Den salige Alexander Josef Dordi (it: Alessandro Giuseppe; sp: Alejandro José) ble født den 22. januar 1931 i Gromo San Marino i kommunen Gandelino i provinsen og bispedømmet Bergamo i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var andre barn i en stor familie med i alt ni barn. Han vokste opp i en fjellbygd øverst i dalen til elven Serio (Alta Val Seriana), hvor de levde med få bekvemmeligheter og store ofre. Familien var svært troende, og unge Alexander utviklet tanken på å bli prest.
Han trådte inn i bispedømmets seminar i Bergamo og sluttet seg til Comunità Missionaria del Paradiso, som var blitt grunnlagt for å støtte bispedømmer med mangel på prester samt italienske emigranter. De hadde dette navnet fordi deres hovedsete var og er i Via Paradiso. Den 12. juni 1954 ble han presteviet av biskop Adriano Bernareggi av Bergamo, 23 år gammel.
Kort tid etter prestevielsen dro han sammen med medbroren Don Antonio Locatelli til Porto Viro i Polesine i provinsen Rovigo i Regionen Veneto i Nord-Italia. Polesine er en historisk og geografisk region som i det siste også har vært kjent under navnet Polesine di Rovigo. Porto Viro er et feriested som ligger ved utløpet av storelven Po i Adriaterhavet. I 1951 ble byen Porto Viro rammet av en tragedie da Po gikk over sine bredder og skapte en forferdelig flom i Polesine. Flommen forårsaket en massiv utvandring. På samme tid forårsaket også utvinningen av metan en senkning av bakken som satte sikkerheten området på prøve, slik at utvinningen ble stoppet.
Folk på stedet husker fortsatt den unge presten på sykkel, ikledd sutan (prestekjole), klar til å kjøre overalt hvor han trengtes, enten for å bygge rørledninger eller støtte dem som trodde de hadde mistet alt. Senere dro han til Taglio di Donada, en del av kommunen Porto Viro, i bispedømmet Chioggia, hvor han ble til 1958. Hans neste oppdrag var som sogneprest i Mea Contarina fra 1958 til 1964. Samtidig var han frem til 1965 direktør for skolen San Giuseppe Operaio (St Josef Arbeideren) i Donada, som var grunnlagt av før nevnte Don Locatelli. Dette prosjektet bidro til å skape arbeidsplasser for unge mennesker på stedet, som ellers ville ha slitt med å leve bare som fiskere.
Han ble værende i Po-deltaet i 1965, og deretter tilbrakte han tretten år i Sveits (1966-79), hvor han var kapellan for italienske innvandrere i Le Locle i kantonen Neuchâtel. Hans neste misjonsland ble ikke Burundi, som han i utgangspunktet håpet på da han forlot Sveits, men Peru, som ble valgt etter en reise til Latin-Amerika. Han var en «Fidei Donum»-prest (lat: «Troens Gave»), som har sitt navn etter den ærverdige pave Pius XIIs (1939-58) encyklika av samme navn av 21. april 1957, som ba alle biskoper om å dele hans visjon «om å møte utfordringene i Kirkens universelle misjon». Dette involverte ikke bare bønn og assistanse for hverandre, men også ved å gjøre prester tilgjengelige for andre kontinenter. «Fidei Donum»-prester er altså sekularprester som blir utlånt av sin biskop.
I Peru ble han kjent som padre Sandro Dordi Negroni (morens pikenavn), slik skikken er i spansktalende land. I 1980 installerte han seg i sognet Señor Crucificado i Santa i regionen Áncash etter å ha akseptert invitasjonen fra biskopen i bispedømmet Chimbote, Luis Armando Bambarén Gastelumendi. Han fikk et enormt territorium, som inkluderte landsbyen Santa og hele dalen rundt elven Santa helt til Vinzos, 24 kilometer lenger nordøst. Áncash er en region i det nordlige Peru. Regionen er delt inn i 20 provinser, som igjen er delt inn i til sammen 165 distrikter. Chimbote er den største byen i regionen i Peru, og hovedstad for både provinsen Santa og distriktet Chimbote. Pariacoto er et distrikt i provinsen Huaraz i regionen Áncash. 1980 var også det året da den maoistiske geriljaen «Lysende sti» (Sendero Luminoso) under ledelse av Abimael Guzmán begynte med sin politiske vold i Peru.
