Den hellige Margareta Maria Alacoque (1647-1690)

Den hellige Margareta Maria (fr: Marguerite-Marie) ble født som Margareta Alacoque den 22. juli 1647 i Janots, den østlige delen av den lille byen L'Hautecour i Burgund i Frankrike. Hun var den femte av de syv barna av dommeren Claude Alacoque og hans hustru Philiberte Lamyn. Faren døde da Margareta var åtte år gammel, og hun fikk en temmelig ulykkelig barndom. Slektninger tok over hjemmet, en onkel behandlet henne dårlig og hun ble sendt på internatskole til klarissene (urbanistinnene) i Charolles. Hun ble straks tiltrukket av det hun kunne se og forstå av nonnenes liv, og de på sin side ble så imponert av Margaretas fromhet at hun fikk motta sin første kommunion da hun var ni år, noe som var tidligere enn vanlig på den tiden.

Som tiåring ble Margareta alvorlig syk av reumatisk feber eller poliomyelitt, og hun måtte reise hjem. Hun måtte holde sengen til hun var femten, da hun på uforklarlig vis plutselig ble helbredet fra sykdommen. Men hun fortsatte å være svak og helt avhengig av sin mor og slektningene i huset, som behandlet dem som tjenere. Det var i disse årene at hennes hengivenhet til Det hellige Sakrament, hennes kontemplative natur og hennes sans for den åndelige verdi i lidelser ble næret, og fra tyveårsalderen begynte hun å motta Kristus-åpenbaringer.

På samme tid ble det lagt press på henne for å gifte seg, men styrket av en Kristus-åpenbaring nektet hun bestemt. Hun mottok ikke fermingens sakrament før hun var 22 år; det var da hun tok navnet Maria (fr: Marie), og med dette som våpen kunne hun motstå den siste motstanden fra familien (man må være fermet for å kunne gifte seg). Da hennes bror Krysostomos skaffet til veie hennes medgift, kunne hun som 14-åring i juni 1671 tre inn som novise hos Besøkelsesordenen eller salesianerinnene (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM) i deres kloster i Paray-le-Monial ved Digoin vest for Mâcon (ikke langt fra dagens Taizé).

Paray var opprinnelig et priorat under det nærliggende reformklosteret Cluny, som her bygde en svært vakker romansk basilika. Til denne kirken knyttet det barokke klosteret for salesianerinnene seg. Her var Margareta en eksemplarisk, tålmodig og vennlig nonne, men også upraktisk og kanskje noe humørløs. Hun ble pekt ut til å assistere på sykestuen. Bestyreren der, søster Katharina Marest, hadde et helt annet temperament enn sin assistent: aktiv, energisk, effektiv, mens Margareta var stille, treg og klossete.

Etter et års novisiat avla Margareta Maria løftene i november 1672. Allerede før hun gikk inn i klosteret hadde hun hatt visjoner, og de ble stadig flere. Hennes åpenbaringer ble ved et tilfelle kjent blant hennes medsøstre, som fikk sterk motvilje mot Margareta og ydmyket henne ved enhver anledning. Noen mente at åpenbaringene var illusoriske, blant dem Moder de Saumaise. Men Margareta var fast i troen og lot seg ikke rokke.

Mellom 1673 og 1675 hadde hun fire åpenbaringer av Kristus. Den 27. desember 1673, på festen for den hellige evangelisten Johannes, ba Kristus henne ta Johannes' plass ved den siste nattverd. Han ba henne motta kommunionen den første fredag i hver måned og å sone for de syndene som var begått mot ham, og i tillegg skulle hun holde en times bønn hver torsdag kveld til minne om hans smerte og forlatthet i Getsemane. Den 16. juni 1675 (oktavdagen for Kristi Legemsfest) hadde hun sin viktigste åpenbaring i Chapelle de la Visitation. Hun så Jesus Kristus, som påla henne å fremme tilbedelse av hans hellige Hjerte, symbol på hans kjærlighet til menneskene, som disse så ofte avviser. Hun fikk også pålagt at denne festen skulle feires fredag etter oktavdagen for Kristi legemsfest.

I de følgende år viet Margareta seg med all kraft for utbredelse av Jesu-Hjerte-andakten. Men hun måtte tåle stor motvilje og ble utsatt for mange beskyldninger, og hun måtte lide svært mye, ikke minst da hun i 1677 med frykt og beven fortalte sine medsøstre at Kristus to ganger hadde spurt henne om hun ville ofre seg til soning for de andres ufullkommenheter. Teologer som ble konsultert, avviste hennes åpenbaringer, og foreslo at hun burde spise mer. Til og med hennes skriftefar sa: «Alt hva søster Maria trenger, er en kraftig suppe».

