Den salige Adolf Kolping (1813-1865)

Den salige Adolf Kolping (ty: Adolph) ble født den 8. desember 1813 i Kerpen nær Köln i Tyskland. Han ble døpt dagen etter. Han var den fjerde av fem barn av Peter Kolping og hans hustru Anna Maria Zurheyden. Faren var en enkel sauegjeter og småbonde, men familien var svært from. På grunn av familiens dårlige økonomi kunne Adolf bare gå på grunnskolen, og deretter var han fra 1826 til 1829 lærling hos skomaker Meuser i Kerpen. Han avsluttet læretiden med svennebrev, og mellom 1829 og 1832 reiste han fra sted til sted som svenn for omvandrende skomakere, slik som det var vanlig på den tiden.

Fra 1832 til 1837 arbeidet Adolf på skofabrikker i Köln, og snart innså han hvilken nød håndverkersvennene var utsatt for. Ved hjelp av hyppig bønn foran nådebildet av «Guds Mor i Kupfergasse» i Köln modnet det en beslutning i ham om å forlate sitt yrke og bli prest, og han bestemte seg for systematisk å tilegne seg forutsetningene for et slikt studium.

Som 23-åring besto Adolf i 1837 opptaksprøven på Marzellengymnasium i Köln, og han begynte i klasse med 14-årige gutter. Til tross for alvorlige sykdommer og like alvorlige materielle bekymringer tok han artium i 1841 etter bare tre år, mens det vanlige var fem. Fra sommeren 1841 til 1842 studerte han begeistret teologi på universitetet i München og knyttet livsvarige vennskap med de to fremragende professorene Ignaz von Döllinger (d. 1890) og Friedrich Windischmann (d. 1861). Han foretok også en reise gjennom Tyrol til Venezia.

Fra 1842 til 1844 fortsatte han studiene ved universitetet i Bonn. Den unge teologistudenten var trofast mot sin biskop og paven, og det kom til harde motsetninger med den antikirkelige ånd som hersket i Bonn. Fra 1844 til 1845 avsluttet han sine studier på presteseminaret i Köln. Den 13. april 1845 ble han presteviet i Minoritenkirche i Köln etter at hans far døde dagen før.

Den nyvigslete 32-årige presten ble andrekapellan i kirken St. Laurentius i Elberfeld i industriområdet Wuppertal og religionslærer på gymnaset. Der ble han i enda sterkere grad konfrontert med arbeidernes elendige livsbetingelser, og årene i Wuppertal ble en ny læretid for ham. I juli 1847 ble han den andre lederen for Junggesellenverein («Unge svenners forening»), som var grunnlagt i Köln den 30. august 1846 av læreren Gregor Breuer (1821-97).

På denne tiden var industriarbeidere ofte utsatt for utbytting, og mange unge håndverkere som var oppvokst i landsbyer, var bortkomne og rotløse i de raskt voksende byene. Adolf forsto deres problemer, og den 1. april 1849 ble han forflyttet til katedralen i Köln som domvikar for å gjennomføre en industrimisjon. Sammen med syv svenner grunnla han den 6. mai 1849 den katolske svenneforeningen. Allerede få måneder senere hadde den 230 medlemmer, og snart fulgte flere grunnleggelser i Westfalen og Rhinland.

Men Adolf hadde videre planer, og i 1853 grunnla han det første svennehuset i Köln, hvor håndverkersvennene kunne bo i stedet for på «liderlige herberger hvor djevelen holder hus». Der skulle de få bo billig og også finne muligheter til videreutdannelse. Adolf Kolping er da også kjent som «Tysklands Don Bosco». I 1850 utnevnte erkebiskopen av Köln ham til apostolisk notar.

Hans brosjyre Der Gesellenverein (1848/49) var starten på hans virksomhet som skribent. Fra 1849 til 1865 redigerte han Der Katolische Volkskalender, fra 1850 til 1865 var han også redaktør for Das Rheinische Kirchenblatt og fra 1854 til 1865 ga han ut Die Rheinischen Volksblätter für Haus, Familie und Handwerk. Den 1. oktober 1949 søkte han det erkebiskoppelige generalvikariat om at det ble arrangert en egen messe på søn- og helligdager for medlemmer av foreningen og om at disse ble feiret i den best egnede kirken, Minoritenkirche. Den ble deretter det åndelige midtpunkt for alle foreningene som Der Gesellenvater grunnla. I 1852 reiste han til Sør-Tyskland og Østerrike og deltok på grunnleggelser i Wien, München, Praha og Berlin. I 1854 ble den første sveitsiske foreningen grunnlagt i Rorschach og i 1856 den første nordamerikanske i St. Louis. I 1856 reiste han til Sachsen, Østerrike, Ungarn og Kroatia.

Den 1. januar 1862 ble Adolf utnevnt til rektor for Minoritenkirche i Köln, og den 22. april samme år ble han utnevnt til «pavelig kammerherre». Han reiste til Roma og ble to ganger mottatt i audiens hos den salige pave Pius IX (1846-78). Paven ga ham en messehagel som fortsatt kan ses i Minoritenkirche i Köln.

Adolf Kolping døde etter langvarig sykdom den 4. desember 1865 i Köln, fire dager før sin 52-årsdag. Det var hans eget ønske å bli gravlagt i Minoritenkirche i Köln, og den 30. april 1866 ga kong Vilhelm I av Preussen tillatelse til at hans jordiske rester ble overført dit og gravlagt foran Josefsalteret. Ved hans død hadde den organisasjonen han grunnla allerede 200 lokalforeninger med 26.000 medlemmer. Organisasjon utviklet seg etter hvert til det som i 1933 endret navn fra Gesellenverein til Kolpingwerk eller den internasjonale Kolping-bevegelsen. Bevegelsen ble undertrykt under naziregimet i Tyskland, og gjenoppbyggingen etter krigen var vanskelig. På 1990-tallet fantes Kolpingwerk i 40 land, den hadde 4.000 avdelinger og 420.000 medlemmer.

Den 13. mai 1989 ble Adolf Kolpings «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 22. januar 1991 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Adolf Kolping ble saligkåret av paven den 27. oktober 1991 på Petersplassen i Roma. Paven kalte ham da «forløperen for de store sosialencyklikaene». Hans minnedag er dødsdagen 4. desember.