Den 14. juli 1789 brøt Den franske revolusjon ut. For bakgrunn og forløp, se Martyrer fra Den franske Revolusjon.
Under revolusjonen kom det i begynnelsen av 1794 et nytt utbrudd av religiøs forfølgelse i byen Laval i regionen Mayenne i Frankrike. Siden starten på revolusjonen i 1789 hadde det kommet en rekke tyranniske lover og dekreter mot prester, ordensfolk og legfolk, men det som skjedde i januar 1794 markerte en endring i retning av aktiv og aggressiv forfølgelse. En revolusjonær kommisjon begynte å tiltale og dømme personer etter religiøse anklager, og innen en måned hadde den dømt 359 menn og 102 kvinner til døden.
Blant disse var 22 prester, tre ordensfolk og en seminarist. Rettssakene fant sted under stor forvirring og uten skikkelige prosedyrer, de tiltalte fikk ikke lov til å forsvare seg og ble ofte bedt om å svare bare ja og nei til spørsmålene. Dommerne syntes å være ute etter å få så mange som mulig av prestene og ordensfolkene til å falle fra troen. Da ingen av de tiltalte gikk med på å avsverge sin religion, ble de dømt til døden. Da dommene ble kunngjort, svarte de anklagede: «Deo gratias» (Gud være lovet).
14 prester ble giljotinert den 21. januar 1794. Den salige Johannes Baptist (Jean-Baptiste) Turpir du Cormier var den ledende presten i gruppen. Han var den siste som døde, og idet han gikk opp på skafottet, resiterte han Te Deum og kysset stedet hvor blodet fra de andre hadde falt.
Den 17. oktober samme år ble en annen prest, Jakob (Jacques) Burin, drept av soldater fordi han hadde tjenestegjort som prest for folket i hemmelighet. En from kvinne, Fransiska (Françoise) Mézière, som underviste i en sogneskole, ble henrettet i februar. To nonner fra kongregasjonen Barmhjertige søstre av Chapelle-au-Riboul (nå kjent som Søstre av Notre Dame d'Evron) ble henrettet i mars, mens en augustinerinne som hadde arbeidet på et sykehus, ble henrettet i juni.
En kult for disse martyrene startet straks, og massegraven i Croix-Bataille ble et valfartsmål, først privat, og etter revolusjonen i offentlighet. Martyrenes jordiske rester ble flyttet til en mer passende grav, og en kanonisk prosess, det første skrittet mot helligkåring, ble begynt i 1839. Imidlertid følte man at en slik prosess bare ville vekke til live gammelt fiendskap og hat, så den ble ikke fortsatt.
Prosessen ble gjenåpnet i 1917 og introdusert formelt i Roma i 1944, og den førte til at 19 martyrer ble saligkåret den 10. juni 1955 av pave Pius XII. Disse ble valgt ut blant de hundrevis som ble drept i forfølgelsene i og rundt Laval etter nitide undersøkelser av omstendighetene rundt deres død, for å sikre seg at ikke det ikke lå det minste politisk motiv bak henrettelsene.
Deres minnedag er 17. oktober, men de 14 prestene kan også minnes på dødsdagen 21. januar. En annen minnedag som angis, er 19. juni.
De 19 martyrene er:
- Johannes Baptist (Jean-Baptiste) Turpin du Cormier (1732-94), sogneprest og prost i Laval
- Johannes Maria (Jean-Marie) Gallot (1747-94), assisterende sogneprest og prest for benediktinerne
- Josef Maria (Joseph-Marie) Pellé (1720-94), prest for klarisserne
- René Ludvig (René-Louis) Ambroise (1720-94), assisterende prest
- Julian Frans (Julien-François) Morvin de la Gérardière (1733-94), assisterende prest i et lokalt sogn
- Frans (François) Duchesne (1736-94), kollegiatsprest
- Johannes Baptist (Jean-Baptiste) Triquerie OFMConv (1737-94)
- Jakob (Jacques) André (1743-94), sogneprest
- Andreas (André) Duliou (1727-94), sogneprest
- Ludvig (Louis) Gastineau (1727-94), kapellan
- Frans (François) Migoret-Lambarière (1728-94), sogneprest
- Julian (Julien) Moulé (1716-94), sogneprest
- Augustin Emmanuel (Augustine-Emmanuel) Philippot (1716-94), sogneprest
- Peter (Pierre) Thomas (1729-94), sykehusprest
- Jakob (Jacques) Burin (1756-94), sogneprest
- Fransiska (Françoise) Mézière, legkvinne
- Fransiska (Françoise) Trahet, nonne Notre Dame d'Evron
- Johanna (Jeanne) Véron, nonne Notre Dame d'Evron
- Maria (Marie) Lhullier, augustinerinne