6 salige martyrer fra fransiskanerkonventualene fra Den spanske borgerkrig (d. 1936/37)

Denne gruppen på 6 salige martyrer tilhører de 233 martyrene som ble saligkåret den 11. mars 2001. De 233 salige led martyrdøden i de første månedene av Den spanske borgerkrigen (1936-39). For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen.

Martyrgruppen består av 6 medlemmer av Fransiskanerkonventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv). Disse seks martyrene var medlemmer av kommuniteten i Granollers i Barcelona, den eneste som fransiskanerkonventualene hadde etablert i Spania på begynnelsen av det 20. århundre etter kong Filip IIs opphevelse i 1567. I denne kommuniteten begynte i 1906 seminaret for den fremtidige spanske provinsen, og her var postulatet og novisiatet. Fra 1931 var det ikke lenger mulig å motta nye unge menn, men fra 1935 kunne man starte opp igjen, og i 1935-36 hadde man 17 unge menn.

Den voldsomme forfølgelsen som satte inn sommeren 1936, overrasket munkene midt i deres arbeid og ga dem mulighet til å bekjenne sin trofasthet mot Kristus. Borgerkrigen brøt ut søndag den 19. juli, og utover dagen vokste det revolusjonære klimaet. Etter hvert kom nyheter fra resten av landet, og mange fortalte munkene om den bekymringsfulle situasjonen som var skapt i Granollers. Etter kveldsmaten ble postulantene fordelt blant familiene de tidligere hadde hatt kontakt med, og resten av kommuniteten spredte seg for å tilbringe natten utenfor klosteret.

Om ettermiddagen den 20. juli stormet militsstyrkene til F.A.I. klosteret på jakt etter våpen. De fant ingen, men brente ned kirken og klosteret. Munkene ble spredt og søkte tilflukt hos venner og velgjørere. Men de ble oppdaget, og i dagene fra 27. juli til i begynnelsen av september ble de arrestert og fengslet, fikk en summarisk rettergang og ble drept av den enkle grunn at de var fransiskanske prester og brødre.

Helligkåringskongregasjonens dekret som anerkjente at de var drept som martyrer «av hat mot troen», ble promulgert den 26. mars 1999. De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

Seremonien på Petersplassen i Roma var Kirkens hittil største saligkåringsseremoni. Den dagen var det ikke som det pleier noen bilder av de nye martyrene. I stedet ble det brukt et felles symbol, nemlig bokstaven «P», som står for Paz (fred), sammen med et kors og en krone av laurbær. Det er symbolet på sarkofagen til den hellige diakon og martyr Vincent, skytshelgen for Valencia.

Paven bestemte at minnedagen for de 233 martyrene skal være 22. september, siden det var denne datoen flest av martyrene ble drept i Valencia i 1936.

De 6 martyrene er:

Modestus trådte inn i kongregasjonen og påbegynte novisiatet med p. Alfonso som lærer. Han avla sine midlertidige løfter den 17. oktober 1929. Han påbegynte filosofistudiene i Granollers før han fortsatte til Osimo i Italia, hvor han studerte teologi og filosofi. Der avla han sine evige løfter i 1934, og den 29. juni samme år ble han presteviet. Den 9. oktober 1934 vente han tilbake til Granollers, hvor han tjenestegjorde som skriftefar og predikant. Han fremhevet seg særlig gjennom oppfyllelsen av Guds vilje, gjennom kyskhet, tålmod og ydmykhet og gjennom å leve et liv i hengivenhet og apostolat.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 tok han tilflukt hos noen venner, fransiskanertertiaren Dolores Artigas Font som var gift med José Anglada Artigas. I dette huset var hans søster Carmen husholderske. Han var ikke redd for å bli drept, tvert imot lengtet han etter martyriet for Kristi kjærlighets skyld. Den 27. juli 1936 ble han tatt, og etter å ha åpent innrømmet at han var fransiskaner og prest, ble han fornærmet og slått. Deretter ble han tatt med til utkanten av Llisa de Munt (Lliça d'Amunt) i Barcelona, og skutt i Can Moncada samme dag, den 27. juli 1936. Han ble gravlagt i en fellesgrav på kirkegården i Lliça.

