Den salige Augustin Fangi av Biella (1430-1493)

Den salige Augustin Fangi (it: Agostino) ble født i 1430 i den lille byen Biella ved foten av Alpene i regionen Piemonte i Nord-Italia. Faren tilhørte familien Fangi, som var velstående og adelige, og på grunn av dette hadde han planlagt en verdslig karriere for sin sønn. Men da dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) kom til Biella, ble disse planene endret, for Augustin ble fullstendig sjarmert av deres levesett og tryglet om å bli opptatt. Han gikk som ganske ung inn i det nye klosteret som dominikanerne hadde bygd i Biella. Han ble senere presteviet.

Augustin hadde et ry for sine botsgjerninger. Ikke bare påla han seg selv strenge botsøvelser, men han bar også tålmodig de smertene og prøvelsene som livet ga ham i rikt monn. Han ble rammet av langvarig sykdom. En gang måtte han gjennomgå en operasjon, og til tross for at det ikke fantes bedøvelse på den tiden, kom det ikke en lyd over hans lepper. Han sa etterpå at han hadde konsentrert seg så hardt i bønn at han knapt merket hva som ble gjort med ham.

I 1464 ble han utnevnt til prior i Soncino. Flere av hans best kjente mirakler ble utført der. En gang ble et vanskapt barn, som var død uten å ha blitt døpt, ved Augustins bønner brakt tilbake til livet lenge nok til å bli døpt. En annen gang, mens han gikk nedover gaten, møtte han en liten gutt som gråt bittert fordi han hadde knust en kanne vin. Augustin samlet sammen skårene og satte dem sammen igjen. Deretter fylte han kannen ved hjelp av bønn og leverte den tilbake til den forskrekkede gutten. En annen gang ble en besatt kvinne befridd for fem djevler på hans forbønn.

Augustin feiret messe med spesiell hengivenhet, ofte i tårer, og han var velkjent for sin hengivenhet til Jomfru Maria. Han var prior i flere klostre og hvor det var nødvendig, reformerte han dem til en strengere observans av regelen. Han var berømt som predikant og skriftefar og hadde ry for å utføre mirakler, men han skydde publisitet og fikk til slutt tillatelse å trekke seg tilbake til klosteret San Domenico i Venezia, hvor han tilbrakte de siste ti årene av sitt liv.

Der døde han den 22. juli 1493, på festen for den hellige Maria Magdalena, med ordene: «Lovet være Gud! Lovet være den Høyeste!» på leppene. Han ble gravlagt på et fuktig sted. I 1496 ble det foretatt reparasjonsarbeider i kirken, og hans kiste ble funnet flytende på vannet. Den ble åpnet, og hans legeme og ordensdrakt var fortsatt intakt. Dette gjorde mye for å fremme interessen for hans sak og ble tatt som bevis på hans hellighet. Deler av relikviene ble flyttet til Biela og Soncino, og i 1825 ble han gravlagt på nytt i kirken St. Thomas i Venezia. Fra 1920 til 1975 var hans relikvier i kirken Santi Giovanni e Paolo, og i 1975 ble de overført til sognekirken San Giacomo i Biella-Piazzo.

Det skjedde mange mirakler ved hans grav, men han ble snart glemt av alle bortsett fra innbyggerne i byen hvor han hadde levd. Han ble saligkåret den 5. september 1872 ved at hans kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er dødsdagen 22. juli, men tradisjonelt har han vært feiret den 24. juli.