Den hellige Acca ble født rundt 660 i Northumbria i Nord-England. En kilde sier at han ble født i 688, men dette er kronologisk umulig. Han sto alltid andre av tidens hellige nær. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) på et ukjent tidspunkt i ungdommen, og etter det ble han oppfostret i tjeneste hos den hellige Bosa (d. 705), som senere ble biskop av York. Der møtte han det romanistiske partiet og ble en trofast venn av den berømte hellige biskop Wilfrid av York (634–709), som da var abbed av Ripon, det kan ha skjedd så tidlig som i 678. Da Wilfrid ble gjeninnsatt i det reduserte bispedømmet York i 686, ble Acca hans kapellan, disippel og faste og trofaste ledsager i tretten ofte turbulente år frem til Wilfrids død i 709 (eller 710).
Noen av disse årene ble tilbrakt i forskjellige reiser i England og på kontinentet. Acca fulgte trolig Wilfrid i eksil i 691, og med sikkerhet fulgte han ham på hans andre reise til Roma i 703, hvor Wilfrid klaget til flere paver over delingen av hans bispedømme. Wilfrid var den første engelske prelaten som appellerte til Roma i en disputt. Den hellige Beda den ærverdige (673–735) skriver at Acca i Roma «lærte mange verdifulle ting om Kirkens organisering som han ikke kunne ha funnet ut i sitt eget land».
Etter å ha blitt fordrevet tre ganger fra sitt bispesete i York, dro den syttiårige Wilfrid i 703 på sin tredje reise til Roma for å appellere sin sak til paven. Det endte med at Wilfrid ble rehabilitert. Acca var med Wilfrid også på denne siste reisen, og de reiste sammen nordover. Senere fortalte Acca sin venn Beda om deres oppholdt i Utrecht sammen med den hellige erkebiskop Willibrord (658-739), Wilfrids gamle elev som fortsatte hans arbeid med å omvende kontinentale hedninger. Men på veien tilbake til England i 705 fikk Wilfrid et slag i Meaux og holdt på å dø. Han hadde da sin berømte visjon av den hellige erkeengelen Mikael, som beordret ham til å bygge en kirke til ære for Vår Frue, og han fortalte Acca om visjonen. Wilfrid delte alle hjertets hemmeligheter med ham, også de åpenbaringene han opplevde. Det er mulig at han bygde kirken St Mary i Hexham.
For Wilfrid kom seg etter slaget og dro tilbake til England, hvor han forsonet seg med erkebiskop Bertwald. Men først etter nye vanskeligheter ble det oppnådd et kompromiss på synoden ved elven Nidd i 705, og Wilfrid kunne igjen vende tilbake til sitt bispedømme, etter at han på synoden gikk med på et kompromiss. Det gikk ut på at den hellige John av Beverley (ca 650–721) skulle være biskop av York, men Wilfrid fikk full episkopal kontroll med bispedømmet Hexham, det daværende Hagustald (Hagustaldia, Hagulstad), This John was Bishop of Hagulstad, now Hexham, in the county of Northumberland, and the monasteries of Weremouth and Jarrow were in his diocese, og med full jurisdiksjon over sine klostre i ulike deler av landet, i overensstemmelse med de pavelige privilegier han hadde sikret dem. Han skulle bo i klosteret i Ripon, og nå kunne Wilfrid ende sitt stormfulle liv i fred. Wilfrid ga Acca ledelsen av klosteret St Andrew i Hexham.
Selv om Wilfrids slektning, presten Tatberht, synes å ha vært betraktet som Wilfrids hovedarving, i det minste i Ripon, utnevnte Wilfrid på sitt dødsleie i 709 Acca til sin etterfølger som abbed av Hexham, og han ble også Wilfrids etterfølger som biskop av Hexham (709–32) og styrte bispedømmet i over tyve år. Bispedømmet Hexham ble opprettet i 678, og sammen med bispedømmet Lindisfarne, som var grunnlagt av den hellige Aidan, utgjorde de hoveddelen av den kirkelige strukturen i det gamle kongeriket Northumbria. Bispedømmet Hexham hadde base i klosteret som ble grunnlagt i 674 av Wilfrid av York og som strakte seg over territoriet mellom elvene Aln og Tees. På listen over de tretten kjente biskopene i Hexham står Acca på syvende plass, etter Wilfrid av York og foran den hellige Frithbert.
Som dobbelt arving spilte han en aktiv rolle i å fremme Wilfrids kult, og sammen med Tatberht bestilte han en biografi fra Stephen av Ripon. Han var også aktiv i å fremme kulten for kong Osvald av Northumbria, for stedet for hans seier ved «Maserfelth» var i kommuniteten i Hexhams varetekt.
