De hellige Basilios (Basilius, Basileos), Efrem (Efraim, Ephraim), Eugenios (Eugenius), Elpidios (Elpidius), Agathodoros (Agathodorus), Aetherios (Aetherius) og Capiton (Capito, Gapito, Kapiton) brakte evangeliet til regionen nord for Svartehavet fra Donau til Dnjepr, inkludert Krimhalvøya. De syv var alle biskoper av Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim på ulike tidspunkt på 300-tallet, og de beseglet sin apostoliske virksomhet med martyrdøden. Bare Aetherios døde i fred.
Lenge før dåpen av stammen Rus under den hellige Vladimir av Kiev hadde den kristne tro allerede spredt seg til Krim, som i antikken ble kalt Tauridia og ble styrt av den romerske keiseren. Starten på kristningen av Tauridia tilskrives den hellige apostelen Andreas, som de ortodokse kaller «den først kalte».
Kirkens fiender bidro ufrivillig til den videre spredningen av kristendommen. De romerske keiserne forviste ofte «forrædere» til dette området, og i de første tre århundrene ble kristne betraktet som forrædere fordi de ikke ville følge statens religion. Under keiser Trajan (98-117) ble den hellige biskop Klemens I av Roma (88-97) dømt til tvangsarbeid i de beryktede marmorsteinbruddene nær Kherson). Der fortsatte han sin forkynnelse og led martyrdøden. De hedenske innbyggerne på Krim var standhaftige i sin motstand mot spredningen av kristendommen. Men den kristne tro vokste seg sterk på grunn av de selvoppofrende misjonærene som kom til området; mange av dem led martyrdøden i denne kampen.
På begynnelsen av 300-tallet ble det etablert et bispesete i Kherson. Dette var en kritisk periode da Kherson tjente som base for de romerske hærene som konstant passerte gjennom området. Under keiser Diokletian (284-305) sendte biskop Hermon av Aelia Capitolina (Jerusalem) (283-314) mange biskoper for å forkynne evangeliet i ulike land. To av dem, Efrem og Basilios, kom rundt år 300 til Kherson og sådde Guds ord der.
Senere dro Efrem til folkene som levde langs Donau, hvor han gjennomgikk mange prøvelser og sorger. Han ble halshogd i begynnelsen av forfølgelsen fordi han nektet å ofre til avgudene. Forkynnelsen i Kherson ble fortsatt av hans ledsager Basilios, som førte mange avgudsdyrkere inn på sannhetens vei. Men andre innbyggere i byen ble rasende over hans virksomhet og gjorde opprør mot ham. Han ble arrestert, nådeløst banket opp og forvist fra byen.
Han dro til et fjell og slo seg ned i en hule, hvor han ustanselig ba til Gud for dem som hadde drevet ham ut og ba om at han måtte opplyse dem med den sanne kunnskapens lys. Da skjedde det at den eneste sønnen av en betydelig borger av Kherson døde. Det døde barnet viste seg for foreldrene i en drøm og sa at en viss mann ved navn Basilios kunne vekke ham opp fra de døde ved hjelp av sine bønner. Da foreldrene hadde funnet den hellige og tryglet ham om å utføre miraklet, svarte Basilios at han selv var en syndefull mann og hadde ikke makt til å vekke opp døde, men den allmektige Gud kunne oppfylle deres ønske dersom de trodde på ham. Deretter ba Basilios lenge og påkalte Den hellige Treenighets navn. Deretter velsignet han vann og sprinklet på den døde, som ble brakt tilbake til livet. Basilios vendte tilbake til byen med ære, og mange trodde og ble døpt.
Men snart spredte forfølgelsen av de kristne seg med fornyet kraft under keiser Maximian Galerius (305-11), og Kristus-haterne reiste seg også mot Basilios. Den 7. mars 309 ble han dratt fra sitt hus om natten. De bandt ham, trakk ham gjennom gatene etter føttene og slo ham i hjel med steiner og kjepper. Den helliges lik ble kastet ut av byen for å bli spist av hunder og fugler, og i mange dager ble det liggende uten å bli gravlagt, men forble urørt. Deretter gravla kristne den hellige martyren i hemmelighet i en hule.
Ett år etter Basilios' martyrium avbrøt tre av hans ledsagere, biskopene Eugenios, Elpidios og Agathodoros, sin forkynnelse i Hellesponten og dro til Kherson for å fortsette Basilios' hellige arbeid. De gjennomled mange prøvelser i sine anstrengelser for å redde menneskesjeler. Alle tre biskopene led samme skjebne som sin forgjenger, og den 7. mars 311 ble de steinet til døde av hedningene.
Biskop Aetherios kom til Kherson fra Jerusalem i regjeringstiden til keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324). I begynnelsen ble han også møtt av fiendskap fra hedningenes side, men den kristne keiseren ville ikke tolerere vold mot den hellige forkynneren. Han utstedte et dekret som tillot de kristne i Kherson å få tilgang til kirkelige tjenester uten hindre. Takket være Aetherios' innsats ble det bygd en kirke i byen, og derfra kunne biskopen styre sin flokk i fred. Aetherios reiste til Konstantinopel for å takke keiseren for å ha beskyttet de kristne. Men han ble syk og døde på tilbakereisen.
Keiser Konstantin sendte biskop Capiton til Kherson for å erstatte Aetherios. De kristne mottok ham med glede, men hedningene krevde et tegn fra den nye biskopen slik at de kunne tro på den guden han forkynte. Capiton satte all sin lit til Gud, iførte seg sitt omoforion (liturgisk verdighetstegn, tilsvarer latinsk pallium), gjorde korsets tegn og gikk inn i en brennende smelteovn. Han ba inne i ovnen i omkring en time før han kom uskadet ut igjen. Salomo spør: «Kan noen sanke glør i sitt fang uten at klærne begynner å brenne?» (Ordsp 6,27) Capiton bar rødglødende kull i sin felonion (liturgisk kappe), og likevel ble verken hans legeme eller klær skadet. Mange av de vantro ble da overbevist om den kristne Guds makt. Dette miraklet samt Capitons sterke tro ble rapportert til keiser Konstantin og de hellige fedre på det første økumeniske konsil i Nikea i 325, og de priste alle Gud.
Etter flere år reiste Capiton til Konstantinopel i forretninger, men skipet kom ut i en storm ved munningen av elven Dnjepr. De lokale hedenske innbyggerne grep skipet og druknet alle som var om bord, inkludert biskop Capiton. Dette skjedde en 21. desember.
Alle de syv minnes på samme dag, nemlig 4. mars i vest og 7. mars i øst. Samme dag minnes de to hellige kypriotiske misjonsbiskopene Arkadios og Nestor av Tremithus, så sammen kalles de ofte «De ni hellige misjonsbiskoper».