Den salige Placidus Fábrega Julià (1889-1934)

147. Den salige Placidus Fábrega Julià (sp: Plácido; kat: Plàcid) ble født den 18. februar 1899 i Camallera i distriktet Ampurdán i provinsen og bispedømmet Girona (sp: Gerona) i regionen Catalonia i det nordøstre Spania. Han ble døpt med navnene Plácido Juan José (Placidus Johannes Josef) og var den sjette av åtte barn av Pablo Fábrega og María Julià, fem gutter og tre jenter. Familien eide ikke jord, men var fattige jordbruksarbeidere. Av den grunn reiste de rundt i området på jakt etter arbeid.

Da Placidus var fem år gammel i 1894, døde hans far. Livet for enken og de åtte barna ble enda vanskeligere, og de ble avhengige av hjelp fra slektninger og godvilje fra venner. Av den grunn flyttet de flere ganger, fra Sant Mori hvor faren døde vendte de tilbake til Camallera og deretter dro de i 1912 for å bo i Vilacolum, hvor de også hadde bodd tidligere. Lille Placidus hadde lite utdannelse, bare det lille han hadde fått på skolen i Camallera.

I 1899 reiste en «rekrutteringsbror» fra kongregasjonen Marist-skolebrødrene (Hermanos Maristas de la Enseñanza) gjennom byen. Kongregasjonen (Institutum fratrum Maristarum a Scholis – FMS) var grunnlagt i 1817 av den hellige Marcellinus Champagnat (1789-1840) for oppdragelse og undervisning av gutter. Medlemmene kalles også Marias små Brødre eller Maristbrødre. Han tok med seg Placidus' to år eldre bror Juan til maristenes juniorat (gutteseminar) i San Andrés de Palomar i provinsen Barcelona. Denne broren virket en tid som marist-skolebror Andrés i nærliggende Uruguay, og døde i 1976, 89 år gammel.

Brorens brev inspirerte Placidus til å følge hans eksempel så snart han var gammel nok. Det skjedde den 9. mars 1901 da han var tolv år gammel. Junioratet ble midlertidig flyttet til Vic i 1903. Det var imidlertid tilbake i San Andrés de Palomar da Placidus den 8. september 1904 mottok ordensdrakten og tok ordensnavnet Bernhard (sp: Bernardo; kat: Bernat). Etter at han den 8. september 1905 hadde avlagt sine første løfter som legbror, begynte han sitt apostoliske arbeid i Torelló i provinsen Barcelona.

Hans oppgaver var i tråd med formasjonspraksisen som var arvet fra p. Champagnat: han hjalp til på kjøkkenet og med rengjøringen av huset, og han assisterte direktøren i klassene for å lære å undervise. Senere var han også elektriker, rørlegger og gartner i frukthagen. I alt sitt arbeid var han ifølge provinsialen: «den mest ydmyke og nestekjærlige junioren» (el junior más humilde y caritativo), og disse dydene beholdt han resten av livet.

Hans arbeid som lærer begynte i 1906 i Valdepeñas i provinsen Ciudad Real og året etter i Calatayud i provinsen Zaragoza. I 1910 ble han forflyttet til Igualada i provinsen Barcelona. Samme år avla han sine evige løfter. Deretter fulgte han alle stadiene som enhver maristbror fulgte i de dager: kommunitetens kokk, studier, grunnskolelærer, lærer i videregående skole, underdirektør for en skole, kommunitetssuperior og direktør for en skole.

Etter et kort opphold i Valencia i 1914 hvor han viet seg til studier i fransk, aritmetikk og handelsfag, vendte han tilbake til Igualada. Han fikk diplom som lærer i grunnskolen i Lleida i 1912. I 1916 var han en av grunnleggerne av skolen San José i Barcelona, hvor han ble til 1925. Ved siden av å undervise var han også manitas eller altmuligmann, hvor han fikk nytte av sine evner som håndverker.