Acca hadde lite av Wilfrids voldsomme energi og utrettelige ambisjoner. Hans arbeid for Gud var for det meste begrenset til Northumbria, men i den trangere settingen utførte han mange undre. Han fullførte de byggearbeidene på tre av Wilfrids mindre kirker som var påbegynt av ham. Han fullførte og fremfor alt utvidet den fremste kirken i Hexham, katedralen St Andrew, og dekorerte den med altere med frontaler av silke, hellige kar, lys og messeklær. St Andrew ble også utstyrt med nye kunstverk og klenodier av gull og edelsteiner. Acca samlet relikvier av apostler og martyrer som han installerte i nybygde kapeller inne i katedralen. Så det var Acca som fullførte Wilfrids store senter for kristen tilbedelse og lærdom i Hexham. Acca vigslet i 716 Hwetbyrht til abbed av Wearmouth etter den hellige Ceolfrid (642-716).
Acca delte Wilfrids ønske om at den engelske kirken skulle anta romerske skikker, men hans anliggende var først og fremst skjønnheten i den romerske liturgien heller enn det romerske juridiske systemet. Acca var en dyktig sanger og hadde vært leder av sangen (cantor) i Hexham. Beda forteller at Acca overlot katedralens kor til Maban, en munk fra Canterbury, som var en berømt sanger og hadde blitt lært opp av etterfølgerne av den hellige pave Gregor I den stores (590–604) disipler i Kent. Maban underviste i kirkemusikk i tolv år, og han gjenopplivet gamle og glemte sanger, men kom også med nye.
Acca var en av de lærdeste angelsaksiske prelatene i sin tid. Han elsket Skriften og studerte den flittig. Han hadde et teologisk bibliotek av en slik bredde og enestående kvalitet at det tiltrakk seg lærde og studenter. Han samlet på teologiske verker og martyrakter. Han ble prist av sin samtidige Beda, som var hans venn. Kanskje var Accas mest sentrale rolle som Bedas velynder. men Beda var også Accas undersått i bispedømmet. Acca stadfestet også jevnlig Bedas abbeder (av Wearmouth og Jarrow) i deres embeter. Acca synes å ha beveget Beda til å skrive mange av hans bibelske kommentarer, spesielt dem om evangeliene etter Lukas og Markus. Beda dediserte flere av sine bibelske arbeider til Acca i respektfullt vennskap.
Biskop Accas eneste bevarte verk, et brev til Beda (tiltalt som «høyt elskede»), antyder at han både var lærd og overtalende. Brevet, som gjengir Accas langvarige og ofte uttrykte ønske om at Beda skulle skrive om Lukas, var uttrykkelig ment som et forord til det verket. Det var spekket med hentydninger til kirkefedrene, og det hevder at det var et behov for noen så dyktig som Beda til å sammenfatte den vanskelige høyere lærdommen i den tidligere Lukas-kommentaren av den hellige Ambrosius til noe mer fordøyelig for de mindre begavede leserne på deres egen tid. Beda skrev da In Lucæ evangelium expositio. Acca skaffet også Beda materiale til hans Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731), og han ga Eddius Stephanus i oppdrag å skrive Wilfrids biografi.
Beda synes også å ha æret Acca høyt. De møttes og korresponderte ofte, spesielt i de tidlige årene av Accas episkopat. Beda dediserte mange av sine bibelkommentarer til ham, og han refererte til ham på varmeste bis som «kjærest» eller «høyest elskede av alle biskoper på jorden» (carissime, amantissime og dilectissime ac desiderantissime omnium qui in terris morantur antistitum). Hans dikt om Dommens dag avsluttes med en invokasjon av Acca, sin far, som han foreskrev å leve et lykkebringende liv og å be for ham, Beda. Han viet også Acca en svært hengiven og prisende notis i Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, bok v, kapittel xx.
Acca var fortsatt biskop av Hexham da Beda fullførte sin Historia i 731, men senere samme år eller tidlig året etter ble han drevet bort fra sitt bispesete, og han ble aldri gjeninnsatt. Grunnen til Accas fall er uklar, men nesten med sikkerhet hang den sammen med samtidig splid innen det northumbriske kongehuset. De politiske intrigene kulminerte at den hellige kong Ceolwulf av Northumbria (729–737) i 731 ble pågrepet av ukjente motstandere og tvangstonsurert og tvunget til å tre inn i et kloster. Bedas lange jeremiade om de «ulykkene som tilstøter oss» i forordet til De templo, som ble skrevet like før 731, henspiller kanskje på disse hendelsene.
