Agnes av Langeac

Agnes' liv

Barndom og ungdom

Agnes Galand ble født 17. november 1602 i Le Puy-en-Velay,7 Frankrike. Hennes foreldre, Pierre Galand og Guillemette Massiotte hadde i alt syv barn; Agnes var den tredje i rekken. Faren var knivsmed, og familen levet i enkle kår. Foreldrene var dypt kristne, og faren var medlem av La Congrégation de la Ste Vierge.8 Hjemme i familien og blant byens befolkning som var sterkt preget av sin Mariafromhet, skulle Agnes finne et klima som kom til å favorisere hennes kristenliv.

Faren sørget for at Agnes fikk god undervisning; bedre enn sine søsken. Fra hun var 4 til hun var 8 år gammel gikk hun til undervisning hos Pierre Vigne-Sole, en from lærer og medlem av la Congrégation de la Ste Vierge. Han lærte henne å elske Gud og Jomfru Maria. Læreren fortalte henne at man måtte elske Gud alltid, og den seks år gamle Agnes tok dette svært alvorlig. Oppglødd av et inderlige ønske om å elske Gud begynte hun å øve seg i kontinuerlig bønn. Under sine bønnestunder hendte det ofte at hun måtte sette seg på taket i skjul bak pipen for ikke å bli forstyrret av lekekameratene.

Den første viktige åndelige erfaring gjorde Agnes i syvårsalderen. I en visjon så hun Frans av Assisi brennende av kjærlighet.9 I følge Jean-Claude Sagne, O.P. kan man betrakte dette som hennes kall; et kall til å brenne av kjærlighet til den korsfestede Kristus slik den hellige Frans av Assisi gjorde det.10

Ofte gikk den lille Agnes inn i katedralen hvor hun betrodde seg til Jomfru Maria, Vår Frue av Le Puy. Åtte år gammel viet hun seg til Jomfru Maria med disse ord: Hellige Jomfru, siden det er ditt ønske at jeg skal være din slave, gjør jeg meg fra dette selvsamme øyeblikk til slave, og jeg lover å tjene deg slik hele mitt liv. Da hun kom hjem tok hun en jernlenke om livet som et tegn på sin konsekrasjon.11 En tid etter innvielsen til Maria, også ved foten av Vår Frue av Le Puy, avla hun løfte om jomfrudom.

Agnes begynte tidlig å praktisere strenge botsøvelser, og hun levet et intenst og rikt bønneliv. Hun stod opp ved midnatt og tilbragte flere timer hver natt i bønn. En gang forbød skriftefaren12 hennes disse nattelige bønnestunder i tre uker. Dette var hardt for henne, men hun aksepterte det ydmykt.

Etterhvert ble Jesu lidelse gjenstand for hennes kontemplasjon, og det vokste frem i henne et brennende ønske om å lide i forening med den korsfestede. Fra 12-års alderen fikk hun "for vane" å bli liggende syk i fastetiden med store smerter som hun bar med en like stor tålmodighet.

Hennes kjærlighet til Gud gav seg utslag i en storsinnet nestekjærlighet. Hun forenet seg med Guds kjærlighet til menneskene, og i de syke og fattige gjenkjente hun Kristus. I denne kjærlighetens begeistring ansporet hun med mildhet og barmhjertighet sine nærmeste til omvendelse. Hun ivret slik for "syndernes omvendelse" at hun evangeliserte alle hun møtte - både rik og fattig. Senere, som nonne i Langeac, skulle hun leve ut sitt forkynnerkall bak gitteret i klosterets taleværelse.

Én episode fortjener å fremheves. Agnes var kjent for sin hjelpsomhet overfor unge kvinner som skulle føde. En ung kvinne som nettopp hadde født et barn utenfor ekteskap, hadde i dyp fortvilelse kvalt barnet straks etter fødselen. Fortvilet og suicidal oppsøkte hun Agnes og bad henne om å gravlegge barnet i hemmelighet. Agnes så kvinnens desperasjon, og i barmhjertighet gjorde hun det kvinnen bad henne om. Etterpå oppmuntret hun henne til å skrifte, og kvinnen fant fred og forsoning. Agnes oppgav aldri denne kvinnens navn til noen.

