Den salige Adalbert ble født i 1145 i Bøhmen. Han var en yngre sønn av hertug Ladislas II av Bøhmen (cz: Vladislav) (1140-72; konge fra 1158; d. 1174) og hans første hustru Gjertrud, datter av markgreve Leopold III av Østerrike. Hertug Ladislas ble av keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155) opphøyet til konge av Bøhmen. Adalbert var oldebarn av keiser Henrik IV (1056-1106; keiser fra 1084) og fetter av keiser Fredrik I. Han trådte inn hos premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i deres kloster i Strahov i utkanten av Praha. Der ble han diakonviet.
Erkebiskop Konrad II av Salzburg (1164-68) var Adalberts onkel på morssiden. Etter at han døde den 28. september 1168, ble Adalbert enstemmig valgt til hans etterfølger som erkebiskop Adalbert III av Salzburg. Deretter ble han ført i hemmelighet til Salzburg og satt på tronen den 1. november 1168. Den 15. mars 1169 ble han bispeviet av patriark Udalrich av Aquileia, og kort etter mottok han palliet, en erkebiskops embetstegn, fra pave Alexander III (1159-81). Selv om han ikke hadde mottatt regaliene fra keiser Fredrik I, utøvde han likevel alle sine rettigheter som verdslig hersker.
Keiseren var rasende, og da Adalbert reiste til Bamberg i pinsen 1169 i følge med sin far, nektet keiseren å treffe ham. Da keiseren kom til Salzburg, lot erkebiskopens medarbeidere ham i stikken, så Adalbert måtte gi avkall på sin verdighet og dro til to østerrikske klostre, benediktinernes Admont og augustinerkorherrenes Vorau. Men snart trakk han tilbake sitt avkall og opptrådte igjen som erkebiskop. Først forsøkte han forgjeves å vinne forbundsfeller ved urettmessig å gi bort kirkegods, men det rystede presteskapet svarte med å forhandle med keiseren som et nyvalg. Men pave Alexander III beskyttet sin tilhenger Adalbert.
Et forsøk på å stifte fred med keiseren i 1171 gjennom megling fra erkebiskop Wichmann av Magdeburg var mislykket. Da Fredrik Barbarossa i begynnelsen av 1172 holdt en praktfull hoffdag i Salzburg, hvor også biskopene av Regensburg, Brixen og Gurk deltok, manglet Adalbert først og ankom først sterkt forsinket. Adalbert erklærte seg deretter først villig til å anerkjenne en sammensatt rett for å klargjøre hans krav på herskerrettigheter, men så ba han om videre betenkningstid og forlot følgende natt i hemmelighet byen.
Etter at hans far i 1172 gikk av som konge av Bøhmen, mistet Adalbert sin viktigste støtte og ble sterkt hindret i sine handlingsmuligheter av kardinallegaten Konrad I av Wittelsbach. Han klarte imidlertid å klamre seg til embetet helt til mai 1174, da han ble formelt avsatt av fyrsteretten i Regensburg. Først fikk keiseren utnevnt prost Henrik av Berchtesgaden til ny erkebiskop av Salzburg, men han ble ikke anerkjent av paven. Alexander III holdt fortsatt fast ved Adalbert og kalte ham i 1177 til Venezia, hvor han kunne svare på anklagene som var rettet mot ham av presteskapet i Salzburg. Men til slutt måtte også paven oppgi Adalbert overfor keiseren. Til tross for alle Adalberts anstrengelser bestemte freden i Venezia at både erkebiskop Adalbert og hans motkandidat Henrik skulle avsettes. Adalbert ble stilt en senere skadeserstatning i utsikt.
Først bodde Adalbert hos patriark Udalrich av Aquileia, deretter som prost i Melnik i Bøhmen, æret av paven gjennom hans legasjon, men uten innflytelse. Men da Konrad av Wittelsbach, som var innsatt som erkebiskop Konrad III av Salzburg (1177-83), ble utnevnt til erkebiskop av Mainz, ble Adalbert den 19. september 1183 med keiserens samtykke enstemmig igjen valgt til erkebiskop av Salzburg, og denne gangen fikk han beholde stillingen til sin død.
Hans anseelse vises ved at han klarte å få pave Lucius III (1181-85) den 3. desember 1184 til å stadfeste privilegiene til kirken i Salzburg og dens overhøyhet over bispedømmet Gurk, som arbeidet for selvstendighet. Han grep med suksess inn til fordel for den engelske kong Richard I Løvehjerte (1189-99) overfor den døende (26. desember 1194) hertug Leopold av Østerrike (1177-94) og Steiermark (1192-94), og han deltok i 1198 i valget av Filip av Schwaben som tysk konge (1198-1208). I 1186 hjalp han sin bror hertug Fredrik av Bøhmen (cz: Bedrich) (1172-73; 1178-89), som var jaget fra landet i en oppstand, tilbake til makten. Han grep også trolig inn i kaoset i Bøhmen som var oppstått på grunn av striden mellom hans brødre Fredrik, hertug Ladislas (1191-92) og hertug Premysl Ottokar I av Bøhmen (1192-93; 1197-1230; konge fra 1198), til fordel for sistnevnte.
Etter sin gjeninnsettelse ledet Adalbert sitt bispedømme fremragende og fortjenstfullt, men i 1196 måtte han slå ned en oppstand fra byen Reichenhall med makt, og i 1198 måtte han kjempe mot oppsetsige medarbeidere som angivelig holdt ham innesperret i Werfen i fjorten dager og tvang ham til forlik.
Erkebiskop Adalbert døde den 8. April 1200 i Salzburg og ble bisatt foran St. Andreas-alteret i katedralen (Salzburger Dom). Han er aldri blitt saligkåret, men han regnes som salig av premonstratenserne med minnedag den 23. april.