Den salige Anuarita Nengapeta (1939-1964)

Noen år etter at Anuaritas far kom hjem fra krigen, ble han sint fordi hans hustru ennå ikke hadde gitt ham noen sønn, så han tok en annen hustru. Da forlot Isude ham heller enn å tolerere en bigamist av en mann. Denne situasjonen var svært smertefull for unge Anuarita, men hun sa: «Uansett er han vår pappa, selv om han ikke vil kjennes ved oss». Da Anuarita vokste opp, sto hun moren og bestemoren Anjelani svært nær. Det var bestemoren som lærte henne å be og å respektere de fattige, de eldre og de syke. Fra henne lærte Anuarita å tjene mennesker for å gjøre dem lykkelige. Hennes livslange motto ble: «Tjen og gjør andre lykkelige».

Da Anuarita var ni år gammel, begynte hun på skolen hos misjonen i Wamba. Hun var ingen god elev og måtte arbeide hardt for å lære sine lekser. Hun gikk femte klasse om igjen for å bli kunne tatt opp på middelskolen. I februar 1953 kom Anuarita til Bafwabakka nordøst for Kisangani (da Stanleyville), hvor hun begynte på skolen som ble drevet av nonner som tilhørte Wamama wa Jamaa Takatifu, Kongregasjonen av Den hellige Familie. Der fikk hun sin utdannelse, og i 1956 fikk hun diplom som lærerinne.

Søstrene foreslo at hun begynte på husmorskolen i Wamba, men Anuarita hadde bestemt seg for å bli søster selv. Som postulant underviste hun fra 1956 i de første folkeskoleklassene på misjonsskolen i Bafwabakka. Den 5. august 1957 trådte hun inn i kongregasjonens novisiat, og ved ikledningen fikk hun ordensnavnet sr. Maria Clementina (fr: Marie-Clementine). Den 5. august 1959 fikk hun avlegge sine løfter for ett år, og de ble forlenget for ett år den 5. august 1960. I 1962 fornyet hun løftene for tre år.

I 1960 fikk Anuarita også diplom fra Ecole d’Apprentissage Pédagogique, og hun tok også noen kurs på Ecole Ménagère. Hun hadde altså den beste utdannelse som lærer, og hun var også kateket i sin egen skole og i nabolandsbyene. Hennes mor, som var havnet i store vanskeligheter etter å ha forlatt sin mann, bemerket at Anuarita burde oppgi sitt ordenskall og komme hjem for å hjelpe moren og søsknene i kraft av sin gode lærerutdannelse. Men da svarte hun: «Den som legger hånden på plogen og ser seg tilbake, er uverdig for Himmelriket og påfører Gud stor sorg».

Bafwabakka lå ganske nær grensen til Uganda, og Anuarita var svært imponert over historien til de ugandiske martyrene på 1880-tallet. De var protomartyrer for det svarte Afrika og ble helligkåret i 1964.

Belgisk Kongo, som het Zaïre fra 1971 til tidlig på 1990-tallet og i dag Den demokratiske republikken Kongo (Kongo Kinshasa), ble uavhengig fra belgierne i 1960, men forberedelsene før uavhengigheten var katastrofalt manglende. Patrice Lumumba, den demokratisk valgte statsministeren, ble styrtet bare tre måneder senere, under vestlig press og i hemmelig forståelse med en fredsbevarende styrke fra FN, og han ble myrdet kort etter.

I den kalde krigens scenario ble Lumumba i stor utstrekning sett på av «østblokken» som en martyr for genuin uavhengighet fra postkolonial manipulering, som hadde prøvd å implementere en genuint sosialistisk tilnærming til Kongos sosioøkonomiske problemer. Det har blitt hevdet at for vesten ble det viktigere å holde landets rike mineralforekomster innenfor den kapitalistiske innflytelsessfære enn å sikre demokrati for folket. Dette ble demonstrert gjennom vestens støtte til general Mobutu da han tok makten i 1965.

Biskop Wittebols av Wamba (Anuaritas fødested) ble myrdet, og faren for deres egen kommunitet ble svært reell. Søstrene satt og spiste lunsj den 29. november 1964 da deres område ble invadert av en lastebil full av soldater fra Simba-stammen, som brøt seg inn i klosteret gjennom dører og vinduer. Den ansvarlige offiseren ba nonnene om ikke å være redde, for de var kommet for å beskytte dem mot amerikanerne. Søstrene ble bedt om å pakke sine vesker, og klokken fire om ettermiddagen steg de opp på lastebilen. De ble tvunget til å sitte på gulvet mens Simba-soldatene sto over dem. Lastebilen stanset gjentatte ganger i landsbyer hvor Simba-soldatene terroriserte folket og plyndret med seg alt de kunne finne. De ble stadig fullere og mer truende, sang grove sanger og truet med å voldta nonnene.

Etter en natt på en forlatt misjonsstasjon i Ibamhi ble søstrene truet opp på lastebilen igjen og tatt med på veien til Isiro. På veien møtte de bilen til oberst Yuma Deo, som var Simba-soldatenes kommandant. Soldatene ble opphisset og begynte å skyte i luften. Obersten ble rasende over å se at en søster holdt sin rosenkrans, og han ga ordre om at alle religiøse gjenstander skulle tas fra dem. Rosenkranser, kors og medaljer ble kastet i skogen, og de fikk ordre om å dra tilbake til Bafwabakka og kle seg som «skikkelige afrikanske kvinner». Lastebilen fraktet dem til Simbas hovedkvarter i Isiro.