Frankrike og Dominikanerordenen i det 17. århundre

Det 17. århundre er blitt kalt sjelenes store århundre.13 Dette passer godt på Frankrike som har fått svært mange hellige menn og kvinner kanonisert fra denne perioden. Likeledes noterer Benedict Asheley i sin bok om dominikanerordenens historie, at det i dette århundre var et bemerkelsesverdig høyt antall dominikanere som hadde ry for hellighet.14

Tridentinerkonsilet som ble avsluttet i 1563, hadde appellert til forbedring av presteutdannelsen og til reformering av presteskapet som på den tid levet dekadent. I det 17. århundre ble Frankrike gjenstand for en dyp åndelig fornyelse. Etter at man hadde søkt Gud på en heller abstrakt og intellektuell måte - slik som i Rhinlandsmystikken - markerer begynnelsen av 16-hundretallet en "Jesusretur" ved en dyp og levende kontakt med mysteriet i Jesu person og i hans menneskelighet.

Innen Dominikanerordenen finner vi også en fornyelsens ånd. Den dominikanske reformbevegelse hadde sitt utspring i Occitania-provinsen15 i Syd-Frankrike, men skjøt for alvor fart da Sébastien Michaëlis ble prior i Toulouse i 1599. Pater Michaëlis reformerte bl. a. Ste Praxède-klosteret i Avignon, og han grunnla Ste Catherine de Sienne-klosteret i Toulouse. Disse to klostere ble opphav til fornyelse og grunnleggelse av svært mange nonneklostre i Frankrike, og det senere kloster i Langeac skulle bli arvtager av begge tradisjoner. Det reformerte St Praxède-klosteret, som selv var blitt grunnlagt fra Prouilhe i 1347, kom til å delta i grunnleggelsen av 15 nye klostere. Det første av disse var Sainte-Catherine i Le Puy i 1605. Sainte-Catherine- klosteret i Langeac skulle bli klosteret i Le Puy's annen grunnleggelse.

Agnes av Langeac skulle bli en del av dominikanerordenens reformbevegelse i Frankrike. Hun skulle også komme til å spille en viktig rolle for reformeringen av presteskapet ved sine bønner og offere for M. Olier. Uten dette siste ville hun neppe ha blitt saligkåret.

Agnes og Dominikanerordenen

Dominikanerordenen var kommet til Le Puy i 1221. Prekebrødrenes kloster lå nær hjemmet til Agnes, og hun begynte tidlig å gå i kirken deres, Saint-Laurent. Likevel mottok den unge Agnes sin åndelige veiledning av jesuittprester. Først i 1619 overlot faren hennes henne til dominikanerne. Fra 1619 - 1620 ble hun veiledet av prioren; pater Gérard, O.P. I 1620 ble pater Esprit Panassière, O.P. hennes åndelige veileder og skriftefar. I april 1621 opptok han henne som tredje ordens dominikanerinne. Agnes var da 19 år gammel. Hun ville helst ha trådt inn i klosteret Sainte-Catherine i Le Puy. Men der hadde hun fått avslag fordi hun ikke hadde råd til å betale den medgift som krevdes for å bli korsøster.

Agnes' klosterliv i Langeac

Agnes' klosterinntreden i Langeac fikk en nokså broket forhistorie. Det ble klart at det skulle åpnes et nytt dominikanerinnekloster i Langeac, en liten by 40 km fra Le Puy. Agnes ble akseptert som legsøster, og hun begynte i bakerlære. Imidlertid bestemte en velstående enke seg for også å inntre i dette nye klosteret, og hun påtok seg å betale Agnes' medgift. Dermed ble Agnes korsøsteraspirant og byttet ut brødbakingen med å lære seg å lese breviaret. Da enken senere trakk seg fra sitt klosterprosjekt, uteble Agnes' finansielle forutsetning for å bli korsøster. Dertil besluttet Pater Raboly, grunnleggelsens ansvarshavende prest, at Agnes nå hverken kunne aksepteres som korsøster eller legsøster. Dette avslaget utløste en ydmykende folkesladder. Dette bar Agnes tungt, men samtidig ble hennes kjærlighet og tillit til Gud styrket. Hun forstod at Herren tillot dette for å knytte henne sterkere til seg og for at hun skulle gi seg selv helt til Gud. Pater Panassière beholdt sin fortrolige kontakt med henne under hele denne vanskelige perioden, og han appellerte flere ganger til pater Raboly for å få omstøtt utelukkelsen. Til slutt lyktes det, og Agnes kunne aksepteres som legsøsteraspirant på nytt.

I september 1623 kunne Agnes forlate Le Puy med kurs for Langeac sammen med pater Raboly, sognepresten i Langeac M. Branche, tre søstre utlånt fra Ste Catherine i Le Puy og de fire grunnleggerskene. To dager senere, 26. september 1623, ble det nye klosteret, Ste Catherine i Langeac, kanonisk opprettet under en messe celebrert av pater Guidy, provinsial for dominikanerne.

