuelser fordømt av Kirkens læreembete; offentlig fastholdelse ved en materialistisk eller ateistisk infisert ideologi; rettsstridig fravær som omtalt i kan. 665, § 2, som har strukket seg over et halvår; andre grunner av lignende alvor som eventuelt er nærmere bestemt i instituttets egenrett.
  2. §2. For eksklusjon av medlem med tidsbegrensede ordensløfter, er det tilstrekkelig også med grunner av mindre alvor fastsatt i egenretten.

Kan. 697 – Dersom høyere superior i tilfellene omtalt i kan. 696, etter å ha hørt sitt råd, betrakter det slik at eksklusjonsprosess bør igangsettes:

  1. 1° må han oppta eller komplettere bevisene;
  2. 2° må han advare medlemmet skriftlig eller i nærvær av to vitner med eksplisitt trussel om at eksklusjon vil følge med mindre vedkommende tar til fornuft; eksklusjonsgrunnene må uttrykkes klart og medlemmet må være gitt full anledning til å forsvare seg; dersom advarselen blir resultatløs, går han etter et tidsrom på i det minste 15 dager til andre advarsel;
  3. 3° dersom også denne advarsel blir resultatløs og høyere superior sammen med sitt råd betrakter det slik at medlemmets uforbederlighet står tilstrekkelig fast og at vedkommendes forsvar er utilstrekkelig, må han etter at det forgjeves er gått 15 dager fra den siste advarsel, oversende alle akter, underskrevet av høyere superior selv og av en notar, sammen med medlemmets svar, underskrevet av selve medlemmet, til den øverste leder.

Kan. 698 – I alle tilfellene omtalt i kann. 695 og 696 blir medlemmets rett alltid stående fast, til å kommunisere med den øverste leder og til å fremlegge sitt forsvar direkte for denne.

Kan. 699

  1. §1. Den øverste leder må sammen med sitt råd – og det skal for gyldighet bestå av i det minst fire medlemmer – gå frem kollegialt når vedkommende nøye overveier beviser, argumenter og forsvar; og dersom det ved hemmelig avstemning har blitt avgjort således, utsteder lederen et eksklusjonsdekret der – for gyldighet – avgjørelsesgrunnene i det minste summarisk må være uttrykt i juridisk henseende og vedrørende det faktiske forhold.
  2. §2. I de egenstendige klostre omtalt i kan. 615 tilligger det den høyere superior med samtykke fra hans råd å dekretere eksklusjon av et professmedlem.

Kan. 700 – Et eksklusjonsdekret utstedt for et professmedlem får eksklusjonskraft samtidig med at det også bekjentgjøres for angjeldende. Dekretet skal – for å være gyldig – angi den rett den ekskluderte har til, bortsett fra bønnen omtalt i kan. 1734, § 1, innen 30 dager etter å ha mottatt bekjentgjørelsen å klage til kompetent myndighet. Klage har oppsettende virkning.[Note 3]

Kan. 701 – Når selve den rettmessige eksklusjon er inntruffet, bortfaller ordensløftene foruten de rettigheter og forpliktelser som var utvirket av professen. Dersom medlemmet er kleriker, kan han ikke utøve noe ut fra de geistlige ordinasjoner inntil han finner en biskop som etter en passende prøving vil motta ham i bispedømmet i samsvar med det som er bestemt i kan. 693, eller i det minste vil tillate ham utøvelse av noe ut fra de geistlige ordinasjoner.

Kan. 702

  1. §1. De som rettmessig trer ut av et ordensinstitutt eller som rettmessig blir ekskludert fra det, kan ikke kreve noe som helst fra dette for en eller annen innsats ytt i instituttet.
  2. §2. Instituttet må dog utvise rimelighet og evangelisk kjærlighet overfor medlem som blir adskilt fra det.

Kan. 703 – I tilfelle av alvorlig ytre anstøt eller hvor særdeles alvorlig skade truer et institutt, kan medlem straks av høyere superior eller dersom det vil være fare ved forsinkelse, av lokal superior med samtykke fra hans råd kastes ut av ordenshuset. Dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt, må høyere superior sørge for å igangsette eksklusjonsprosessen i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, eller bringe saken inn for Den apostoliske stol.

Kan. 704 – Medlemmer som på en eller annen måte er blitt adskilt fra sitt institutt, må nevnes i rapporten omtalt i kan. 592, § 1, som blir å sende Den apostoliske stol.