Avsettelsen av Ceolwulf var forbigående, for kongens tilhengere fikk ham gjeninnsatt på tronen i 732. Hevnen var rask, og biskop Acca ble forvist fra sitt bispesete snart etter. Dette indikerer nesten med sikkerhet hans involvering i kuppet, for det synes sannsynlig at Acca var en hovedmotstander av Ceolwulfs regime. Andre knytter Accas forvisning til Egberts ankomst som biskop av York i 732, da den hellige Wilfrid den Yngre (d. ca 744) trakk seg tilbake til et kloster, trolig Ripon. Tradisjonen i Hexham, støttet av to martyrologier, hevder at Acca dro til Withern (Whithorn) i Galloway i Skottland, og han kan ha blitt utnevnt til biskop der. Men denne tradisjonen er ikke underbygd og oppsto først etter den normanniske erobringen av England i 1066 (The Norman Conquest). En annen versjon ifølge Bucelin (som sier at den ikke er sikker), forteller at han dro som misjonær for å utbre troen og kanskje lide martyrdøden i Friesland.
Ettersom Beda døde i 735, har vi ingen pålitelige informasjoner om Accas siste år. Vi kan heller ikke være sikre på når han døde, i 737 som The Anglo-Saxon Chronicle for 737 sier, eller i 740, som en senere kronikør hevder. Andre oppgir at han døde den 20. oktober 742. De fleste kildene mener imidlertid at han døde i 740. Han hadde i alle fall vendt tilbake til Hexham før han døde, og selv om han aldri ble gjeninnsatt som biskop, ble han gravlagt på kirkegården i Hexham nær katedralens østvegg. Hans etterfølger som biskop av Hexham var den hellige Frithbert (Frithoberht) (734–766)
På hans grav ble det plassert to store steinkors, dekorert med mønstre av druer og cirrus i middelhavsstil, deler av det ene er bevart. I Hexham ble han straks regnet som helgen, og midt på 1000-tallet ble han gjenstand for en kult. Senere på 1000-tallet foretok Alfred Westow, prest i Hexham og Durham, en første translasjon av hans relikvier. I kisten ble funnet et bærbart alter med inskripsjonen Almæ Trinitati, agiæ Sophiæ, sanctæ Mariæ («Nærende Treenighet, hellige Visdom, hellige Maria»). Hans relikvier ble plassert i et receptaculum (relikvar) inne i kirken, som ble fokus for mirakler. De messeklærne han var gravlagt i, ble sammen med andre gravkleder fjernet og behandlet som relikvier.
Et av Accas fremste verk var at han definerte kulten for den hellige kong Osvald av Northumbria. Han var en flittig samler av relikvier og bygde mange altere i kirken St Andrew, og han sørget for kapellet for St Oswald i Heavenfield. I hans rapporter om Osvalds mirakler ser vi Acca samlet historier så tidlig som i 704 mens han fortsatt var skriftefar for den forviste biskop Wilfrid. De tre kapitlene med materiale i Bedas Kirkehistorie som kan krediteres Acca direkte eller til Hexham i hans tid, definerer og konsoliderer virkelig venerasjonen av St Osvald. Naturligvis hadde Acca en egeninteresse i å utvikle kulten for denne svært lokale helgenen fordi stedet Heavenfield ligger innenfor Hexhams monastiske eiendom. Så la oss se på de tre kapitlene hos Beda som kommer fra Acca personlig eller fra Accas Hexham:
Bok 3, kapittel II om Heavenfield: Beretningen om Heavenfield kommer i sin helhet fra dette kapittelet som inneholder et mirakel for Bothelm av Hexham (som fortsatt levde ca 731) og beretningen om den kirken som nylig var blitt bygd der. Denne beretningen nevner ikke den hellige Kolumba eller Dalriada. Den understreker også det latinske navnet (Cælestis campus) for det stedet som Beda hevder var der før Osvalds slag og understreker dets beliggenhet nær den romerske muren, kanskje i et forsøk på å koble begivenhetene til Roma så mye som mulig. Det forrige kapitlet som omhandler begivenhetene i 633-634, har bare en referanse til slagfeltet i Denisesburn. Det er mulig at det var en viss konkurranse mellom de to stedene, og Denisesburn kan ha vært utenfor Hexhams eiendom.
