De tre festene etter påsketiden - Treenighetsfesten, Kristi Legemsfest og Jesu Hjertefest, som alle er oppstått og vokst frem de siste tusen år og etter kirkesplittelsen, betegnes ofte som idéfester. De er ikke i direkte forstand minnedager for historiske begivenheter i Frelseshistorien, men er uttrykk for en bekjennelse som historisk er vokst frem. Disse festene er uttrykk for middelalderlig og mer moderne fromhet i den vestlige Kirken, og har hatt en konsentrerende og samlende virkning. Gjennom Det annet Vatikankonsils liturgireform, med sin fremheving av Påskemysteriet, diskuteres nå disse festenes betydning og nødvendighet som forpliktende fester for hele Kirken.
Som så mange middelalderske fester kommer også Festen for Den hellige Treenighet fra reformklosteret Cluny i Burgund. Den nevnes første gang rundt år 996/1030, og senere ble den overtatt av cistercienserordenen og utallige bispedømmer. Men denne bispedømmetilknyttede festen kommer opprinnelig fra Alkuin av Tours (ca 735-804), som ca 800 for sitt kloster foreskrev votivmesser for hver dag i uken. Votivmessen til ære for Den hellige Treenighet utvidet biskop Stefan av Liège (903-20) gjennom tekstene til tidebønnene. Denne «Votivfesten» fra Liège var forgjenger til bispedømmefesten i Avignon.
Pave Johannes XXII, som var tidligere biskop av Avignon, ble valgt til pave i 1316 i dominikanerklosteret i Lyon. I sitt siste regjeringsår 1334 innførte han den avignonske Treenighetsfesten for hele Kirken. Det nye officiet til festen ble skrevet av fransiskaneren Johannes Peckham, som var erkebiskop av Canterbury 1278-92. Men dagens Treenighetsofficium ble skrevet i 1570 under den hellige pave Pius V.
Treenighetsliturgien hadde sine kritikere. Hver messe begynner jo i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og nesten hver bønn i messen slutter med å påkalle den treenige Gud, og hver gang vi gjør korstegnet, gjør vi det i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Pave Alexander II (død 1073) mente at Gloria Patri på slutten av hver salme inneholdt Kirkens Treenighetsfeiring. Men pave Johannes XXIIs avgjørelse gjorde slutt på alle diskusjoner. Treenighetsfesten har siden vært Gloria Patri til Pinsens store påskesalme.
På 1700-tallet hadde Treenighetsfesten en spesiell rang. Den ble søndagen over alle søndager, og på den gjorde man ikke det minste arbeid, ikke en gang på kjøkkenet.
Plasseringen av festen på første søndag etter pinse var kjent allerede på 1100-tallet, men først på 1700-tallet ble dette allment gjennomført. Noen steder var festen feiret på siste søndag før advent. Den nåværende Treenighetsprefasjonen stammer fra tiden rundt den hellige pave Leo I den Store (d. 461), og er kjent fra det Gelasianske sakramentarium fra 600-tallet. Den er egentlig ikke er noen lovsang, men et sitat fra en teologisk traktat av pave Pelagius II. I 1579 ble den foreskrevet av Roma for alle søndager i det alminnelige kirkeåret og i advent, mens vi i dag har åtte spesifikke søndagsprefasjoner.
Lutheranerne bevarte Treenighetssøndagen etter reformasjonen, og de etterfølgende søndagene ble nummerert «etter Treenighet (Trefoldighet)». Ved Den norske kirkes liturgireform på 1970-tallet ble dette endret; nå nummereres søndagene «etter pinse».