De hellige Anicetus og Fotinus av Nikomedia og ledsagere (d. ~305)

Den hellige Anicetus ble født en gang på 200-tallet i Lilleasia. Han var kristen og medlem av senatet i Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia), som var residensen til keiser Diokletian (284-305). Hagiografen Laurentius Surius (1522-78) kaller ham en greve (comes). Da keiseren på nytt offentlig rettet sitt raseri mot de kristne og satte i gang forfølgelser som fikk mange til å falle fra troen og ofre til avgudene, trådte Anicetus frem for ham og opponerte mot hans grusomhet. Han henviste til straffeloven som ila ham dødsstraff om han ikke omvendte seg og bekjente Jesus høyt og offentlig.

Hadde ikke lederen for den kohorten som fulgte keiseren, holdt ham tilbake, ville han ha latt slakte ned Anicetus på stedet sammen med alle som holdt med ham. Men nå holdt han raseriet tilbake for å avkjøle dem gjennom langsom tortur. Men uansett hvor grusomme og fryktelige pinsler han kunne pønske ut, kom Anicetus uskadd fra dem alle. Han ble pisket med oksesener fra fotsåler til isse, men det skadet ham ikke det minste. Han ble kastet for løvene, men de slikket bare hans føtter. Han ble overøst med steiner, men han reiste seg alltid igjen. Til slutt ble han dømt til døden ved halshogging, men da bøddelen grep sverdet, visnet hånden hans slik at han ikke kunne løfte det.

Tyrannen skummet av raseri da han så seg maktesløs overfor den uskyldig forfulgte. Det hele ble iakttatt av hans nevø Fotinus (Photinus, Photius), som Martyrologium Romanum kaller hans bror, som nå sluttet seg til sin onkel, kysset ham foran alt folket og anklaget keiseren for hans grusomhet. Straks ble også han grepet og behandlet på det grusomste. Han og onkelen fikk tau bundet om bena for å rives i stykker av ville hester, men tauene røk og de reiste seg opp og priste Gud. Etter at tyrannen hadde gitt ordre om å strø salt i deres sår, lot han dem kaste i fengsel, hvor de vansmektet i tre år uten at keiseren brydde seg om dem.

På keiserens ordre ble de stengt inne i tre dager i et sterkt oppvarmet bad, men på deres bønner sprengtes veggene i stykker og de gikk nytende omkring der inne som i paradiset. Til slutt ble de kastet i en glødende ovn for å fortæres, men flammene skadet dem ikke det minste. Men da de ba Herren om å bli løst fra lidelsene, døde de fredelig. Deres legemer, som var uskadd midt i de rasende flammene, ble trukket ut. Deres troende slektninger balsamerte legemene og brakte dem til halvøya Daphnusa i Egeerhavet, hvor de var gjenstand for en høytidelig kult.

Da de kristne i Nikomedia så de miraklene som Herren bevirket for de to martyrene, fikk de mot, så en hel skare av dem tilte seg på ovnen og ropte: «Vi er kristne!» På keiserens befaling ble de da kastet i ovnen, hvor de oppga sin ånd. Alt dette er bare kjent gjennom disse acta, som er helt uten noen historisk verdi. Tidspunktet for martyriet angis forskjellig, og det samme gjør deres minnedag. Surius sier at deres martyrium skjedde i 290 og angir deres fest til 2. september, sier bollandistene at det skjedde i 305 eller 306 og legger deres fest til 12. august, og de følges i dette av Martyrologium Romanum.