Brødrene fra Hexham kirke, som ligger i nærheten, har for skikk å komme hit hvert år om aftenen før årsdagen for Osvalds død. De holder våkenatt mens de synger salmer for hans sjel, og neste morgen feirer de det hellige messeoffer på hans vegne. Denne gode skikk har spredt seg, og det er nylig bygget en kirke der, som gjør stedet enda helligere og ærverdigere i alles øyne. Og slik bør det være; for så vidt vi vet, hadde det aldri vært reist noe symbol for den kristne tro – hverken kirke eller alter – i hele Bernicia før den fromme hærfører, grepet av troen, reiste det hellige korsmerke før kampen mot sin fryktelige fiende.
Slaget ved Heavenfield ble utkjempet i 634 mellom en northumbrisk hær under kong Osvald av Bernicia og en walisisk hær under Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd. Slaget endte i en avgjørende seier for Oswald. Etter slaget ved Hatfield Chase i 633, da Cadwallon hadde slått northumbrerne, hadde kongeriket Northumbria raknet (Wikipedia).
Bok 3, kapittel XIII Willibrord i Friesland: Dette kapittelet forteller oss at engelske peregrini som Willibrord bar relikvier av innfødte helgener som Osvald på deres reiser. Mirakler er kreditert Osvald i Irland og Friesland. Slik vises det at Hexhams lokale helgen hadde blitt en internasjonal helgen. Det er også et stikk til irene, som er svært lærde, men har manglende tro.
Bok 4 kapittel XIV Visjon av Peter og Paulus i Sussex: Dette kapittelet ser ut til å ha blitt lagt til i manuskriptet sent av Beda. En liten gutt har en visjon av Peter og Paulus som fortalte ham at klosteret ville bli berget fra en pest bortsett fra ham alene og at:
Dette har himmelen i sin nåde skjenket brødrene på grunn av kong Osvalds forbønn. Denne kongen, som Gud elsket, regjerte en gang med heder over northumbrernes folk med den autoritet som jordisk kongemakt gir, og ved sin fromhet og kristelige dyd vant han det evige kongerike. På denne selvsamme dag ble han drept i kamp mot hedningene og gikk straks inn til sjelenes evige gleder, sammen med de utvalgtes skarer. La brødrene slå opp i dødebøkene hvor de dødes årtid er innført, og de vil finne at det var på denne dag han ble tatt bort fra verden. La dem holde messe i alle klosteretsz kapeller, både til takk fordi de ble bønnhørt, og til minne om kong Osvald, som en gang styrte over dette folk, og som ba til Herren for det som om det var hans eget folk, skjønt de var fremmede.
Det er bemerkelsesverdig hvor mye Acca oppnår i denne ene visjonen. Først av alt har han vist at Osvald er akseptabel for Peter og Paulus og straks akseptert inn i himmelen. Hvis han er akseptabel for St. Peter, kan ingen ha innvendinger mot hans forhold til Iona/Lindisfarne. Dette miraklet viser at Osvalds forbønn er tilgjengelig for alle menneskene han en gang hersket over, selv om de ikke ber ber om den. Beda kommenterer at fra denne tiden begynte ikke bare dette klosteret, men mange andre steder begynte å feire Osvalds fest.
Så hva oppnår Accas informasjon eller handlinger? De etablerer Heavenfield som et valfartssted og dets kors som en helbredende relikvie. De etablerer Osvald som en internasjonal helgen. De beviste at Osvald er akseptabel for Gud (ved straks å komme inn i himmelen) og bifalt av de hellige Peter og Paulus. Alle tre beretninger er knyttet til helbredelsesmirakler, den vanligste type mirakler og de mest umiddelbare for den jevne troende. Acca har gjort det nødvendige arbeidet for å etablere Osvald blant de hellige i Den katolske kirke. I den prosessen har han gitt klosteret i Hexham en helgen som er mindre splittende enn Wilfrid og mer egnet til å bringe kongelig beskyttelse.
I 1113 sendte erkebiskopen av York kanniker til Hexham og gjenetablerte klosteret der, denne gangen som et priorat for augustinere. Kannikene hadde en stor interesse for deres kirkes tidligste historie, og prior Richard skrev entusiastisk om den strålende tiden under Wilfrid og Acca. En beretning om Accas mirakler ble skrevet av den hellige Ailred av Rievaulx (Aelred) (1110–1167), sønn av Eilaf, og av historikeren Simeon av Durham, som skrev Historia regum Anglorum et Dacorum, som behandler perioden fra 732 til 1129 og er et historieverk som begynner der hvor Bedas Historia Ecclesiastica gentis Anglorum slutter. Ailred skrev om de tidlige biskopene og deres mirakler.
