Den hellige Abbo (Albo; fr: Abbon; lat: Abbo Floriacensis) ble født rundt 945 (eller rundt 940; noen kilder skriver «mellom 940 og 950») ved Orléans i Frankrike. Han var sønn av Laetus og Ermengarde, som tilhørte standen «frie», men var ikke av adelig herkomst. Foreldrene sørget for at han som barn fra rundt 950 ble barneoblat og elev på klosterskolen i benediktinerklosteret Fleury-sur-Loire (Fleuret), dagens Saint-Benoît-sur-Loire nær Orléans. Dette klosteret hevdet å ha den hellige Benedikts levninger, derfor navnet.
Den franske tradisjonen hevder at noen av Benedikts relikvier ble overført den 11. juli 673 eller 703 til klosteret Fleury i det som ble hetende Saint-Benoît-sur-Loire ved Orléans. En del av relikviene skal ha blitt ført tilbake på 700-tallet av pave Zacharias (741-52). Dette kravet ble og blir imidlertid møtt med sterk og indignert motstand fra Montecassino, som hevder at Benedikts relikvier aldri har forlatt Montecassino. Nyere arkeologiske utgravninger som ble mulige på grunn av ødeleggelsen av klosteret under Andre verdenskrig, synes å støtte moderklosteret, idet de jordiske rester av det man regner med er Benedikt og Scholastica ble gjenfunnet da.
På klosterskolen i Fleury lærte Abbo grammatikk, dialektikk og aritmetikk, og ble oppdratt av abbed Wuilfalde. Han gjorde slike fremskritt i studiene at han fikk oppgaven med å undervise i dialektikk, regning og grammatikk på klosterskolen, selv om han var svært ung. For å få en høyere utdannelse studerte han senere filosofi, matematikk og astronomi i Paris og Reims. Blant hans lærere der var matematikeren Gerbert av Aurillac, den senere pave Sylvester II (999–1003). Han fortsatte med grundige studier i musikklære i Orléans. Deretter vendte han tilbake til Fleury, som nettopp var reformert av Cluny, og ble selv munk i benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Han avsluttet sin formasjon med studier av retorikk og geometri. Rundt 965 ble han utnevnt av abbed Richard, Wuilfaldes etterfølger, til lærer ved klosterskolen i Fleury, et arbeid han utførte i nesten tyve år.
På dette tidspunktet skrev han et verk om dialektiske syllogismer og noen skrifter om beregning og om astronomi for å motbevise oppfatningen til dem som kunngjorde verdens ende i år 1000. Fleurys ry var så stort at menn strømmet dit fra de fjerneste land for å hente kunnskap og fromhet. Under Abbos ledelse blomstret klosterskolen, og det er blant annet interessant å merke seg at undervisning i stenografi også ble praktisert der.
I klosteret ville Abbo ha møtt engelskmenn som enten besøkte klosteret eller tilbrakte perioder som munker der. Betydelige i sistnevnte er den hellige Osvald, som var munk i Fleury før han i 961 ble utnevnt til biskop av Worcester og var en av de fremste igangsettere av den monastiske fornyelsen. Noe senere kom Germanus av Winchester (d. ca 1013), som etter utilfredsstillende opphold ved Osvalds grunnleggelser i Westbury, Ramsey og Winchcombe ble drevet i eksil i Fleury fra 975 til rundt 978, da han vendte tilbake til Ramsey i Cambridgeshire.
Abbed Amalbert av Fleury (978–985) døde i 985, og munkene valgte til ny abbed Oilbold (Oylbold) (985–988). Samme år ba erkebiskop Osvald av York og av Worcester, som hadde vært munk i Fleury 25 år tidligere, om at en lærd munk skulle sendes til ham for å instruere munkene i fromhet og kunnskap i klosteret Ramsey i England, som han hadde grunnlagt i 974 i Huntingdonshire (nå i Cambridgeshire) nær London. Muligens for å komme seg unna etter at han ikke ble valgt til abbed i Fleury, aksepterte Abbo Osvalds invitasjon om å lede skolen i Ramsey, naturligvis med sin nye abbeds tillatelse. Abbos tidligere engelske forbindelser nevnt over bidrar til å forklare Abbos opphold i England fra 985 til 987. At Abbo, som fremdeles bare var diakon, ble valgt til å lede denne nye skolen, vakte misunnelse og baktalelse.
