En av de 205 salige martyrene av Japan
Den salige Antonius Kyuni [Kiumi, Kiun] ble født ca 1572 i en fornem familie i provinsen Mikata i Japan. Han var gift, men det er uklart om hans kone var død eller om det var med hennes tillatelse han dro til Nagasaki og begynte studier ved seminaret der. Han ble kateket og arbeidet også i trykkeriet som jesuittene drev og på deres sykestue.
I 1614 utstedte shogunen Tokugawa Iyeyasu, som i kristne annaler er bedre kjent som Daifu Sama, et dekret som foreskrev forvisning av alle misjonærer, ødeleggelse eller stengning av alle kirker, konfiskering av kirkelig eiendom og forbud mot den kristne tro. Etter dette reiste rundt hundre av jesuittmisjonærene til Manila på Filippinene eller Macao i Kina, mens rundt 20 ordensbrødre tok en stor personlig risiko ved å bli igjen for å gjøre tjeneste for de japanske kristne.
Antonius var en av dem som reiste til Macao, men han vendte tilbake til Nagasaki i 1617, fast bestemt på å vie seg til Gud og leve et liv som eremitt. Han valgte et avsidesliggende punkt på fjellet mellom Nagasaki og landsbyen Himi, og der bygde han en enkel hytte for seg selv og sine fremtidige tre ledsagere, de salige Gonzalo Fusai, Peter Sampò og Mikael Shumpo, De hadde alle vært aktive kateketer hos jesuittene før ediktet i 1614, og alle hadde dratt i eksil i Macao eller Manila. Nå levde de et kvasimonastisk liv i Antonius' hytte i bønn og bot og imiterte et jesuittnovisiat. Fordi de besøkte de syke, oppmuntret de forfulgte kristne og underviste katekumener, ble de feilaktig tatt for å være prester og ble arrestert.
Da de nektet å slutte med å forkynne den kristne tro, ble de fengslet i det tidligere jesuittnovisiatet Alle Helgener, som nå var konfiskert av myndighetene. Etter 18 måneder med internering var de fortsatt uvillig til å oppgi sitt arbeid med katekese, og da ble de høsten 1620 sendt til fengselet i Suzota nær Omura, to mil fra Nagasaki, og fengslet sammen med den salige jesuittpateren Karl Spinola. Fengslet var en innhegning laget av stolper, lik et fuglebur, som Karl en gang beskrev det i et brev, med verken vegger eller tak. Fengselet lå ved sjøen, slik at om sommeren led fangene under varmen fra solen, og om vinteren måtte de tåle kaldt regn, snø og iskald vind. De vasket seg aldri og byttet aldri klær. Maten var minimal, et par håndfuller ris. Innhegningen var bare rundt 7x7 m, likevel inneholdt den på et tidspunkt tre dusin fanger. Det var ikke plass til å strekke seg ut, og fangene måtte sitte på huk og lene seg til hverandre. De kristne i Nagasaki bestakk vaktene slik at de kunne smugle inn mat, skrivemateriell og det som trengtes for messen. P. Spinola feiret messe hver dag for sine medfanger.
Deretter var de fire nye fangene i to år under Karl Spinolas åndelige veiledning, og med tillatelse fra jesuittenes provinsial tok han dem opp i jesuittordenen (Societas Iesu - SJ) som noviser. Tre andre ble senere også opptatt som noviser, de salige Thomas Akafuji, Ludvig Kawara og Johannes Kingoku.
I september 1622 fikk fangene høre at de skulle tas med til Nagasaki. De følte seg sikker på at martyriet snart ville bli deres. Før de forlot innhegningen, mottok p. Spinola løftene som skolastikere fra sine syv noviser. Den 9. september ble de 24 fangene i Suzota, alle med et tau rundt halsen, og jesuittene i prestekjoler som var smuglet inn for anledningen, ført til Nagasaki med en eskorte på 400 soldater. Da de kristne kom til Martyrhøyden, ventet de på en annen gruppe på 33 fanger fra byen. Da de to gruppene møttes, omfavnet de hverandre. Ordensmennene i gruppen ble dømt til døden over langsom ild, mens de andre ble dømt til å halshogges. Av jesuittene ble bare Johannes Chugoku halshogd, og det var fordi det ikke var nok bål. Den 10. september 1622 ble den store martyriumsdagen, og 22 av de brente og 30 av de halshogde ble saligkåret i denne gruppen.
Da Karl var bundet til bålet, intonerte han salmen Pris Herren, alle folkeslag, og martyrene sluttet seg til i en sang av takksigelse til Gud for å ha blitt valgt til å gi dette spesielle vitnesbyrdet på sin kjærlighet. Bålene ble påtent, men veden var arrangert slik at ofrenes lidelser skulle forlenges. Fordi Karl var sterkt svekket etter fire år i fengsel, var han den første i gruppen som døde, innen en halv time etter at bålene ble tent. Sebastian Kimura var den siste som døde, etter å ha utholdt sitt martyrium i tre timer. I hele denne tiden forble han urørlig med armene utstrakt i form av et kors.
Antonius ble saligkåret den 7. juli 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78) som En av de 205 salige martyrene av Japan (nr 64 på listen). Dokumentet (Breve) er datert 7. mai 1867. Gruppen heter offisielt: «Alfonso Navarrete og hans 204 ledsagere, martyrer i Japan mellom 1617 og 1632».
De enkelte martyrene har sine egne minnedager, stort sett på sine dødsdatoer, men for gruppen som helhet har vi valgt 10. september, datoen for den store massakren i Nagasaki i 1622, da 22 ble brent levende og 30 ble halshogd. Antonius' minnedag er også dødsdagen 10. september. Jesuittene minnes sine medbrødre blant de salige japanske martyrene den 4. februar.