Straks prioriterte padre Sandro pastoralt arbeid for familiene og forberedelse til sakramentene, noe som medførte reiser over store avstander. Takket være støtte fra Caritas Spania kunne han etablere et senter for fremme av kvinner, og senere organiserte han en forening for mødre, for å gi dem muligheten til små manuelle jobber som frisering og søm, men også førstehjelpskurs, hygiene og helse.
Alt hans arbeid, som inkluderte bygging av kapeller og menighetshus i dalen rundt elven Santa, var en måte å føle Guds nærvær i det han nå regnet som sitt folk. For å få mer hjelp, brakte han ordenssøstre til sognet. De kom fra kongregasjonen «Søstre av Jesus den gode hyrde» (Sorores a Iesu Bono Pastore – SJBP) eller på italiensk Suore di Gesù Buon Pastore – SGBP, som ble kalt Pastorelle. De er en av de kvinnelige grenene av Den paulinske familie, en kongregasjon av ni institutter for konsekrert liv og en forening av legmedarbeidere, grunnlagt av den salige Jakob Alberione (1884-1971) fra 1914 og fremover. Pastorelles karisma er nettopp å støtte sognepresters pastorale arbeid i de mest marginale situasjoner.
Don Sandros vektlegging av familien og kvinners rolle var for ham den beste måten å kjempe mot de voldelige geriljabevegelsene som Sendero Luminoso, som anklaget de utenlandske misjonærene for å være tjenere for imperialismen, rett og slett fordi de delte ut hjelp mottatt fra Caritas og fordi de proklamerte den rettferdighet og sannhet som kommer fra evangeliet.
Når det gjaldt ham selv, visste han at han var i livsfare. I 1990 ble han og biskop Bambarén reddet fra en skur av slag da de var på reise langs elven Santa, liggende på bunnen av jeepen rygget de raskt unna for å komme vekk fra bakholdet. Noen måneder senere skjedde det samme med ham mens han var i huset. Den siste gangen han besøkte sine i Italia, hadde han hilst dem og sagt: «Adjø, nå drar jeg tilbake dit og blir drept».
Men en enda kraftigere alarm for ham var nyheten om mordet på de to salige fransiskanerkonventualene patrene Mikael Tomaszek og Zbigniew Strzałkowski den 9. august 1991. Så han skrev til en venn som var prest: «I disse dagene vi er spesielt engstelige og bekymret. Du har sikkert hørt at den 9. august drepte Lysende sti to prester i bispedømmet Chimbote. De er to polske fransiskanerne som arbeidet i en dal som min: de var 32 og 34 år gamle. Du kan forestille deg den engstelige situasjonen vi lever i, og de har også truet med fremtidige drap. Lysende sti, som gjennom terroren ønsker å komme til makten, har vendt skytset mot Kirken. (…) Situasjonen i Peru er smertefull. Hver dag spør vi oss selv: Hvem kommer til å bli berørt i dag?»
Den fryktelige spørsmålet ble besvart drøyt fjorten dager senere, klokken 17.15 på søndag den 25. august 1991. Don Sandro Dordi Negroni var på vei tilbake fra Vinzos, en nærliggende landsby, hvor han feiret messe og administrerte flere dåp. Han kjørte i jeepen av merke Toyota med registreringsnummer PE-2767. Han hadde tenkt seg til Rinconada, hvor han skulle feire den siste messen den søndagen. Han ble ledsaget av to kateketer, som i de foreløpige rapportene om hendelsen feilaktig ble identifisert som seminarister, Gilberto Ávalos Tolentino og Orlando Rubén Orué Pantoja. På veien ble paterens kjøretøy stanset av en ukjent kvinne som hadde en baby i armene, og hun steg opp på baksiden av lastebilen. Da de kom til høyden «Pampa Vinzos» hvor det er en sving omgitt av tett vegetasjon, lå det to store steiner i veien og blokkerte den og hindret dem i å kjøre forbi. Pateren gikk halvveis ut, men da dukket det opp to menn. En av dem hadde ansiktet dekket av en maske og bar et haglegevær. Den andre hadde dekket ansiktet med en nylonstrømpe og bar en pistol.
De beordret alle å komme ut fra lastebilen. Da presten kom ut fra bilen, pekte mannen med nylonstrømpen mot ham med en pistol. I det øyeblikket sa pateren: «Ikke gjør det». Men uanfektet skjøt han presten tre ganger i ansiktet slik at han døde, bare noen skritt fra jeepen. Han var seksti år gammel og hadde vært prest i 37 av dem.