I stedet for å legge ut fra Leuconaüs, dagens Saint-Valery-sur-Somme, dro han til Calais og møtte motvinden for å krysse kanalen midt blant niser og Oxynotus centrina (eng: Angular Roughsharks; fr: Porcs Marins), som var sjøfolks frykt på den tiden fordi de kunngjorde storm. På den tiden var Ramsey bare en slags øy i et fiskevann, en enorm myr, som man bare kunne komme til på en eneste bro, og Abbo skrev et lite dikt på latin på syv kupletter om omstendighetene. Dette valget av utilgjengelige steder var frivillig for å fremme isolasjon og dyrking av nytt land. Ved sin ankomst organiserte den lærde Abbo studiene og oppmuntrer til intellektuelt arbeid. Han ble presteviet kort tid etter at han ankom England. Der tilbrakte han to år (985–987), og i denne tiden skrev han en avhandling om grammatikk, et elegisk dikt om landskapet i Ramsey og ulike verker om astronomi.
Osvald var først biskop av Worcester (961–992) og deretter erkebiskop av York (972–992) mens han også beholdt sitt gamle bispedømme. Det er noe overraskende at denne reformatoren gjorde seg skyldig i pluralisme ved å inneha to bispeseter samtidig, og at han fortsatte å bo i Ramsey, som var utenfor begge bispedømmene, men det kan ikke være noen tvil om inntrykket hans hellighet gjorde på hans samtidige, eller om populariteten av hans senere kult. Dessuten hadde han fått uttrykkelig tillatelse til å sitte med begge bispedømmene av pave Johannes XIII (965-72) da han reiste til Roma for å motta det erkebiskoppelige palliet. Pluralismen ble påstått å være økonomisk nødvendig på grunn av Yorks tap av land under danskekrigene.
Abbo hjalp erkebiskop Osvald med å restaurere det monastiske systemet i England, og på klosterskolen i Ramsey stimulerte han den monastiske reformbevegelsen ved sin undervisning og sin oppmuntring av studier. Hans innflytelse kan sees i skriftene av Byrhtferth av Ramsey (gml.eng: Byrhtferð) (ca 970–ca 1020), som var en av Abbos mest fremstående studenter på klosterskolen. Han ble ikke bare kleriker, men også en betydelig lærd, fremfor alt innen fagfeltet kalenderberegning (komputistikk). Byrhtferths verk Manual (eller Enchiridion) bygger i betydelig grad på Abbos verker. Men Byrhtferths matematiske, vitenskapelige og oppbyggelige skrifter gjorde ham til en av de mest fremtredende angelsaksere på 1000-tallet.
Mens han var i England, kom Abbo også i kontakt med den hellige erkebiskop Dunstan av Canterbury (ca 909–988). Hans siste tre år som erkebiskop av Canterbury falt sammen med Abbos opphold i Ramsey. Et betydelig resultat av deres vennskap var et av nøkkeldokumentene i engelsk middelaldersk hagiografi, en passio (lidelseshistorie) for den hellige kong Edmund av East Anglia (ca 841–870), som ble drept av invaderende dansker i 870 (869?). Den var skrevet av Abbo etter anmodning fra munkene i Ramsey, og det var hans første hagiografiske verk, en passio på latinske vers om kongens lidelse og død (Vita Sancti Eadmundi regis Anglorum et martyris). Teksten var basert på undersøkelser av lokale tradisjoner, Dette var den første biografien om Edmund, basert på øyenvitneskildringen til Edmunds fanebærer, og Abbo dediserte den til erkebiskop Dunstan, som hadde fortalt Abbo historien fra den gamle fanebæreren.
Selv om de angivelige fakta er engelske, er den litterære stilen strengt klassisk med Vergil som forbilde. Noen få år senere oversatte Ælfric Abbos passio til engelsk prosa, og han refererte til forfatteren som en «svært lærd munk». Senere skulle legenden bli kraftig utbrodert.
Dette verket forble i manuskript helt til 1500-tallet, da det ble oversatt til fransk av Robert Arnauld d’Andilly (1589–1674). Abbo opprettet også en skole i klosteret i Bury St Edmunds, hvor martyrens levninger befant seg til de ble brakt til Frankrike noen århundrer senere av kong Ludvig VIII, far til den hellige kong Ludvig IX (1214–1270). Relikviene ble deponert i krypten i basilikaen Saint-Sernin i Toulouse, bortsett fra noen få fragmenter, hvorav det ene befinner seg i katedralen i Bordeaux.
