Den hellige Anna ble født som Ingegerd Olovsdotter (Ingegjerd) i 1001 i Sverige. Hennes foreldre var den hellige kong Olof Skötkonung Eriksson av Sverige (ca 980-ca 1022) og hans hustru, dronning Estrid av Mecklenburg (979-), som tilhørte de slaviske obotrittene og var av kongsætt. Olof var sønn av kong Erik Seiersæl (Segersäll) (ca 970-ca 995), og han overtok ved farens død rundt 995 som konge av Sverige som Olof III. Han skal ha vært den første kongen som hersket over både svear og götar, og han var konge til sin død rundt 1022.
Tidlig i sin karriere deltok Olof i krigstokt mot de hedenske venderne, et slavisk folk som hadde slått seg ned langs den nåværende tyske kysten langs Østersjøen. Etter et av disse krigstoktene vendte Olof tilbake med den vendiske høvdingdatteren Edla som krigsbytte. Hun ble hans frille og fødte ham sønnen Emund gamle (995-1061) og datteren Astrid (ca 1000- etter 1035). Siden giftet Olof seg med den kristne kvinnen Estrid av Mecklenburg, som tilhørte de slaviske obotrittene, og de fikk to barn, sønnen Jakob (1007-50) og datteren Ingegerd (1001-50). Jakob fikk også navnet Anund, som hørtes mer svensk ut, og han fikk i historien hete Anund Jakob. Hos Snorre Sturlasson får Estrid dårlig omtale som en vanskelig kvinne som behandlet stebarna så dårlig at de ble sendt vekk til fostring.
Olof ble etter tradisjonen døpt i 1008 i Husaby i Västergötland av den hellige Sigfrid av Växjö i den kilden som senere fikk Sigfrids navn og forårsaket mange mirakler. Denne opplysningen er imidlertid usikker, og den danske historikeren Saxo Grammaticus sier at det var en misjonær ved navn Bernhard som døpte Olof. Olof var ikke den første kristne kongen, også hans far Erik ble døpt, men Olof var den første kongen som forble kristen til sin død.
Alt tyder på at prinsesse Ingegerd fikk en kristen oppdragelse av sin nyomvendte far i Sigtuna. Hennes dannelse sto i stil med hennes høye byrd, og hun fikk en uvanlig bred utdannelse innen religiøse emner, historie og litteratur. Ifølge Snorre Sturlassons Heimskringla var hun både klok og vakker.
Snorre forteller at den norske kongen Olav II Haraldsson (1015-28), som vi kjenner som Olav den Hellige, «syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegerd kongsdatter». Da Olav til slutt gjennom en beilermann rundt 1018 antydet at han ville be om hennes hånd, forteller sagaen at «Hun rødmet og svarte langsomt og sindig: 'Jeg har ikke tenkt på hva jeg ville svare på det'». I maktkampen som ifølge sagaen utviklet seg mellom den herskesyke sveakongen og hans norske navnebror, ser det ut til at Ingegerd stilte seg på den norske kongens side som en megler idet hun oppfordret faren til å slutte fred med Olav «Digre». Snart ble hun trolovet med nordmannen for å bli dronning av Norge. Lite visste hun at hun aldri selv skulle få sitte på den norske tronen, noe derimot både hennes halvsøster og til og med hennes egen datter skulle gjøre i fremtiden.
Det var meget motvillig at sveakongen godtok Ingegerds trolovelse. En gang datteren skrøt av nordmannen, svarte faren smålig: «Enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller». I 1019 fridde imidlertid den russiske storfyrsten Jaroslav den Vise av Kiev (1019-1054), som nettopp hadde vunnet maktkampen etter at hans far, den hellige storfyrst Vladimir den Store av Kiev (ca 956-1015), døde i 1015. Jaroslav (no: Jarisleiv) var sønn av Vladimir og den nordisk-ættede Rogneda Ragnvaldsdatter (no: Ragnhild). Dette var et parti etter sveakongens hjerte, og han tok det «på aller beste måte», som sagaen uttrykker det. Faren brøt dermed Ingegerds forlovelse og lot Olav den Hellige få Ingegerds halvsøster Astrid i stedet. Arrangerte ekteskap var ikke uvanlige på denne tiden, og Ingegerd ble ofret på maktkampens alter. Motvillig adlød den unge jomfruen sin far.