I en alder av femten år dro han i 1886 sammen med p. Miguel til Italia, hvor de trådte inn hos fransiskanerkonventualene i deres kloster i Montalto i Ascoli Piceno i Marche, for ennå hadde ikke ordenen noen klostre i Spania. I 1887 ble Dionysius sendt til San Miniato i Pisa i Toscana, hvor han gjennomførte novisiatet. Der avla han den 1. november 1888 sine midlertidige løfter.

Han studerte filosofi på det serafiske seminaret i Bagnoregio, hvor han i 1891 avla sine evige løfter. Han studerte teologi i Roma, hvor han bodde på kollegiet San Niccolò de Tolentino og studerte på universitetet Propaganda Fide. Han ble presteviet den 26. juli 1894 i Roma, hvor han studerte videre og tok doktorgraden i teologi den 28. juni 1895.

I ordenen utførte han flere oppgaver, fremfor alt som professor i både fransiskanske seminarer og i bispedømmeseminarer. Fra 1894 til 1899 underviste han i filosofi på seminaret i Bagnoregio. Han var sognekapellan i sognet Immaculata i Civitavecchia fra 1899 til 1902 og professor i filosofi på bispedømmets seminar. Fra 1902 til 1905 var han sognekapellan i Anzio. Ordenens generalminister Domingo Reuter utnevnte ham i 1905 til skriftefar i basilikaen i Loreto.

Der var han til 1912, da han vendte tilbake til Granollers i Barcelona på grunn av en alvorlig øyesykdom, og der viet han seg til botens sakrament. Han var også veileder for postulantene, novisemester, åndelig veileder for seminaret, guardian for klosteret og professor på seminaret, på Las Escuelas Antonianas og på et offentlig kollegium. Samtidig var han også limosnero (almissesamler). Han var en nidkjær apostel og en mann av tro, nestekjærlighet og ydmykhet. I 1932 vendte han tilbake til Italia, hvor han frem til 1932 var professor på seminaret i Brescia. I denne tiden var han også novisemester.

Da borgerkrigen brøt ut, var han nesten 75 år gammel og blind. Den 19. juli 1936 tok han tilflukt på hospitalet. Den 31. juli 1936 ble han arrestert og skutt i Los Tres Pins nær Granollers i Barcelona sammen med sin salige medbror Frans Remón Játiva (nr 101). Etter tre dager ble de gravlagt i en fellesgrav på kirkegården i Roca del Vallées, men deres jordiske rester har ikke kunnet identifiseres.

Frans trådte den 22. februar 1906 inn hos fransiskanerkonventualene som postulant i deres kloster i Granollers. I oktober samme år ble han sendt sammen med Alfonso López López til Assisi i Italia, hvor de ble opptatt ved ordenens moderkloster i den serafiske provinsen Umbria. Fra 1909 til 1911 var han i klosteret i Costacciaro i Umbria. I 1911 vendte han tilbake til Assisi, hvor han fra 21. september gjennomgikk ett års novisiat. Den 29. november 1912 avla han sine midlertidige løfter ved den hellige Frans' grav. I 1916 avla han sine evige løfter som legbror.

Han ble Assisi som sakristan i basilikaen til 1935, da han kort før jul vendte tilbake til Granollers. Der var han sakristan i kirken og portner i klosteret. Han utførte disse oppgavene med omsorg og var et eksempel for alle som henvendte seg til ham.

Da borgerkrigen brøt ut den 19. juli 1936, søkte Frans tilflukt hos noen venner. Men dette huset var ikke trygt, for eierne var kjent som gode katolikker. Da han den 21. juli dro for å gjemme seg et annet sted, ble han gjenkjent av de revolusjonære, arrestert og brakt til fengselet. Der skriftet han for sognepresten av Palou. Deretter ble han slått så kraftig at han fikk indre blødninger. Han ble da brakt til hospitalet, hvor han møtte sin gamle og blinde medbror, den salige p. Dionysius Vicente Ramos (nr 100). P. Dionysius hørte Frans' skriftemål. Den 31. juli 1936 ble de begge skutt i Los Tres Pins nær Granollers i Barcelona. Etter tre dager ble de gravlagt i en fellesgrav på kirkegården i Roca del Vallées, men deres jordiske rester har ikke kunnet identifiseres.

