Skytshelgen for Acri
Den hellige Angelus (it: Angelo) ble født som Lucas Antonius Falcone (it: Luca Antonio; Lucantonio) den 19. oktober 1669 i Acri i kongeriket Napoli, nå i provinsen Cosenza og bispedømmet Bisignano i regionen Calabria i Sør-Italia. Han kom fra beskjedne kår og var sønn av Francesco Falcone og Diana Enrico, men han mistet sin far i ungdomsårene. Han fikk en religiøs oppdragelse av sin onkel som var prest. Han ble fermet (konfirmert) den 24. juni 1674.
Som femtenåring i 1684 møtte han den karismatiske fransiskaneren Antonio da Olivadi (1653-1720), et møte som skulle vise seg å være avgjørende for ham når det gjaldt å innse og følge sitt kall til det religiøse liv. Det var etter en preken av p. Antonio at den attenårige Lucantonio i 1687 mente at han kanskje hadde et kall til ordenslivet. Dermed tilbød han seg til kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) som postulant. Han påbegynte kapusinernes novisiat i Dipignano og ble ikledd drakten i 1688, men han fant snart ut at deres strenge liv var alt for hardt for ham, så han forlot dem etter noen få måneder for å vende tilbake til verden. Han trodde da at han var kalt til å slå seg ned og stifte familie, og hans presteonkel sa at det var åpenbart at Gud ikke ønsket at han skulle bli ordensmann, så han ga ham det råd å ta opp et verdslig yrke og gifte seg.
Imidlertid var han fortsatt ikke helt overbevist om at han ikke hadde ordenskall, så han ba om å få tre inn på nytt, og etter en tid fikk han tillatelse til det. Han trådte inn igjen den 8. november 1689, denne gang i kapusinerklosteret i Belvedere Marittimo i provinsen Cosenza. Men igjen ble han skremt av det harde livet og flyktet hjem igjen. På sine knær foran et krusifiks tryglet han: «Hjelp meg med Din nåde!»
Men han var fortsatt ikke overbevist om at han skulle bli værende i verden, så i slutten av 1690 gjorde han et tredje forsøk på å slutte seg til kapusinerne i Belvedere Marittimo. Vi kan bare anta at hans overordnede så noe verdifullt i ham og var imponert over hans utholdenhet, for de tok ham opp på nytt. Han påbegynte det ettårige novisiatet igjen i Belvedere den 12. november 1690. Han fikk ordensnavnet Angelus, og i henhold til kapusinernes skikk ble han kalt «Angelus av Acri» (Angelo d’Acri) etter sin fødeby. Det var ikke få brødre som muntert kalte ham «den pendlende novise» (novizio pendolare). Etter et novisiat som beskrives som «temmelig stormfullt», avla han sine første løfter til novisemesteren Giovanni d’Orsomarso den 12. november 1691 og begynte på sine prestestudier.
Han ble diakonviet den 18. desember 1694 i katedralen i Cosenza, og han gjennomførte sine teologiske studier i ulike klostre i ordenen mellom 1695 og 1700. Han ble behandlet strengt av sine overordnede, som mente at han trengte disiplin, og han ble også utsatt for sterke fristelser mot kyskheten. Men han holdt ut og ble den 10. april 1700 presteviet i den gamle katedralen i Cassano all’Ionio i provinsen Cosenza. Det sies at han under sin første messe falt i ekstase. Han konsekrerte hver time som prest til et aspekt ved Jesu Kristi lidelse.
Han begynte sin prekenvirksomhet i 1702, da han ble sendt av sin provinsial for å holde en serie fasteprekener i San Giorgio Morgeto i provinsen Reggio Calabria. Han hadde forberedt seg omhyggelig, men etter at han hadde gått opp på prekestolen og begynt å tale til folket, sviktet selvtilliten og hukommelsen ham i en slik grad at han ikke husket hva han hadde tenkt å si. Dermed ble han tvunget til å forlate prekestolen fullstendig forvirret og fryktelig skamfull, og han vendte tilbake til sitt kloster før fasten var over.