Abbo skrev også tre dikt til Dunstan (Carmina acrosticha ad Dunstanum), inkludert et trippel akrostikon, som Stubbs kalte «Et merkelig eksemplar av bortkastet oppfinnsomhet». Abbo skrev også en latinsk grammatikk for sine engelske studenter. I England fikk han et godt rykte og var i stand til å knytte et dypt vennskap med datidens fremtredende religiøse og sivile personligheter. Han åpnet offentlige skoler i flere engelske klostre, spesielt i Canterbury. Hans fortjeneste ble anerkjent av kong Ethelred II den Rådville (978–1016).
I 987 ble p. Abbo kalt tilbake til sitt kloster av abbed Oilbold, og på slutten av 987 vendte han tilbake til Fleury fulgt av en av sine disipler, Gunfredus. Der fortsatte han sine egne studier, spesielt innen feltene filosofi, matematikk og astronomi. Hans første verk etter at han kom tilbake til Fleury fra England, var en avhandling med tittelen Quæstiones grammaticales («grammatiske spørsmål») om de fire konjugasjonene, dannelsen av perfektum partisipp, deklinasjoner og annet, illustrert med sitater fra Vergil, Horats og andre latinske forfattere. Verket inneholdt også en studie av de syv «frie kunster» (lat: artes liberales; fr: les arts libéraux), trivium (grammatikk, retorikk og dialektikk) og quadrivium (aritmetikk, geometri, musikk og astronomi), som var basis for utdannelsen i middelalderens Europa.
En indikasjon på hvor verdifull Abbo mente hans tid i Ramsey hadde vært, er det faktum at han dediserte Quæstiones grammaticales til munkene der. Denne temmelig omfattende avhandlingen kaster verdifullt lys på spørsmål som 900-talls uttale og latinsk grammatikk. I hvilken grad avhandlingen presenterer spørsmål stilt av munkene i Ramsey, er ikke klart.
Abbed Oylbold døde i 988, og kommuniteten valgte Abbo til å etterfølge ham som abbed, men det ble et omstridt valg. En av munkene motsatte seg valget og sikret seg støtte fra kongen og hans sønn Robert, som var tronfølger. Abbedstriden fikk dermed nasjonal betydning. Til slutt ble striden bilagt i Abbos favør av den berømte Gerbert av Aurillac. Under Abbos ledelse av klosteret ble Aristoteles’ «Kategorier» og «Analyser» kopiert og studert.
Det nye embetet som abbed ga Abbos studier en annen retning: det var nødvendig å forsvare klosterets rettigheter, som var truet av biskop Arnulf av Orléans (fr: Arnoul). Abbo måtte tenke på både den åndelige og den materielle velferden i sin store kommunitet. Han brukte også tid på klostrets verdslige administrasjon og sørget for at den fungerte som det skulle. For eksempel straffet han kjellermesteren, som hadde endret teksten som foreskrev at håndverkerne i klosteret skulle selge produktet av sitt arbeid til en lavere pris enn legfolk.
I sin nye rolle som abbed kastet Abbo seg med stor energi inn i tidens kirkepolitiske anliggender, så de følgende årene var svært aktive for ham. Som forkjemper for den kluniasensiske klosterreformen var han som abbed ivrig opptatt av å innføre en strengere klostertukt. Han havnet i strid med flere biskoper, og tappert forsvarte han sitt klosters rettigheter mot biskop Arnulf av Orléans, som krevde at klosteret skulle underlegges hans egen autoritet. Abbo nektet å avlegge den vasalleden som biskopen krevde av ham. Fiendtligheten mellom abbed Abbo og biskop Arnulf ble så opphetet til det punkt at en dag da Abbo skulle til Tours for høytiden for St. Martin, ble han angrepet sammen med sine ledsagere av en gruppe røvere, som skadet flere.
Under Abbos styre ble Fleury et elitekloster. Hen som inntil da bare hadde dyrket de frie kunster, begynte å studere teologisk vitenskap og transkribere de greske og latinske manuskriptene og illustrere dem med bibelske allegorier. Han begynte en korrespondanse med munker, abbeder og biskoper som han utøvde en avgjørende innflytelse over. Han oppfordret Aimoin de Fleury til å skrive l'Histoire des Francs («Frankernes historie»). Han fordømte praksisen med simoni i et brev til den fremtidige biskopen av Cahors. Forårsaket av omstendighetene var han også involvert i problemer angående forholdet mellom biskopene og kongen og mellom kongen og paven.