Etter et kort opphold i Spania var han skriftefar i basilikaen i Loreto fra 1912 til 1915 før han igjen vendte tilbake til Granollers. Der underviste han postulanter og noviser til 1935 samtidig som han underviste i Las Escuelas Antonianas, som var en ekstern skole. En kort periode var han også superior for klosteret i Granollers. Han utmerket seg ved sine dyder, fremfor alt ved sin kjærlighet til Gud og sin neste og sin hengivenhet for Jomfru Maria. Han var en fremragende veileder for dem som søkte det konsekrerte liv, og han veiledet dem hovedsakelig ved sitt eksempel.

Ved borgerkrigens utbrudd søkte han tilflukt hos noen av sine venner. Han ble arrestert den 3. august 1936 sammen med medbroren Miguel Remón Salvador (nr 103). Begge to viste seg tapre stilt overfor kravet om apostasi (frafall fra troen). De ble da tatt med til Samalús i Barcelona og skutt samme kveld, den 3. august 1936. P. Alfonsos siste ord i tro og nestekjærlighet var å gjenta flere ganger: «Tilgi dem, Herre». Deres graver befinner seg på kirkegården i Garriga del Vallés.

I Granollers utførte han tjeneste som kokk, portner og limosnero (almissesamler). I mars 1933 ble han sendt til Italia for to år for å utføre noen oppgaver ved basilikaen i Loreto. Der avla han sine evige løfter den 14. juli 1933. Han var en vennlig og fredelige ordensbror og utførte de oppgavene som ble betrodd ham, med en tjenestevillig ånd. I 1934 opphørte fransiskanerkonventualenes nærvær i basilikaen i Loreto, og Mikael vendte tilbake til Granollers i 1935.

Da borgerkrigen brøt ut, gjemte Mikael seg sammen med p. Alfonso López López i huset hos familien Comas Mas, som var klosterets slakter. Men de ble arrestert den 3. august 1936. Begge to viste seg tapre stilt overfor kravet om apostasi (frafall fra troen), og Mikael sa: «Vi vil aldri trekke tilbake de løftene vi har avlagt». De ble da tatt med til Samalús i Barcelona og skutt samme kveld, den 3. august 1936. Deres graver befinner seg på kirkegården i Garriga del Vallés.

Den 29. juli 1935 vendte han tilbake til Spania, hvor han den 8. desember samme år ble utnevnt til superior for kommuniteten i Granollers. Dette skjedde til tross for hans unge alder på grunn av hans moralske, åndelige og kulturelle kvaliteter. Han var en virkelig disippel av den hellige Frans, full av kjærlighet til det konsekrerte liv, en fremragende superior, ydmyk og vennlig mot sine brødre, en fredselskende mann, from og hengiven, spesielt til det hellige sakrament og Jomfru Maria.

Da borgerkrigen brøt ut, ble han utvist fra klosteret av de revolusjonære, og i likhet med de andre brødrene søkte han tilflukt hos noen venner. Han ble arrestert den 25. juli 1936 og forberedte seg på et umiddelbart martyrium og gikk til skrifte hos sognepresten i Llinars del Vallés, og han sa til ham: «Hvis jeg får den nåde å bli drept, vil jeg dø mens jeg roper: ¡Vivo Cristo Re! (Leve Kristus Kongen)». Den 27. juli ble han satt fri og dro til Barcelona, men den 22. august samme år ble han arrestert igjen. Han ble skutt rundt 1. september 1936, enten i de siste dagene av august eller i den første uken av september (6. september nevnes også som dødsdato). Det skjedde på landeveien L'Arrabassada i Barcelona. Alle betraktet ham som martyr. Hans levninger er gått tapt.