Den hellige Priscus av Caesarea og to ledsagere (d. 260)

Den hellige Priscus (it: Prisco) og hans to ledsagere, de hellige Malchus og Alexander (it: Malco e Alessandro) var hengivne kristne som bodde i Caesarea Palaestinae (i dag sør for Haifa i Israel) under keiser Valerian (253-60). For å slippe unna forfølgelsene, flyktet de til en landeiendom, hvor de i all stillhet førte et tilbaketrukket og gudfryktig liv.

Mens forfølgelsene var på sitt høyeste i 260, bebreidet de i hemmelighet seg selv for sin feighet ved å gjemme seg. De klarte ikke å skjule sine følelser, men sa til hverandre: «Mens himmelens sikre port er åpen, skal vi lukke den for oss selv? Skal vi være så engstelige at vi ikke vil lide for Kristi skyld, han som døde for oss? Våre brødre inviterer oss ved sitt eksempel: deres blod er en høy røst, som presser oss til å trå i deres fotspor. Skal vi være døve for et rop som kaller oss til slag og til en seier i herlighet?»

Fulle av Den Hellige Ånd vendte de tilbake til Caesarea og meldte seg for guvernøren som kristne, samtidig som de refset ham for å utgyte så mange kristnes blod. Noen ble slått av beundring av denne modige handlingen, men den provoserte dommeren. De ble stilt for retten, og uten å undersøke deres historie ble de torturert før de led martyrdøden ved å bli kastet til villdyrene under offentlige leker i Caesarea. Deres minnedag i Martyrologium Romanum er 28. mars.