Abbo spilte en fremtredende rolle på de synodene han deltok på, og han engasjerte seg også i striden om erkebispedømmet Reims. I juni 991 ble det holdt en synode i basilikaen Saint-Basle (St. Basolus) i Verzy nær Reims, som av noen kalles «Konsilet i Reims», men vanligvis «Synoden i Saint-Basle». Regelen er at ordet konsil oftest brukes om de store felleskirkelige (økumeniske) kirkemøtene, mens synode refererer til kirkemøter for en lokalt avgrenset del av Kirken. Men til tross for denne lettfattelige regelen, brukes de to ordene likevel om hverandre.
Erkebiskop Sevinus av Sens (fr: Sevin, Seguin) (978–999) presiderte over synoden i Saint-Basle, som var innkalt av kong Hugo Capet (fr: Hugues) (987–996), assistert av Gerbert av Aurillac, senere pave Sylvester II. Til stede på synoden var også biskop Arnulf av Orléans (972–1003), som Abbo fra 988 til 994 lå i strid med om monastisk reform. Men synoden var innkalt for å vurdere saken til en annen Arnulf, nemlig erkebiskop Arnulf av Reims (989–991; 996–1021), illegitim sønn av den avdøde kong Lothar (954–986). Arnulf var blitt utnevnt til erkebiskop av Reims av kong Hugo Capet i mars 989, mot den gamle erkebiskopen Adalberos (969–988) vilje – han hadde ønsket å bli etterfulgt av Gerbert av Aurillac, senere pave Sylvester II.
I september 990 hadde Arnulf støttet et forsøk på å sette hans onkel, hertug Karl av Nedre Lorraine, på den franske tronen. I 991 nektet Arnulf å delta på en synode i Senlis, og han og Karl ble arrestert den 29. mars 991. Arnulf ble anklaget for å konspirere sammen med sin onkel mot kong Hugo Capet, og på synoden i Saint-Basle ble Arnulf stilt for retten for høyforræderi, og han ble avsatt som erkebiskop for å bane veien for Gerbert av Aurillac, som ble utnevnt til ny erkebiskop av Reims (991–996). Abbo understreket forgjeves at denne kirkepolitiske handlingen falt inn under pavens ansvarsområde. Erkebiskop Sevinus som presiderte på synoden, var motstander av å avsette Arnulf, og dermed falt han i unåde hos kongen.
I 993 ble det holdt en provinssynode i klosteret Saint-Denis, hvor både Abbo og hans motstander Arnulf av Orléans deltok. Det var kunngjort at synoden skulle behandle spørsmål om tro og kirkelig disiplin, men da det kom forslag fra biskopene om å ta fra munkene og legfolk ti prosent av det de hadde og gi det til biskopene, motsatte Abbo seg dette på det sterkeste. Biskopenes krav førte til at det brøt ut et opprør på synoden, som ble oppløst mens biskopene ble tvunget til å flykte. Mistanken falt på Abbo om at han var den som utløste opprøret. Han ble anklaget for å være en agitator, men han var i stand til å rettferdiggjøre seg fullt ut overfor de regjerende fyrstene. Kunne man virkelig kalle det et konsil, siden det langt fra å forene sinnene splittet det som tidligere var forent?
Abbo rettferdiggjorde seg mot disse og andre beskyldninger i et forsvarsskrift til kongene Hugo Capet og dennes sønn Robert, som var kronet som medkonge, Apologeticus ad Hugonem et Rodbertum reges Francorum) (fr: Apologie aux rois Hugues et Robert). Som jurist ved denne anledningen foreslo Abbo en tredeling av samfunnet, med klosterordenene som de fremste. De tre forskjellige stendene gjaldt både for kvinner (gifte, enker og jomfruer) og for menn (legmenn, geistlige og munker). Altså langs den klassiske tredelingen i middelalderen: de som arbeidet, de som ba og de som sloss. Han skrev også om jordbruk og krig, ekteskap og simoni. Kongene satte pris på Abbos rettferdighet og lojalitet i hans forsvarsskrift.
Dette skriftet ble trykt foran samlingen av hans brev, utgitt i folio i 1687 etter manuskriptene til P. Pithou, og trykt i Louvre med den gamle kanonkoden for den romerske kirken. Der prøvde Abbo å overtale kongene til å støtte de privilegiene som ble gitt til klostrene ved å etablere plikter til konger og deres undersåtter, i tillegg til klosterordenenes rettigheter, og det som angår advokater eller forsvarere og beskyttere av kirker og klostre. Dette verket er et vev av maksimer hentet fra konsilene, noen kirkefedres skrifter, Theodosius’ kodeks, Justinians romaner, kongenes kapitularier (en samling av dekreter) osv. Kongen ga Abbo ved et charter datert år 993 rett til å gjenvinne eiendommen som var overtatt av Arnulf.