Bruddet skal ha vært et tungt nederlag for både Olav Haraldsson og Ingegerd. Flere kilder antyder at det var mer enn allianser mellom de to. «Den legendariske Olavssagaen» forteller at Ingegerd bebreidet sin far for bruddet med et hjertesukk: «Det kan bare skje fordi jeg er uten lykke». Om den norske kongen heter det: «Så dårlig likte han dette at han drakk lite og ofte ville være alene». Da Astrid kom til den nedtrykte nordmannen i søsterens sted, forklarte hun at «Ingegerd bød meg å akte deg mer enn andre mennesker».
Ingegerd gikk med på å forlove seg med Jaroslav på den betingelse at hun fikk Aldeigjuborg (ru: Staraja Ladoga) og det tilhørende jarleriket i brudegave. I tillegg krevde hun at Olav den helliges venn, hennes egen frende Ragnvald jarl, fikk følge henne østover. Han hadde nemlig havnet i svenskekongens unåde og skulle henges til sommeren, og slik frelste hun jarlen. Det finnes flere beretninger om hvordan Ingegerd på sitt eget vis reddet dødsdømte menn fra deres skjebne.
Sommeren 1019 dro Ingegerd og slektningen Ragnvald fra Sverige og seilte innover de store russiske slettene på elven Volkhov mot handelsbyen Holmgard (ru: Novgorod). Ved Jaroslavs hoff fantes det allerede svenske og norske væringer leid inn av fyrsten som forsterkninger i striden om tronfølgen. Storfyrstinnen omtales i russiske kilder som Irina. Kanskje var det nordiske navnet vanskelig for det slaviske flertallet i Gardariket. Uansett var Irina kristennavnet hennes, og den hellige stormartyren Irene av Thessaloniki var hennes navnehelgen. De tre ulike navnene Ingegerd, Irina og Anna har fått enkelte forskere og andre til å mene at det er snakk om to eller tre ulike kvinner, men tyngden av ortodoks tradisjon forutsetter at det er snakk om én kvinne. Det er da også en velkjent sak at helgener fra Russland gjerne har ett slavisk/nordisk navn og ett døpenavn. Dersom de har gått i kloster, har de normalt enda ett.
Da Ingegerd var vel fremme i Gardar, ga hun Aldeigjuborg til Ragnvald jarl. Området som senere fikk navnet Ingermanland (ru: Ingrija), skal ifølge enkelte tradisjoner være oppkalt etter Ingegerd selv (Rune Edberg, Ingegerd: Olof Skötkonungs dotter: ett kvinnoöde från vikingatiden (Sigtuna 1997), s 17).
Da Jaroslav lå i strid med broren Mstislav, fortelles det at Ingegerd utfordret fyrsten, men Mstislav nektet å slåss med en kvinne og måtte dermed gi tapt. Ingegerd var virkelig en fredsæl kvinne. Den islandske Emundssagaen forteller om den norske vikinghøvdingen Emund Hringsson som reiste til Ingegerd og Jaroslav i Holmgard. Sagaen fremstiller fyrstinnen som en klok, mektig, gavmild og høyt aktet person som heller skaper fred enn egger til strid. Før et av slagene ventet troppene bare på Ingegerd, «hon som har beslut för dem alla även om kungen är deras härförare». Hun kom ridende inn på scenen, men ble lurt og tatt til fange. Endelig tilbød hun seg å megle mellom de stridende brødrene, og på det viset ble det fred i Gardar (Mats G. Larsson, Rusernas rike: Nordborna och Rysslands födelse (Stockholm 1993), s 145ff).a
Ingegerd snakket lenge med Emund, for hun var svært ivrig etter å høre nytt om Olav Haraldsson, den forhenværende forloveden som nå var blitt hennes svoger etter at han hadde giftet seg med Astrid. Imidlertid fikk fyrstinnen snart stillet sin nysgjerrighet, for Olav dro som kjent i eksil til Russland. Det er ingen tilfeldighet at da Olav og hans følge i 1028 ble nødt til å flykte fra fiendene i Norge, valgte han å dra i eksil nettopp hos Ingegerd og Jaroslav. Der ble han tatt vel imot. Dette er årene som ledet frem mot Stiklestad, og alle skjønte at Olav hadde nådd et kritisk punkt, for han var innadvendt, grublet tungt og vurderte å gå i kloster (Snorres kongesagaer (2), s 81). På den andre side forteller Emundssagaen at Olav og Ingegerd «älskade varandra i hemlighet» – hva nå det måtte bety (Larsson, Rusernas rike, s 165).