Han lå hensunket i bønn over denne fiaskoen og ba om veiledning da han hørte en stemme som forsikret ham om at han ville bli i stand til å preke. Da han spurte hvem som talte, svarte stemmen: «Jeg er den jeg er. For fremtiden skal du preke enkelt og hverdagslig, slik at alle kan forstå deg». Angelus aksepterte rådet. Han la bort bøkene om talekunst som han hadde brukt for å forberede fasteprekenene, og han glemte den blomstrende talen og den flukt og fantasi som særpreget og skjemmet så mye av forkynnelsen tidlig på 1700-tallet. Deretter brukte han bare Bibelen og sitt krusifiks som hjelpemidler.
Hans nye tilnærming til forkynnelsen ble straks en suksess hos vanlige folk, men ble latterliggjort og hånet av de mer forfinede, som så ned på de enkle ordene og det dagligdagse i hans stil. Kardinal Francesco Pignatelli (1652-1734), erkebiskop av Napoli (1703-34), ble gjort oppmerksom på den dyktige predikanten, så i 1711 inviterte han ham til å holde fasteprekenene i Napoli. Hans første preken vakte latter blant de kondisjonerte, og kirken var nesten tømt under hans andre og tredje forsøk. Kardinalen insisterte på at han skulle fullføre serien, til tross for at sognepresten tryglet om at han måtte erstattes av en som mer i samsvar med forsamlingens smak.
Denne støtten fikk menigheten til å vende tilbake, kanskje av nysgjerrighet over hva kardinalen kunne se i ham. Ved slutten av sin fjerde preken ba Angelus sine tilhørere om å be for noen i kirken som snart skulle dø. Da de forlot kirken, kollapset en velkjent advokat, som hadde ledet motstanden mot Angelus, og døde av et slag. Dette og andre senere bemerkelsesverdige hendelser ga Angelus et stort ry, og kirken var ikke stor nok til å romme alle som kom for å høre på ham.
I de neste 28 årene arbeidet Angelus som misjonspredikant over hele kongeriket Napoli, og spesielt i de fattige områdene i sin hjemregion Calabria. Han hadde «stormende suksess» og ble berømt over hele Sør-Italia. Han prekte i nesten alle de søritalienske byene som Salerno, Cosenza, Catanzaro, Reggio di Calabria, Messina og Napoli, på Montecassino, i mange landsbyer i Calabria og i Midt-Italia. Sentrum for hans budskap var andakten for Jesu lidelse. Han kritiserte de mektiges misbruk og arroganse, krevde straff for korrupsjon og fordømte sosial urettferdighet.
Han omvendte utallige og brakte tusener tilbake til sakramentene og revitaliserte det religiøse livet i området. Han foregrep noen av de populære prekenmetodene som ble brukt av den hellige Alfons Liguori og hans redemptorister, for eksempel pleide han å sette opp store kors som en etterligning av Golgata for å markere avholdelsen av sognemisjoner. Hans forkynnelse ga ham tilnavnene «Fredsengelen» og «Sør-Italias apostel». Fra 1717 til 1720 tjente Angelus som provinsial i sin orden, og i 1735 ble han utnevnt til generalvisitor. Han tjente også som novisemester i flere perioder.
I 1724 begynte han på byggingen av et kloster i Acri for kapusinersøstre (Suore Cappuccinelle), som ble åpnet den 17. juni 1726. Skriftet Gesù piissimo («Frommeste Jesus») stammer fra hans penn. Han helbredet mange syke og mirakler av alle slag ble tilskrevet ham, inkludert profetiske evner og bilokasjon, det vil si evnen til å være til stede to steder samtidig. Han hadde også himmelske visjoner. Ved mange anledninger forutsa han fremtidige hendelser ned til minste detalj. Han opplevde visjoner og ekstaser og var en etterspurt skriftefar med evne til å se inn i menneskenes sjeler.