KAPITTEL VII: ORDENSFOLK OPPHØYET TIL EPISKOPATET

Kan. 705 – En ordensperson opphøyet til episkopatet forblir medlem av sitt institutt, men i kraft av lydighetsløftet er han kun underlagt Den romerske pave, og han bindes ikke av forpliktelser som han selv klokelig vurderer ikke kan harmoniseres med hans stilling.

Kan. 706 – For ordenspersonen omtalt ovenfor gjelder:

  1. 1° dersom han ved professen tapte herredømmet over formuesgoder, tilligger det ham bruk, bruksavkastning og forvaltning av de eiendeler som tilflyter ham; men en diøcesanbiskop og de andre omtalt i kan. 381, § 2, erverver eiendomsretten for partikularkirken; de øvrige erverver den for instituttet eller Den hellige stol ettersom instituttet er kapabelt til å besitte eller ei;
  2. 2° dersom han ved professen ikke tapte herredømmet over formuesgoder, gjenvinner han bruk, bruksavkastning og forvaltning av de eiendeler som han hadde; de som senere tilflyter ham, erverver han helt for seg;
  3. 3° men i begge tilfeller skal han disponere over formuesgoder som tilflyter ham, men ikke med henblikk på hans person, i overensstemmelse med giverens vilje.

Kan. 707

  1. §1. En emeritert ordensbiskop kan velge seg et bosted også utenfor hus til hans institutt med mindre Den apostoliske stol har sørget for noe annet.
  2. §2. Mht. passende og verdig underhold for ham dersom han har tjent et bispedømme, må kan. 402, § 2, overholdes med mindre eget institutt vil sørge for slikt underhold; ellers må Den apostoliske stol sørge for det på annet vis.
KAPITTEL VIII: KONFERANSER AV HØYERE SUPERIORER

Kan. 708 – Høyere superiorer kan på nyttig vis forene seg i konferanser eller råd for ved kraftsamling å arbeide enten for at de enkelte institutters formål mer inngående blir fulgt opp – dog alltid så at deres autonomi, egenart og egen ånd står urokket –, for at felles anliggender blir tatt opp til behandling eller for at passende koordinasjon og samarbeid med bispekonferansene og også med de enkelte biskoper kommer i stand.

Kan. 709 – Konferansene av høyere superiorer må ha sine statutter approbert av Den hellige stol, den eneste fra hvem de kan opprettes, også som juridisk person, og under hvis øverste ledelse de blir stående.

AVSNITT III: SEKULARINSTITUTTENE

Kan. 710 – Et sekularinstitutt er et institutt for gudviet liv der kristustroende som lever i verden, streber etter kjærlighetens fullkommenhet og beflitter seg på å bidra til verdens helliggjørelse, særlig innenifra.

Kan. 711 – Et medlem av et sekularinstitutt endrer ikke i kraft av sin gudvielse egen kanonisk stilling i Guds folk, det være seg som leg eller klerikal – dog under overholdelse av det som ellers er foreskrevet i gjeldende rett som gjelder instituttene for gudviet liv.

Kan. 712 – Idet forskriftene i kann. 598601 dog står fast, må konstitusjonene fastsette de sakrale bånd ved hvilke man tar på seg de evangeliske råd i et institutt, og fastlegge de forpliktelser som de samme bånd fører til, likevel slik at instituttets egen sekulære karakter alltid blir bevart i livsformen.

Kan. 713

  1. §1. Medlemmene av disse institutter uttrykker og utøver i den apostoliske aktivitet sin egen gudvielse, og de må anstrenge seg for akkurat som en surdeig å fylle alt med en evangelisk ånd til styrke og vekst for Kristi legeme.
  2. §2. Legmedlemmene deltar i Kirkens oppdrag med å evangelisere, i verden og ut fra verden, det være seg gjennom vitnesbyrd i form av et kristent liv og troskap i forhold til sin gudvielse, eller gjennom deres bistand som de yter til hjelp for at det jordiske må innrettes på Gud og for at verden kan blir formet ved Evangeliets kraft. De byr også frem sitt medarbeiderskap i henhold til egen sekulær livsform til tjeneste for kirkefellesskapet.
  3. §3. Klerikermedlemmene er ved det gudviede livs vitnesbyrd, særlig i presbyteriet, ved en særskilt apostolisk kjærlighet til hjelp for deres medbrødre, og i Guds folk er de ved sin geistlige tjeneste med på å fullkommengjøre verdens helliggjørelse.

Kan. 714 – Medlemmene må i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene, føre et liv under verdens ordinære vilkår alene eller enhver i sin familie eller i en gruppe med broderlig liv.