I 1925 ble han forflyttet til skolen i Vallejo de Orbó i provinsen Palencia i regionen Castilla y León, hvor han ble rektor for skolen og superior for den lille kommuniteten på tre brødre. De rundt 150 elevene var alle barn av kullgruvearbeiderne. De kulturelle, sosiale og religiøse forholdene i hele området var svært harde. Skolen i Vallejo de Orbó var grunnlagt i 1921 av gruveselskapet La Hullera Española til markiene av Comillas, som drev kullgruvene. Selskapet Minas de Barruelo S.A. kjøpte i 1928 gruvene i Orbó i tillegg til dem i Barruelo, og de drev to skoler, en for gutter drevet av maristene og en for jenter drevet av Barmhjertige søstre (Las Hijas de la Caridad). Broder Bernhard drev ikke bare sitt utdannings- og apostoliske arbeid blant studenter og tidligere studenter, men i samarbeid med sognepresten utvidet han det til deres familier i en slik grad at sognepresten kalte ham «min andre kapellan».

Ettersom det manglet resultater for skoleapostolatet i de to årene mellom fylte fjorten og seksten år, etter at guttene var ferdige på skolen, men før de kunne begynne å arbeide i gruvene, utvidet Placidus skolegangen med to år. I tillegg opprettet han en katolsk ungdomsforening med bibliotek og aktivitetsrom, en forening som ble grobunn for religiøse kall, spesielt til maristene, mer enn tyve av studentene fra skolene i Barruelo og Vallejo de Orbó. Ettersom noen familier ikke kunne betale omkostningene ved disse kallene, utvidet broder Bernhard sitt virkefelt ved å gi spesialundervisning for å oppnå stipend for maristenes juniorer.

Placidus' oppfinnsomhet var grenseløs når det gjaldt å trekke til seg unge og med dem deres eldre kamerater og familier: teaterforestillinger, studiesirkler, bibliotek, kor, ekskursjoner. Han gikk til og med så langt som å delta i sportsaktiviteter, og han stilte opp som keeper i fotballkampene.

Mens han var i Vallejo de Orbó døde hans mor i 1929. Hennes testamente har fratatt oss muligheten til å lese utallige brev fra hennes to marist-sønner, for i henhold til hennes siste vilje ble de brukt som pute under hennes hode i kisten.

I 1931 ble Placidus utnevnt til direktør for skolen i Barruelo de Santullán, bare tre kilometer fra Vallejo og innen samme sosiologiske og industrielle ramme. Byen var større med sine 9 800 innbyggere, men elevene var av samme sosiale kategori, barna av arbeidere og ansatte i kullindustrien.

Men det politiske klimaet hadde blitt hardere. Med proklamasjonen av Den andre spanske republikk i 1931 hadde den mer fiendtlige verdslige atmosfæren blitt radikalisert. Men broder Bernhard var ikke redd. Han forlenget skolegangen med to år også her, med den samme medfølgende økningen av antall klasser og arbeidstimer. Han ledet en elevforening for å hjelpe familiene til de som ble skadet eller drept i ulykker i gruvene, han opprettet studiesirkel for å motvirke innflytelsen fra den undergravende og pornografiske pressen, han grunnla et strykeorkester og et kor, ga timer i fransk og matematikk og regnskapsførsel for å utvide studiene til studenter og unge arbeidere. Alt dette gjorde han for å vinne de unge for Kristus i en mer sekularisert og aggressiv atmosfære. Hans sutan var respektert og beundret i hele Barruelo.

Det reiste seg imidlertid grupper som truet med bruk av vold. Til de velmenende vennene som ville at han skulle ta sine forhåndsregler og ikke eksponere seg selv, svarte Placidus: «I årevis har jeg bedt Gud om den nåde å bli martyr». Han talte på møter eller familiekonferanser og sendte til og med åpne utfordringer til den begynnende marxismen som hadde spredt seg til Barruelo. De kom til hans konferanser, godt opplært til å avbryte og lage bråk.

Placidus kjente en av grunnsetningene til maristenes grunnlegger Marcellinus Champagnat: «Uten offer finnes det ingen frelse», og derfor gikk han langt i den tradisjonelle strengheten mot egen kropp. Han bar hårskjorte og han mangedoblet sine ofre for andres frelse. Han fremmet andakten for de ni første fredagene i måneden, resitasjonen av tre Ave Maria når man sto opp og når man gikk og la seg, den hyppige bruk av skuddbønner og invokasjoner i dagens løp, feiringen av novenaer, han kronet bildet av Jesu Hjerte. Alt var et arsenal av åndelige kampmidler, ikke noe syntes tilstrekkelig for ham.