Men hun fikk god støtte av den fromme og erfarne lederen for jesuittene i Paray-le-Monial, den salige Claude de la Colombière, da han ble ny skriftefar for søstrene. Han gjorde hennes åpenbaringer kjent og insisterte på at de var ekte. Han dro imidlertid snart videre til England, mens han spredte læren om Jesu hellige hjerte. I 1681 kom han tilbake for sin helses skyld, og han døde i Paray i februar året etter. Full støtte fra kommuniteten fikk Margareta først da Moder Melin ble superior i 1683. Med godkjennelse av kapitlet opphøyde hun Margareta til sin assistent som visesuperior.

Men motstanden i hennes kloster opphørte først etter at p. Colombières bok «Åndelig retrett» (Retraite spirituelle) ble lest i refektoriet i 1684, og hemmeligheten om hennes åpenbaring dermed kom for en dag på en temmelig dramatisk, og for henne pinlig, måte. Senere ble hun utnevnt til novisemester, og hun fylte dette vervet med så stor suksess at nonner ba om tillatelse til å være med på hennes timer. Etter at hennes hemmelighet var avslørt, var hun mindre tilbakeholden med å oppmuntre Jesu-Hjerte-fromheten, og hun innpodet den hos sine noviser, som feiret festen privat i 1685.

I 1686 skapte familien til en avvist novise bråk ved å beskylde novisemesteren for å være en svindler og uortodoks reformator, og i en tid blusset de gamle følelsene mot henne opp i klosteret. Men de dempet seg, og den 21. juni 1686 feiret klosteret for første gang en fest for Jesu hellige hjerte. To år senere ble det bygd et kapell til dets ære i Paray-le-Monial, og festen spredte seg snart til de andre klostrene i ordenen. I 1689 ble Margareta glad over å høre at fromheten for Jesu Hjerte ble fremmet av jesuitten Jean Croiset. Det tok lang tid å bryte ned motstanden fra jansenistene, som så Gud som en hevngjerrig dommer og var motvillig til å motta kommunion mer enn en gang i året.

Mens Margareta Maria tjente i sin andre periode som assisterende superior, ble hun syk i oktober 1690. Hun ba om sakramentene. Presten kom og satte i gang med de siste ritene. Ved den fjerde salvingen, av leppene, døde hun i Paray-le-Monial, bare 43 år gammel. Det var den 17. oktober 1690. Hun hviler i et forgylt sølvskrin i Chapelle de la Visitation i den store og enestående cluniacensiske basilikaen Sacré-Coeur i Paray-le-Monial.

Bildet av Jesu Hjerte ble tatt inn i kong Ludvig XIVs (1643-1715) våpen og ble senere innført i Frankrike, Spania og Tyrol. Men først lenge etter feiret man for første gang en Jesu-Hjerte-andakt i Besançon, og det gikk enda rundt 150 år før den salige pave Pius IX (1846-78) i 1856 innførte Jesu-Hjerte-festen for hele Kirken, etter at denne fromheten var offisielt godkjent av pave Klemens XIII (1758-69) i 1765, 75 år etter hennes død. I 1929 opphøyet pave Pius XI (1922-39) festen til rang av høytid. I 1873 ble Frankrike viet til Jesu Hjerte og basilikaen Sacré-Coeur ble bygd på Montmartre. Senere reiste Spania og Brasil også statuer til ære for Jesu Hjerte.

I mars 1824 ble Margareta Marias «heroiske dyder» anerkjent av pave Leo XII (1823-29) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Da hennes grav ble kanonisk åpnet i juli 1830 skjedde to øyeblikkelige helbredelser. Hun ble saligkåret den 18. september 1864 (dokumentet (Breve) var datert den 19. august) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 13. mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22) sammen med den hellige Jeanne d'Arc. Hennes tålmodighet og tillit under prøvelsene bidro sterkt til hennes helgenkåring. Hennes minnedag er 16. oktober, siden dødsdagen den 17. er opptatt av den hellige Ignatius av Antiokia. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Hennes visjoner og belæringer har hatt stor innflytelse på katolikkenes fromhetsliv, særlig etter at Jesu-Hjerte-festen ble forordnet for hele Kirken i 1856. Hun etterlot seg en kortfattet og rørende selvbiografi. Hun deler tittelen «Det hellige Hjertes helgen» sammen med den hellige Johannes Eudes og den salige Claude la Colombière. Hun avbildes i salesiansk ordensdrakt mens hun holder et flammende hjerte, eller mens hun kneler foran Kristus som viser frem sitt hjerte for henne. Sin ydmykhet og beskjedenhet har hun til felles med den salige Juliana av Liège, som la grunnen for feiringen av Kristi legemsfest.