Kan. 715

  1. §1. Klerikermedlemmer inkardinert i et bispedømme hører inn under diøcesanbiskopen, dog så at det som gjelder det gudviede liv i eget institutt, står urokket.
  2. §2. Men de som inkardineres i instituttet i samsvar med det som er bestemt i kan. 266, § 3, hører dersom de destineres for instituttets egeninnsats eller styring, inn under biskopen akkurat som ordensfolk.

Kan. 716

  1. §1. Alle medlemmene må aktivt ta del i instituttets liv i overensstemmelse med egenretten.
  2. §2. Medlemmer av samme institutt må seg imellom ta vare på et fellesskap der de møysommelig sørger for åndens enhet og genuint brorskap.

Kan. 717

  1. §1. Konstitusjonene må foreskrive egen styringsmåte, fastlegge tiden som lederne bekler sine embeter og måten som de utpekes på.
  2. §2. Ingen som ikke er definitivt innlemmet, må utpekes til øverste leder.
  3. §3. De som er satt i spissen for styringen av et institutt, må sørge for at åndens enhet blir bevart i dette, og de må fremme medlemmenes aktive deltagelse.

Kan. 718 – Forvaltningen av et institutts formuesgoder som skal uttrykke og fremme evangelisk fattigdom, retter seg etter bestemmelsene i bok V, Kirkens timelige verdier, foruten etter instituttets egenrett. Likeledes må egenretten fastlegge instituttets forpliktelser, særlig de økonomiske, overfor medlemmer som vier sin innsats for dette.

Kan. 719

  1. §1. For trofast å svare på sitt kall og for at deres apostoliske virksomhet kan springe ut av selve enheten med Kristus, må medlemmene med omhu trekke seg tilbake for bønn, på en god måte legge vekt på lesning av Den hellige skrift, overholde den årlige tid for retrett og gjennomføre andre åndelige øvelser i henhold til egenretten.
  2. §2. Feiring av Eukaristien, daglig når det lar seg gjøre, må være kilde til og styrke av hele deres gudviede liv.
  3. §3. De må fritt gå til botens sakrament som de hyppig må motta.
  4. §4. Fritt må de ta til seg nødvendig veiledning av samvittigheten, og dersom de vil, må de be om råd av dette slag også fra sine ledere.

Kan. 720 – Retten til å oppta i institutt, enten for prøving eller ved å ta på seg de sakrale bånd, det være seg tidsbegrensede eller livsvarige eller definitive, tilligger de høyere ledere med deres råd i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.

Kan. 721

  1. §1. Invalid opptas følgende til initialprøving:
    1. 1° den som ennå ikke har nådd myndighetsalderen;
    2. 2° den som for øyeblikket er bundet ved sakralt bånd i et institutt for gudviet liv eller opptatt i et selskap for apostolisk liv;
    3. 3° en ektefelle under ekteskapets bestående.
  2. §2. Konstitusjonene kan fastsette andre opptakshindringer, også for gyldighet, og tilføye vilkår.
  3. §3. For at en skal antas, må han dertil nødvendigvis ha den modenhet som er nødvendig for å føre instituttets eget liv på riktig måte.

Kan. 722

  1. §1. Initialprøvingen må innrettes slik at kandidatene blir bedre kjent med sitt guddommelige kall og dertil med instituttets eget, og at de blir øvd i instituttets ånd og levemåte.
  2. §2. Kandidatene må bli opplært på riktig måte til å føre et liv i overensstemmelse med de evangeliske råd, og de må bli undervist om hvordan de skal vende dette fullstendig mot apostolatet idet de gjør bruk av de former for evangelisering som svarer mer til instituttets formål, ånd og egenart.
  3. §3. Måte og tid for denne prøving før de sakrale bånd for første gang blir påtatt i instituttet, som ikke må være kortere enn en toårsperiode, fastlegges i konstitusjonene.

Kan. 723

  1. §1. Etter utløp av initialprøvingstiden må en kandidat som vurderes som skikket, ta på seg de tre evangeliske råd – bekreftet ved sakralt bånd –, eller han må forlate instituttet.
  2. §2. Den første innlemmelse, ikke kortere enn en femårsperiode, må være tidsbegrenset i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.
  3. §3. Etter utløp av denne innlemmelsestid må et medlem som vurderes som skikket, gis adgang til livsvarig eller definitiv innlemmelse, nemlig ved for alltid å fornye de tidsbegrensede bånd.
  4. §4. Definitiv innlemmelse likestilles med livsvarig mht. bestemte juridiske virkninger som blir å fastsette i statuttene.