Det var nok mer enn ett problem som plaget Olav. Et dikt er bevart som ifølge skriftet Olafi konungi skal være kvedet av helgenkongen selv til sin ungdomskjærlighet mens han oppholdt seg i Gardarike. Om det er ekte, viser det både hvilken stor skald Olav var og hvilken dyptfølt, nesten sorgtung kjærlighet han nærte til henne han aldri kunne få (Saga Óláfs konungs hin helga: Den store saga om Olav den Hellige (Oslo 1941), s 820; diktet er sitert etter en gjendiktning i Fredrik Paasches Olav den hellige (Kristiania 1921), s 57).
Høit fra haugen saa jeg / fager ganger føre / kostelig byrde: kvinden / med klare øine / – Al min ro har de røvet, / hver har sin synd at bære – / Venlig satt hun paa hesten, / tvang den i trav over tunet. / Før var hun – mænd det mindes – / lik det frodige, fagre / træ som trives og trofast / blomstrer aar efter andet. / Braatt er det bleknet i Gardar, / træets lysende løv, – / endda den altid er vakker, / panden, den guldbaand-prydede.
Hvordan forholdet mellom de to utviklet seg, vet vi ingenting om; følgende to mirakelhistorier gjengis imidlertid i flere kilder: Ingegerd ga sine barn en grundig kristen oppdragelse slik hun selv hadde fått det i sin tid. Men det var ikke bare hennes egne barn som lærte å elske den fromme kvinnen. Snorre vet å fortelle at storfyrstinnen ble oppsøkt av en mor med en syk gutt. Ingegerd svarte at hun nok ikke kunne helbrede ham, men at de skulle gå til Olav, som ville gjøre det; «hils ham ellers fra meg hvis han ikke vil», sa Ingegerd. Dette viser ikke bare hvilken ærefrykt fyrstinnen kjente for Olav, men også hvilken anseelse hun selv nøt i riket – og ikke minst hva navnet hennes betydde for nordmannen som på hennes bud straks helbredet gutten. Det kan virke som om Ingegerds eldste sønn, den hellige Vladimir, var blind som liten, for ifølge den norske poeten Sigvat Skald, som fulgte Olav til Gardar, fikk Valdemar Jarisleivsson synets gave av den hellige Olav (Saga Óláfs konungs hin helga (2), s 117).
Olav forlot til slutt Gardariket, til tross for fyrsteparets innstendige protester. De ba ham bli og overta styringen av Bulgaria, men han avslo; han hadde fattet sin beslutning og gikk Stiklestad og martyriet tappert i møte. Han etterlot sønnen Magnus, som siden vant seg navnet «den gode», i deres varetekt. Han ble senere norsk konge som Magnus I (Olavsson) den gode (1035-47).
