I 1897 skrev han seg inn ved Det kirkelige akademi i Kazan i Russland, hvor han etter et års studier ble munk med navnet Ambrosius. I 1901 fullførte han akademiet med avhandlingen «Kristendommens kamp mot islam i Georgia», og i 1902 ble han utnevnt til arkimandritt for klosteret i Tsjelisji ved Oni i regionen Racha. Arkimandritt er en høy abbedtittel, tilsvarende en vestlig erkeabbed, som hierarkisk står over hegumen. Han ble deretter hegumen for klosteret St. Johannes Døperen før han i 1906 ble utnevnt til medlem av synoden i Vest-Georgia i Tbilisi.
I det første tiåret av 1900-tallet var det en opphetet debatt om den georgiske kirkens status, og helt fra begynnelsen fremsto Ambrosius som en av lederne i kampen for autokefali (uavhengighet) for kirken. Den autokefale ortodokse kirke i Georgia ble oppløst av tsarrussland i 1811. Denne kampen ble for det meste utkjempet i pressen og i kikelige komiteer og nådde et høydepunkt under den russiske revolusjonen i 1905. Striden utviklet seg ved enkelte anledninger til voldelige sammenstøt. De georgiske biskopene påpekte at under de russiske eksarkene som ble sendt nedover fra St. Petersburg for å drive de georgiske kirkelige affærene, hadde den georgiske kirken mistet eiendommer for rundt 140 millioner rubler. Kirkelige skoler var blitt stengt og bruken av georgisk i liturgien frarådet. Tyve bispeseter var vakante og 740 sogn var uten sogneprester.
Georgierne sendte en appell til tsaren, men ingenting kom ut av dette. Autokefali ble avvist. Konferansen av georgiske prester som møttes i Tbilisi i 1905, ble oppløst av politiet og flere tilhengere av autokefali ble arrestert. Kampen kulminerte den 28. mai 1908, da den russiske eksarken av Georgia, erkebiskop Nikon, ble myrdet i sin residens i Tbilisi av uidentifiserte mordere, angivelig av en georgisk nasjonalist. Ambrosius ble feilaktig beskyldt for medvirkning i mordet og ble forvist til Russland og tilbrakte året 1909 i fengsel i klosteret Den helligste treenighet nær Rjazan. Der hadde han forbud mot å feire liturgien.
Ingen ble noen sinne stilt for retten eller dømt for mordet, og selv om de georgiske autokefales forbindelser til forbrytelsen forblir uklar, konkluderte den innledende politietterforskningen med at de sto bak mordet på Nikon, og de russiske myndighetene benyttet situasjonen til å fjerne georgiske biskoper fra sine stillinger. Ambrosius ble i 1910 frikjent av retten, men han fikk ikke vende tilbake til Georgia før i 1917. Han forble i Russland som hegumen for klosteret Staraja Russa ved Novgorod. Selv om den georgiske autokefale bevegelsen nøt sympati over hele verden, trakk striden ut uten avgjørelse i mange år, inntil utbruddet av Første verdenskrig i 1914 midlertidig skjøv spørsmålet i bakgrunnen.
Februarrevolusjonen i 1917 i tsarimperiet og den etterfølgende uroen i både kirke og stat ga den georgiske kirken en anledning til å fornye sitt krav på autokefal status. Den 12. mars 1917 proklamerte en gruppe klerikere autokefali for kirken og valgte den hellige biskop Kyrion til katolikos-patriark (1917-18). Synoden i den russisk-ortodokse kirke nektet å anerkjenne proklamasjonen, og resultatet var brudd i kommunionen mellom de to kirkene. Ambrosius ble i 1917 konsekrert til metropolitt av Chkondidi i det vestlige Georgia, i dag Martvili (mellom 1936 og 1990 Gegetsjkori). I 1919 ble han metropolitt av Sukhumi i Abkhasia.
Den sovjetiske invasjonen av Georgia fra februar til mars 1921 brakte den kortlivede uavhengige demokratiske republikken Georgia til opphør. Den 11. juni 1921 døde katolikos-patriark Leonid (1918-21) i den koleraepidemien som rammet landet, og den 14. oktober 1921 valgte synoden Ambrosius til den tredje katolikos-patriark av hele Georgia.
Under det nyetablerte bolsjevikregimet var kirken fratatt juridisk status, og kirker og klostre begynte å bli stengt. Presteskapet ble forfulgt og kirkenes og klostrenes eiendommer ble konfiskert. Som katolikos-patriark inntok Ambrosius et tydelig standpunkt mot det sovjetiske regimet, noe som fant uttrykk i utallige avhandlinger og forskning av historisk karakter. Den 7. februar 1922 sendte han et memorandum til den Internasjonale konferansen i Genova, som under krigen ville gjenopprette de internasjonale finansielle og økonomiske systemer som var ødelagt av krigen. I brevet skrev han at de russiske okkupasjonsstyrkene straks måtte forlate Georgias grenser, og landet måtte støttes av den siviliserte menneskeheten mot voldelig intervensjon.
I februar 1923 ble Ambrosius og alle medlemmer av patriarkrådet arrestert og satt i fengsel av bolsjevikene. I mars 1924 arrangerte de sovjetiske myndighetene en ydmykende offentlig rettssak. I tillegg til appellen til Genova-konferansen ble Ambrosius anklaget for å ha skjult kirkens historiske skatter for å hindre at de falt i sovjetstatens hender. Alle prestene som var arrestert sammen med patriarken, viste sin solidaritet med Ambrosius som tok på seg eneansvaret for sine gjerninger, som han erklærte var i samsvar med hans forpliktelser og med tradisjonen i kirken i Georgia. Hans avsluttende ord var: «Min sjel tilhører Gud, mitt hjerte tilhører mitt land, dere, mine bødler, kan gjøre hva dere vil med kroppen».
Man ventet at Ambrosius ville bli dømt til døden, men kommunistene turde ikke å henrette ham, ettersom den politiske prosessen mot ham ble et symbol for motstanden mot regimet. De dømte ham i stedet til åtte års fengsel og konfiskering av alt han eide. Etter fem år i fengsel døde Ambrosius den 29. mars 1927 i Tbilisi. Han var da nettopp løslatt i et amnesti. Den 20. september 1995 ble han helligkåret av synoden i den georgiske kirken. Hans minnedag er 16. mars.
Kilder: Heiligenlexikon, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. oktober 2011