Den hellige Alexander av Jerusalem (d. 251)

Den hellige Alexander (gr: Alexandros; Αλεξανδρος) ble født en gang på 100-tallet i Caesarea i Kappadokia (nå Kayseri i det østlige Tyrkia). De biografiske data om ham er mangelfulle, men ganske sikre. Han kom fra en hedensk familie og fikk en grundig kulturell opplæring på skolene til de store mestre. Etter å ha studert alle religiøse og filosofiske bevegelser i samtiden, konverterte han til kristendommen. Han studerte på den berømte kateketiske skolen i Alexandria (Didaskaleion), som ble ledet av de hellige Pantaenus fra Sicilia og fra 200 av Klemens av Alexandria (ca 150-217) og ble betraktet som det intellektuelle senteret i det kristne Østen. I Alexandria var han en medstudent av Origenes.

I forfølgelsene i Alexandria i 202-03 under keiser Septimus Severus (193-211) ble Alexander arrestert og satt i fengsel mellom 204 og 211. Han ble fengslet umiddelbart etter at han var utnevnt til biskop av en uspesifisert by i Kappadokia (noen kilder sier at det var hjembyen Caesarea). Men under forfølgelsene i 202 flyktet Klemens fra Alexandria til Caesarea, hvor han styrte bispedømmet mens hans student, biskop Alexander, satt i fengsel. Derfra sendte han et brev til menigheten i Antiokia.

Da Alexander ble løslatt, reiste han på pilegrimsreise til Jerusalem. Der presset folket og byens aldrende hellige biskop Narcissus ham i 212 til å bli koadjutor for biskopen for å hjelpe ham og med tiden etterfølge ham. Dette er det første kjente eksemplet på en «episkopal translasjon», det vil si at en biskop overflyttes fra et bispesete til et annet, og det er også det første eksemplet på en koadjutor, det vil si en hjelpebiskop med etterfølgelsesrett. Alexanders overføring til Jerusalem ble ratifisert av biskopene i Palestina i 212. Legenden forteller at han var i Jerusalem på valfart da biskop Narcissus døde, og at han ble valgt til ny biskop «på guddommelig åpenbaring» (divina revelatione).

Biskop Narcissus virket i sitt embete frem til sin død rundt år 215, og han skal da ha vært 119 år gammel. Alexander etterfulgte ham automatisk som biskop av Jerusalem. I Jerusalem mottok han Origenes, som nå var i eksil, og for ham grunnla han et stort bibliotek og en katekeseskole, med den hensikt å gjenoppta tradisjonen med Didaskaleion. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) brukte dette gode biblioteket da han skrev sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica), og takket være denne Kirkens første historiker har vi en del opplysninger om Alexander.

Ifølge Origenes overgikk Alexander alle andre prelater i sin vennlighet og sine tiltalende prekener. Han oppmuntret Origenes til å undervise som legmann, og senere ordinerte han ham til prest, selv om han tilhørte bispedømmet Alexandria. Dette vakte sterk kritikk fra biskop Demetrius av Alexandria.

I kristenforfølgelsene under keiser Decius (249-251) ble Alexander arrestert til tross for sin meget høye alder. Han avla en andre offentlig trosbekjennelse (den første hadde han avlagt under Severus’ forfølgelser i 202/03), og denne gangen ble han dømt til døden ved å bli kastet for de ville dyrene i Caesarea Palaestinae (i dag sør for Haifa i Israel). Men det fortelles at villdyrene nektet å røre ham, og han ble sendt tilbake til fengselet. Der døde han i lenker i 251.

I likhet med andre som led en lignende skjebne, ble han æret som martyr både i østkirken og vestkirken. Hans minnedag er 16. mai, men 18. mars nevnes også (Martyrologium Romanum). Grekerne feirer ham den 22. desember. Han minnes også den 12. desember og i den palestinsk-georgiske kalender den 21. april. Han kalles også Alexander av Caesarea og har tilnavnet «hjelperen».