| De fem hellige «polske brødre» (d. 1003) |
Den hellige Benedikt (it: Benedetto; pl: Benedykt) æres som Polens evangelist og en av landets protomartyrer. Han ble født rundt 970 i Benevento i regionen Campania i Sør-Italia. Han ble gjenstand for et tilfelle av simoni (kjøp og salg av embeter), for da hans foreldre oppdaget hans prestekall, sørget de for å få ham presteviet som attenåring og straks utnevnt til kannik. Men da den unge p. Benedikt skjønte sakens moralske alvor, ønsket han å sone for det som hadde skjedd, så han trakk seg tilbake til et kloster i Napoli og ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Deretter levde han som eremitt på Monte Soratte nær Roma og senere som munk i Montecassino.
Det som endret hans liv, var møtet med den hellige Romuald, grunnlegger av kamaldulenserordenen (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium Ordo Sancti Benedicti – OSBCam), i Ravenna. Han inviterte Benedikt til å slutte seg til ham, og han ble munk i et eremittkloster som Romuald ledet i Pereum ved Ravenna. Blant de andre munkene der var Johannes av Cervia (it: Giovanni; pl: Jan) og den hellige Bruno (Bonifatius) av Querfurt.
Da keiser Otto III (996-1002) bestemte seg for å evangelisere slaverne i Pommern etter invitasjon fra den kristne hertug Boleslav I den Tapre (Boleslaw Chrobry) i det vestlige Polen, ble Benedikt og Johannes sendt dit i oktober 1001. Den hellige Adalbert av Praha hadde da blitt martyrdrept i 997 på sin misjon til prøysserne. Pave Sylvester II (999-1003) ga i 1003 Bruno av Querfurt ansvaret for misjonen i de hedenske områder øst for Magdeburg.
Først dro de to munkene Benedikt og Johannes til hertug Boleslavs hoff. De ble gjestfritt mottatt, og hertugen utstyrte dem med lærere for å lære det lokale slaviske språket. Deretter slo de seg ned i et lite kloster som hertugen bygde for dem. Vanligvis lokaliseres klosteret til Miedzyrzecz (ty: Meseritz) ved Gniezno (ty: Gnesen), men også Kazimierz Biskupi (nær Konin) og Kazmierz (nær Poznan) har vært foreslått. Senere sluttet tre andre italienske munker seg til dem, brødrene Matteus (pl: Mateusz) og Isak (pl: Izaak) samt Kristian (Christinus; pl: Krystyn). Noen kilder skriver at disse tre var polske noviser, andre at Kristian var deres tjener. En annen variant sier at tre polske noviser sluttet seg til dem, Matteus, Isak og Barnabas, men at Barnabas unngikk martyriet fordi han noen dager før angrepet hadde reist til Roma.
Men natten mellom den 11. og 12. november 1003 ble klosteret angrepet av røvere, som ventet å finne store verdier hos hertugens venner, og alle de fire munkene ble drept med sverd mens de sang officiet tidlig om morgenen den 12. november. Tjeneren Kristian ble hengt i muren rundt kirken. Røvernes utbytte ble ti pund sølv som Boleslav hadde gitt dem som gave til paven. [Kilden Benedictines skriver at martyriet skjedde den 11. mai 1005.] De ble straks æret som martyrer, og klosteret ble et pilegrimsmål, selv om martyrenes relikvier i 1039 ble overført til Praha og senere brakt til Olomouc i Morava i dagens Tsjekkia.
Da Bruno kom til Polen i 1008, var disse martyrenes kult svært utbredt. Han samlet vitneutsagn og skrev ned deres livshistorie i et skrift med tittelen Passio quinque martyrum («De fem martyrenes lidelseshistorie»). Den andre kilden til deres historie er den senere forfatteren Kosmas av Praha. Bruno ble selv martyrdrept blant prøysserne i 1009.
I Polen kalles gruppen misvisende for «De fem polske brødre», og der sier tradisjonen at Matteus og Isak var slavere og Kristian var polsk. Men de var nok alle italienere, og bortsett fra Matteus og Isak var de ikke kjødelige brødre, men bare i åndelig forstand. De æres også som «Kamaldulenserordenens heder», selv om de døde før Romuald grunnla Camáldoli i 1009, og må derfor strengt tatt regnes som benediktinermunker. De ble helligkåret i 1508 ved at pave Julius II (1503-13) godkjente deres kult. Deres minnedag er 12. november (10. november nevnes også) og deres navn står i Martyrologium Romanum. På mange lister oppgis Adalbert av Praha som Polens protomartyr. Tusenårsjubileet for de fem munkenes martyrium ble feiret i 2003.
En ting som skaper forvirring, er at det også finnes en gruppe på «fire hellige polske brødre», kamaldulensermunker som døde en naturlig død i 1008 og som feires den 9. juli. De regnes også som kamaldulensermunker.