Den hellige Angilbert (lat: Angilbertus) ble født rundt 740 i Frankrike. Som ung mann ble han oppdratt ved hoffet til den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) og tilhørte «den karolingiske renessansen», som nådde sin fulle blomstring da den hellige Alkuin, tidligere leder for katedralskolen i York i England, i 782 sluttet seg til en fremstående gruppe lærere ved Karl den Stores hoffskole. Denne skolen forberedte både klerikere på å inneha viktige embeter i Kirken, som for eksempel den hellige Paulinus av Aquileia, og legmenn på en karriere i keiserrikets verdslige administrasjon.
Skolen var innrettet etter klassisk mønster med trivium (grammatikk, retorikk og dialektikk) og quadrivium (aritmetikk, geometri, musikk og astronomi), som utgjorde de syv «frie kunster». Skolen ble presidert over av kongen selv og utviklet seg til et slags akademi, med regelmessige møter hvor medlemmene diskuterte lærde temaer, leste poesi og til og med løste gåter. Den åpenbart noe affekterte atmosfæren ble komplett ved at medlemmene brukte aliaser. Angilbert var en av dem som hadde et ry for kvaliteten av sine dikt, så han ble følgelig kjent som «Homer». Andre tok navn fra gammeltestamentlige profeter eller skikkelser fra klassisk litteratur. Dette var mer enn en lærd lek: det var ment å uttrykke målet om å gjenskape den klassiske sivilisasjonen i en kristen sammenheng og med det mål å øke den kristne lærdom.
Angilberts tidlige liv var verdslig på grensen til det utsvevende. Men han utmerket seg som minister og hadde flere viktige embeter. Han fulgte i 782 kong Pipin til Italia i egenskap av primicerius palatii, en stilling som medførte mye sekulær administrasjon. Han var en av Karl den Stores spesielle favoritter og var til stede ved hans kroning. Han skal ha giftet seg med kongens datter Bertha, selv om noen forskere mener det heller var en affære enn et ekteskap. De skal ha fått to barn sammen. En munk ved navn Nithard, en berømt historiker i denne perioden, hevdet at han og broren Harnid var sønner av Angilbert og Bertha.
Dette har vært tolket som en indikasjon på moralsk slapphet blant det høyere presteskapet, men det er ikke sikkert at han hadde mottatt noen vielser på den tiden. Det er heller ikke sikkert at dette ekteskapet eller forholdet eksisterte i det hele tatt, selv om det har vært sagt at Angilbert giftet seg med Bertha med kongens samtykke etter at han var blitt presteviet. Men hans biografier stammer fra sent i middelalderen og det er betydelig tvil om deres pålitelighet.
Angilbert skal ha vendt seg mot et religiøst liv etter en farlig episode hvor en dansk flåte seilte opp evla Somme. Bertha trådte inn i et nonnekloster på denne tiden. Angilbert, som hadde embetet som missus, en kongelig emissær til Frankrikes nordlige kystprovinser, ba ved graven til den hellige Richarius (Riquier) og avla løfte om å bli munk hvis faren ble avverget. Hans bønner ble besvart med en voldsom storm som spredte den danske flåten fullstendig.
Enten han ble munk eller ikke på dette tidspunktet, fortsatte han å nyte Karl den Stores gunst. Som belønning for hans tjenester ga kongen ham i 790 inntektene fra Richarius' kloster Centula (senere Saint-Riquier) nær Amiens, noe som gjorde ham i stand til å bygge det om i en praktfull stil.
På slutten av 795 døde pave Hadrian I (772-95), som hadde vært en nær venn av Karl den Store, og ble etterfulgt av den hellige pave Leo III (795-816). På den tiden var Lombardia blitt inkorporert i det frankiske kongeriket, og Karl den Stores rolle endret seg fra en konge til en keiser over det som snart skulle kalles «det hellige romerske keiserriket» og omfatte de gamle geografiske områdene Gallia, Tyskland og Italia. Leo III ble valgt og konsekrert uten konsultasjoner med Karl den Store og erklærte dermed romersk suverenitet over Italia. Karl hadde erklært sitt eget ansvar for kirkelig orden og utdannelse i Libri Carolini og andre steder, og han hadde også åpenbart hørt langt fra smigrende rapporter om Leos privatliv. Han sendte Angilbert som missus til Roma med en formaning hvor han ba ham om å «formane paven til å leve et anstendig liv, å følge lovene nidkjært og å regjere Den hellige Kirken i fromhet».
Angilbert ble abbed av Saint-Riquier og ble en mønsterabbed. Han utvidet biblioteket med 200 bøker og fullførte bygningene. I år 800 kom Karl den Store og besøkte ham. Angilbert skal ha innført den kontinentale skikken med laus perennis, det vil si å synge korbønnen kontinuerlig, hvor de 300 munkene og 100 guttene i klosterskolen sang på skift dag og natt. Dette førte til at munkene ikke lenger hadde tid til manuelt arbeid, så andre måtte gjøre det som trengtes. Klosteret vokste til å bli senteret for en «hellig by» på rundt 3.000 mennesker med sine egne soldater. Den hadde tre store kirker og fem mindre kapeller, og mellom dem gikk munkene i prosesjoner og sang litanier.
Angilbert fortsatte å delta i offentlige anliggender, og Karl den Store gjorde ham til en av eksekutørene av sitt testamente. Han reiste til Aachen for å sette sin signatur på keiserens testamente. Han var nå blitt en gammel mann på rundt 75 år, og han døde den 18. februar 814, bare 22 dager etter sin store beskytter. Noen år etter begravelsen ble hans legeme funnet å være like friskt. Hans minnedag er dødsdagen 18. februar. Han har alltid hatt en offentlig kult.