I mellomtiden var det vokst frem en så stor motstand mot Gerberts valg til erkebispesetet i Reims, som ble foretatt uten godkjennelse fra pave Johannes XV (985–996), at paven sendte en legat til Frankrike, abbed Leo av Ss Bonifatius og Alexius i Roma. Leo presiderte over en synode i Mouzon den 2. juni 995, som suspenderte Gerbert midlertidig fra hans erkebispeembete. Gerbert forsøkte å påvise at dette dekretet var ulovlig, men en ny synode i 995 erklærte Arnulfs avsettelse som illegal og ugyldig, så han kunne vende tilbake til bispestolen. Da kong Hugo døde den 23. oktober 996, ble Arnulf gjeninnsatt som erkebiskop med godkjennelse fra den nye kongen av Frankrike, Hugos sønn Robert II den fromme (996–1031). På ordre fra pave Gregor V (996–999) overbrakte Abbo ham hans pallium. Saken ble fullstendig løst først i 997 av pave Gregor V.
Dette var en tid da sinnene ble rammet av universell skrekk da verdens ende nærmet seg, for den var forutsagt å skulle skje i år 1000. Abbo ble bedt om å skrive en bok som fordømte fordommene hos falske profeter og folkelig godtroenhet. Man har ment at Abbos innflytelse bidro til å dempe frykten for verdens undergang ved årtusenskiftet. Ved kong Robert II den frommes tiltredelse i 996 gikk Abbo i hans tjeneste og ble en innflytelsesrik rådgiver. Hans universelt anerkjente vitenskap og visdom gjorde at han ble respektert også av stormenn og lærde. Men kongelig gunst er flyktig.
Abbo foretok tre reiser til Roma. Den første var allerede under pave Johannes XV (985–996), og Abbos formål var å oppnå eksempsjon for sitt kloster. Denne reisen fikk ingen resultater, og spørsmålet ble løst først var først av pave Bonifatius VIII (1294–1303), som ved et charter av 28. januar 1296 bestemte at alle klostre og klosterkirker nødvendigvis må være avhengige av Den hellige stol, ikke av den lokale biskop.
På sin andre reise kom han til Roma under en sedisvakans (tom pavetrone), altså etter Johannes XVs død i mars 996 og før valget av Gregor V (996–999) i april 996. Han var ganske lenge i Roma, for han var der fortsatt da kong Hugo Capet døde i oktober 996. Han benyttet anledningen til å besøke romerske antikviteter og kjøpe silkestoffer til sin kirke. Hans oppdagelse av «de skjønne kunster» (les beaux-arts) fikk ham til å gå tilbake til å praktisere metallbearbeiding.
Høsten 997 la Abbo ut på sin tredje reise til Roma, denne gang som utsending fra kong Robert II. Hans oppdrag var å forhandle med pave Gregor V om kongens ekteskap med Bertha av Burgund (ca 965–etter 1010). På denne tiden var den fremste begrunnelsen for kongelige brylluper å frembringe en arving, og kong Robert II hadde forstøtt sin første hustru Rozala-Susanna av Italia (ca 950/960–1003), som han hadde giftet seg med i 988. Grunnen var at hun ikke fødte ham noen barn, til tross for at hun hadde født tre barn i sitt første ekteskap med Odo I (fr: Eudes), greve av Blois og Chartres (ca 950–995/996). Hennes ekteskap med Robert II hadde vært en rent politisk affære.
For å sikre at det kongelige dynastiet Capet skulle leve videre, overveide Robert å gifte seg med Bertha av Burgund (ca 965–etter 1010). Men det antas at Roberts far Hugo Capet var motstander av dette ekteskapet, så først etter hans død i oktober 996 var veien fri for et nytt ekteskap. Men paven krevde at ekteskapet ble oppløst på grunn av for nært slektskap mellom ektefolkene. Dersom de nektet, truet han med å ekskommunisere de to samt legge Frankrike under interdikt. For Bertha var ikke bare Roberts kusine, han var også gudfar for hennes sønn, så i tillegg til blodsbånd forslå det også et tilfelle av cognatio spiritualis.
