Den salige Alexandrina Maria da Costa ble født den 30. mars 1904 i Balasar i provinsen Oporto og erkebispedømmet Braga i Portugal. Hun ble døpt den 2. april, påskeaften. Hun fikk en solid kristen oppdragelse av moren og søsteren Deolinda, Alexandrina ble hos familien til hun var syv år gammel, da hun ble sendt til Pòvoa do Varzim i pensjon hos en snekkerfamilie for å kunne gå på grunnskole, som Balasar manglet. Der mottok hun sin første kommunion i 1911, og året etter ble hun fermet (konfirmert) av biskopen av Oporto.
Etter atten måneder vendte hun tilbake til Balasar, hvor hun bodde sammen med moren og søsteren i området som var kjent som «Golgata», og der ble hun boende så lenge hun levde. Hun begynte å arbeide på markene, og hun var sterk og robust, så hun arbeidet like mye som mennene og fikk like mye betalt. Hun var en svært livlig ungjente med et lyst sinn, og hun var godt likt av alle. Tolv år gammel ble hun syk, kanskje av tyfoidfeber, og hun havnet på dødens rand. Hun overlevde, men hennes helse hadde fått en varig knekk.
Som fjortenåring opplevde hun noe som skulle få følger for hele livet. Det var påskeaften 1918, da hun, søsteren Deolinda og en kvinnelig lærling var opptatt med å sy. Da oppdaget de at tre menn forsøkte å komme inn i rommet. Døren var låst, men de klarte å tvinge den opp og trengte seg inn for å utnytte jentene seksuelt. For å redde sin jomfruelighet nølte ikke Alexandrina med å hoppe ut av vinduet fra en høyde på fire meter. Konsekvensene var fryktelige, om ikke umiddelbare. Men de påfølgende medisinske undersøkelsene viste at hun gradvis ble lammet.
Frem til 1928 ba hun stadig Herren, ved hjelp av Jomfru Marias forbønn, om å bli helbredet, og hun lovte at hvis hun ble frisk, skulle hun reise ut som misjonær. Men så snart hun skjønte at lidelsen var hennes kall, aksepterte hun den straks. I denne perioden hadde Alexandrina sin første mystiske erfaring, da hun begynte en nær forening med Jesus i tabernaklet. En dag kom denne tanken uten forvarsel: «Jesus, du er fange i tabernaklet og jeg i sengen etter din vilje. La oss slå følge». Hun skjønte at hennes kall var å åpne andres øyne for syndens konsekvenser, invitere dem til omvendelse og å være et levende vitnesbyrd om Kristi lidelse og bidra til menneskehetens frelse.
Kjærligheten til lidelsen vokste stadig større i henne ettersom hun klarere følte offerkallet. Fra fredag 3. oktober 1938 til 24. mars 1942, det vil si 182 ganger, gjennomlevde hun hver fredag korsveiens ulike lidelser i 3 ½ time. I denne tiden var lammelsen «overvunnet», og hennes gester og bevegelser var fulgt av lammende fysiske og psykiske smerter. Hennes åndelige veileder var til 1941 jesuittpateren Mariano Pinho. I 1936, etter Jesu ordre, fikk Alexandrina p. Pinho til å konsekrere verden til Marias uplettede hjerte. Dette ble gjentatt flere ganger til 1941, noe som gjorde at Den hellige Stol forhørte seg tre ganger om Alexandrina hos erkebiskopen av Braga. Den 31. oktober 1942 konsekrerte pave Pius XII (1939-58) verden til Marias uplettede hjerte med et radiooverført budskap til Fátima på portugisisk. Han fornyet konsekrasjonen i Peterskirken den 8. desember samme år.
Til tross for sine lidelser fortsatte Alexandrina å være interessert i og å arbeide for de fattige, i den åndelige velferd til sognebarna og mange andre personer som henvendte seg til henne. Hun fremmet tredagersbønn, Førti-timers-andakt og faste i menigheten. Spesielt i de siste årene av hennes liv korresponderte mange mennesker langt borte med henne, tiltrukket av hennes hellighets ry, og flere tilskrev sin omvendelse hennes råd.
I 1950 feiret Alexandrina 25-årsjubileet for sin urørlighet. Den 7. januar 1955 fikk hun et forvarsel om at dette ville bli hennes dødsår. Den 12. oktober ønsket hun å motta sykesalvingens sakrament. Klokken 19.30 den 13. oktober 1955 døde hun. På begravelsesdagen den 15. oktober var det umulig å oppdrive hvite roser i Oporto, alle var solgt.
Den 14. januar 1967 ble hennes saligkåringsprosess innledet. I 1978 ble hennes jordiske rester overført fra kirkegården i Balasar til sognekirken, hvor de nå hviler i et sidekapell. Den 12. januar 1996 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2003 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Den 25. april 2004 ble hun saligkåret av paven på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 13. oktober.