Han fortsatte sitt arbeid inntil seks måneder før sin død, da han ble blind. Men han fikk tilbake nok syn til å fortsette å resitere tidebønnene og feire messen. Han døde den 30. oktober 1739 i klosteret i Acri [noen skriver at han døde i det klosteret hvor han var stasjonert i Cosenza] noen dager etter sin syttiårsdag. Det ble meldt om en strøm av blod og bevegelser i en arm etter at han var død, mistenkelig lik historien om den salige Bonaventura av Potenza. Det fortelles at djevelen etter Angelus’ død gikk kjekt skrikende omkring fordi tyven fra Acri endelig var død, han som hadde røvet fra ham så mange sjeler som tidligere var hans.
Hans saligkåringsprosess ble igangsatt i hans lokale bispedømme den 10. oktober 1744, mens saken ble formelt introdusert den 22. mai 1778 under pave Pius VI (1775-99), og han fikk da tittelen Servus Dei («Guds tjener»). Den 17. juni 1821 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Pius VII (1800-23) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hans intakte legeme ble på 1890-tallet overført til basilikaen i Acri, som ble bygd til hans ære og er vigslet til ham, Basilica del Beato Angelo d’Acri (1893-98). Den fikk status som basilica minor av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005).
Den 20. november 1825 kom anerkjennelsen av tre mirakler som ble tilskrevet hans forbønn. Disse miraklene var den umiddelbare helbredelsen av Marianna Bernaudo, søster til generalvikaren i Bisignano, som bodde i Acre, den øyeblikkelige og fullstendige helbredelsen av den syttiårige Pietro Sacco fra Bisignano og oppstandelsen av Francesco Sirimarco fra Sant’Agata d’Esaro. Dermed kunne Angelus saligkåres den 18. desember 1825 (dokumentet (Breve) var datert den 9. desember) av pave Leo XII (1823-29).
For å bli helligkåret krevdes det et fjerde mirakel, og en mulig sak ble undersøkt i en bispedømmeprosess i bispedømmet Cosenza-Bisignano fra 14. mars til 15. desember 2014. Det dreide seg om helbredelsen av en ung mann fra Acri, Salvatore Palumbo, som var utsatt for en trafikkulykke i mars 2010 da han mistet kontrollen over kjøretøyet og kolliderte med en telefonstolpe. Han ble kjørt til sykehuset Annunziata i Cosenza, og hans tilstand var alvorlig. Slektninger av Salvatore spurte da kapusinerne i Acre om en relikvie av den salige Angelus. Helgenens taubelte ble plassert ved siden av maskinene som holdt den unge mannen i live, og allerede neste dag viste han tegn til bedring, og han hadde bare behov for rehabilitering.
Den 20. mars 2015 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av denne informativprosessen. Den 23. mars 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hans forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring. I et konsistorium (møte i kardinalkollegiet) i Vatikanet den 20. april 2017 meddelte paven kardinalene at til sammen 35 salige skulle helligkåres den 15. oktober 2017 i Roma.
Angelus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 30. oktober:
Acrii in Calábria, beáti Angeli, presbýteri ex Ordine Fratrum minórum Capuccinórum, qui regnum Neapolitánum indefésse péragrans sermóne simplícibus apto verbum Dei prædicávit.
I Acri i Calabria, den salige Angelo, prest i kapusinerordenen, som utrettelig reiste rundt i kongeriket Napoli og forkynte Guds ord på et språk som var tilgjengelig for de enkle.
Kapusinerne feirer ham med en valgfri minnedag den 31. oktober.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Benedictines, Delaney, Index99, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, beatoangeloacri.it, fraticappuccini.it, roman-catholic-saints.com, findagrave.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. juni 2000 – Oppdatert: 15. oktober 2017