Kan. 724

  1. §1. Opplæringen etter at de sakrale bånd for første gang er påtatt, må stadig holde ved i overensstemmelse med konstitusjonene.
  2. §2. Medlemmene må skrittvis opplæres like mye i guddommelige som i menneskelige ting; instituttets ledere må vise seriøs omsorg for deres kontinuerlige åndelige formasjon.

Kan. 725 – Et institutt kan ved et bånd bestemt i konstitusjonene assosiere med seg andre kristustroende som vil strebe etter evangelisk fullkommenhet i overensstemmelse med instituttets ånd og delta i dets sendelse.

Kan. 726

  1. §1. Når tiden for tidsbegrenset innlemmelse er utløpt, kan et medlem fritt bryte opp fra instituttet, eller vedkommende kan av en berettiget grunn av høyere leder etter at hans råd er hørt, utelukkes fra fornyelse av de sakrale bånd.
  2. §2. Et medlem med tidsbegrenset innlemmelse som av egen drift ber om det, kan av en tungtveiende grunn få bevilling fra den øverste leder med samtykke fra hans råd til å forlate instituttet.

Kan. 727

  1. §1. Et livsvarig innlemmet medlem som vil bryte opp fra sitt institutt, må etter at han seriøst har overveid saken innfor vår Herre, gjennom den øverste leder søke om bevilling fra Den apostoliske stol til å forlate instituttet dersom instituttet er under pavelig rett; ellers også fra diøcesanbiskopen ettersom det fastlegges i konstitusjonene.
  2. §2. Dersom det handler om en i instituttet inkardinert kleriker, følges forskriften i kan. 693.

Kan. 728 – Når bevilling til å forlate instituttet rettmessig er innvilget, bortfaller alle bånd foruten de rettigheter og forpliktelser som var utvirket av innlemmelsen.

Kan. 729 – Et medlem ekskluderes fra instituttet i samsvar med det som er bestemt i kann. 694 § 1, [nr.] 1 og 2 og 695; dertil kan konstitusjonene bestemme andre eksklusjonsgrunner, dog utelukkende når de er forholdsmessig tungtveiende, ytre, tilregnbare og juridisk godtgjorte, og når fremgangsmåten fastsatt i kann. 697700 blir overholdt. På eksklusjon kommer forskriften i kan. 701 til anvendelse.

Kan. 730 – For at et medlem av et sekularinstitutt kan gå over til et annet sekularinstitutt, må forskriftene i kann. 684, §§ 1, 2, 4 og 685 overholdes; men for at det kan skje overgang til ordensinstitutt eller til selskap for apostolisk liv, eller fra disse til sekularinstitutt, kreves det tillatelse fra Den apostoliske stol hvis mandat må legges til grunn.

SEKSJON II: SELSKAPER FOR APOSTOLISK LIV

Kan. 731

  1. §1. Til instituttene for gudviet liv føyer seg selskaper for apostolisk liv hvis medlemmer uten ordensløfter forfølger selskapets eget apostoliske formål; og idet de fører et broderlig liv i fellesskap, i overensstemmelse med egen livsform, strekker de seg ved iakttagelse av konstitusjonene etter kjærlighetens fullkommenhet.
  2. §2. Blant disse finnes det selskaper der medlemmene ved et i konstitusjonene fastlagt bånd tar på seg de evangeliske råd.

Kan. 732 – Det som fastsettes i kann. 578597 og 606, anvendes på selskapene for apostolisk liv, dog likevel uten å rokke ved ethvert selskaps natur; men på selskapene omtalt i kan. 731, § 2, anvendes også kann. 598602.

Kan. 733

  1. §1. Hus blir opprettet og lokal kommunitet etablert av selskapets kompetente myndighet etter at diøcesanbiskopens samtykke på forhånd er gitt skriftlig, og han skal også konsulteres når det handler om nedleggelse av slikt.
  2. §2. Samtykke til å opprette hus medfører rett til å ha i det minste et kapell der den hellige Eukaristi feires og oppbevares.

Kan. 734 – Styringen av et selskap bestemmes av konstitusjonene, under overholdelse i henhold til ethvert selskaps natur av kann. 617633.