Jaroslav og Ingegerd fikk ni barn, og i tillegg hadde Jaroslav en sønn fra første ekteskap, Elias (Ilija) (1015-20), fyrste av Novgorod, som imidlertid døde tidlig. Ingegerds eldste sønn var (1) den hellige Vladimir Undergjøreren (1020-52), som i norrøne sagaer ofte opptrer som Valdemar Holti eller den frøkne (= den uforferdede), fyrste av Novgorod (1034-54). (2) Anastasia Agmunda (ca 1023-74/96), som giftet seg med kong Andreas I av Ungarn (András Fehér/Katolikus) (1046/47-60). (3) Izjaslav I (ca 1024-78), storfyrste av Kiev (1054-73; 76-78). (4) Anna Jaroslavna (1024/36-ca 1075), som giftet seg med kong Henrik I av Frankrike (1031-60) og var regent for sin sønn Filip I av Frankrike (1060-1108). Hun støttet det unge klosteret Tournus i Burgund. (5) Svjatoslav II (ca 1027-1076), storfyrste av Kiev (1073-76). (6) Vsevolod I (Vissavald) (1030-93), storfyrste av Kiev (1078-93). (7) Elizaveta Jaroslavna (Ellisiv) (ca 1032-76), som giftet seg med kong Harald III (Sigurdsson) Hardråde av Norge (1045-66). (8) Vjatsjeslav (ca 1036-57), fyrste av Smolensk (1054-57). (9) Igor (ca 1037-60), fyrste av Volynia (1054-57), fyrste av Smolensk (1057-60).
Fra slutten av 1020-tallet flyttet Jaroslav og Ingegerd langsomt makttyngdepunktet over til Kiev, de russiske byers mor. Paret lot i 1034 tenåringssønnen Vladimir Undergjøreren (1020-52), som var oppkalt etter sin hellige farfar, overta styret i Novgorod. I likhet med sin jevngamle stebror Magnus ble han ungdomskonge. I Kiev huset fyrsteparet også en annen skandinav, nemlig Shimon Væringen (no: Sigmundr) (The Paterik of the Kievan Caves Monastery, xlvi-xlvii). Han er kjent gjennom Huleklosteret i Kievs fedrenebok, hvor det fortelles at han hadde flyktet fra sitt hjemland, men ble vel mottatt ved hoffet i Kiev. Hans underfulle bedrifter spilte en avgjørende rolle i byggingen av kirken Guds Mor i Huleklosteret (Kiev-Huleklosterets fedrenebok, oversatt av f. Johannes Johansen (Bøverbru 1996), s 53ff).
Kiev var i ferd med å vokse seg stor, og Ingegerd og Jaroslav gjorde en formidabel innsats i utviklingen av et Konstantinopel-ikon. Krønikeforfatteren Nestor berømmer dem for å styrke Kirkens stilling, og særlig for å ha reist Visdomskatedralen (St. Sofia) (1037) og klostrene St. Georg og St. Irene – viet parets navnehelgener (Georg var Jaroslavs dåpsnavn). Irene-klosteret skal ha vært det første nonneklosteret i Gardar. Det var også på denne tiden den hellige Hilarion av Kiev holdt sin velkjente preken Om loven og nåden. Prekenen var retorisk henvendt til storfyrstens avdøde far, Gardarikes opplyser Vladimir, men det var fyrsteparet selv, Jaroslav og Ingegerd, som var de egentlige adressatene og tilhørerne. Fyrsteparet var ansvarlige for å ha utviklet og stålsatt det kristne herredømmet i det russiske riket. Vladimir den Store sådde frøet, mens Jaroslav og hans fromme viv dyrket det frem. Sammen hadde de bidratt til å skape en atmosfære hvor troslivet kunne modnes og vokse fritt og uhindret.
Kildene forteller lite om hva slags forhold som utviklet seg mellom Ingegerd og Olav den helliges halvbror Harald, senere norsk konge som Harald III (Sigurdsson) Hardråde (1045-66). Harald bodde nemlig hos dem to-tre år på vei fra Stiklestad til Miklagard. Da han flere år senere vendte tilbake på vei til Norge, fridde han til deres datter Elizaveta, «Gardarikets vakre møy» som Harald kalte henne i et kvad Harald selv skal ha diktet ifølge Snorre (Snorre Sturlasson, Norges kongesagaer (red. K. M. Andresen og Ø. Fonnes) (Oslo 1997), (2), s 127). Harald og Elizaveta Jaroslavna (Elisabet; no: Ellisiv, Ellisif Jarisleivsdatter) giftet seg i 1044. Året etter dro de fra Kiev og seilte nordover langs elvene om Aldeigjuborg og Sigtuna på vei til Norge (Edberg, Ingegerd, s 43f). I Norge kaltes hun Ellisiv og var dronning i en tyve års tid. Der fødte hun datteren Ingegerd Haraldsdatter oppkalt etter sin hellige mormor.