I 1932 ble Jesu Selskap (jesuittordenen) oppløst i Spania, noe som var en konsesjon fra republikkens regjering i et forsøk på å roe den opprørte folkelige ånden. Snart ble det gitt ordre om å fjerne religiøse symboler fra offentlige skoler. I 1933 ble det vedtatt en lov om religiøse ordener som konfiskerte deres eiendommer og forbød dem all aktivitet av industriell, økonomisk eller utdanningsmessig art.

Den politiske uroen var tydelig i senteret for gruvevirksomheten i fjellene i Palencia. Maristene ble gjenstand for angrep i regionens aviser, og «Folkets Hus» (Casa del Pueblo) i byen Barruelo, med rundt 2 000 tilknyttet, var senteret for kampen. Det ble krevd at skolene i Barruelo skulle ha legfolk som lærere, men gruveselskapet som drev skolene, gikk ikke med på forslaget. Da det kom offisielt krav om at alle religiøse symboler skulle fjernes fra skolene og at lærerne skulle bære sivile klær, var det et bittert øyeblikk for broder Bernhard, for uten sin ordensdrakt som marist følte han seg ikke som den samme. Men selv om noen brødre forlot stedet, fortsatte Placidus brødrene arbeid med utdannelse og katekisme. På grunn av den økte spenningen måtte sivilgarden beskytte de studentene som gikk til skolen.

Skoleåret 1934 begynte med 354 elever, og fem brødre assisterte Placidus i arbeidet. Men den 4. oktober 1934 brøt revolusjonen ut i Asturias. Palencia er en provins nord i regionen Castilla y León, ikke langt fra Asturias. Arbeiderrevolusjonen i Asturias regnes som opptakten til Den spanske borgerkrig og var en «prøveballong» etter sovjetisk oppskrift. Den eksploderte den 4. oktober med en generalstreik, som ble fulgt av erobringen av byen Mieres i Asturias med makt. Oppstanden varte i femten dager og ble først slått ned etter bruk av massiv militærmakt. Over tusen mennesker ble drept og mange tusen ble såret.

I denne «Oktoberrevolusjonen» i Asturias mistet til sammen 33 prester, ordensfolk og seminarister livet, og Placidus Fábrega Julià skulle bli den første av dem. I tillegg til åtte helligkårede De la Salle-brødrene fra Turón (de hellige Asturias-martyrene eller Turón-martyrene, Kyrill Bertrand San Tejedor og hans syv ledsagere) og deres pasjonist-kapellan (den hellige Innocent Canoura Arnau CP), var det ti sekularprester, enda to pasjonister, tre vincentianere, to jesuitter, en karmelitt og seks seminarister som ble henrettet. Sytten kirker ble ødelagt.

Santullán-dalen deltok i disse voldshandlingene. Om morgenen den 5. oktober truet en veslevoksen opprører med pistol i hånden med å drepe broder Bernhard i nærvær av alle studentene. Men undervisningen fortsatte. Det var den første fredagen i måneden og det var messe i sognet med generell kommunion. Alle fikk fri om ettermiddagen for å feire den doble begivenheten: den første fredagen samt navnedag for direktøren, broder Placidus (festen for den hellige Placidus av Subiaco). Ved lunsjtid samlet maristene fra kommunitetene i Barruelo og Vallejo de Orbó seg til et broderlig festmåltid.

Men om kvelden eksploderte det molotovcocktails lagd av gruvearbeidere som var vel vant med å behandle dynamitt. Ordflommen fra avisen La vida social, organ for Folkets hus, hadde fått massene til å tro at det i kirkene og klostrene fantes våpenlagre som høyresiden ville bruke for å slå ned arbeiderbevegelsen. Den lille styrken som sivilgarden hadde i byen, hadde blitt redusert. Klokken to om morgenen den 6. oktober satte revolusjonære fyr på rådhuset og kirken i Barruelo, og de avfyrte også skudd mot maristenes skole.

Før beskytingen inviterte broder Bernhard sine ledsagere til å forlate huset, og de dro via frukthagen og gjennom en åpning ned til bredden av elven Rubagón. Deres mål var å flykte til Aguilar de Campóo hvor de ville være utenfor fare. Det var den siste anbefalingen fra broder Bernhard: «Alle tar veien til Aguilar». Men angrepspatruljen overrasket dem så snart de hadde krysset elven. Da en av mennene i patruljen ropte passordet Libertad! ut i natten (det var klokken fire om morgenen den 6. oktober), identifiserte Placidus seg som direktøren for skolen og snakket med ham for å gi sine brødre tid til å gjemme seg og flykte. Men rebellen lyttet ikke, hans motto var matar curas (drep prestene), og han gjorde ingen distinksjoner mellom prester og legbrødre.

