Guttorm (1215-1224)

Av Olav Martinsen

Etter Tores død ble Guttorm valgt til erkebiskop, enten høsten 1214 eller vinteren som fulgte. Ett annalverk kaller ham abbed. Den nye erkebiskopen vet vi ikke mye om i tiden før 1214.

Allerede før Tores død må en ved erkestolen ha mottatt Innocent IIIs bulle av 19. april 1213 med oppfordring om at erkebiskopen skulle innfinne seg til et alminnelig kirkekonsil i Roma som skulle åpnes 1. november 1215. Guttorm kombinerte palliereisen med ferden til det økumeniske konsilet. Han dro sørover våren 1215, trolig sammen med biskop Nicolaus av Suderøyene og Man. Guttorm kom trolig til Roma den samme sommeren eller utpå høsten, og han var utvilsomt til stede ved det fjerde Laterankonsil 11. - 30. november 1215. Til dette konsilet skal det ha møtt 71 erkebiskoper, 412 biskoper, mer enn 800 abbeder og priorer og en mengde andre geistlige.

Guttorm mottok antakelig palliet av pavens hånd før det store konsilet tok til. I følge annalene fikk han sin vigsel i 1215. Som sine forgjengere fikk Guttorm rett til å absolvere folk som la voldsom hånd på geistlige, så sant forbrytelsen ikke var alvorlig. Guttorm kom tilbake til Norge i 1216. Innocent IIs oppfordring til et nytt korstog ble godtatt av konsilet som like før det ble oppløst, samlet seg om en stor proklamasjon. Erkebiskopen og lydbiskopene har utvilsomt søkt å fremme dette korstoget både i tale og i skrift, og det ser ut til at den kirkelige propagandaen for saken førte til visse resultater i Norge. Paven stadfestet samtidig det fredsforliket erkebiskopen og de verdslige høvdingene hadde fått i stand i 1208. Det ser ut til at pavens fredsløfte og korstogsforberedelsene har bidratt til å gjøre de innenrikske forholdene i Norge roligere i noen år.

Guttorm var en virksom erkebiskop, han var sterkt opptatt av å hevde erkestolens prestisje ved kongevalg og i tilknytning til riksviktige hendelser. Han var muligens størst som politiker, men det ser ut til at han også med interesse og stor kraft tok seg av sine mange plikter som metropolitan.

Atskillig av hans tid gikk nok med til visitasjonsreiser både innen- og utenfor Nidaros bispedømme. I 1217 oppholdt han seg en tid på Hålogaland. Og i et brev av 3. februar 1221 til lydbiskopene i den norske kirkeprovinsen pålegger Honorius III dem å motta erkebiskopen godt på hans visitasjonsreiser, yte ham skyldig underhold og å lyde hans formaninger og statutter. Rett til underhold på visitasjonsreiser i lydbiskopenes dioceser hadde metropolitanen fått allerede i erkebiskop Eysteins tid.

Guttorm fikk også av Honorius III (1. februar 1221) en lignende fullmakt til å gi avløsning for mindre alvorlige brudd på privilegium canonis, som han tidligere hadde fått av Innocent III.

Erkebiskop Guttorm holdt i det minste to rikssynoder, begge i tilknytning til riksmøter som ble holdt i Bergen, Norges fremste handelsby og et høvelig møtested for folk som kom med skip øst-, sør- og nordfra. På synoden (og riksmøtet) i 1218 møtte foruten erkebiskopen også biskopene Håvard av Bergen, Henrik av Stavanger, Nikolas av Oslo, Ivar av Hamar, Bjarne av Orknøyene og mange andre lærde menn. Rikssynoden i 1223 var enda bedre besøkt. Foruten Guttorm var biskopene av Bergen, Stavanger, Oslo, Færøyene og Orknøyene til stede og dessuten en rekke abbeder, erkedegner, proster og magistre. Et større møte av geistlige hadde trolig aldri tidligere vært forsamlet i Norge.

Det var ikke bare i den norske kirkens indre organisasjon det kom til bedre orden, samhold og styrke på denne tid. Erkebiskop Eiriks langvarige eksil og den store kirkestriden (1190-1202) hadde temmelig sikkert blant annet ført med seg at innsamlingen av Romaskatten stoppet opp i Norge. Tore fikk (11. februar 1206) pålegg om å ta seg av denne innsamlingen og har trolig gjort noe for å etterkomme ordren, men så helt lett har dette nok ikke vært under innbyrdesstriden først på 1200-tallet. Av et par pavebrev fra 1220-21 ser vi at erkebiskop Guttorm i 1220 hadde deponert en del av den norske Romaskatten i St. Victor-klosteret i Paris, som igjen videresendte dette depositum til kurien det året som fulgte. 3. februar 1221 ga Honorius III dessuten de norske lydbiskopene pålegg om å hjelpe erkebiskopen med innsamlingen av Romaskatten.

Av interesse er det også at paven (25. mars 1221) ba Guttorm sende 4, 3 eller 2 munker, fortrinnsvis cisterciensere til Roma, som sammen med munker fra andre land skulle sendes ut som misjonærer blant hedninger.

I løpet av de ca 8 årene han var erkebiskop, hadde Guttorm høve til å stifte personlig bekjentskap med storparten av lydbiskopene i kirkeprovinsen ikke bare på større kirkemøter og visitasjonsreiser, men også ved de bispevielsene han utførte. Kort etter hjemkomsten fra kurien vigslet han Sørkve til Færøyene og Magnus til Skålholt. Og året etter (1217) vigslet Guttorm Håvard til biskop i Bergen etter Martin som var død i 1216. Håvard var blitt valgt på kanonisk måte og med kong Inges samtykke kort etter Martins død, men da han var uekte født sønn av en prest, søkte og fikk Guttorm - i samsvar med canon 3 fra det tredje Laterankonsil (1179) - pavens bemyndigelse til å vigsle ham. Dette er et forvitnelig eksempel på hvor sterkt Guttorm la vinn på å respektere konsilbeslutningene og pavestolens autoritet.

Erkebiskop Guttorm gikk i årene 1222-23 åpent inn for Håkon Håkonssons kongedømme. Som takk for denne hjelpen ga kong Håkon (i 1222) erkebiskopen og hans lovlig valgte etterfølgere rett til å ha egen myntmester.

Det kan ikke herske tvil om at erkebiskopen i det minste var sterkt medvirkende til at riksmøtet i 1223 kom i stand. Dette møtet hadde mye til felles med riksmøtene i 1153 og 1164. At erkebiskopen var den som avsluttet forhandlingene i 1223, går tydelig frem av sagaens fremstilling. Erkebiskopens innlegg åpnet og avsluttet forhandlingene, og han var det som talte kongen og jarlen til rette når diskusjonen mellom dem holdt på å utarte seg til en trette. I tiden 1202 og 1223 hadde det i fullt monn lykkes erkebiskopene å vinne birkebeinernes tillit, og samtidig hadde de forstått å hevde erkestolens og det geistlig pregede riksmøtets autoritet i spørsmål vedrørende tronfølgen. Den norske kirken må i tiden 1202-25 ha mottatt rike impulser utenfra. Miljøet ved Kristkirken var i høy grad europeisk orientert. Her samlet det seg tråder som gikk fra pavestolen, fra franske læresentra og fra kongehoff. Ved Guttorms død 6. februar 1224 var den norske kirken betydelig styrket og erkestolen stod på god fot med kongedømmet.