En mannsalder senere giftet kong Sigurd I (Magnusson) Jorsalfare (1103-30) seg med en annen ortodoks prinsesse, nemlig Malmfrid, datter av Mstislav I den Store (1125-32), sønn av Vladimir II Monomakh (1113-25), sønn av Vsevolod I (1078-93), fjerde sønn av Jaroslav den Vise og Ingegerd. Malmfrid var dermed Ingegerds tippoldebarn. Hun ble dronning i Norge etter Sigurds opphold i Bysants.I 1045 grunnla Ellisivs storebror Vladimir Undergjøreren den praktfulle Visdomskatedralen (St. Sofia) i Novgorod. Byggearbeidene pågikk fra 1045 til 1052, og kirken ble vigslet av den hellige biskopen Lukas Zjidjata (1035-60) den 14. september 1052, tyve dager før Vladimirs død den 4. oktober 1052. Denne kirken er den fremste av Novgorods middelaldermonumenter. Den er den best bevarte av kirkene fra 1000-tallet og trolig den eldste strukturen som fortsatt er i bruk i Russland og den første som viser originale trekk ved russisk arkitektur: de asketiske steinveggene og fem hjelmaktige kupler.
Ingegerd selv må på denne tiden ha blitt en svært religiøs person. Hun hadde født ti barn inn i familien og opplevd mange fåfengte stridigheter. Kanskje var den vakre og vellykkede kvinnen blitt sliten og trett av denne verdens viderverdigheter, av hoffintriger og kjærlighetsaffærer, og på sine eldre dager gikk hun i kloster. Hun trådte inn i det klosteret St. Irene som hun selv hadde grunnlagt. Hun nådde den strengeste vielsen, schema. Ved overgangen til denne fikk hun i tråd med skikken sitt nye navn Anna. Så vidt man vet, var hun den første fyrstelige i Rus som gikk i kloster på slutten av livet, slik flere bysantinske keisere og keiserinner hadde gjort før henne.
Fyrstinnen sovnet inn den 10. februar 1050 i Novgorod, forteller krøniken, men Nestor nevner henne merkelig nok aldri ved navn (Se forøvrig Edberg, Ingegerd, s 37ff). Fire år senere oppsto det brudd mellom paven («den latinske patriarken av Roma») og de ortodokse patriarkene, og de kristne i Vest-Europa var formelt sett ikke lenger i kommunion med de ortodokse. Dermed blir den hellige Anna av Holmgard i likhet med den hellige Olav av Norge ikke bare et levende bevis på kulturelle bånd mellom øst og vest i Europa, men også vitnesbyrd om den udelte katolske og ortodokse Kirke.
Storfyrste etter Jaroslav den Vise (1019-54) ble hans eldste sønn med prinsesse Ingegerd, Izjaslav I (1054-73; 76-78). I 1043 hadde hans far Jaroslav sluttet en avtale med kong Kasimir I av Polen (pl: Kazimierz) (1039-58) som anerkjente Tsjerven (pl: Czerwien) (nå i Hviterussland) som en del av Kiev. Avtalen ble beseglet med et dobbeltbryllup – Kasimir med Dobronega, Jaroslavs søster (Vladimirs datter), og Izjaslav med Gjertrud, Kasimirs søster. I dette ekteskapet fikk Izjaslav sønnene Jaropolk (d. 1087), som æres som hellig i den ortodokse kirke, Mstislav og Svjatopolk II, som senere ble storfyrste av Kiev (1093-1113).
