De salige Zimius, Vimius og Marinus av Griesstetten ( -1153/54)

De salige Zimius, Vimius og Marinus ble født på 1000/1100-tallet i Skottland (?). De kalles på tysk «Die drei elenden Heiligen» eller på latin Tres Sancti Exules. Det tyske ordet Elend betyr her at de var fremmede eller utlendinger. De var benediktinermunker (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i det skotske klosteret St. Jakob i Regensburg i Bayern i Sør-Tyskland.

Rundt år 1140 dro presten Zimius og legbroren Vimius fra klosteret og ble eremitter i Einsiedel nær Dietfurt i Altmühltal i Bayern. Med tillatelse fra abbeden Demetrius bygde de et hus med et oratorium. Senere sluttet prioren Marinus fra St. Jakob seg til dem. Med utgangspunkt i sitt eneboerhus i Einsiedel forkynte de Guds ord og ble snart etterspurte rådgivere og hjelpere.

Marinus døde i 1153 som den første av dem, og hans medbrødre gravla ham i oratoriet i Einsiedel. Hans gravsted utviklet seg snart til et valfartsmål for folk i området. Men det forstyrret det monastiske livet til de to andre, så abbed Christian III reiste et gravkapell til Marinus' ære i nærliggende Griesstetten. Hans legeme ble overført dit – ifølge legenden svømte det selv opp elven til den nye kirken, som var viet til den hellige Martin av Tours. Zimius og Vimius døde i 1154, og de fant også sitt siste hvilested i gravkapellet i Griesstetten. Ved kirken finnes en klippehule, hvor de tre skal ha levd.

De tre ble anropt som salige, og kulten er kjent helt fra 1100-tallet. Under Trettiårskrigen ble kirken i 1633 plyndret av svenskene og sterkt skadet. I 1689 ble deres relikvier skrinlagt og murt inne i veggen bak høyalteret. I 1740-50 ble det bygd en større kirke, og under byggearbeidene ble relikviene flyttet til fransiskanerklosteret i Dietfurt. I 1766 kom de tilbake og ble på nytt murt inn i veggen bak høyalteret. I 1783 flyttet man relikviene til en nisje i muren på evangeliesiden. Kirken «Pfarr- und Wallfahrtskirche St. Martin» ble vigslet først i 1836.

Menigheten ønsket en egen minnedag for de tre, men da måtte det igangsettes en helligkåringsprosess i Roma, noe man ikke så seg i stand til på grunn av de høye kostnadene. Først i 1858 lyktes det å overvinne betenkelighetene mot en offentlig kult, og det ble gitt biskoppelig tillatelse. Et dekret fra biskop Ignatius von Senestey av Regensburg av 11. november 1861 ga tillatelse til å stille ut relikviene og til en offentlig kult. Deretter ble relikviene skrinlagt på nytt den 2. juli 1862. Deres minnedag er 12. juni.

I Etting ved Ingolstadt Bayern æres en annen helgengruppe med navnet «Die drei elenden Heiligen», nemlig Arch, Gardan og Haindrit.