Kongen sendte altså Abbo for å prøve å avverge det truende pavelige interdiktet. På vei til Roma traff han pave Gregor V i Spoleto, for han var blitt fordrevet fra Roma av motpaven Johannes XVI (997–998). Forholdet mellom paven og abbeden var det aller beste, og paven beholdt Abbo som sin gjest i en uke. Men den kongelige søknaden om dispensasjon fra ekteskapslovene ble avvist. Det lyktes Abbo i det minste å avverge et pavelig interdikt.
Etter dette besøket kom det i stand en korrespondanse mellom de to mennene, hvorav flere brev fra Abbo er bevart. Det er i det siste brevet vi finner den berømte formuleringene Qui addit scientiam, addit et laborem («Jo mer vi vet, jo mer lider vi») og Scientia inflat, charitas vero ædificat («Vitenskapen svulmer mer enn nestekjærligheten bygger»).
Da Abbo kom tilbake til Frankrike, overbrakte han pavens direktiv til kong Robert. Det sa at kongen måtte skille seg fra Bertha. Dermed mistet budbringeren, abbed Abbo, sin innflytelse hos kongen. Men Abbo kom tilbake til Frankrike som en overbevist forsvarer av paven, noe som også vekket kongens vrede. Men oppholdene i Roma ga Abbo et ønske om å bli pavebiograf, og han begynte å skrive Epitome de XCI Romanorum Pontificum Vitis (et ufullstendig verk med biografier om 91 romerske paver), som er en forkortet utgave av Liber Pontificalis. Han ble aldri ferdig med dette verket, og den siste paven han skrev om, var den hellige Gregor II (715–731). På den offisielle pavelisten i dag er han pave nummer 89, så det tyder på at Abbo tok med et par omstridte paver som senere har blitt regnet som motpaver.
Da det så ut til at pavens trussel om kirkestraff ikke hadde noen virkning, ga han i 999 ordre om at Robert II måtte forlate Bertha og at begge skulle gjøre bot i en periode på syv år. Paret ble værende sammen inntil Bertha i 1003/04 ble forstøtt. Det hadde ikke kommet noen arving i dette ekteskapet heller. Men dette endret ingenting i forholdet mellom Robert og Bertha, og kongen forsøkte til og med rundt 1010 å overtale pave Sergius IV (1009–1012) til å anerkjenne deres ekteskap, men forgjeves. Det var ikke så merkelig, ettersom kong Robert rundt 1003 hadde giftet seg med Constance av Provençe, som ved fødselen av sønnen Hugo hadde sikret arvefølgen. Constance og Robert fikk i alt syv barn: Adele (1003–etter 1063), Hugo (1007–1025), Henri (1008–1060), Adela (1009/1014–1079), Robert (1011–1076), Odo (1012/13–1056) og Beatrice.
Den avsatte erkebiskop Gerbert ble lærer for den unge keiser Otto III (980–1002; keiser fra 996), og til ham skrev Abbo Carmen acrostichum ad Ottonem Imperatorem. Pave Gregor V, Otto IIIs fetter, utnevnte i 998 Gerbert til erkebiskop av Ravenna. Abbo var en av dem som bidro til at Arnulf fikk tilbake sitt embete som erkebiskop av Reims.
Abbo ble kjent som en av tidens fremste lærde gjennom sine skrifter om matematikk og astronomi, sine pavebiografier og sine skrifter om klostrenes uavhengighet fra verdslig og biskoppelig kontroll. Han var også en betydelig filosof. Blant hans verker i tillegg til de nevnte, er en forenkling av Computus, utregningen av datoen for påsken, Computus vulgaris fra 978. Dette er det viktigste verket av Abaci Doctor (som Abbo kalte seg selv). Med dette verket arbeidet han i over 25 år. Computus inneholder beregninger av påsketerminen fra Kristi fødsel og frem til år 1595. Abbo skrev også et verk om logikk, som i dag har tittelen Syllogismorum categoricorum et hypotheticorum enodatio, og De syllogismis hypotheticis.
Hans Collectio Canonum med en klargjøring av kirkerettslige spørsmål, regnes som et juridisk mindre betydelig verk. Han skrev også en rekke traktater om kontroversielle emner, og dessuten utallige brev (Epistolæ). Rundt 980–985 skrev han en kommentar til Calculus av Victorius av Aquitania (Commentarius in cyclum Victorii), sannsynligvis hans første verk, som er verd å legge merke til på grunn av dets holdning til de frie kunster (humaniora) og det lys det kaster over det store biblioteket i Fleury, men også for dets vitenskapelige interesse. Deretter skrev han en introduksjon til arabiske tall, ettersom utregningene ofte var ganske komplekse. Den vide rekkevidden av Abbos tenkning reflekteres i kommentarer som spenner vidt, om visdommens natur, tallenes filosofi, forholdet mellom enhet og pluralitet, og aritmetikken i Calculus.