Som et resultat av det folkelige opprøret i 1068 ble Izjaslav avsatt og flyktet til Polen. Ny storfyrste ble Vseslav (1068-69), sønnesønn av Vladimirs sønn Izjaslav. I 1069 gjenerobret Izjaslav Jaroslavitsj Kiev ved hjelp av en polsk hær, men i 1073 ble han kastet ut igjen, denne gang av sine brødre. Ny storfyrste ble hans bror Svjatoslav II Jaroslavitsj (1073-76). Men etter Svjatoslavs død i 1076 erobret Izjaslav Kiev på nytt, men ble drept i 1078 i en krig mot fyrstene Oleg Svjatoslavitsj, sønn av Svjatoslav II, og Boris Vjatsjeslavitsj, sønn av Vjatsjeslav Jaroslavitsj. Ny storfyrste ble Vsevolod I (1078-93), fjerde sønn av Jaroslav den Vise og Ingegerd og farens favoritt. Etter at Izjaslavs sønn Svjatopolk II (1093-1113) døde i 1113, gjorde folket i Kiev opprør og tilkalte Vladimir II Monomakh (1113-25), sønn av Vsevolod I og prinsesse Anastasia av Bysants (d. 1067), datter av keiser Konstantin IX Monomakos (1042-54), som han har tilnavnet Monomakh etter (gr: «En som kjemper alene»). Vladimir II giftet seg med Gyda (Gytha) av Wessex, datter av kong Harold II Godvinsson av England (1066) – han som slo Harald Hardråde i 1066, men som selv ble slått av Vilhelm Erobreren samme år – og hans konkubine Ealdgyth Swan-neck eller Edith Swanneshals.
Vladimirs etterkommere hersket over det russiske landet i nesten seks århundrer, fra Jaroslav den Vise ned til den siste av Rurikovitsji, tsar Fjodor I Ivanovitsj (Theodor) (1584-98), sønn av Ivan den Grusomme. Under Fjodor ble den russisk-ortodokse kirken i 1589 det femte uavhengige patriarkatet i diptykene til ortodokse autokefale kirker.
Både den hellige Anna og hennes fromme sønn, den hellige Vladimir Undergjøreren, æres som kirkebyggere og klostergrunnleggere. Det er mulig at det var en av dem som grunnla Olavskirken i Novgorod. Kirken som er viet til Olav den Hellige, ble nemlig reist en gang på midten av tusentallet (Larsson, Rusernas rike, s 106f). Det er heller ikke usannsynlig at de fikk reist en Olavskirke i Kiev – en slik fantes jo både i Konstantinopel og altså i Novgorod – men vi har ingen kilder som bekrefter at Kiev var velsignet med en Olavskirke.
Snart begynte folk i Novgorod å ære Annas levninger i Visdomskatedralen, og ved dem skal det ifølge tradisjonen ha skjedd mange mirakler. Den hellige Anna av Holmgard feires av Kirken på sin dødsdag den 10. februar. Den 4. oktober feires den hellige Vladimir Undergjøreren, men også denne dagen feires moren. Det er særlig i det kirkelige sentrum Novgorod venerasjonen av de to har blomstret. Fem hundre år etter deres bortgang var festen tydeligvis utbredt, for da vedtok nemlig tsar Ivan den Grusomme at de to helgenene skulle feires til evig tid!
I et særskilt tropar som synges til den hellige Annas ære, heter det:
Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. / Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. / Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. / Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.
Dette kontakiet synges på hennes festdag:
Du ärevördiga i kärlek till Herren föraktade du längtan efter vila! Du lät din själ upplysas genom faror och besegrade i kraft odjuren. Tillintetgör genom dina förböner vedersakarnas bedräglighet.
Også dette tropar synges til hennes ære:
I dig, o Moder, bevarades den gudomliga avbilden, du tog ditt kors och efterföljde Kristus; genom dina gärningar lärde du dig förakta det förgängliga köttet och att vårda själen, den odödliga skapelsen. Därför fröjdar sig, saliga Anna, din själ med helgonen (Sitert etter Edberg, Ingegerd, s 51).
I Eskilstuna i Sverige finnes det i dag en ortodoks menighet som er viet til den hellige Anna av Holmgard. Hun regnes blant ortodokse som Sveriges skytshelgen.