Agnes ble novise 4. oktober 1623; festen for den hellige Frans av Assisi. På vei opp til kapellet ikledt sin nye ordensdrakt, påkalte hun den hellige fader Dominikus med stor iver. For hvert trappetrinn sa hun Ora pro nobis B.P. Dominice. Dominikus velsignet henne, og etter vesper sendte han henne disse oppmuntrende ord: Elsk din brudgom og takk ham for alt godt du har fått av ham; overhold reglene dine vel; vær ydmyk og lydig, og du skal få se at jeg aldri vil forlate deg.

Agnes fikk som oppgave å lage mat, noe hun slettes ikke kunne. Hun ble snart syk, og hun bad om å få dø eller å få nok helse til å utføre sine plikter. Da det ble klart for alle at helsen hennes var så dårlig til at hun ikke kunne utføre de arbeidsoppgaver som ble pålagt henne som legsøster, begynte sladderen og folkesnakket på nytt. Til slutt gav pater Panassière søstrene følgende valg; enten fikk de la Agnes bli korsøster, eller så fikk de sende henne vekk. Stilt overfor et slikt ultimatum valgte søstrene enstemmig å oppta henne som korsøster.16 Den 28. september 1624 mottok Agnes korsøstrenes hvite skapular. Kommuniteten kunne med glede slå fast at hun hadde en nydelig sangstemme.

Noen måneder etter ble Agnes godkjent til løfter. Tiden som fulgte ble en tid preget av indre kamp og voldsomme anfektelser. Hun greide ikke å tro at Gud virkelig ville ha henne i klosteret i Langeac. Ja, det gikk så langt at hun fikk det for seg at klosteret var et forbannelsens sted. Ut fra denne overbevisning næret hun også dyp mistillit til alle som prøvde å berolige henne - det være seg søstrene eller p. Panassière eller personer som han budsendte for å snakke henne til fornuft. Først selve løfteavleggelsesdagen, opphørte hennes kamp med djevelen, og hun kunne avlegge sitt klosterløfte i priorinnens hender. Dette skjedde på festen for Jesu fremstilling i tempelet, 2. februar 1625.

Som profess, ble hun betrodd ansvaret for legsøstrene. Hun gjorde óg tjeneste i porten, og her høstet hun mye kritikk. For det første gav hun bort for mye til de fattige, og dernest snakket hun altfor mye med sin skriftefar. Som resultat ble hun en tid "fradømt" sin porttjeneste. Hun fant trøst hos Herren som sa til henne: ..vit at jeg var den første fattige, men siden du ikke kan vise legemlig barmhjertighet, så vis åndelig barmhjertighet: be for de stakkars synderne som er så tallrike, og for sjelene i skjærsilden, spesielt for dem som er anbefalt din forbønn. Da Agnes en tid senere fikk tilbake sin tjeneste som portsøster, begynte hun å dele ut åndelige almisser i tillegg til de materielle. Etterhvert søkte mange av byens innbyggere til henne for åndelig hjelp og sjelesorg.

I fasten 1626 ble Agnes utnevnt til novisemesterinne - ikke uten kritikk og sladder.17 Hun formet sine noviser til å forsake alt som hindret dem fra en total overgivelse til Gud etter de evangeliske råd. Hun insisterte på stillheten og den indre bønn, og her la hun særlig vekt på at de skulle etterleve det indre klausur. Hennes noviser skulle hver kveld foreta en samvittighetsransakning for å se hvor ofte de i dagens løp hadde gått ut av dette hjertets klausur.

Høsten 1626 holdt biskopen av St Flour sin første visitas. Han fant at klosterets økonomi var så dårlig at resten av søstrene som kom fra klosteret i Le Puy, måtte returnere til sitt opprinnelige kloster. Klosteret mistet dermed sin priorinne, og Agnes ble utnevnt til vikar, og igjen ble hun sterkt kritisert. På grunn av en pågående strid mellom biskopen i St Flour18 og dominikanerordenen,19 ble ikke Agnes priorinne før høsten 1627.20

Priorinnen Moder Agnes ønsket ikke spesialbehandlig p.g.a. sin nye status og noe av det første hun gjorde var å avskaffe tittelen révérende. Selv om hun i lange perioder utøvet sin priorale funksjon fra sykesengen, utviste hun stor omsorg for søstrene hun var betrodd, og sørget for at deres åndelige såvel som deres legemelige behov ble dekket. For søstrenes rekreasjoner hadde hun også en egen omtanke, og hun gjorde det hun kunne for at de skulle bli skikkelige avkoblinger. Hun sa spøkefult til kommuniteten at det er indulgens for de som muntrer opp sine venner.21 Hun beholdt hele sitt klosterliv sin særskilte kjærlighet til de fattige, og hun bad søstrene omtale tiggerene i porten som våre brødre eller våre små brødre.

