Den hellige Alcmund av Derby (d. ~800)

I 774 ble kong Alhred avsatt av opprørske undersåtter og måtte flykte nordover sammen med familien. Alcmund var da ganske ung. De dro først til Bamburgh og deretter til pikterne i Skottland. Det synes som om Alcmund forkynte Guds ord etter hvert som han vokste til. I 889 klarte hans bror Osred å gjøre krav på familiens arv og ble konge av Northumbria som Osred II (789-90), men Ethelred I, som hadde styrtet hans far og vært konge en periode (774-779) drev bort Osred og ble konge på nytt (790-796). Han fikk Osred drept i 792.

De dynastikampene som særpreget denne perioden i Northumbrias historie, fortsatte, og det var trolig etter en rekke kongelige mord at mange av Alcmunds folk tryglet denne gode mannen i 796 om å vende tilbake etter mange år i eksil blant pikterne. Alcmund satte seg straks i spissen for en frigjøringshær og klarte å vinne flere slag. Noen kilder skriver at Alcmund ble konge av Northumbria etter at hans far og bror Osred ble myrdet, men han står ikke i listen over konger av Northumbria. Alcmund skal ha vært kjent for sin nestekjærlighet mot de fattige og foreldreløse.

Alcmund, prins og martyr, er gjenstand for en passio (lidelseshistorie) som er bevart bare i et manuskript fra 1300-tallet i Gotha Forschungsbibliothek (MS I.81). Denne teksten, som er fullstendig upålitelig, presenterer ham som sønn av kong Aldfrid av Northumbria, og ham selv som konge etter mordet på kong Osred i 716. Etter å ha understreket hans religiøse tilbøyeligheter, beskriver hans passio hvordan han reiste til det som nå er Wiltshire for å beskytte noe land han hadde der mot fiender. Deretter beskrives hvordan mennene fra Wiltshire ble angrepet av ealdorman Ethelmund av Mercia, og hvordan Alcmund, etter å ha mislyktes i å megle frem en fred, kjempet på mennene fra Wiltshires side og mistet sitt liv i Kempsford i kampen for å hjelpe dem til seier.

Denne beretningen er historisk verdiløs og synes å være basert på notisen for år 800 i John av Worcesters krønike, som beskriver slaget ved Kempsford (som i The Anglo-Saxon Chronicle), som virkelig ble utkjempet mellom mennene fra Wiltshire og ealdorman Ethelmund, men som ikke involverte Alcmund. Sistnevntes død i 800 er imidlertid nevnt mot slutten av samme annal i Johns krønike, og det synes som om forfatteren av passio har smeltet sammen dette med den foregående notisen for å utstyre Alcmund med en uekte historie som involverer slaget, som han i tillegg har feildatert til 822.

Den sanne historien om Alcmund blir gitt, så langt det er kjent, i det som nesten sikkert er en pålitelig annal for år 800 i Historia regum, som hevder: «Noen sier at Alcmund, sønn av kong Alhred, ble arrestert av kong Eardwulfs livvakt, og på hans ordre ble han drept sammen med dem som hadde flyktet med ham» (Symeon av Durham, Opera, 2.63). Alcmund var dermed sønn av en tidligere konge, Alhred (765-74) og bror av en annen, Osred II, som ble utvist i 790. Han ville uten tvil ha vært en trussel mot usurpatoren kong Eardwulf av Northumbria (796-806), som tilhørte en annen slektslinje, og dette gir en adekvat forklaring på mordet på ham. Ifølge det som trolig er en seksjon fra 800-tallet i en tidlig 1000-talls liste over helgeners hvilesteder, Secgan be þam godes sanctum þe on Engla lande ærost reston («Vedrørende Guds helgener som tidligere hvilte i England»), står det imidlertid at hans levninger ble skrinlagt i Derby.

Passio nevner også translasjonen av hans levninger fra stedet for hans død (Lilleshall i Shropshire) til Derby, og denne informasjonen om lokaliseringen av hans senere kult er sannsynligvis pålitelig. Den viktigste kirken i Derby var viet til ham og har bevart et imponerende sent saksisk kistelokk som muligens kan komme fra hans skrin. Venerasjon av ham som en kongelig helgen som led en voldelig død, har paralleller til kulten av andre helgener fra denne tiden, som Kenelm (Cynehelm) og Wistan (Wigstan), men det er ikke lett å forklare hvorfor han skal ha vært æret i Mercia. Forklaringen kan ligge i krigen mellom Eardwulf og kong Cenwulf av Mercia i 801, utkjempet fordi Eardwulf anklaget Cenwulf for å gi ly til hans fiender, og blant dem ble utvilsomt Alcmund regnet. Spenningen mellom kongene fortsatte, for den hellige pave Leo III (795-816) klandret Cenwulf for utvisningen av Eardwulf fra hans kongerike i 807/08. Under disse omstendighetene kan kongene av Mercia ha hatt en motivasjon for å fremme Alcmunds kult i det som trolig var den kongelige kirken i Derby, som et middel for å annonsere og minne om Eardwulfs skyld i mordet på Alcmund.

Alcmund ble altså først gravlagt i Lilleshall i Shropshire, hvor en kirke ble bygd over hans relikvier, og det ble meldt om mirakler ved Alcmunds grav der. Men av frykt for et angrep fra den danske fienden ble hans jordiske rester fjernet i all hast ikke lenge etter og flyttet til Northworthy (dagens Derby). Relikvier ble senere overført til klosteret i Shrewsbury av Ethelfleda, Lady of the Mercians. Relikviene ble returnert til The White Church i Derby i 1140, og ved den anledning ble det meldt om søt vellukt fra hans grav. Hans relikvier ble æret i kirken St. Alcmund’s frem til reformasjonen. Seks kirker ble viet til ham i Derbyshire og Shropshire, blant dem St Alkmund’s Church i Derby og den nærliggende St Alkmund’s Church i Duffield i Derbyshire. Kirken i Derby ble revet på 1900-tallet, og flere tidligere kirker ble avslørt som gikk tilbake til 800-tallet. Blant de gjenstandene som ble funnet, var en steinsarkofag.

Alcmunds minnedag er 19. mars, som noen kilder angir som dødsdagen, mens andre sier det er dagen for translasjonen av relikviene til Derby. Han kalles derfor oftest Alcmund av Derby, men også Alcmund av Lilleshall, og noen kaller ham Alcmund av Northumbria. I kunsten avbildes han som angelsaksisk konge med krone og sverd.