Det lød to skudd som traff Placidus i brystet. Da han falt, sa han som Kristus: «¡Perdón, Dios mío! Lo perdono, Señor. ¡Perdónalo, Virgen María! ¡Ay, Madre mía!» (Tilgi, min Gud! Tilgi dem, Herre, tilgi meg, Jomfru Maria! Å, min mor!») Han var 45 år gammel.

Dette var hans siste ord ifølge en medbror som lå gjemt i gresset like ved, en annen hadde søkt tilflukt i et hus i nærheten. De tre andre unge brødrene hadde allerede begynt flukten mot Aguilar. Liket ble liggende til klokken ni om morgenen, da de revolusjonære kom tilbake etter å ha ransaket skolen på jakt etter de våpnene som angivelig skulle være skjult der. De dro Placidus' lik til skolens hage, hvor det ble liggende i 24 timer.

Den 7. oktober kontrollerte sivilgarden igjen situasjonen i Barruelo, og liket av martyren ble brakt til byens kirkegård. Der ble det foretatt en obduksjon av rettslegen i Barruelo. Til stede etter legens samtykke var broder Virgilio Lacunza, direktør for kollegiet i Burgos, kledd i hvit frakk med et armbind med et rødt kors på. Nyheten om mordet ble kjent i hele Spania den 13. oktober, da den ble publisert i Madrid-avisen El Debate som ble redigert av Ángel Herrera Oria, senere biskop av Málaga og kardinal.

Begravelsen fant sted klokken fire om ettermiddagen den 8. oktober. Med en tropp fra sivilgarden som vakter kunne tre maristbrødre kledd i soutane delta sammen med fire eksstudenter fra skolen i Orbó, sognepresten i Barruelo og hans kapellan, pluss kokken fra skolen, som æret Placidus som beskytter og utdanner av sine barn, som skulle bli maristbrødre.

I 1935, på den første årsdagen for Placidus' død, ble hans jordiske rester lagt i det lille mausoleet som i dag inneholder de dyrebare relikviene sammen med restene av broder Andrés (d. 1976), martyrens kjødelige bror Juan. Innbyggerne i Barruelo har ikke gått med på å bli fratatt nærværet av en som sådde så mye godt blant dem og ga sitt liv av kjærlighet til Gud. Mausoleet ble betalt gjennom en folkelig innsamling.

På graven står det: «Til broder Bernhard Fábrega, utdanner og apostel for ungdommen. Han levde arbeidende. Han døde tilgivende. 18. februar 1888 – 6. oktober 1934. Hans ordensbrødre, hans familie, gruvearbeidere i Barruelo, eksstudenter og venner. R.I.P.» En gate i Barruelo udødeliggjør også minnet om ham som alle husker som «martyren av Barruelo»: Calle del Hermano Bernardo. Det er gaten som går forbi skolen, og plaketten ble satt opp i september 1937, midt under borgerkrigen.

Informasjonsprosessen for hans saligkåring ble åpnet i 1946 i den erkebiskoppelige kurien i Burgos, den provinsen som bispedømmet Palencia tilhører. Alle skrifter man kunne finne, ble samlet og overgitt til Troens forsvarer. Prosessen ble avsluttet i 1948 og overlevert i tre kopier til kongregasjonen i Roma. Saken ble åpnet i Roma i 1950.

Etter en lang forsinkelse ble Positio super martyrio presentert i Roma i 1992. Den 22. juni 2004 undertegnet den ærverdige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Placidus' død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret den 28. oktober 2007 i Roma av pave Benedikt XVI i gruppen «498 salige martyrer fra Den spanske Borgerkrig». Dette var den største saligkåringen i Kirkens historie – den gamle «rekorden» var det pave Johannes Paul II som hadde, da han den 11. mars 2001 saligkåret 233 salige martyrer fra Den spanske borgerkrigen (d. 1936-38). Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Under saligkåringsmessen ble det opplyst at paven har bestemt at minnedagen for de 498 martyrene skal være 6. november.