I 1630 oppstod det på nytt folkesladder i Le Puy angående Agnes. Nå mente folk at hun hadde kjempet seg frem for å bli priorinne. Disse ryktene nådde også Langeac og hennes egne søstre. Søstrene som inntil da hadde satt henne svært høyt, lyttet til bakvaskelsene, og det oppstod en dyp mistillit til henne i kommuniteten. Dette gikk så langt at søstrene bad biskopen i St Flour om å avsette Agnes som priorinne. Dette gikk biskopen først ikke med på, men etter at kommuniteten hadde fremmet denne forespørsel gjentatte ganger, gav han seg og sørget for at de fikk valgt en ny priorinne.

Agnes var egentlig glad for å få slippe å være priorinne. Nå fikk hun mer tid til å søke sin Ami divin i bønn, og hun underordnet seg den nye priorinnen ydmykt og trofast.22 Etter en tid begynte de andre søstene å angre sin oppførsel vis-à-vis henne, og de gjorde bot. Den tid Agnes hadde fått til "hvile" ble dermed kort. Bare fjorten måneder etter at hun var blitt avsatt som priorinne, ble hun utnevnt til novisemesterinne, og ikke lenge etter ble hun visepriorinne. Kommuniteten gjorde det de kunne for å skvære opp igjen etter det som hadde skjedd. Etter det der, sa de, viser vi henne den aktelse og respekt som tilkommer en sjel som er blant de mest ydmyke og derav blant de kjæreste Gud har på jorden.

Ved priorinnevalget i 1634,23 gjenvalgte søstrene Agnes som priorinne. Denne gang skulle prioratet hennes bli enda kortere. Den 19. oktober samme år døde hun.

Agnes og M. Olier

Agnes lengtet alltid etter fullstendig forening med Gud. En gang hun så hadde ønsket å få dø slik at hun kunne elske ham ubegrenset, mottok hun i stedet et kirkelig oppdrag fra Kristus med disse ord: Du er fortsatt nødvendig for meg for en sjel som jeg vil at du skal vinne for meg. Senere ble dette kallet presisert av den hellige Jomfru; Be til min sønn for abbeden i Pébrac! Dette var i 1631. Fra denne dag og frem til 1634 bad Agnes og gjorde bot for denne personen som var blitt henne betrodd, men som hun ikke kjente. Disse årene var en prøvelsenes tid for henne. Hun var mye plaget av sykdom, og det var i denne perioden hun opplevet å bli sveket og forkastet av sin egen kommunitet. Hun kunne i sannhet forene seg med den forrådte, utstøtte og lidende Kristus.

Hennes "tårebarn" var Jean-Jacques Olier (1608-1657).

Han var fra en velstående familie i Paris, og foreldrene hadde tiltenkt ham en kirkelig karrière. 12 år gammel var han blitt utstyrt med tonsur og bestemt til å overta prioratet i Bazainville, Chartres. François de Sales (1566-1622) sa, etter å ha velsignet den 14-årige Jean-Jacques, at Gud forberedte dette barnet til å bli en stor tjener for Kirken.

17 år gammel mottok Jean-Jacques to nye priorat og ikke lenge etter abbediet Pébrac. Dette bestod av augustinerkanniker og lå bare 14 km fra Langeac. Abbediet led som så mange andre religiøse institusjoner på den tid, av sekularisering og forfall. Den unge Jean-Jacques selv, skilte seg heller ikke nevneverdig ut fra andre unge gentlemen, og førte det samme mondene liv.

Jean-Jacques' første omvendelse kom da han 22 år gammel gjorde en reise til Italia. Han hadde tenkt å benytte et avbrudd i sine studier til å lese hebraisk i Roma. En øyensykdom hindret ham, og han gikk i stedet til fots til Vår Frue av Loreto. Der ble han helbredet og ble fylt av et sterkt ønske om å leve i bønn. I mars 1631 kom han igjen til Paris. Nå var han rede til å forsake verden. I 1632 forberedte han seg til sin prestgjerning under ledelse av Vincent de Paul (1580-1660), og i mai 1633 ble han ordinert til prest.