Beleilig nok fant kannikene også igjen de gamle gravstedene til Acca og hans medhelgener utenfor østsiden av kirken. I 1154 (eller 1155) skjedde en andre translasjon, hvor kannikene flyttet relikviene av Acca, som var identifisert av en etikett, og av tre andre tidlige biskoper som etterfulgte ham, med store seremonier og lovprisninger til et dekorert bord nær høyalteret i den nylig ombygde kirken, hvor alle relikviene ble lagt i et felles skrin som ble plassert på dette bordet. En ny translasjon av Accas relikvier skjedde i 1240. På 1200-tallet hevdet katedralen i Durham og klostrene i Hyde og Peterborough å ha relikvier av Acca.
En legbror i kirken ved navn Aldred fortalte følgende historie:
Da han var halvvoksen og bodde i huset til sin bror, som var prest, ble han en gang bedt av sin bror om å holde øye med noen relikvier av St. Acca, som han hadde pakket inn i et klede og lagt på alteret for St. Mikael i kirkens sørlige porticus. Da kom Aldred på at en viss kirke (trolig Durham) ville bli stort beriket av St. Accas ben. Så, etter å ha prostrert seg på bakken og bedt de syv botssalmene, gikk han inn i kirkens søndre porticus med intensjon om å ta med seg relikviene. Plutselig kjente han en varme som av en brann som kastet ham tilbake så han skalv over hele kroppen. Han antok at han hadde nærmet seg relikviene med utilstrekkelig ærbødighet og forberedelser, så han prostrerte seg igjen og ba stadig sterkere bønner til Herren. Men da han nærmet seg alteret en andre gang, følte han en enda sterkere varme som kom mot ham. Han forsto da at hans intensjon ikke var i samsvar med Guds vilje, så han trakk seg tilbake.
En tid før translasjonen i 1155 hadde en krønikeforfatter fra Hexham forsynt Simon av Durham med et notat om en grav man mente var Accas, hvor han sa at det var «plassert to steinkors dekorert med praktfulle utskjæringer, et ved hans hode og det andre ved hans føtter. På det ved hans hode var det en inskripsjon som sa at han var gravlagt der». Dette kan være det korset som i dag er gjenreist i det sørlige tverrskipet, Acca’s Cross. Inskripsjonen på sokkelen i søndre tverrskip i Hexham Abbey lyder:
THECROSS WHICH STOOD AT THE HEAD OF THE GRAVE OF ACCA, BISHOP OF HEXHAM AD 709–732 WHO DIED AD 740
På sokkelen er alt som er bevart av et høyt, intrikat utskåret steinkors. Det er slitt og værbitt og dets originale inskripsjon er ikke lenger mulig å lese. Det mangler nesten en meter av søylen og tre deler av korsets topp med tverrbjelken, men det som er igjen, er en betydelig levning fra 700-tallet.
Senere ble dette korset knust. Det kan ha skjedd før 1349, da de østlige kapellene ble bygd, eller det kan ha skjedd ved reformasjonen. Oldtidsforskere på 1800-tallet satte korset sammen igjen. De reddet den midtre delen fra under kapellene da de ble revet i 1858, den nedre delen fra Dilston, hvor det hadde blitt hogd til for å tjene som overligger over en dør på en gård, og de to toppstykkene fra fundamentene av en lagerbygning nær St Mary’s Church ved Market Place. En tid var de gjenforente fragmentene utstilt i Durham før de i 1936 ble returnert til Hexham Abbey.
Acca nevnes ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Hans minnedag er dødsdagen 20. oktober. I tillegg hadde han en translasjonsfest den 19. februar. Hans festdager er oppgitt på ulike datoer i de forskjellige engelske martyrologiene (som 28. april, 19. september og 19. oktober), noe som sannsynligvis skyldes ulike translasjoner av hans relikvier.
I kunsten avbildes han vanligvis som abbed eller biskop i et bibliotek med munker, noen ganger sammen med Beda den ærverdige. På en tidligere reredos (altertavle) i Hexham Abbey er de syv helligkårede angelsaksiske biskopene av Hexham avbildet: De hellige Alcmund, Eata, Wilfrid, John av Beverley, Acca, Frithbert og Cuthbert.
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler (III), Benedictines, Benedictines (2), Bunson, Delaney (1), Williams/Smyth/Kirby, Beda, ODNB, KIR, CE, NCE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, celt-saints, hexhamabbey.org.uk, catholicreadings.org, hefenfelth.wordpress.com, en-academic.com, orthodox.net – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. juni 1998 – Oppdatert: 14. august 2021