Der ble søstrene brakt til et hus i nærheten av oberst Ngalos villa, mens unge Anuarita fikk ordre om å bli værende fordi obersten ville ha henne for natten. Moder Kasima, hennes superior, sa straks: «Jenta har avlagt et løfte om kyskhet for Gud. Det er ikke mulig.» Obersten fór opp i raseri og slo Moder Kasima flere ganger, men hun holdt Anuarita og nektet å la henne gå. Anuarita protesterte: «Det du ber om, er umulig. Jeg kan ikke begå en synd. Drep meg i stedet.» Da ble hun også slått, og sløret ble revet av henne. Hun og Moder Kasima klynget seg til hverandre og nektet å bli atskilt, selv med makt. Til slutt fikk de lov til å slutte seg til de andre søstrene.

Senere forsøkte kapteinen Pierre Olombe, som hadde drukket tett, å tvinge Anuarita og en annen nonne, sr. Jean-Baptiste Bokuma, inn i sin bil, men de gjorde motstand, og han startet å slå dem begge med kolben på geværet. Anuarita sa igjen: «Jeg vil ikke begå denne synden. Hvis du vil drepe meg, så drep meg.» Deretter sa hun: «Jeg tilgir deg, for du vet ikke hva du gjør». Sr. Bokumas arm ble brukket og Anuarita ble slått i bakken. Hennes siste ord var Naivyo nilivyotaka, som betyr noe sånt som «Dette er hva jeg ville». Hun aksepterte sitt martyrium. Kaptein Olombe fikk panikk og tilkalte andre Simba-soldater for å drepe henne og sa at han var blitt angrepet. To av hans håndlangere kom med kniver og stakk henne mange ganger. Deretter trakk Olombe revolveren og skjøt henne i brystet.

De andre søstrene som hadde vært vitne til angrepet fra verandaen på huset hvor de ble holdt fanget, fikk ordre om å fjerne Anuarita. Nonnene brakte henne inn i huset, hvor søster Uwenze holdt hodet hennes i fanget mens hun gråtende prøvde å få kontakt med henne. Men det kom ikke et ord, og Anuarita døde klokken ett om morgenen den 1. desember 1964 i Isiro. En søster som var sykepleier, spjelket sr. Bokumas arm. Deres prøvelser var ikke over, for Anuaritas morder kom tilbake flere ganger og ble rasende ved synet av liket. En annen Simba-soldat forsøkte å voldta flere av søstrene, men de klynget seg sammen og sto imot, til tross for slag og gjentatte trusler. Angriperne lot dem endelig i fred, og resten av kommuniteten ble reddet. Om morgenen kom en bil for å hente Anuarita. Simba-sjåføren lovte å være omhyggelig når han gravla henne, men i stedet dumpet han liket i en massegrav. Seks dager senere tok opprørerne dem med til Wamba, og noen dager senere ble de befridd av regjeringsstyrker.

Da presten, p. Odio, hørte om det som hadde skjedd, bestemte han seg for å finne jomfrumartyrens grav. Han oppsporet den på en kirkegård i Dingilipi. I en fellesgrav fant han et lik litt unna de andre og med armene i kors over brystet. Hun ble definitivt identifisert av en liten Maria-statuett hun hadde gjemt unna i lommen. Deretter ble hennes jordiske rester gravlagt på nytt.

Anuaritas morder ble arrestert og fengslet, men han ble benådet i 1969 etter fem år i fengsel. I mellomtiden fortsatte hennes innflytelse å føles i kongregasjonen, og hennes historie hadde stor innflytelse på dem som kom i kontakt med søstrene. Til slutt ble også de kirkelige myndighetene oppmerksomme på historien, og i januar 1978 begynte den kanoniske prosessen i bispedømmet Isiro-Niangara, Wamba, Bafwabakka og Brussel. Der innesto morderen for sine onde hensikter slik at det ikke lenger var noen tvil om martyriets ekthet.

I 1980 ble Anuaritas legeme igjen gravd opp og seremonielt gravlagt i en praktfull grav i katedralen i Isiro, hvor hun nå hviler. I den tiden kisten lå utstilt før begravelsen, ble den dekket med papirstykker – håndskrevne anmodninger om Anuaritas hjelp og forbønn. Den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) avla sitt første besøk i det daværende Zaïre samme år i anledningen kristendommens hundreårsjubileum i landet, og han ga sin tillatelse til at hennes saligkåringsprosess ble igangsatt.

Hun ble saligkåret den 15. august 1985 av pave Johannes Paul II i Kinshasa under hans andre besøk i Zaïre. Hun ble saligkåret som martyr idet hun møtte døden i forsvar av sin jomfrudom. Det heter seg at hennes morder var til stede blant de 100.000 troende, men etter messen forsvant han i mengden. Hennes foreldre og tre søstre satt på en av de første benkeradene, og etter messen vekslet paven noen ord med foreldrene, som fortalte ham at de hadde tilgitt sin datters morder. Hennes minnedag er dødsdagen 1. desember. Hun var den første salige afrikanske nonne, og hennes saligkåringsprosess var den raskeste til da på 1900-tallet.