De salige Cecilia og Amata av Bologna (d. 1290/~1270)

Lite er kjent om den salige Amata bortsett fra at hun var en god venn av Dominikus, som i henhold til legenden ga henne navnet Amata («elsket»). Dominikus sendte henne enten til det reformerte klosteret San Sisto (St. Sixtus) i Roma da nonnene forlot Santa Maria, eller han var medvirkende til å gi henne tillatelse til å bli der. Dominikus drev syv djevler ut av en Amata, men det var høyst sannsynlig en annen.

I 1222 overtalte den salige Jordan av Sachsen den mektige familien d’Andalò i Bologna til å grunnlegge et lite kloster for dominikanersøstre. Den salige Diana d’Andalò, som hadde avlagt kyskhetsløfte til Dominikus selv, ble installert i dette klosteret Sant’Agnese i Valle di Pietro i Bologna sammen med fire ledsagere. De var alle like uerfarne i det monastiske liv. Diana var en kort tid leder for kommuniteten. For å bedre ledelsen av disse nybegynnerne i det fullkomne liv, sendte ordensmagisteren Jordan av Sachsen i 1224 fire søstre fra klosteret San Sisto i Roma til Bologna, Cecilia og Amata og to andre. Da de fire søstrene fra Roma kom, ble Cecilia den første priorinnen i Sant’Agnese og viste seg å være en svært streng sådan. Jordans brev avslører hans frykt for at nonnene var for strenge og kom til å skade sin helse.

Nesten alt vi vet om Dominikus’ personlig fremtoning og vaner har vi fra Cecilia. Da hun var høyt oppe i årene, ble hun spurt av Theodor av Apoldia om å gi ham alle detaljene om den helliges personlighet og dessuten alt hun kunne huske om ordenens tidligste dager slik at han kunne nedtegne dem for etterslekten. Selv om Cecilia var nesten 90 år, var hennes hukommelse skarp og nøyaktig. Hun gjenkalte hvordan Dominikus brukte sine hender, den nøyaktige fargen på håret hans, den eksakte linjen på hans tonsur. Hvis hun tok feil, var det fortsatt mennesker i live som kunne ha korrigert henne, selv om det trolig ikke var noen med hennes beskrivende evner igjen til å fortelle historien.

Gjennom en kvinnes øyne så hun ordensgrunnleggeren fra en annen vinkel enn hans medbrødre var i stand til, og bemerket hans vennlighet overfor søstrene og de små drag av ettertenksomhet som var så karakteristisk for ham. Mens mennene som arbeidet sammen med ham kunne minnes hans skarpe hjerne og hans botsøvelser og verdsette den strukturelle skjønnhet i den ordenen han skapte. så Cecilia den menneskelige glød som så mange historikere går glipp av.

Diana døde i 1236, rundt 35 år gammel, og ble gravlagt i klosteret Sant’Agnese. Hennes jordiske rester ble overført til det nye klosteret da dette ble bygd. Amata døde rundt 1270 og Cecilia døde i høy alder i Bologna den 4. august 1290, hele 54 år etter Diana. Begge ble gravlagt nær Diana.

I 1510 skulle Dianas relikvier identifiseres, og i graven ble det funnet tre legemer. To av dem ble identifisert som Diana og Cecilia, mens det tredje ikke ble identifisert. Ved en ny translasjon i 1584 ble det siste legemet identifisert som Amata. Denne identifikasjonen, som åpenbart er grunnlagt på Galvano Fiamma, mangler enhver bekreftelse. Ved begge disse translasjonene skal det ha skjedd mange mirakler med syke. Relikviene av alle tre ble sammen flyttet flere ganger. Dianas hode ble plassert i et relikvar nær Dominikus’ grav.

Cecilia og Amata ble saligkåret den 24. desember 1891 ved at deres kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Diana var blitt saligkåret den 8. august 1888. Dianas minnedag er dødsdagen 10. juni. Cecilie og Amata feires på Cecilias dødsdag den 4. august, men alle tre kan feires med en felles minnedag den 10. juni, Diana d’Andalòs dødsdag, men 9. juni nevnes også. De fremstilles som dominikanersøstre med en lilje i hånden som tegn på jomfruelighet.

Bilde