Den salige Alexander Baldrati ble født i 1595 i Lugo i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Han ble døpt i dominikanerkirken i Lugo og viste tidlig tegn på fromhet. Han fikk en omhyggelig utdannelse, og han ble i 1612 tatt opp i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i Lugo. Han studerte først i Faenza, deretter i Napoli, i klosteret Vår Frue av Buegangen.
Etter sin prestevielse ble han sendt til Bologna, hvor han gjennomførte et omfattende program av preking og undervisning. Han viet halvparten av tiden til Gud og halvparten til sin neste, noe som gjorde at han ikke hadde noe tid for seg selv. Til slutt brøt hans helse sammen. Det var under hans rekonvalesens i Venezia at omstendighetene sendte ham ut på hans livs store eventyr.
Akkurat hvorfor en syk mann skulle legge ut på en reise til Østen, er ikke klart, men kanskje hans overordnede mente at en sjøreise ville hjelpe ham. Uansett kom han til øya Khios, som da sto under tyrkisk herredømme, og i likhet med mange rekonvalesente ordensfolk begynte han straks å vie seg til forkynnelse på heltid.
Han klarte å vekke bittert hat hos en apostat (frafallen kristen), som begynte å planlegge hans undergang. Da erkebiskopen av Edessa i Mesopotamia (i dag Urfa i Sørøst-Tyrkia) ankom på vei til sitt bispesete og besøkte dominikanerne på veien, overbeviste apostaten sine venner om at de kristne overtok Khios, og rasende anti-kristne følelser ble vakt hos de fanatiske muslimene. Men målet for vreden var ikke erkebiskopen av Edessa, og heller ikke den andre erkebiskopen på gjennomreise som bodde hos dominikanerne, men Alexander. Apostaten, som hadde utpekt seg selv til talsmann, gikk til guvernøren og anmeldte Alexander. Han sa at dominikaneren i hemmelighet hadde blitt tilhenger av islam, og at han kunne bevise det.
I likhet med mange andre frekke falske anklager var denne vanskelig å motbevise. Alexander ble trukket for den islamske retten, og guvernøren priste ham høyt for hans klokskap ved å konvertere til den islamske tro. Han ble lovt stor belønning, særlig hvis han klarte å få noen av sine medbrødre blant dominikanerne interessert i profetens tro. Alexander protesterte oppbrakt og sa at han aldri hadde vært i den minste fare for å bekjenne seg til islam, og at han var en kristen og stolt av det. Guvernøren informerte ham da om at han måtte behandles som en frafallen fra islam. Alexander innså at han ville bli ofret uansett hva som skjedde, men han ønsket at sannheten skulle frem. «Jeg har aldri trodd på deres profet. Jeg har aldri trodd på koranen eller noe av dens lære».
«Denne mannen har forkastet Muhammeds tro», sa guvernøren. «Han har begått blasfemi. Han må ilegges dødsstraff». Uten videre diskusjoner ble Alexander tatt med til fengselet, mens han fortsatt hevdet sin ortodoksi. Guvernøren sendte soldater for å hente dominikanernes prior og de to erkebiskopene. «Hvorfor huset dere denne forræderen?» anklaget han dem. «Vår lov påbyr oss å drepe alle som faller fra troen på Muhammed, og dere hadde ingen rett til å gi ham ly fra hans rettferdige dom. Vi kunne arrestere dere alle og drepe dere for dette forræderiet».
Prioren og de to besøkende erkebiskopene sto standhaftig mot guvernørens glatte knep. De protesterte og sa at Alexander var en utmerket kristen og aldri hadde vært noe annet. Straks de ble løslatt, sendte de bud til Alexander om å være ved godt mot og at alle skulle be om at han måtte holde ut gjennom prøvelsene som lå foran ham. De kalte sammen de kristne på øya for å holde vigilie i kirkene for å be for dem som skulle dø.
Alexander ble brakt for retten enda en gang og fikk tre dager for å reflektere over om han ville erklære seg som en trofast sønn av profeten eller ikke. Han svarte: «Jeg trenger ikke tre dager. Jeg kan gi dere et endelig svar her og så. Jeg er kristen og har aldri vært muslim. Deres profet er en profet av løgner, deres lover går ut fra løgnens far». Disse modige ordene ble møtt av et kor av fanatiske rop fra folket, som allerede var hisset opp til mord av apostaten. «Hevn deres profet!» ropte guvernøren, og mengden presset på slik at det var nødvendig å sette Alexander i et fangehull for å holde ham i live til guvernørens plan var komplett.
Alexander ble dømt til å brennes på bålet. Da han ble ført ut for å dø, presset den rasende mengden på som om de ville rive ham i filler. Ingen hørte på hans protester om at han var og alltid hadde vært kristen. Da han var bundet på bålet sa guvernøren til ham: «Løft en finger for å vise at du tror på Muhammeds Gud, den ene sanne Gud, og ditt liv vil bli spart». Alexander, blødende og stiv etter torturen, løftet tre fingre og ropte ut: «Jeg tror på Gud Fader, Sønnen og Den Hellige Ånd».
Ilden ville ikke ta tak i martyren der han sto bundet på bålet. Vinden blåste bort flammene eller slokket dem, og veden til bålet falt og rullet bort fra ham. Med et rasende brøl tvang mengden seg forbi vaktene og hakket Alexander i småbiter. Deretter kastet noen krutt på bålet og foran 40.000 tilskuere oppga Alexander Baldrati av Lugo sin tapre sjel. Det var i 1645.
Hans minnedag er 10. februar, men Alexander er aldri offisielt saligkåret av Den hellige Stol.