Kan. 735

  1. §1. Opptagelse, prøving, innlemmelse og opplæring av medlemmene bestemmes i hvert selskaps egenrett.
  2. §2. Hva angår opptagelsen i selskapet, må vilkårene fastsatt i kann. 642645 overholdes.
  3. §3. Egenretten skal bestemme en plan for prøvingen og opplæringen, tillempet selskapets formål og egenart, særlig teoretisk, åndelig og apostolisk, slik at medlemmene idet de lærer sitt guddommelige kall å kjenne, blir godt forberedt til selskapets sendelse og liv.

Kan. 736

  1. §1. I klerikale selskaper inkardineres klerikerne i selve selskapet med mindre konstitusjonene sier noe annet.
  2. §2. I forhold som berører studieplan og mottagelse av ordinasjoner, må bestemmelsene for sekularklerikerne overholdes, dog så at § 1 likevel står fast.

Kan. 737 – Innlemmelse medfører for medlemmenes del de forpliktelser og rettigheter som er fastlagt i konstitusjonene, men for selskapets del ansvar for at medlemmene føres fremad mot målet for eget kall, i henhold til konstitusjonene.

Kan. 738

  1. §1. Alle medlemmer står under egne ledere i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene, i de forhold som gjelder selskapets interne liv og disiplin.
  2. §2. De står også under diøcesanbiskopen i de forhold som gjelder offentlig gudsdyrkelse, sjelesorg og andre former for innsats i apostolatet, under hensyntagen til kann. 679683.
  3. §3. Når et medlem er inkardinert i et bispedømme, fastlegges dets relasjoner til egen biskop i konstitusjonene eller i særskilte avtaler.

Kan. 739 – Utenom de forpliktelser som de som medlemmer er underlagt i overensstemmelse med konstitusjonene, bindes medlemmene av de felles forpliktelser for klerikere med mindre noe annet er på det rene ut fra sakens natur eller ut fra den språklige kontekst.

Kan. 740 – Medlemmene skal bo i et hus eller i en rettmessig etablert kommunitet og overholde fellesliv i samsvar med det som er bestemt i egenretten, som jo også fravær fra huset eller kommuniteten retter seg etter.

Kan. 741

  1. §1. Selskapene og med mindre konstitusjonene sier noe annet, deres deler og hus er juridiske personer og som sådanne kapable til å erverve, besitte, forvalte og avhende timelige verdier i samsvar med det som er bestemt i forskriftene i bok V, Kirkens timelige verdier, kann. 636, 638 og 639, foruten i egenretten.
  2. §2. Medlemmene er også kapable til, i samsvar med det som er bestemt i egenretteten, å erverve, besitte og forvalte timelige verdier samt disponere over dem; men enhver ting som tilflyter dem til del med henblikk på selskapet, erverves av selskapet.

Kan. 742 – Uttreden og eksklusjon av et ennå ikke definitivt innlemmet medlem retter seg etter hvert selskaps konstitusjoner.

Kan. 743 – Bevilling til å forlate et selskap med bortfall av rettighetene og forpliktelsene som var utvirket ut av innlemmelsen, kan et definitivt innlemmet medlem, idet forskriften i kan. 693 dog står fast, få fra den øverste leder med samtykke fra hans råd med mindre det i henhold til konstitusjonene forbeholdes Den hellige stol.

Kan. 744

  1. §1. Likeens forbeholdes det også den øverste leder med samtykke fra hans råd å innvilge tillatelse for definitivt innlemmet medlem til å gå over til annet selskap for apostolisk liv – under midlertidig suspensjon av eget selskaps rettigheter og forpliktelser –, dog så at retten likevel står fast til å gå tilbake før definitiv innlemmelse i det nye selskap.
  2. §2. For at det kan skje overgang til institutt for gudviet liv eller derfra til selskap for apostolisk liv, kreves det tillatelse fra Den hellige stol hvis mandat må legges til grunn.

Kan. 745 – Den øverste leder kan med samtykke fra sitt råd innvilge et definitivt innlemmet medlem bevilling til å leve utenfor selskapet, likevel ikke ut over en treårsperiode, under suspensjon av rettigheter og forpliktelser som ikke kan harmoniseres med hans nye livssituasjon; de forblir likevel under ledernes omsorg. Dersom det handler om en kleriker, kreves det dertil samtykke fra stedets ordinarius der han skal ha tilhold, under hvis omsorg og avhengighet han også blir stående.

Kan. 746 – Ved eksklusjon av definitivt innlemmet medlem må kann. 694704 overholdes, idet det som samsvarer må leses på samsvarende vis.

av Mats Tande publisert 21.10.2022, sist endret 06.06.2024 - 19:10