I begynnelsen av 1634, skjer det noe underlig. M. Olier deltar i en retrett ledet av Vincent de Paul i St Lazare i Paris for å forberede sitt misjonsoppdrag i Auvergne. I et syn ser han en majestetisk kvinne komme mot seg. Hun holder et krusifiks i den ene hånden og en rosenkrans i den andre. Deretter kommer engelen hennes. Engelen holder kappefliken hennes i sin ene hånd og i den andre et lommetørkle til å fange opp hennes tårer. Lidende sier kvinnen til ham: Jeg gråter for deg. Ved hjelp av krusifikset og rosenkransen lærer hun ham at korset og ærbødigheten til Maria skal være instrumentene til hans frelse og til å lede hans liv. Senere åpenbarer hun seg for M. Olier enda en gang; nå for å bekrefte den første åpenbaringen.

Etter en stund forstod M. Olier at denne kvinnen måtte være en levende person, og han ønsket å finne henne. Da retretten var slutt, dro han mot Pébrac med et følge av utsendinger for å reformere abbediet. På veien hørte han rykter om at det i klosteret Ste Catherine i Langeac var en nonne med ry om hellighet.

M. Oliers første besøk i Langeac var negativt; Moder Agnes var for syk til å kunne motta ham. Etter gjentatte forsøk, lyktes det, og Moder Agnes og M. Olier kunne møtes i klosterets taleværelse. Etter noen innledende ord om reformeringen av Pébrac, bad den unge M. Olier ganske freidig Moder Agnes om å lette på sløret slik at han kunne se henne. Agnes bad først sin medsøster om å trekke seg tilbake, deretter oppfylte hun hans ønske. M. Olier gjenkjente henne med én gang, og utbrøt at han hadde sett henne før. Til dette svarte Moder Agnes: Det er sant, De har sett meg to ganger i Paris hvor jeg viste meg for Dem under Deres retrett i Saint-Lazare, fordi jeg hadde et oppdrag fra den hellige Jomfru om å be for Deres omvendelse; Gud har bestemt Dem til å starte grunnleggelsene av de første seminarer i kongeriket Frankrike. Og da kannikene i abbediet Deres i Pébrac mangler reform, så prøv å ordne det så fort som De kan, og mens De handler, skal jeg be.

I løpet av de neste måneder frem til oktober, skulle M. Olier og Moder Agnes møtes ofte i taleværelset i Langeac. Samtalene deres dreide seg om reformeringen av Pébrac og om det åndelige liv. Mot slutten av denne perioden ble rollene deres snudd om, og Moder Agnes bad M. Olier om å bli hennes åndelige veileder, Jeg betraktet Dem tidligere som et barn av mine tårer mens jeg bad om Deres omvendelse. I dag anser jeg Dem som min åndelige far.

Da M. Olier måtte returnere til Paris, forstod Moder Agnes at de ikke skulle treffes mer her nede. I kapellet ved foten av sakramentet betrodde hun Kristus: Du vet det ønske som du har plantet i mitt hjerte - å elske deg av all forstand, ene og alene og uten reservasjoner - det som ikke er mulig her nede. Jeg har alltid ønsket å komme til deg for å være i den fullkomne kjærlighet. Min kjære venn, vent ikke med min glede, dra meg til deg og gi meg en plass blant de som velsigner og tilber deg uten opphør....Bevar ham (M. Olier) fra det onde, ta ham i din varetekt, gi ham den nåde å ikke elske annet enn deg, å ikke være eiet av annet enn din Ånd og å ikke leve noe annet liv enn ditt.

Den samme dag, 12. oktober, ble Agnes alvorlig syk. Like før hun døde samlet hun kommuniteten sin og sa bl. a. dette til dem: Jeg ber dere om ikke å tillate at man skjærer opp klærne mine, heller ikke at man berører mitt legeme med rosenkranser eller andre ting;...La kjærligheten og barmhjertigheten råde mellom dere,...slik at dere lever i enhet.... Jeg ber dere også om å overholde våre hellige regler og konstitusjoner. Mine døtre, jeg lover at jeg aldri skal forlate dere.

Dette var torsdag 19. oktober 1634; hun døde henimot kl. 10 om formiddagen.

Allehelgensdag mottok M. Olier budskapet om sin åndelige mors bortgang. En tid forut for dette hadde han hørt en stemme si til ham Jeg har overlatt min engel til Dem. Gjør Dem ingen bekymringer. Han forstod at dette hadde skjedd sammme dag som den hellige Agnes hadde gått hjem til Gud.