Den hellige Apraat (Aphraates; pers: Aphrahas) levde i Syria på 300-tallet. Det er bevart en samling av 23 prekener og avhandlinger av ham som daterer seg fra årene 336 til 345. Det er det eldste bevarte dokumentet om Kirken i Syria. Theodoret av Cyrus, en av kirkehistorikerne som fortsatte den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesareas (ca 260-340) arbeid og dekker årene fra 323 til 428, har også etterlatt seg en beretning om Apraats liv, som opptrer i både hans Philotheus og i hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Disse bøkene ble trykt på sitt originalspråk gresk i vesten i 1544, så de var tilgjengelige for bollandistene da de startet sitt arbeid.
Theodoret hevder at han mottok velsignelsen av den store forfatteren, men Theodoret ble ikke født før rundt 386. Vanskeligheten med å identifisere de to er derfor av kronologisk art, for den Apraat som minnes på basis av den biografi som gjengis av Theodoret, «forsvarte den katolske tro mot arianerne i Valens regjeringstid». Den arianske Valens var keiser i øst fra 364 til 378. Hvis dateringen av prekenene er nøyaktig, er det vanskelig å anta at de to er en og samme person.
Theodoret forteller at Apraat ble født i Syria på grensen til Persia og kom fra en hedensk persisk familie. I en etterligning av De hellige tre konger dro han på en reise til Betlehem, hvor han ble omvendt. Neste fase har en konvensjonell klang: ensomhet og askese som eremittmunk i Edessa i Mesopotamia (i dag Urfa i Sørøst-Tyrkia) fulgt av samling av disipler. Da den arianske keiser Valens forviste den hellige erkebiskop Meletius av Antiokia, kom Apraat ut av sin ensomhet for å assistere de ortodokse katolske biskopene som tok seg av hans bispesete i hans fravær.
Apraat skal angivelig ha hatt et møte med Valens, som spurte ham hva en munk gjorde så langt borte fra sin celle. Til det svarte Apraat med en lignelse: «Hvis jeg var en jomfru som levde avsondret i min fars hus og så at det tok fyr, ville du anbefale meg å sitte stille og la det brenne? Det er ikke jeg som skal lastes, snarere du som har næret de flammene som jeg strever for å få slokket. Vi gjør ingenting som strider med våre løfter når vi samles og støtter tilhengerne av den sanne tro.» Dette svarte ikke keiseren på.
Apraat døde rundt 378. «Apraat Syreren» ble i tidligere utgaver av Martyrologium Romanum minnet den 7. april, men i den nye utgaven (2001) er minnedagen flyttet til 29. januar.
Den Apraat som skrev prekenene, synes å ha hatt en stilling med kirkelig autoritet og kan muligens ha vært biskop i klosteret Mar Mattai på østbredden av Eufrat, nær Mosul i Mesopotamia.