Opprørerne friga Gilberto Ávalos og Orlando Orué, mens kvinnen som pateren hadde plukket opp underveis, lå på gulvet og gråt. En av dem sa til kvinnen: «Slutt å gråte og gå». De satte fri dem som hadde reiste med presten, nær landsbyen Tambo Real Antiguo, og terroristene sa: «Dette handler ikke om dere, men om prestene». To timer senere ringte en av Pastorellesøstrene til Monsignore Lino Belotti i Bergamo, superior i Comunità del Paradiso og venn av p. Alexander fra seminaret, for å fortelle ham hva som hadde skjedd. Mordet ble umiddelbart tilskrevet geriljaen Lysende sti av det peruanske politiet.
Padre Sandros legeme ble brakt tilbake til Italia sent på ettermiddagen søndag den 1. september 1991. Begravelsen ble først holdt i katedralen i Bergamo, forrettet av daværende biskop Giulio Oggioni, og neste dag i sognekirken i Gromo San Marino som var viet til Santa Maria Nascente (Marias fødsel). Blant koncelebrantene var også biskop Bambarén. Senere ble p. Alexanders jordiske levninger gravlagt i familiegraven på byens kirkegård rett ved siden av sognekirken. I 2011 ble hans sykkel brukt i en bronsestatue av ham på plassen som bærer hans navn i Taglio di Donada.
Sannhets- og forsoningskommisjonen (La Comisión de la Verdad y Reconciliación) erklærte at de polske prestene Zbigniew Adam Strzałkowski og Mikael Tomaszek og den italienske presten Alessandro Giuseppe Dordi Negroni var ofre for brudd på deres grunnleggende rett til liv, begått av medlemmer av Lysende sti i Peru (PCP-SL), henholdsvis den 9. august og den 25. august 1991.
Etter at dekretet nihil obstat ble utstedt den 5. juni 1995, pågikk informativprosessen for en saligkåring av patrene Alexander Dordi, Mikael Tomaszek og Zbigniew Strzałkowski i bispedømmet Chimbote fra den 9. august 1996 til den 25. august 2002, åpnet og avsluttet av biskop Bambarén, som hadde ønsket å åpne prosessen allerede på begravelsesdagen. Samtidig ble det også foretatt andre undersøkelser i deres hjembispedømmer Kraków og Bergamo, slik det er vanlig. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 24. oktober 2003, og deretter ble det arbeidet med Positio super martyrio, som den 25. november 2011 ble levert til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.
Men de teologiske ekspertene som undersøkte innholdet i Positio den 14. november 2013, ba om at det ble undersøkt bedre om drapet på Guds tjenere ikke hadde skjedd av politiske grunner, og at de ikke var involvert i geriljaens aksjoner. Som dokumentasjon av prosessen ble deretter vedlagt sluttrapporten fra Kommisjonen for sannhet og forsoning for ofre for intern væpnet vold, utgitt av den peruanske regjeringen den 23. august 2003.
Den 3. februar 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei, uti fertur («formodentlig av hat til troen»), og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De ble saligkåret den 5. desember 2015 på Estadio Centenario Manuel Rivera Sánchez i Chimbote i Peru. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Vi behandler dem hver for seg ettersom de ikke har samme minnedag. Mikael Tomaszek og Zbigniew Strzałkowski minnes på sin dødsdag 9. august, mens Alexander Dordis minnedag er dødsdagen 25. august.
Etter de fem hellige som levde på samme tid mellom 1500- og 1600-tallet i Lima, de hellige Turibius av Mogrovejo (1538-1606), Frans Solano (1549-1610), Martin av Porres (1579-1639), Rosa av Lima (1586-1617) og Johannes Macías (1585-1645) og andre nylig salig- og helligkåret, gleder Kirken i Peru seg over disse tre, som er de første som er anerkjent som martyrer for troen.
Kilder: santiebeati.it, pl.wikipedia.org, snl.no, newsaints.faithweb.com, pastoralcentre.pl, cverdad.org.pe, missionariofrancescano.org, ricerca.repubblica.it, bergamopost.it, aciprensa.com, diocesidichioggia.it, irmandadedosmartires.blogspot.com, obispadodechimbote.org, diariocorreo.pe Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 6. januar 2016