Den hellige Abibus av Edessa (d. 322)

Den hellige Abibus (Habib, Habbib, Habibus, Abbibus, Abibos, Abbibos, Abibo) ble født en gang på slutten av 200-tallet i Tel-Sheba i nærheten av Edessa i Mesopotamia (Urfa i Sørøst-Tyrkia; fra 1984 Sanliurfa). Han var diakon i Edessa og klarte først å komme unna forfølgelsene under keiser Licinius (308-24), og lenge klarte han å holde seg i skjul for å kunne gi sakramentene til de troende. Men da byprefekten Lysanias satte i gang forfølgelser igjen og han hørte at det ble lett etter ham alle steder, meldte han seg selv for å kunne dø som martyr.

Den kommanderende offiseren ga ham en sjanse til å endre mening, men da han nektet, ble han først grusomt pisket. Da dette ikke hjalp, prøvde de med smiger, men Abibus forble like standhaftig. Han ble da dømt til å brennes. Han ble fulgt til henrettelsesstedet av sin mor og andre slektninger, og der ble han brent. Det skjedde ifølge tradisjonen den 15. november 322. Andre kilder sier at hans martyrium skjedde en 2. september 308/09 eller 314.

Etter at han var død, tok slektningene hans legeme og gravla det nær hans venner, de hellige Gurias og Samonas, som hadde lidd martyrdøden på samme dato i 306 under keiser Diokletian (284-305). Hans minnedag er 15. november, men 2. september nevnes også som katolsk minnedag. De ortodokse minnes ham den 15. november, og det samme gjør armenerne med en liturgisk feiring på niende torsdag etter søndagen for Korsets opphøyelse. Hans stort sett legendariske lidelseshistorie oppsto sannsynligvis mellom 360 og 390.

Abibas minnes samme dag som Gurias og Samonas. De hadde opprinnelig separate kulter, som imidlertid smeltet sammen. Deres navn står alle i Martyrologium Romanum, men i to separate oppføringer. Merkelig nok æres de som «hevnere av uoppfylte kontrakter». En av de to viktigste kirkene i Edessa er bygd over deres graver. Det eksisterer flere ulike greske varianter av deres passio (lidelseshistorie), en versjon på armens og en på syrisk, som synes å være originalen. På bilder fremstilles Abibas levende brent på bålet.

Etter de helliges død ble det utført utallige mirakler av dem for dem som ba om deres hjelp i kjærlighet og tro. En gang var det en viss gotisk soldat som ble sendt for å gjøre tjeneste i Edessa, og han tok den fromme jomfruen Eufemia som sin hustru. Før dette sverget barbaren til hennes mor Sofia ved gravene til martyrene Gurias, Samonas og Habibus at han ikke ville gjøre sin hustru noe vondt og ville aldri never krenke henne, men alltid elske og verne om henne.

Da han hadde fullført sin tjeneste i Edessa, tok han Eufemia med seg tilbake til hjemlandet. Det viste seg at han hadde lurt henne, for han hadde allerede en hustru der hjemme, og Eufemia ble hennes slave. Hennes onde mann truet med å drepe henne dersom hun avslørte for noen at de var gift. Eufemia måtte lide mye mishandling og ydmykelse. Da hun fødte en sønn, forgiftet den sjalu gotiske kvinnen ham. Eufemia vendte seg i bønn til de hellige martyrene Gurias, Samonas og Abibus, vitnene til menederens ed, og Herren befridde Eufemia fra hennes lidelser og returnerte henne mirakuløst til Edessa, hvor hun ble ønsket velkommen av sin mor.

Etter en viss stund ble goteren igjen sendt for å gjøre tjeneste i Edessa. Hele byen fikk høre om hans misgjerninger etter at han var blitt angitt av Sofia. Goteren ble henrettet etter ordre fra byens prefekt. Etter dette ble de tre martyrene påkalt for befrielse fra uro i familien og fra ekteskapelige vanskeligheter, spesielt hvor en ektefelle hater den andre uten grunn.