Abbo brukte sine kunnskaper om grammatikk, logikk og kosmologi for å illustrere sine argumenter, og han satte det hele i den bredere konteksten av sin skapelsesteologi. Det meste av Abbos arbeider kan finnes i Jacques-Paul Mignes Patrologia Latina (cxxxix, 375-582). Seksten av hans brev gjengis av Migne. I tillegg finnes to andre brev, Epistolæ ad Geraldum et Vitalum de natura magni circuli et de anno Dominicæ incarnationis.
Fra sin høye stilling som abbed av Fleury fikk Abbo en aktiv rolle i arbeidet for å intensivere monastisk reform langs linjer som vanligvis kalles kluniasensiske. Selv om Fleury teknisk ikke var underlagt det burgundiske klosteret Cluny, hadde de nære bånd til dette store klosteret. De av Abbos brev som er bevart, indikerer at han var svært etterspurt for å gjenopprette freden mellom abbeden og misfornøyde munker i urolige monastiske kommuniteter. Hans innflytelse og ry gjorde ham til dommer for nesten alt som gjaldt klosterdisiplin. Han engasjerte seg i disse kranglene med måtehold og finfølelse. Han mottok for eksempel en forespørsel fra kannikene i Saint-Martin de Tours.
I 997 grep han inn i klosteret i Marmoutier, hvor opprørske munker ønsket å tvinge abbeden til å rettferdiggjøre seg selv med en test med varmt jern. Abbo oppnådde avreise for problemløseren og en utskifting av den uverdige abbeden. Samme år grep han inn i klosteret Saint-Mesmin i Micy, hvor abbeden hadde blitt tvunget til å flykte etter at han fornærmet de hodeløse munkene som forfulgte sine abbeder for å leve uten overordnede. Abbo oppnådde at abbeden ble gjeninnført i sitt embete.
Abbo spilte for tredje gang rollen som fredsmaker i 1003 i klosteret Saint-Père-en-Vallée. Der var det en munk som ennå ikke hadde mottatt tonsuren, men støttet av grev Théodbald bedrageren av Blois (985–1004) (fr: Thibaut), overtok han abbedens plass. Galskap. Det var kjent at Abbo var en forkjemper for streng klosterdisiplin etter forbilde av den kluniasensiske reform. Men hans iver etter å gjenopprette klostertukten skulle koste ham livet.
I Gascogne lå prioratet La Réole, hvor slappere skikker hadde sneket seg inn. Helt fra opprettelsen hadde klosteret Squirs i landsbyen Aliard, prioratet Saint-Pierre de La Réole, vært underlagt Fleury. Charteret fra 977 signert av biskopen av Bazas og hans bror, hertug Guillaume Sanche av Gascogne, minner om forbindelsene mellom det nye klosteret de Regula og Fleury etter at det gamle var blitt ødelagt av normannerne: Vi gir for evig tid vårt kloster og alle som tilhører det, nemlig: kirker, eiendommer, presteboliger, vingårder, skoger, enger, beitemarker, møller, vann, vannstrømmer og rettigheter (...)
I 1004, da munkenes oppførsel ble avslørt for Abbo, dro han til klosteret for å reformere det. Han snakket med Bernard og Sanche, sønn av hertug Guillaume, og han etterlot flere munker fra Fleury for å være et godt eksempel og fortsette å bringe munkene tilbake til disiplin. Men da de kalte seg franske, foraktet de sine brødre fra Gascogne, disse romerne på den andre siden av Loire. Den gamle antagonismen provoserte et voldelig fiendskap, og de frankiske munkene vendte tilbake til Fleury. En annen gruppe ble sendt av Abbo, men de ble ikke mottatt noe bedre.
