Den salige Adam Scotus (~1140-~1212)

Den salige Adam Scotus ble født rundt 1140 (anslagene varierer mellom ca 1130 og ca 1150) i grenseområdet mellom England og Skottland, enten i det som nå er området Scottish Borders i Skottland (tidligere grevskapene Berwickshire, Peeblesshire, Roxburghshire og Selkirkshire) eller i Northumberland på den engelske siden av grensen. Hans foreldres navn eller identitet er ikke kjent. Men familien var velstående nok til at han fikk en god utdannelse, og han var noen ganger kjent som Master.

Adam ble tiltrukket av et kontemplativt liv, og som ung sluttet han seg til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i deres kloster i Dryburgh i Roxburghshire, som var grunnlagt i 1150/52 fra Alnwick Abbey i Northumberland, antakelig ikke lenge etter grunnleggelsen. Hans løfteavleggelse gjorde et så stort inntrykk på ham at han sa: «En god ordensmann mister aldri eller sjelden for øye de løftene som han har forpliktet seg til».

Adam ble presteviet 24 år gammel. Han leste mye, spesielt Den hellige skrift og kirkefedrene. Allerede som ung prest begynte han å preke og å skrive. Adam tjente under klosterets to første abbeder, Roger og Gerhard (Gerardus). Abbed Gerhard kan ha blitt for syk til å styre, for i 1180 ble Abbed valgt til koadjutor for abbeden, som han i 1184 etterfulgte. Han nevnes også som abbed og biskop av Candida Casa i Wigtownshire i Skottland, et premonstratenserkloster grunnlagt på samme tid som Dryburgh. Noen kilder mener imidlertid at han hadde disse embetene mot slutten av livet.

Det åndelige og det kontemplative liv interesserte Adam. Han skrev prekener,1 et verk som ofte kalles «Kommentar til den hellige Augustins regel». Dessuten forklarte han løfteavleggelsesformelen, hvis karakteristika er det åndelige fellesskap og samhold. Klosterlivet er en langsom renselse av lidenskapene og en skole i evigvarende omvendelse. Andre av hans verker har tittelen «Om tabernaklet. I tre deler»,2 Soliloquiorum de Instructione animae libri duo3 og Soliloquia de instructione discipuli, tidligere tilskrevet hans samtidige, Adam av Saint-Victor.

Han skrev også «Om den trefoldige kontemplasjon»,4 som man kan sammenligne med Augustins «Bekjennelser». Der skrev han: «Den sjel som daglig hengir seg til kontemplasjon og som lar seg gjennomtrenge av nåden, kan ikke stivnakket holde fast i synden». Ifølge Adam Scotus «må man gjøre det umulige for å bidra til brødrenes velbefinnende. Det behager Gud». Han oppfordret premonstratenserne til å huske på forskjellig vis at regelbundne kanniker må bygge sjelesorgstjenesten på et kontemplativt liv, og reglene bør bare være rammene som kan hjelpe en til å oppnå renhet. Han var en av de høyest skattede mystiske forfattere i Middelalderen, og både i stil og innhold viser hans arbeider en uvanlig mildhet og spiritualitet. Hans aktivitet på det materielle området var mindre betydelig, og man finner i dag ingen bevis på den i arkivene.

Adam deltok på generalkapittelet i 1188 eller 1189, og på grunn av hans evner som predikant fulgte Adam deretter abbeden av Prémontré rundt på besøk til en rekke premonstratenserklostre. De besøkte også karteuserklosteret Val-Saint-Pierre i Aisne, hvor han prekte. Det klosteret gjorde slikt inntrykk på ham at han bestemte seg for å bli karteuser (Ordo Cartusiensis – OCart), og han sa fra seg verdigheten som abbed av Dryburgh. I denne handlingen fulgte han i fotsporene til abbed Roger, den første lederen i Dryburgh Abbey, som hadde trukket seg tilbake til Val-Saint-Pierre i 1177.

Adam vendte tilbake til Britannia og besøkte biskop Hugo av Lincoln (1140-1200). Etter å ha konsultert med denne ledende karteusiske skikkelsen og senere helgen, sluttet Adam seg til Hugos gamle kloster i Witham i Somerset, det eneste karteuserklosteret i England. Premonstratenserne ga imidlertid ikke opp å forsøke å få ham tilbake, og det var først etter biskop Hugos intervensjon at et formelt løslatelsesbrev ble utstedt til Adam. Han levde i Witham i 24 år i stadig kontemplasjon. Han fortsatte å skrive i Witham, blant annet Liber de quadripartito exercitio cellae.

På palmesøndag i et år som i kildene varierer mellom 1211 og 1214, tok Adam avskjed med sin prior Robert. Tirsdagen etter døde han uten lidelser, kledd i botsdrakt og liggende på velsignet aske. Trolig var det den 20. mars 1212. Til tross for at han forlot ordenen, feirer karteuserne ham som salig med minnedag 9. desember. Han er oftest kjent som Adam Scotus, men kalles også noen ganger Adam Anglicus eller Anglo-Scotus, noe som viser blandingskarakteren av de grenseområdene hvor han ble født. Han kalles også Adam av Dryburgh, Adam Karteuseren eller Adam Premonstratenseren. Han var influert av Hugo av Saint-Victor (1096-1141), Andreas av Saint-Victor (ca 1110-75), Dionysius Pseudo-Areopagita (400-t) og de hellige Ailred av Rievaulx (1110-67), Anselm av Canterbury (ca 1033-1109), Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153).

Det vi vet om Adams karriere, er i hovedsak basert på en fragmentarisk beretning skrevet i klosteret i Witham av en mann som han hadde delt en celle med i ti år, men datoene som kan utledes av denne beretningen, kan bare bli omtrentlige. Beretningen forteller hvordan erkebiskop Hubert Walter av Canterbury (d. 1205) hørte Adam preke og deretter gikk til hans celle, skriftet og underkastet seg hans avstraffelse. Ved enkelte anledninger lekset han også opp for biskop Hugo på hans årlige besøk. Adam skal ha vært av middels høyde, og i Dryburgh var han kjent for sin muntre tale, sjarmerende væremåte, innsikt og hukommelse. Med høyere alder ble han temmelig tykk, mens hans munterhet lyste fra hans ansikt under et skallet hode med litt hvitt hår.