Den hellige Apollo levde i Egypt på 300-tallet. Kilden for hans biografi er en lang seksjon i Historia monachorum, som tidligere ble betraktet som en del av Historia Lausiaca, historien om det tidligste munkevesenet, som ble skrevet av den monastiske historikeren Palladius (ca 365-425), fra 400 biskop av Helenopolis, men nå betraktet som et eget verk, trolig skrevet av erkediakonen Timotheos av Alexandria.
Apollo var eneboer i Den tebanske ørken i førti år helt til sin 80-årsdag. Da forlot han ørkenen for å kjempe mot keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63). Han ble lagt i lenker, men han ble løslatt og ble abbed for over 500 munker nær Hermopolis. Medlemmene i kommuniteten bar grove hvite gevanter og mottok kommunion daglig. Daglig oppfordret Apollo dem til åndelig glede, midt i det botsliv de levde. Han var selv en gledens mann, og samtidig dypt ydmyk.
Hans biografi legger stor vekt på demoniske møter og mange forbløffende mirakler. Han ba hele tiden til Gud om å gi ham den nødvendige selvinnsikt til bedre å unngå djevelens snarer. Det fortelles at han under en lang tørke klarte å holde sine munker og lokalbefolkningen i live i fire måneder med på mirakuløst vis å mangfoldiggjøre brød. I 393 ble han besøkt av den hellige Petronius, som senere skulle bli biskop av Bologna.
Apollo døde rundt 395. Hans minnedag er 25. januar. Hvis han var 80 år da han kjempet mot Julian den Frafalne, må han ha vært over 110 år da han døde. Andre kilder sier han var født rundt 316 eller rundt 305 og at han dermed var rundt 80 eller 90 år da han døde.