Abbo bestemte seg da for å legge ut på en andre reise til La Réole i oktober 1004. I hans følge var hans disippel, den benediktinske historikeren Aimoin (960–1010). Abbo stanset i Poitiers og ba om støtte fra grev Guillaume for prioratet i Salx. Han tilbrakte flere dager i klosteret Saint-Cyprien for å støtte abbeden, som var offer for baktalelser. Han besøkte klosteret Charroux og det i Nanteuil-en-Vallée. Den lille karavanen stanset ved Angoulême, deretter nær slottet i Aubeterre, deretter krysset de øya og stanset ved Francs i det nåværende departementet Gironde i regionen Nouvelle-Aquitaine. Karavanen la ut på veien igjen, krysset elven Drot/Dropt og ankom til slutt klosteret de Regula den 9. november 1004. Abbo prøvde forgjeves å dempe forskjellene mellom gasconerne og folket i hans eget følge.
Den 11. november, den hellige Martins dag, forlot en munk klosteret og deltok i en bankett til ære for helgenen. Abbo irettesatte ham, men den irettesatte munken hisset opp sine medbrødre, og det kom til et blodig sammenstøt mellom disse og Abbos ledsagere. Det oppsto en ny krangel mellom de to leirene den 13. november 1004, men selv i denne situasjonen prøvde Abbo å fortsette sine egne studier. Han måtte imidlertid forlate sine bøker av et opprør i klostergården, men han hadde fortsatt penn og papir i hånden. Abbeden forsøkte å gå mellom og roe ned situasjonen, noe han ikke lyktes med. Da ble han stukket i siden med en lanse som såret ham i venstre arm og i siden, og han vardødelig såret. Han skjulte sitt sår og trakk seg tilbake til klostercellen, der han døde i armene til sin trofaste disippel Aimoin. Det var den 13. november 1004 og han var 58 eller 59 år gammel. Han ble gravlagt i Fleury. Det manuskriptet han arbeidet med da han ble drept, har blitt identifisert som biografien om Dunstan i prosa, sendt til ham av abbed Wulfric av St Augustine’s i Canterbury med en anmodning om at han kunne oversette den til vers.
Detaljene i Abbo av Fleurys liv ble nedtegnet av hans disippel Aimoin i den første biografien om ham, Vita Abbonis, som regnes som pålitelig. Der gjengis mye av Abbos korrespondanse. Denne biografien er av stor betydning, blant annet som en historisk kilde for informasjon om regjeringstiden til kong Robert II den fromme av Frankrike (996–1031), spesielt med referanse til pavedømmet. Jean Mabillon (1632–1707) inkluderte denne biografien i den første delen av «Aktene til helgener fra den hellige Benedikts orden», Acta sanctorum ordinis Sancti Benedicti.
Til tross for alle Abbos aktiviteter og de dramatiske omstendighetene rundt hans død, er han best kjent for sine skrifter. Blant dem er Apologeticus, hvor han forsvarer rettighetene til enkeltpersoner og grupper overfor dem som sitter med makten. Han la vekt på dialektikk og bidro til å bane veien for den senere skolastikken. Abbo hadde skrevet mye; men bare et lite antall av hans verker er bevart, hvorav mange til og med fremdeles er håndskrevne. Vi finner noen brev fra Abbo i bind X av Recueil des Histoires de France av D. Martin Bouquet.
Miraklene som skjedde ved hans grav, gjorde at han snart ble æret i ulike kirker som helgen og martyr fordi han møtte en voldsom død. Blant andre mirakler ved hans grav ble mange blinde seende igjen gjennom hans forbønn. Allerede aktene fra synoden i Limoges i 1031 viser at hans kult fra da av ble etablert i flere kirker, spesielt Fleury og Réole. Dette regnes som hans helligkåring. Allerede i 1031 ble han i flere kirker i Frankrike feiret som hellig med stor høytid. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 13. november:
In monastério Régulæ in Vascónia Gálliæ, tránsitus sancti Abbónis, abbátis Floriacénsis, divínis Scriptúris et lítteris mire edócti, qui, cum monásticam disciplínam defénderet et paci strénue favéret, láncea percússus occúbuit.
I klosteret La Réole i Gascogne i Frankrike, bortgangen til den hellige Abbo, abbed av Fleury, som var beundringsverdig kjent med Den hellige skrift og håndskrifter, som var en forsvarer av klosterdisiplin og modig fremmet fred, døde gjennomboret av en lanse.
I 2004 feiret byene La Réole og Saint-Benoît-sur-Loire tusenårsminnet for hans død med sekulære og religiøse festligheter.
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (XI), Benedictines, Benedictines (2), Delaney, Delaney (1), Bunson, Walsh 3, Williams/Smyth/Kirby, MR2004, ODNB, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, ccel.org, Enc.Brit.1911 – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 28. november 1999 – Oppdatert: 12. august 2021