Han ble sendt til kadettskolen i St. Petersburg. Men han hadde åpenbart ingen sympati med de russiske militærstyrkene som da okkuperte hans hjemland, så etter et år vendte han tilbake til Polen for å studere jordbruksfag for å kunne forvalte familiens eiendommer. Deretter gikk han på skole i Pulawy ved Lublin. I 1863 deltok han i likhet med mange patriotiske unge polakker i folkeoppstanden mot den russiske undertrykkelsen, som imidlertid mislyktes. I et slag ved Melchów den 30. september 1863 ble han såret og tatt til fange. Han måtte amputere det venstre beinet, noe som reddet ham fra henrettelse.
Han rømte fra fengselet med hjelp av noen slektninger, og i 1865 ble han tvunget til å forlate landet. Etter maler- og ingeniørstudier i Paris, Gent og München dro han tilbake til Polen etter amnestiet i 1874 og begynte på Kunstakademiet i Kraków. Nå lærte han nøden blant de fattigste i byen å kjenne. Han begynte å arbeide som maler, og hadde betydelig suksess. Men nøyaktig ti år etter at han først hadde stilt ut et bilde ga han i 1880 plutselig opp kunsten.
I 1880 sluttet han seg til jesuittordenen i Stara-Wies, men dette livet passet ham ikke. Etter seks måneder fikk han et nervøst sammenbrudd og forlot Jesu Selskap. I stedet tok han opp malingen igjen og vendte seg mot fransiskanertertiarene, siden deres idealer alltid hadde begeistret ham, og han ble medlem i 1888. Han arbeidet først på landsbygda i det polske Podolia (nå i Ukraina), men fra 1884 var han igjen i Kraków. Selv om han fortsatte å male litt, ga han gradvis opp kunsten og begynte å hjelpe de fattige. Han åpnet sitt atelier for de hjemløse og sørget for varme rom og mat til dem, deretter opprettet han herberger og åpnet til og med verksteder.
Inspirert av en annen frihetskjemper, den hellige Rafael Kalinowski, som ble karmelittmunk, tok han den 25. august 1887 navnet Albert og ikledde seg en slags enkel drakt. I 1888 avla de hjemløses sjelesørger løfter om kyskhet og fattigdom sammen med flere ledsagere for erkebiskopen av Kraków, kardinal Albin Dunajewski, som også hadde deltatt i opprøret i 1863. Det var fødselsøyeblikket for kongregasjonen «Brødre av den hellige Frans' tredjeorden, de fattiges tjenere» (Zgromadzenie Braci III Zakonu Sw. Franciszka z Asyzu Poslugujacych Ubogim), som kalles albertinerbrødre, som tre år senere (1891) ble fulgt av «Søstre av den hellige Frans' tredjeorden, de fattiges tjenerinner» (Zgromadzenie Sióstr III Zakonu Sw. Franciszka z Asyzu Poslugujacych Ubogim - SAPU) eller albertinersøstre (Siostry Albertynki), under ledelse av den salige Maria Bernardina Jablonska. Medlemmene i disse to kongregasjonene arbeider fortsatt for de hjemløse og nødlidende i Polen. De arbeider også i Italia, USA og Argentina.
Albert grunnla i alt 21 hus over hele Polen, og han hjalp alle, uavhengig av nasjonalitet, alder eller religion. Hans liv var en kombinasjon av polsk patriotisme og kjærlighetsfullt selvoppofrelse for de marginaliserte på den tiden, de hjemløse og de lutfattige. Både på grunn av sitt hellige liv og sin vennlige karakter fikk han mange tilhengere.
Han levde selv som en landstryker og døde av magekreft på fattigsykehuset i Kraków på juledag, den 25. desember 1916. Ved hans begravelse var både borgermesteren og biskopen av Kraków, men også store masser med vanlige mennesker. I 1938 ble han posthumt tildelt Storbåndet av ordenen «Polen Restituta» av landets president, den høyeste heder han kunne tildele. Han ble saligkåret den 22. juni 1983 i Kraków sammen med Rafael Kalinowski og helligkåret den 12. november 1989 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Hans minnedag er noen steder dødsdagen 25. desember, men fordi dette er juledag, feires hans minnedag oftest 17. juni.
I Kirkens historie har det vært skrevet skuespill om mange hellige menn og kvinner, men Albert er garantert den eneste som har fått et stykke skrevet av mannen som helligkåret ham. Karol Wojtyla skrev teaterstykket «Vår Guds bror» om Albert i 1949, men det ble ikke oppført før etter at han hadde blitt pave Johannes Paul II. Stykket ble filmatisert i 1997 av den kjente polske regissøren Krzysztof Zanussi.